Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvilke prinsipper har du måttet gå tilbake på for hundens beste?


MerlePerle
 Share

Recommended Posts

Tenkte en del ut ifra svaret jeg skrev i tråden om mosjon av hund.

Jeg har en 7 års pomeranian som har hatt beinbrudd og gjennomgått flere operasjoner i det samme beinet i løpet av sitt liv. Jeg fikk før jul beskjed av veterinær at han fra nå av ikke burde gå mer en nødvendig, dvs kun lufteturer for å gjøre fra seg.
Dette var ekstremt tungt å svelge for meg, da mine prinsipper når det kommer til dyrehold baserer seg på tilstrekkelig fysisk aktivitet. Jeg har alltid vektlagt det tungt.

Men så måtte jeg innse at å presse han på de turene ikke var hans beste. Det beste for han er faktisk å få ligge på fanget inne og hente en leke i ny og ne, gjøre godbitsøk i stua og gjøre triks - da stråler han som en sol - av mestring <3
Før ville jeg sagt at avliving var riktig i en sånn situasjon, men så ser jeg hvor mye livsglede han har, av helt andre ting enn utendørs aktivitet... Han er lykkelig med det livet han har nå.
Men likevel, det var og ER fremdeles vanskelig for meg å akseptere.
Men som eiere skylder vi dyrene våre å sette dem først, selv når det beste for dem er noe helt annet enn det vi hadde sett for oss...

Hvilke "kameler" har DU måttet svelge i løpet av ditt hundehold?

20405_10153321198451928_5397152094358636504_n.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Klematis

Det er mange det. Junior ble operert fire ganger i løpet av sine første 1,5 leveår. Han har et bein som aldri blir bra, og hinker en del på det. Går p.t ikke på smertestillende fast. 

Så hundeholdet ble på ingen måte slik jeg hadde håpet på, nei.

Nå har han nettopp fylt fire, og jeg må bare akseptere at det ikke ble slik som det skulle. Men, det er bittert, ja.

Han betyr utrolig mye for meg, og han hadde fortjent så mye bedre enn alt han har vært gjennom. Men,han har det så bra han kan nå, og opplever sine beste dager nå. Han henger med på tur enda, og jeg bærer han når det blir for langt. Han vil fortsatt være med selv om helsa ikke alltid strekker til. 

Men morsomt har det ikke vært, og flere operasjoner blir det ikke.

Han skal få leve så lenge han tydelig har det bra, og viser livsglede hver dag.

Den dagen han ikke gjør det mer, så er det på tide å si farvel.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg sa etter at jeg måtte da Dronningen at neste kronisk syke hund ville bli avlivet når den fikk diagnosen, fordi jeg ikke orket enda en hund som jeg måtte vurdere og evaluere over år igjen. Vel, Nora har vært allergisk i 4 år nå, så det prinsippet forsvant like fort som det kom. Heldigvis får en vel si, jeg håper jeg fortsatt får mange gode år med Nora :ahappy:  

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja, har alltid sagt at "hvis hunden biter et menneske, DA er det over." Hunden min har nå bitt meg til blods tre ganger i løpet av sitt liv, men jeg har ikke greid å finne han skyldig i noen av bittene (de har kommet av at jeg typ har stukket hendene mellom for å skille når den og en annen hund sloss, tatt tak i halsbåndet under rullegardina-har-gått-skikkelig-ned-utagering ol.) Såå vil vel si det er min svelgede kamel.

Legger til for ordens skyld: skulle den sette tenna i noen andre er det selvfølgelig en helt annen sak! 

Edit: åja, nå så jeg delen om "til hundens beste", vet ikke om mitt prinsipp er et sånt, men det er vel kanskje bedre for hunden å leve enn å dø? :P 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var klar på før jeg kjøpte siste var at hun måtte finne seg et nytt hjem om hun hadde brister rundt andre mennesker.. Det har hun, men hun er her enda etter et år.. Det gjør meg ikke for mye heller fordi hun til tross er mye lettere å ha med rundt osv enn den andre jeg har som er grunnen til at jeg absolutt ikke ville ha en til. Nå er hun jo ikke voksen enda så jeg antar jo at problemet kan bli både bedre og verre så det er jo noe som må sees an, vi har jo heller ikke barn enda, men det håper jeg jo vil komme før eller siden og da må jo antagelig ting evalueres på nytt, ang begge hundene. Så vi får se da. Og nå har jeg jo gamla som uansett hemmer hverdagen litt så da spiller det jo ikke så stor rolle om jeg har en til som også er litt sånn, men dagen kommer jo når gamla takker for seg og spm er jo hvor mange år gidder man med slikt. Regner med at yngste har ganske mange gode år igjen etter at eldste takker for seg. Så ja, selv om det ikke ble så sort/hvitt som jeg hadde sagt på forhånd så er det ikke nødvendigvis avgjort enda heller. 

 Ja, også ble jo begge malamutene jeg hadde omplassert. Jeg var i starten av min hundekarriere av dem som var veldig imot omplassering, avliving uten veldig åpenlys grunn osv. Men det har nok forandret seg veldig mye ettersom man får en litt annen forståelse om ting. Ikke bare folks liv, men også om at det å tviholde på hunden uansett ikke nødvendigvis er det beste for hunden heller. Prinsippene var vell ikke så harde å svelge fordi de var vell allerede mye løsere enn i starten og jeg viste at det var det rette å gjøre samme hvor vondt det var. Jeg mener fortsatt at slikt bør sitte langt inne og at man skal gjøre det man kan innen rimelighetens grenser for å ta ansvar for det livet man har valgt å skaffe seg, men at det ikke alltid går som man vil av ulike årsaker.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 timer siden, Klematis skrev:

Det er mange det. Junior ble operert fire ganger i løpet av sine første 1,5 leveår. Han har et bein som aldri blir bra, og hinker en del på det. Går p.t ikke på smertestillende fast. 

Så hundeholdet ble på ingen måte slik jeg hadde håpet på, nei.

Nå har han nettopp fylt fire, og jeg må bare akseptere at det ikke ble slik som det skulle. Men, det er bittert, ja.

Han betyr utrolig mye for meg, og han hadde fortjent så mye bedre enn alt han har vært gjennom. Men,han har det så bra han kan nå, og opplever sine beste dager nå. Han henger med på tur enda, og jeg bærer han når det blir for langt. Han vil fortsatt være med selv om helsa ikke alltid strekker til. 

Men morsomt har det ikke vært, og flere operasjoner blir det ikke.

Han skal få leve så lenge han tydelig har det bra, og viser livsglede hver dag.

Den dagen han ikke gjør det mer, så er det på tide å si farvel.

Wow. @Klematis situasjonen din høres veldig lik ut som min.... Jeg vet hvordan du har det :/ Jeg tenker mye på dette... Kan hende jeg sender deg en PM etterhvert om det er ok?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ikke flere omplasseringshunder, Hottie skulle bare være her en periode. :aww::lol:  Det er nå tre år siden i disse dager. Hottie ligger godt gjemt under ullteppet og gir meg grå hår og korte negler pga helseissues fordi jeg for alt i verden ikke klarer tanken på å miste henne. Ikke nå... 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Rullestol var for meg veeeldig lite greit etisk sett. Klarer ikke hunden gå selv, så er det ikke liv laga, liksom.

Men så fikk Salo "slærk" i korsbånd i fjor sommer. Da stod vi mellom avlivning og rullestol. Etter en del samtaler med ortopeden/fysioterapauten hans, kom vi fram til at vi skulle prøve. Hodet var det jo virkelig ingenting galt med, og han var jo tøffere enn toget.

Så, rullestol ble bestilt, og det gikk over all forventning! Han syntes det var dritkult! Det morsomste han visste var å gønne på i fullfart i nedoverbakker - endelig kunne han løpe i full fart igjen! Vi gikk spor igjen, trene lydighet, og han fikk være med på lange turer i skogen.

Men - jeg har ikke gått helt vekk fra prinsippene mine, så det er sagt. Rullestoll krever en del mentalt av bikkja, og det er det ikke alle som klarer. En del hunder i stol har det åpenbart gått altfor langt med. Det blir aldri noe jeg kommer til å anbefale alle og enhver. Selv om bikkja kanskje er klar for det, så krever det også voldsomt mye av eier.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Christine

Jeg skjønte meg aldri på de som trente agility med hund med forkalkning. Så ble min bikkje røntget, og resultatet viste en forkalkning i ryggen. Jeg lei meg, og veterinæren sa den var så liten at den ikke ville ha noen betydning, og sa jeg skulle fortsette som før. Fortsatt i tvil, og jeg gikk noen runder med meg selv før jeg bestemte meg for å fortsette treningen. Må legge til at jeg aldri så noe tegn til vond rygg, men frykten var der jo. Forrige hund ble avlivd pga det, og jeg husker enda hvordan hans rygg var på røntgenbildene, og det er nok derfor deg med forkalkninger sitter så sterkt i meg. 

Nå ble hun nylig røntget igjen, og resultatet viste null forkalkninger. Ingen forkalkninger på de gamle bildene heller, de ble rett og slett lest av feil. Jeg følte jeg svelgte noen kameler da jeg fortsatte treningen etter første røntgen, og det var jo kanskje ikke akkurat for hundens beste sånn sett. Nå er jeg jo glad for at jeg fortsatte treningen, når det viste seg at jeg har levd i to år på bekymringer som ikke eksisterer. 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

jeg har alltid sagt at alle hunder som flytter til oss, skal være her til de dør. I fjor gikk vi bort fra det prinsippet. En av hundene har trøbbel med ryggen, med arrvev i muskel, som plaget den. Ble anbefalt å ikke ta henne med på alle treninger, eller omplassere henne. Hun hater å stå igjen. Så hun flyttet til noen kjente, og har det helt supert. bedre enn hun ville fått det hos oss. merker ikke noe til ryggen som aktiv turhund. 

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ingen tunge kameler her i hus helsemessig, der har jeg vært heldig i mitt hundehold. Men jeg skulle aldri avlive en hund som ikke hadde en fysisk tilstand som tilsa det var nødvendig, slik gikk det ikke. Etter flere uprovoserte bitt fikk min første hund sovne inn for to år siden.

Etter henne skulle jeg aldri i mitt liv ta til meg en voksen hund igjen, iallefall ikke en med unoter av noe slag, kun kjøpe egen valp. Slik ble det altså ikke, dog er Lyn ingen kamel. I såfall verdens vakreste kamel uten tvil :aww: 

image.thumb.jpeg.f20558c588c33740115f7b5

 

Har egentlig kommet til det punktet hvor strenge prinsipper ikke holder, man må bare ta hver forskjellige hund, situasjon og hendelse som den er og ikke være låst fast i forutbestemmelser :) 

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg svelget en diger en nå for ikke lenge siden... Jeg har i alle år sverget på at jeg aldri skulle sette mine bein på en agilitybane. Nå er Yasmine og jeg meldt på kurs i agility :aww:. Ut over det tror jeg ikke jeg har fått særlig hår i  halsen eller noe, for som maysofie sier. man må bare ta hver forskjellige hund, situasjon og hendelse som en er og ikke være låst... 

  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Klematis
2 timer siden, Nuka skrev:

Wow. @Klematis situasjonen din høres veldig lik ut som min.... Jeg vet hvordan du har det :/ Jeg tenker mye på dette... Kan hende jeg sender deg en PM etterhvert om det er ok?

Ja, det må du gjerne gjøre:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmmm... Usikker på om det kan regnes som en kamel eller ikke... Men, jeg skulle aldri ha hannhund. Jeg ble jo kjempe glad når mannen sa ja til valp, men den måtte være hannhund, da måtte jeg sluke en stor kamel :P Nå synes jeg hannhunder er kjempe fine, og neste blir nok hannhund den også :)

En annen er det å gå tur. Jeg har alltid bare trava bortover, går tur for å mosjonere kun snusing og tissing når jeg synes det var greit. Vel, plutselig fikk jeg en åpenbaring om at hunder er hunder, og må få lov til å være hunder. Trave turer med tisse stopp kan vi ta når vi sykler eller jogger. Vet ikke om det teller som en kamel, men det er iallefall et prinsipp som jeg gikk bort i fra. En må la hund få lov til å være hund, den lille tiden den er ute på tur, kontra alle timene den er hjemme.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

6 timer siden, Raksha skrev:

Ikke flere omplasseringshunder, Hottie skulle bare være her en periode. :aww::lol:  Det er nå tre år siden i disse dager. Hottie ligger godt gjemt under ullteppet og gir meg grå hår og korte negler pga helseissues fordi jeg for alt i verden ikke klarer tanken på å miste henne. Ikke nå... 

 

Skyld dæ sjæl, du skulle jo bare låne henne bittelitt som selskap til gutta og så ble både du og bonden forelsket. Så hun er nok ingen omplasseringshund nei, hun er en vaskekte selskapsdame hun, som tok livet deres med storm og som dere "nektet" å levere tilbake (ikke at jeg klager på det altså) *flir*

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Tøfflus skrev:

Skyld dæ sjæl, du skulle jo bare låne henne bittelitt som selskap til gutta og så ble både du og bonden forelsket. Så hun er nok ingen omplasseringshund nei, hun er en vaskekte selskapsdame hun, som tok livet deres med storm og som dere "nektet" å levere tilbake (ikke at jeg klager på det altså) *flir*

:lol: Ja, det var slik det var... :lol: 

Misforstå meg rett, angrer jo ikke et sekund, Hottie var meant to be hos oss hun :ahappy:  Og definitivt det beste for både henne og oss(både vi og du) at jeg svelget unna stoltheten og fulgte hjertet. 

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Raksha skrev:

:lol: Ja, det var slik det var... :lol: 

Misforstå meg rett, angrer jo ikke et sekund, Hottie var meant to be hos oss hun :ahappy:  Og definitivt det beste for både henne og oss(både vi og du) at jeg svelget unna stoltheten og fulgte hjertet. 

 

 

Tenker vi svelget stoltheten (og kameler) begge to jeg, ved å la henne få bli lykkelig hos dere istedenfor delvis ulykkelig hos meg :D 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var fersk hundeeier og superbastant på at ingen hunder trengte å være i bur. Jeg kjøpte Aïda, og hun skulle ALDRI være i bur. Etter oppspist sengetøy og dyner, flisete skittentøyskurver og oversvømmelse fra badet og utover i gangen og stua for andre gang fordi Aïda hadde tygget over slangen til sisterna dro jeg slukøret og kjøpte bur :lol: 

Staffevalper er makuleringsmaskiner :teehe:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nja, den største kamelen jeg har svelget var at jeg ikke skulle ha hund i senga. :P En dag hoppet pelsdotten oppi, og det var faktisk ganske koselig å ha en 35 kgs langhåret schäfer ved siden av seg, dog veldig trangt i en 90-seng. Så da fikk man dobbeltseng for bikkja sin skyld. :o

  • Like 11
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Til hundens beste?

Det må være da jeg hadde min første hund, var 16-17 år og kunne "alt" og begynte min karriere på hundesonen. Vi hadde såklart bur til valpen, for det hadde noen fortalt at vi måtte ha. Det var noen SKIKKELIG FÆLE KJERRINGER ( :P ) her på hundesonen som alltid var så imot bur, og jeg og mange andre argumenterte imot og syntes at de var skikkelig dumme som argumenterte andre veien. 

Idag er jeg veldig glad for at jeg tok til meg litt av det som ble skrevet, og begynte å bruke mye mindre bur. :)  Det tror jeg definitivt var til den hundens beste.
PS: jeg ble ikke burmotstander, men fikk et mye bedre syn på bruken av buret, og at det ikke skal brukes til å løse ALT.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
    • Er redd noen skal tro jeg er slem med han. Har en på ett år og som fortsatt drar i begynnelsen av dagens første tur. Dermed må jeg snu rundt mye og få han til og fokusere på meg. Overhørte naboen si jeg hadde antidra bånd på hunden til andre og det syntes jeg var skikkelig ubehagelig. Jeg bytter til kort bånd vist han drar i stede får og gå rundt med langline så jeg får mer kontakt bare. Ikke noe anti dra bånd ( vet ikke hva det er men går ut i fra hun mener strammehalsbånd noe han ikke bruker men han bruker halsbånd vist han skal gå der det er vann får han elsker og bade så slepper jeg at lykta på selen skal bli ødelagt. Kan ikke akuratt trene på dette inne og jeg må trene han på det. 
    • Usikker på om massiv fremgang i hverdagslydighet skyldes endring av metode, økt mental modenhet med mer impulskontroll, "varmen" (ikke veldig), eller en kombinasjon, men vi koser oss. Ikke en lyd på verken bussen, Posten eller Felleskjøpet i dag. Ble helt rørt av hvor flink han var til å sitte pent og pyntelig og vente uten labber på disken eller konsert. Å manøvrere pent mellom hyller med leker og tygg og snacks var deilig nok. Måtte nesten klype meg i armen da han bare var lydig ved disken også, begge steder. Det kom noen raptusbyks da vi nærmet oss hjemme igjen, men kjapt under kontroll med cue på en øvelse og en leke, og da det i neste øyeblikk kom et helt heat av saftige skinker i kondomdress på hjul -  bakfra - bare en meter fra oss, så satt han bare pent og pyntelig og så på de fly forbi uten impulser til å jage etter for å bite noen i rumpa. Amazing!  Godgutten 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...