Når samboer vil ha en annen rase

[HeleneFS]

Kjenner jeg ikke har enegergi til å tenke / skrive om dette engang... Vi har vært sammen i tre år og har kranglet om rase siden start!!

MEN nå får jeg snart viljen min, vi klarte å finne en kompromissrase som egentlig har gjort meg mer gira enn den opprinnelige rasen jeg hadde. Han er ikke gira i det hele tatt, siden han måtte inngå kompromiss. Men jeg bryr meg virkelig ikke lengre, han kan sutre i stillhet.

[ildergreier]

Jeg holder på å bearbeide kjæresten (selv om vi ennå ikke bor sammen). Han synes egentlig ikke noe særlig om puddel, og kunne helst tenkt seg en border collie. Jeg skal ikke ha en hund som røyter og i hvertfall ikke en BC som krever langt mer enn noen av oss kan gi nå og i fremtiden. Han er glad i hunder og har sagt nei til rotter, så jeg regner med at det blir puddel når det blir aktuelt. Etter en helg hjemme sier han på vei hjem fra en tur "...hvis jeg skulle hatt puddel, så ville jeg kanskje hatt en som er litt større enn Zelda" (det betyr at det er håp). Jeg tror ikke jeg har lyst på hund hvis jeg ikke får puddel

Har en venninne med mellompuddel og hun sier det samme. Hva er det med puddelen som er så fascinerende? 

[puddellover]

Har en venninne med mellompuddel og hun sier det samme. Hva er det med puddelen som er så fascinerende? 

Den røyter ikke, (de individene jeg har møtt) er svært intelligent(e), de er herlige, sosiale, lettlærte og underholdende. Fine å se på og gode å kose med. Helsen er jevnt over ganske god og det er ikke vanskelig å få tak i gode individer. De tåler korte lufteturer over en periode uten å gå meg på nervene og er samtidig perfekte å ha med på lange turer. Umulig å trekke frem alt! For meg er det hele pakka, hjerterasen min!

[Bellare]

Håpar i grunn vi endar opp med kvar vår rase her  Sjølv om det blir veldig mykje med fire bikkjer 

Han flytta inn hit med elghunden sin. Han trekker noko jæ****, og eg har ved fleire anledningar nærmast komt flygande etter fordi han brått langar ut til høgre/venstre/fram/bak fordi han kjenner ei lukt. Har også ført til eit par svært såre hender, så han orkar eg kun gå korte turar rundt nabolaget med. Og det er eg som har måtta trene på og gå fint i bånd, så no er han OK når eg luftar han. Heldigvis. 
Men hører støtt og stadig at vi skal ha eit hus fullt av elgbikkjer, og han har fått beskjed om at ansvaret vil ligge på han. Og at båndtrening er alfa og omega om det skulle bli fleire! Og ikkje minst; røytinga!

Eg for min del har gitt ettertrykkelig beskjed om at eg skal ha Etnahund igjen, og at eg allerede står på liste (satte meg på liste før eg vart sammen med han). Ikkje at han har sagt noko særleg på det, men han meinar jo at det ikkje er skikkelig hund

Er ikkje så enkelt alltid det her. Men tenker man bør sette seg ned og snakke skikkelig om det, for det blir jo veldig dumt å skaffe seg ein rase som ikkje passar inn med tanke på aktivitetsnivå og slikt. Og om det skal vere "hans" hund, så burde det gjerne vere slikt at det er han som får hovedansvaret.

[Mirai]

Jeg inngikk kompromiss med forrige samboer og endte med boerboel istedet for bullmastiff. Jeg hadde ikke lyst på rasen og mente den var "for mye" for oss, han hadde lite erfaring og kjørte på med at joda, dette går bra. Hver eneste gang det var et problem med hunden så ble jeg enda mer negativ enn jeg kanskje ville ha blitt hvis jeg var enig fra starten... Tenkte ofte at jeg skulle aldri gått med på dette, men jeg følte ikke at jeg hadde noe valg der og da. 

Med nåværende samboer og hundekjøp så snakket vi mye om hva slags hverdag vi ønsker med hunden, og så kom vi frem til en felles løsning. Han ønsket seg egentlig noe fluffy og syns at lapphunder er verdens fineste hunder, mens jeg ønsker meg ikke masse pels og mulighet for mye lyd. Vi brukte ganske lang tid på å la disse tankene modne. Så da ble det whippet  . Har enda ikke angret! Vi var helt enige om valget av rase.

[Tommy]

Fordel nr.2718 for å være alene!

Det var egentlig alt jeg hadde å bidra med.

[simira]

Har enda ikke angret!

Du, eller han?

[Mirai]

Du, eller han?

Er det så farlig hva han mener da?

 

 

Neida, det gjelder for begge to såklart  . 

[Heidihj]

Hos oss bestemmer jeg hvordan hund som kommer inn i heimen. Han har noe å si på antallet, men stopper der egentlig. Foreløpig går det vestlig greit med de to vi har, men min plan er jo å øke antallet etterhvert. Han er med på det så lenge det fortsetter å være mitt ansvar, og at det ikke blir for mange hunder inne om gangen ?

Hans drømmerase er en rase jeg gjerne vil ha også, så der har vi ikke noe problem. Men hos oss kommer nok hundeholdet alltid til å være min greie.

[Gjest]

Det er vel noe jeg er redd for i fremtiden. At en fremtidig kjæreste/samboer skal si nei til min drømmerase, altså greyhound. (Må skaffe meg det mens jeg er singel altså... )

Jeg ville stått på det med at jeg ville hatt mest å gjøre med hunden, og har derfor mest jeg skulle sagt. Såklart må man kompromissene på visse områder, men har man hovedansvaret for hunden så må man jo trives med den.

[Pixie]

Jeg ser vel for meg at så lenge jeg får hovedtyngden av arbeid, stell og trening har jeg mest å si når det gjelder rase. Litt usikker på om jeg ville sagt ja om han lovte at han skulle ta ansvaret selv, da det hos oss fort blir til at jobben blir min likevel. Får se om han blir mer interessert etterhvert, så langt er hans oppfatning av hundehold at man forer, går rusleturer og gjør enkel lydighetstrening. Det går ikke overens med de hunderasene han helst vil ha.

[Djervekvinnen]

En ting jeg har erfart er at folk som ikke har så mye erfaring med hund (par og familie), de vil veldig gjerne ha hund i familien, mye pga barna og at det ser så koselig ut. Men så sier utrolig mange: mannen min har lyst å gå på jakt, så da må det bli en hund han kan ha med seg på jakta. Det er så ofte jeg høre det. Greit nok at jakt er en ting, men at det skal være enste grunn når familien vil ha hund er kanskje ikke den beste muligheten. Tanta mi ville ha hund for å gå på tur med, mannen hennes sa: ja da MÅ det bli en jeg kan ha med på elgjakt. De fikk en skarp jakthund, hunden var med to gange på jakt og nå er det tanta mi som har endt opp med å gå tur med denne hunden, som egentlig er aaalt for mye hund for hva de egentlig trenger.  Nå er jo mange jakthunder ypperlige familiehunder da, men det virker som at mange menn får viljen sin også ved hundevalget, selv om det kanskje egentlig ikke passer helt 

[Minutt]

Mulig det ligger noe i det, at mannen får viljen sin, hehe

Men tja, jeg var så besatt av å få hund at jeg tror det meste ville ha gått gjennom til slutt...

Jeg ville ha schäfer. Det ville ikke han. Vi likte begge amstaff. Så det ble staff.

Så ville jeg ha en staff til. Det ville ikke han. Han ville ha en vokter, og det ville egentlig jeg og. Så da ble det dogo.

Nå vil jeg har sarloos. Det vil ikke han. Han vil derimot *kanskje* ha en dogo til. Eller en liten hund (hæh?!). Jeg vet ikke om jeg vil ha to voktergiganter samtidig, selv om jeg elsker dogoene. Jeg er liten, og det er jeg som uansett må ta størst ansvar. Og jeg har egentlig ikke falt så veldig for de små rasene, de friske av dem.

Men jeg kunne skaffet med sarloos da. Med tanker om at jeg måtte tatt alt ansvar. Jeg tror uansett han til slutt ville forelsket seg nok til å ta sin del av ansvaret  

[ildergreier]

Den røyter ikke, (de individene jeg har møtt) er svært intelligent(e), de er herlige, sosiale, lettlærte og underholdende. Fine å se på og gode å kose med. Helsen er jevnt over ganske god og det er ikke vanskelig å få tak i gode individer. De tåler korte lufteturer over en periode uten å gå meg på nervene og er samtidig perfekte å ha med på lange turer. Umulig å trekke frem alt! For meg er det hele pakka, hjerterasen min!

Takk for at du delte. Jeg har litt sans for den digre varianten selv, skjønner du. Kjente en ferskenfargen hannhund av varianten en gang. Den var skarp, men ikke nervøs, ergo den fungerte godt i hverdagen. 

[Sprettballen]

Her vil sambo ha siberian husky. Jeg har sagt det at han kan kjøpe seg det når han begynner å tilby å gå lange turer med de vi allerede har. Pr. nå så syter han hvis jeg maser han til å gå en halvtime-time med våre om jeg ikke kan eller er syk osv. Jeg må mase på han for at han skal gå tur med de.

Da vi skulle ha nr. to så valgte jeg med vilje en mindre krevende rase, fordi jeg misstenkte at han ikke kom til å gå noe mer tur selv om vi fikk en til. Han lovet gull og grønne skoger, men det varte bare etpar uker før han falt tilbake til nesa i dataskjermen, så jeg er ikke i det minste tvil om at å nekte han SH var det riktige. JEG vil ikke ha en husky. Det er pene hunder, men det stopper der. Utenom at de er pene så passer de ikke inn hos oss for fem flate. Vel er jeg aktiv med mine, men jeg vil ha en hund som kan gå løs. Jeg kan gå flere timer i skogen med mine, men da er de løse.Jeg vil ikke være avhengig av å måtte gå med den i bånd. 

Sambo har generelt lite å si når det kommer til rasevalg Jeg hadde schäferen når vi flytta sammen og jeg bestemte at vi skulle ha whippet. Han syntes de var stygge i starten, men etter hvert ble han mer fan av de. Jeg forklarte hvorfor jeg ønsket vi skulle ha den og den rasen, og når han valgte å se fornuftig på det så var han jo enig. Når jeg vet med meg selv at jeg får hovedansvaret, så kommer det ikke på tale å kjøpe en rase jeg ikke vil trives med/ønsker.

[Pringlen]

En ting jeg har erfart er at folk som ikke har så mye erfaring med hund (par og familie), de vil veldig gjerne ha hund i familien, mye pga barna og at det ser så koselig ut. Men så sier utrolig mange: mannen min har lyst å gå på jakt, så da må det bli en hund han kan ha med seg på jakta. Det er så ofte jeg høre det. Greit nok at jakt er en ting, men at det skal være enste grunn når familien vil ha hund er kanskje ikke den beste muligheten. Tanta mi ville ha hund for å gå på tur med, mannen hennes sa: ja da MÅ det bli en jeg kan ha med på elgjakt. De fikk en skarp jakthund, hunden var med to gange på jakt og nå er det tanta mi som har endt opp med å gå tur med denne hunden, som egentlig er aaalt for mye hund for hva de egentlig trenger.  Nå er jo mange jakthunder ypperlige familiehunder da, men det virker som at mange menn får viljen sin også ved hundevalget, selv om det kanskje egentlig ikke passer helt 

Det der er vel faktisk det motsatte av normalen da Den klassiske er at far vil ha jakthund, mens mor vil ha en langpelset mopp. Så ender de med en langhårsdachs eller noe. Far får langt i fra en jakthund, mor får en sur sofasliter.

[Zitka]

Hvis mannen min kommer med et fornuftig argument på hvorfor han skal ha den rasen, feks til jakt eller lignende, så skal han få kjøpe seg den hunden han vil..

Men, skal han ha en rase for "kos", så skal det passe hverdagen vår.. 

 

Men; det er vel strengt tatt ingen fare for at han noen gang skal få lyst på en hund da  er vel heller litt der at han prøver å gir bort mine  

[Teserere]

Jeg skaffet meg hund med eksen min. Først min drømmerase, en doberman. Den ble avlivet etter kort tid etter personangrep. Jeg ville ha en ny doberman, valp, men eksen nektet. Han hadde plutselig mye å si om valg av rase, og vi inngikk et kompromiss - staffen. I starten var jeg lei for dette, da hunden endte opp som mitt fulle ansvar (jeg kunne jo like gjerne hatt en doberman). Men så ble jeg gradvis bergtatt av rasen - og nå har jeg to

[Mud]

Det som var "vanskelig " for meg og sambo er at vi begge har hundeerfaring og har forskjellige ting vi vektlegger.  Jeg liker ukomplisert og omgjengelig,  for han er det viktig at bikkja kan gå løs og har snorer  

Husky var vel ikke akkurat planen,  men Toddy er alt jeg synes er viktig med en hund.  Sambo synes det er slitsomt at han må binde bikkja i stedenfor å sende han ut i hagen. 

Men jeg har hovedansvaret i hverdagen og jeg er svært vant til gjeterhunder med vokt fra før,  så derfor funker det  

[Lene_S]

En ting jeg har erfart er at folk som ikke har så mye erfaring med hund (par og familie), de vil veldig gjerne ha hund i familien, mye pga barna og at det ser så koselig ut. Men så sier utrolig mange: mannen min har lyst å gå på jakt, så da må det bli en hund han kan ha med seg på jakta. Det er så ofte jeg høre det. Greit nok at jakt er en ting, men at det skal være enste grunn når familien vil ha hund er kanskje ikke den beste muligheten. Tanta mi ville ha hund for å gå på tur med, mannen hennes sa: ja da MÅ det bli en jeg kan ha med på elgjakt. De fikk en skarp jakthund, hunden var med to gange på jakt og nå er det tanta mi som har endt opp med å gå tur med denne hunden, som egentlig er aaalt for mye hund for hva de egentlig trenger.  Nå er jo mange jakthunder ypperlige familiehunder da, men det virker som at mange menn får viljen sin også ved hundevalget, selv om det kanskje egentlig ikke passer helt 

Det løser man veldig enkelt ved å kutte ut mannen og skaffe seg kjerring i stedet (det var dagens lille brudd på den russiske propaganda-lovgivningen :P)

Kona har levd mesteparten av livet med hundefobi, men hun har hele tiden vært klar over at jeg har ønska meg hund (vi har vært sammen i 18 år). Hun har jobbet litt med fobien sin, og pga mine angstproblemer, så var ikke hund riktig tidligere uansett. Min drømmerase de siste 20 åra har vært rottis, men vet at det kan være en vanskelig rase, og ikke en god førstegangshund. En chihuahua var et godt valg for oss, etter at jeg lærte at chi'ene ikke nødvendigvis er små drittbikkjer uten manerer, og den trigger ikke fobien til kjerringa. Vi visste jo at det i hovedsak ville være min hund, både ut fra interesse og tid brukt, men det hadde vært klin umulig for kjerringa å melde seg ut av alt som har med bikkja å gjøre. Jeg er veldig glad for at vi var enige om at selv om det er min hund, så måtte hun også etablere et forhold til Ayla. F.eks. så sliter jeg veldig med en senebetennelse i leggen, og har måttet droppe turer mye i det siste. Da er det veldig greit at Ayla, som er veldig knyttet til meg, synes det er helt greit å bli med andre mamma'n på tur.

[Sanne]

Her i husstanden er det jeg som er urokkelig  Det er ikke sjans i havet for at jeg godtar noe som helst annet enn lundehund/lundehundprosjekt-hund. 

Samboer vil ikke ha ren lundehund etter vi mistet Shensi, mens for min del er det ren tortur å leve uten vidunderrasen min. Men vi vil begge ha fra prosjektet, så forhåpentligvis, om stamboken blir åpnet mange år fram i tid, så blir det ren lundis på meg. Vi kommer til å følge Banzai sin linje, om han blir å brukes! Og vi kunne selvfølgelig ikke vært mer fornøyd med Banzai, selv om det er lite lundehund i personligheten hans. Han er jo den herligste lille kroppen som finnes <3

Om vi ikke skulle hatt lundehund eller fra lundehundprosjektet, så kunne det bare vært det samme. Da tror jeg ærlig talt ikke jeg hadde giddet hund mer. For hvorfor bytte ut noe jeg vet fungerer hundre prosent.

Det er noe med det, når man har funnet drømmerasen. Jeg er nesten misunnelig på folk som ikke har oppdaget sin drømmerase, for det er jo egentlig helt vanvittig skrullete hvor gal jeg er etter den rasen. Føler meg ikke hel uten en i hus, og blir fylt med alt vidunderlig hver gang jeg møter en. 
Vi er enige om at vi vil ha fra prosjektet da, der er vi like ivrige 
__

Men så lenge vi har minst en lundehund/prosjekthund i hus, så kan jeg godta buhund eller en liten prazky i tillegg. Men aller helst vil jeg bare ha en stor flokk lundehunder. Ååh, for en drøm! 

[Stine]

Jeg bestemmer siden jeg har hovedansvaret. Enkelt og greit

[Guest LXT]

Vi har mine og dine hunder vi. Det er sånn vi vil ha det, og det funker veldig bra for oss.

Jeg har de hundene jeg vil ha og han har den han vil ha. Mine hunder, mitt ansvar, jeg trener de og jeg gjøre det på min måte hvordan jeg vil ha det, gjør alt med dem. 
Hans hund er hans ansvar, han oppdrar den sånn han vil, gjør alt med sin hund. Men vi hjelper hverandre om vi trenger det, selvsagt. Skulle vi splitte lag, så følger mine hunder med meg og hans hund med han. Det er vi helt klare på. 
Vil han ha en til, så er det helt greit og hans valg. Vi ønsker oss ikke samme hunder, håndterer hund ulikt,  og vi ønsker ikke å dele på dem annet enn den kosen og gleden de gir oss i hverdagen. Og der er vi helt enige. Funker veldig bra for oss. 

Mine hunder kommer som en del av pakka, og jeg går ikke inn i et forhold med en som ikke vil ha hund, ikke liker de hundene jeg har, eller vil begynne å oppdra hundene mine annerledes/trene de selv. 
Det funker ikke for meg, og mannen er helt maken. Så her bor vi one big happy family, med mine og dine barn.
Valpen min som kommer nå straks, er bare min og mitt ansvar. Jeg skal oppdra og trene den. Jeg ga den også navn, helt uten å spørre om hva han syntes. Han hadde gjort det samme.
Hvis mannen etter hvert ønsker seg en hund til, eller overgang til hans gamle, så får han styre helt fritt. Det er hans hund, hans ansvar, han som oppdrar. 
Vi liker det sånn. Heldigvis  

[Wachita]

Her var det jeg som bestemte rasen, så fikk han lese seg opp på den etterpå. Heldigvis falt han like hardt som meg, så det kommer en til. 
Nå har det blitt veldig min og din føler jeg, men det har mest med kjemi å gjøre. Men de er egentlig våre. Splitter vi lag tar jeg hundene siden det var jeg som ville ha dem, da han ikke har tid til å ture å trene hver dag. 

[Frida og fuglehundene]

Vi har mine og dine hunder vi. Det er sånn vi vil ha det, og det funker veldig bra for oss.

Jeg har de hundene jeg vil ha og han har den han vil ha. Mine hunder, mitt ansvar, jeg trener de og jeg gjøre det på min måte hvordan jeg vil ha det, gjør alt med dem. 
Hans hund er hans ansvar, han oppdrar den sånn han vil, gjør alt med sin hund. Men vi hjelper hverandre om vi trenger det, selvsagt. Skulle vi splitte lag, så følger mine hunder med meg og hans hund med han. Det er vi helt klare på. 
Vil han ha en til, så er det helt greit og hans valg. Vi ønsker oss ikke samme hunder, håndterer hund ulikt,  og vi ønsker ikke å dele på dem annet enn den kosen og gleden de gir oss i hverdagen. Og der er vi helt enige. Funker veldig bra for oss. 

Mine hunder kommer som en del av pakka, og jeg går ikke inn i et forhold med en som ikke vil ha hund, ikke liker de hundene jeg har, eller vil begynne å oppdra hundene mine annerledes/trene de selv. 
Det funker ikke for meg, og mannen er helt maken. Så her bor vi one big happy family, med mine og dine barn.
Valpen min som kommer nå straks, er bare min og mitt ansvar. Jeg skal oppdra og trene den. Jeg ga den også navn, helt uten å spørre om hva han syntes. Han hadde gjort det samme.
Hvis mannen etter hvert ønsker seg en hund til, eller overgang til hans gamle, så får han styre helt fritt. Det er hans hund, hans ansvar, han som oppdrar. 
Vi liker det sånn. Heldigvis  

Akkurat slik tenker jeg også!  Ingen skal fortelle meg hva slags hunder jeg skal ha, de er mitt ansvar og en stor del av livet mitt, og jeg tenker også at det er slik for eventuell partner, han får ha akkurat de hundene han vil ha