Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvilke prinsipper har du måttet gå tilbake på for hundens beste?


MerlePerle
 Share

Recommended Posts

Tenkte en del ut ifra svaret jeg skrev i tråden om mosjon av hund.

Jeg har en 7 års pomeranian som har hatt beinbrudd og gjennomgått flere operasjoner i det samme beinet i løpet av sitt liv. Jeg fikk før jul beskjed av veterinær at han fra nå av ikke burde gå mer en nødvendig, dvs kun lufteturer for å gjøre fra seg.
Dette var ekstremt tungt å svelge for meg, da mine prinsipper når det kommer til dyrehold baserer seg på tilstrekkelig fysisk aktivitet. Jeg har alltid vektlagt det tungt.

Men så måtte jeg innse at å presse han på de turene ikke var hans beste. Det beste for han er faktisk å få ligge på fanget inne og hente en leke i ny og ne, gjøre godbitsøk i stua og gjøre triks - da stråler han som en sol - av mestring <3
Før ville jeg sagt at avliving var riktig i en sånn situasjon, men så ser jeg hvor mye livsglede han har, av helt andre ting enn utendørs aktivitet... Han er lykkelig med det livet han har nå.
Men likevel, det var og ER fremdeles vanskelig for meg å akseptere.
Men som eiere skylder vi dyrene våre å sette dem først, selv når det beste for dem er noe helt annet enn det vi hadde sett for oss...

Hvilke "kameler" har DU måttet svelge i løpet av ditt hundehold?

20405_10153321198451928_5397152094358636504_n.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Klematis

Det er mange det. Junior ble operert fire ganger i løpet av sine første 1,5 leveår. Han har et bein som aldri blir bra, og hinker en del på det. Går p.t ikke på smertestillende fast. 

Så hundeholdet ble på ingen måte slik jeg hadde håpet på, nei.

Nå har han nettopp fylt fire, og jeg må bare akseptere at det ikke ble slik som det skulle. Men, det er bittert, ja.

Han betyr utrolig mye for meg, og han hadde fortjent så mye bedre enn alt han har vært gjennom. Men,han har det så bra han kan nå, og opplever sine beste dager nå. Han henger med på tur enda, og jeg bærer han når det blir for langt. Han vil fortsatt være med selv om helsa ikke alltid strekker til. 

Men morsomt har det ikke vært, og flere operasjoner blir det ikke.

Han skal få leve så lenge han tydelig har det bra, og viser livsglede hver dag.

Den dagen han ikke gjør det mer, så er det på tide å si farvel.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg sa etter at jeg måtte da Dronningen at neste kronisk syke hund ville bli avlivet når den fikk diagnosen, fordi jeg ikke orket enda en hund som jeg måtte vurdere og evaluere over år igjen. Vel, Nora har vært allergisk i 4 år nå, så det prinsippet forsvant like fort som det kom. Heldigvis får en vel si, jeg håper jeg fortsatt får mange gode år med Nora :ahappy:  

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja, har alltid sagt at "hvis hunden biter et menneske, DA er det over." Hunden min har nå bitt meg til blods tre ganger i løpet av sitt liv, men jeg har ikke greid å finne han skyldig i noen av bittene (de har kommet av at jeg typ har stukket hendene mellom for å skille når den og en annen hund sloss, tatt tak i halsbåndet under rullegardina-har-gått-skikkelig-ned-utagering ol.) Såå vil vel si det er min svelgede kamel.

Legger til for ordens skyld: skulle den sette tenna i noen andre er det selvfølgelig en helt annen sak! 

Edit: åja, nå så jeg delen om "til hundens beste", vet ikke om mitt prinsipp er et sånt, men det er vel kanskje bedre for hunden å leve enn å dø? :P 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var klar på før jeg kjøpte siste var at hun måtte finne seg et nytt hjem om hun hadde brister rundt andre mennesker.. Det har hun, men hun er her enda etter et år.. Det gjør meg ikke for mye heller fordi hun til tross er mye lettere å ha med rundt osv enn den andre jeg har som er grunnen til at jeg absolutt ikke ville ha en til. Nå er hun jo ikke voksen enda så jeg antar jo at problemet kan bli både bedre og verre så det er jo noe som må sees an, vi har jo heller ikke barn enda, men det håper jeg jo vil komme før eller siden og da må jo antagelig ting evalueres på nytt, ang begge hundene. Så vi får se da. Og nå har jeg jo gamla som uansett hemmer hverdagen litt så da spiller det jo ikke så stor rolle om jeg har en til som også er litt sånn, men dagen kommer jo når gamla takker for seg og spm er jo hvor mange år gidder man med slikt. Regner med at yngste har ganske mange gode år igjen etter at eldste takker for seg. Så ja, selv om det ikke ble så sort/hvitt som jeg hadde sagt på forhånd så er det ikke nødvendigvis avgjort enda heller. 

 Ja, også ble jo begge malamutene jeg hadde omplassert. Jeg var i starten av min hundekarriere av dem som var veldig imot omplassering, avliving uten veldig åpenlys grunn osv. Men det har nok forandret seg veldig mye ettersom man får en litt annen forståelse om ting. Ikke bare folks liv, men også om at det å tviholde på hunden uansett ikke nødvendigvis er det beste for hunden heller. Prinsippene var vell ikke så harde å svelge fordi de var vell allerede mye løsere enn i starten og jeg viste at det var det rette å gjøre samme hvor vondt det var. Jeg mener fortsatt at slikt bør sitte langt inne og at man skal gjøre det man kan innen rimelighetens grenser for å ta ansvar for det livet man har valgt å skaffe seg, men at det ikke alltid går som man vil av ulike årsaker.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 timer siden, Klematis skrev:

Det er mange det. Junior ble operert fire ganger i løpet av sine første 1,5 leveår. Han har et bein som aldri blir bra, og hinker en del på det. Går p.t ikke på smertestillende fast. 

Så hundeholdet ble på ingen måte slik jeg hadde håpet på, nei.

Nå har han nettopp fylt fire, og jeg må bare akseptere at det ikke ble slik som det skulle. Men, det er bittert, ja.

Han betyr utrolig mye for meg, og han hadde fortjent så mye bedre enn alt han har vært gjennom. Men,han har det så bra han kan nå, og opplever sine beste dager nå. Han henger med på tur enda, og jeg bærer han når det blir for langt. Han vil fortsatt være med selv om helsa ikke alltid strekker til. 

Men morsomt har det ikke vært, og flere operasjoner blir det ikke.

Han skal få leve så lenge han tydelig har det bra, og viser livsglede hver dag.

Den dagen han ikke gjør det mer, så er det på tide å si farvel.

Wow. @Klematis situasjonen din høres veldig lik ut som min.... Jeg vet hvordan du har det :/ Jeg tenker mye på dette... Kan hende jeg sender deg en PM etterhvert om det er ok?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ikke flere omplasseringshunder, Hottie skulle bare være her en periode. :aww::lol:  Det er nå tre år siden i disse dager. Hottie ligger godt gjemt under ullteppet og gir meg grå hår og korte negler pga helseissues fordi jeg for alt i verden ikke klarer tanken på å miste henne. Ikke nå... 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Rullestol var for meg veeeldig lite greit etisk sett. Klarer ikke hunden gå selv, så er det ikke liv laga, liksom.

Men så fikk Salo "slærk" i korsbånd i fjor sommer. Da stod vi mellom avlivning og rullestol. Etter en del samtaler med ortopeden/fysioterapauten hans, kom vi fram til at vi skulle prøve. Hodet var det jo virkelig ingenting galt med, og han var jo tøffere enn toget.

Så, rullestol ble bestilt, og det gikk over all forventning! Han syntes det var dritkult! Det morsomste han visste var å gønne på i fullfart i nedoverbakker - endelig kunne han løpe i full fart igjen! Vi gikk spor igjen, trene lydighet, og han fikk være med på lange turer i skogen.

Men - jeg har ikke gått helt vekk fra prinsippene mine, så det er sagt. Rullestoll krever en del mentalt av bikkja, og det er det ikke alle som klarer. En del hunder i stol har det åpenbart gått altfor langt med. Det blir aldri noe jeg kommer til å anbefale alle og enhver. Selv om bikkja kanskje er klar for det, så krever det også voldsomt mye av eier.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Christine

Jeg skjønte meg aldri på de som trente agility med hund med forkalkning. Så ble min bikkje røntget, og resultatet viste en forkalkning i ryggen. Jeg lei meg, og veterinæren sa den var så liten at den ikke ville ha noen betydning, og sa jeg skulle fortsette som før. Fortsatt i tvil, og jeg gikk noen runder med meg selv før jeg bestemte meg for å fortsette treningen. Må legge til at jeg aldri så noe tegn til vond rygg, men frykten var der jo. Forrige hund ble avlivd pga det, og jeg husker enda hvordan hans rygg var på røntgenbildene, og det er nok derfor deg med forkalkninger sitter så sterkt i meg. 

Nå ble hun nylig røntget igjen, og resultatet viste null forkalkninger. Ingen forkalkninger på de gamle bildene heller, de ble rett og slett lest av feil. Jeg følte jeg svelgte noen kameler da jeg fortsatte treningen etter første røntgen, og det var jo kanskje ikke akkurat for hundens beste sånn sett. Nå er jeg jo glad for at jeg fortsatte treningen, når det viste seg at jeg har levd i to år på bekymringer som ikke eksisterer. 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

jeg har alltid sagt at alle hunder som flytter til oss, skal være her til de dør. I fjor gikk vi bort fra det prinsippet. En av hundene har trøbbel med ryggen, med arrvev i muskel, som plaget den. Ble anbefalt å ikke ta henne med på alle treninger, eller omplassere henne. Hun hater å stå igjen. Så hun flyttet til noen kjente, og har det helt supert. bedre enn hun ville fått det hos oss. merker ikke noe til ryggen som aktiv turhund. 

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ingen tunge kameler her i hus helsemessig, der har jeg vært heldig i mitt hundehold. Men jeg skulle aldri avlive en hund som ikke hadde en fysisk tilstand som tilsa det var nødvendig, slik gikk det ikke. Etter flere uprovoserte bitt fikk min første hund sovne inn for to år siden.

Etter henne skulle jeg aldri i mitt liv ta til meg en voksen hund igjen, iallefall ikke en med unoter av noe slag, kun kjøpe egen valp. Slik ble det altså ikke, dog er Lyn ingen kamel. I såfall verdens vakreste kamel uten tvil :aww: 

image.thumb.jpeg.f20558c588c33740115f7b5

 

Har egentlig kommet til det punktet hvor strenge prinsipper ikke holder, man må bare ta hver forskjellige hund, situasjon og hendelse som den er og ikke være låst fast i forutbestemmelser :) 

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg svelget en diger en nå for ikke lenge siden... Jeg har i alle år sverget på at jeg aldri skulle sette mine bein på en agilitybane. Nå er Yasmine og jeg meldt på kurs i agility :aww:. Ut over det tror jeg ikke jeg har fått særlig hår i  halsen eller noe, for som maysofie sier. man må bare ta hver forskjellige hund, situasjon og hendelse som en er og ikke være låst... 

  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Klematis
2 timer siden, Nuka skrev:

Wow. @Klematis situasjonen din høres veldig lik ut som min.... Jeg vet hvordan du har det :/ Jeg tenker mye på dette... Kan hende jeg sender deg en PM etterhvert om det er ok?

Ja, det må du gjerne gjøre:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmmm... Usikker på om det kan regnes som en kamel eller ikke... Men, jeg skulle aldri ha hannhund. Jeg ble jo kjempe glad når mannen sa ja til valp, men den måtte være hannhund, da måtte jeg sluke en stor kamel :P Nå synes jeg hannhunder er kjempe fine, og neste blir nok hannhund den også :)

En annen er det å gå tur. Jeg har alltid bare trava bortover, går tur for å mosjonere kun snusing og tissing når jeg synes det var greit. Vel, plutselig fikk jeg en åpenbaring om at hunder er hunder, og må få lov til å være hunder. Trave turer med tisse stopp kan vi ta når vi sykler eller jogger. Vet ikke om det teller som en kamel, men det er iallefall et prinsipp som jeg gikk bort i fra. En må la hund få lov til å være hund, den lille tiden den er ute på tur, kontra alle timene den er hjemme.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

6 timer siden, Raksha skrev:

Ikke flere omplasseringshunder, Hottie skulle bare være her en periode. :aww::lol:  Det er nå tre år siden i disse dager. Hottie ligger godt gjemt under ullteppet og gir meg grå hår og korte negler pga helseissues fordi jeg for alt i verden ikke klarer tanken på å miste henne. Ikke nå... 

 

Skyld dæ sjæl, du skulle jo bare låne henne bittelitt som selskap til gutta og så ble både du og bonden forelsket. Så hun er nok ingen omplasseringshund nei, hun er en vaskekte selskapsdame hun, som tok livet deres med storm og som dere "nektet" å levere tilbake (ikke at jeg klager på det altså) *flir*

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Tøfflus skrev:

Skyld dæ sjæl, du skulle jo bare låne henne bittelitt som selskap til gutta og så ble både du og bonden forelsket. Så hun er nok ingen omplasseringshund nei, hun er en vaskekte selskapsdame hun, som tok livet deres med storm og som dere "nektet" å levere tilbake (ikke at jeg klager på det altså) *flir*

:lol: Ja, det var slik det var... :lol: 

Misforstå meg rett, angrer jo ikke et sekund, Hottie var meant to be hos oss hun :ahappy:  Og definitivt det beste for både henne og oss(både vi og du) at jeg svelget unna stoltheten og fulgte hjertet. 

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Raksha skrev:

:lol: Ja, det var slik det var... :lol: 

Misforstå meg rett, angrer jo ikke et sekund, Hottie var meant to be hos oss hun :ahappy:  Og definitivt det beste for både henne og oss(både vi og du) at jeg svelget unna stoltheten og fulgte hjertet. 

 

 

Tenker vi svelget stoltheten (og kameler) begge to jeg, ved å la henne få bli lykkelig hos dere istedenfor delvis ulykkelig hos meg :D 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var fersk hundeeier og superbastant på at ingen hunder trengte å være i bur. Jeg kjøpte Aïda, og hun skulle ALDRI være i bur. Etter oppspist sengetøy og dyner, flisete skittentøyskurver og oversvømmelse fra badet og utover i gangen og stua for andre gang fordi Aïda hadde tygget over slangen til sisterna dro jeg slukøret og kjøpte bur :lol: 

Staffevalper er makuleringsmaskiner :teehe:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nja, den største kamelen jeg har svelget var at jeg ikke skulle ha hund i senga. :P En dag hoppet pelsdotten oppi, og det var faktisk ganske koselig å ha en 35 kgs langhåret schäfer ved siden av seg, dog veldig trangt i en 90-seng. Så da fikk man dobbeltseng for bikkja sin skyld. :o

  • Like 11
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Til hundens beste?

Det må være da jeg hadde min første hund, var 16-17 år og kunne "alt" og begynte min karriere på hundesonen. Vi hadde såklart bur til valpen, for det hadde noen fortalt at vi måtte ha. Det var noen SKIKKELIG FÆLE KJERRINGER ( :P ) her på hundesonen som alltid var så imot bur, og jeg og mange andre argumenterte imot og syntes at de var skikkelig dumme som argumenterte andre veien. 

Idag er jeg veldig glad for at jeg tok til meg litt av det som ble skrevet, og begynte å bruke mye mindre bur. :)  Det tror jeg definitivt var til den hundens beste.
PS: jeg ble ikke burmotstander, men fikk et mye bedre syn på bruken av buret, og at det ikke skal brukes til å løse ALT.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...