Gå til innhold
Hundesonen.no

Å velge farge på valpen/hunden


MonicaT
 Share

Recommended Posts

  • Svar 160
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Egentlig er det litt vittig dette med farger og sonenfolk... For ALLE er jo enige om at det er helse, temperament og bruksegenskaper som kommer først - men hvem roper over seg over FINE FARGER, spenne

Jeg vet at det i Sverige bla finnes border collie oppdrettere som kun avler på fine farger, de har uregistrerte hunder som ikke har gjeterprøve og de selges som familiehunder i spesielle farger. De ka

Jeg kjøper bare hund fra dønn seriøse oppdrettere, så kravene mine når det gjelder foreldredyr vil være ivaretatt i utgangspunktet. Jeg liker tre av fire fargevarianter på bearded collie. Fawn er også

Posted Images

Guest Klematis

Jeg synes det må være greit å ønske seg hund i en spesiell farge.

Selv har jeg aldri hatt sterke preferanser på akkurat hvilken farge hunden kommer i, men visse ønsker har jeg vel hatt, uten at jeg har sagt det spesielt høyt.

Mine to kommer i farger jeg ikke har bestilt, den ene håpet jeg var langhåra og hvit, eller langhåret black and tan. Han ble korthåra og beige. Den andre ante jeg ikke fargene på før jeg traff henne. Men, hun er likevel temmelig nærme langhåret "black and tan", som jeg har ønsket meg.

Nå bør jo helse og mentalitet være første prioritert, men jeg synes det er helt okey om man velger å vente til man finner riktig valp i riktig farge.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men når man finner en oppdretter som driver på et vis man liker ekstra godt, eller et kull man virkelig ønsker valp fra, så har man jo allerede tatt et ganske stort og tungtveiende valg. Så kommer kjønn, noe som kan være viktig dersom man har hund fra før, altså enda et krav. Farge blir så ubetydelig da. Jeg ville ikke valgt bort en oppdretter eller en kombinasjon jeg ønsket for at alle valpene ble født med feil farge, eller fordi oppdretter ikke ga meg akkurat den valpen jeg synes er penest.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Hva i alle dager er galt med fargeavl på BC? Så lenge hundene er greie, og de fleste er jo knall hunder til gjeting, lydighet og agility osv. Hva er forskjellen på bevisst fargeavl kontra alle de BC eierne som parrer sin sort/hvite eller tricolour med nabobikkja. Generelt er det ett problem at det kryr av BC her i landet.

Neida det er ikke noe problem å avle på gule, blå, røde, lilla eller prikkete bc så lenge begge foreldrene gjeter og da mener jeg at de er meritterte i gjeting, ikke bare flytter noen tamme sauer rundt i et kve. I tillegg bør de være hd røntget, øyelyst og gjerne ha en DNA test på cea i tillegg. Når alt det er i boks, så er det likegyldig hvordan ørene står, pelsens lengde eller farge. Men erfaringsmessig så vet vi som har vært i bc miljøet noen år, at det er ikke helt sånn det fungerer.
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så lenge aussien kommer i så mange fargekombinasjoner som de gjør, der alle farger kan dukke opp i en og samme kombinasjon, i tillegg til alle halelengder, begge kjønn og ulikheter når det gjelder mentalitet, så sier det seg vel nesten selv at det er omtrent umulig å møte alle disse kravene i en og samme valp, med mindre man har flaks. Så nei, jeg tar ikke imot "bestillinger" på sånn og sånn. Ja, man kan komme med ønsker, men man må også være forberedt på å enten bli skuffet og lete videre, eller fire på noen krav. Sheltie er noe enklere, da det ikke kommer like mange farger i ett og samme kull. På mine linjer er det kun snakk om sobel og i enkelte tilfeller mulighet for tricolour, så det er noe enklere, men samtidig ikke da de får små kull og størrelsen er vanskelig å forutsi før de er nærmere leveringsklare.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg HAR preferanser hva gjelder farge på hundene mine. Det betyr likevel ikke at om det perfekte individ dukket opp, men med andre farger, at jeg ikke ville valgt det individet likevel.

På portis er farge litt innfløkt. De finnes i tre solide grunnfarger (svart, brun og creme). Både svart og brun kommer i ulike "shades", men jeg foretrekker i alle tilfeller en godt pigmentert hund med solid sort pels eller så mørk brun pels som mulig. Creme-fargen er omdiskutert og komplisert i nedarvingen. Men! For meg er ikke variasjonene innenfor de godkjente fargene noe som får meg til å velge bort kull ene og alene.

Likevel er jeg veldig nøye på en del ting. Jeg vil ikke ha en overtegnet hund (particolor). Det er utenfor standard og ikke ønskelig. Jeg vil ikke ha en svært blek brun ("greige"), da jeg synes det er fryktelig stygt, og at det ikke er slik jeg ønsker at brunfargen skal utvikle seg. Jeg vil ikke ha en grå-svart, da det er å betrakte som avvik. Jeg vil ikke ha innslag av sølv i det sorte, da det er en feil. Samme med brindle.

Greia er liksom - jeg er mer opptatt av at den fargen jeg velger er en god versjon av nettopp den fargen fremfor hvilken farge. Particolor styrer jeg uansett unna mtp helseaspektet ved å avle på overtegnet hvitt.

Jeg synes det er ok å ha preferanser på farge, men at det er viktig å ha to tanker i hodet samtidig. Og at det er forskjell på å avle frem "kule" farger og på å foretrekke visse farger i et oppdrett. Jeg ville ikke kjøpt portis fra en oppdretter som kun avlet på de hvite, f.eks. Det finnes nemlig så få av dem at det uansett ville gått på bekostning av andre viktige kvaliteter. Jeg vil heller ikke kjøpe valp etter noen som prøver å avle frem farger som ikke er tillatt iht standard fordi det er spesielt og stilig.

- Maria

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har gjort det klart for oppdretter av valpen at jeg ønsker en viss farge, men om den fargen ikke dukker opp tar jeg heller en annen valp i samme kull enn å vente på andre kull. Fordi jeg kjenner mor og stammen på kullet, og det er akkurat det jeg vil ha adferds- og helsemessig

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Egentlig er det litt vittig dette med farger og sonenfolk... For ALLE er jo enige om at det er helse, temperament og bruksegenskaper som kommer først - men hvem roper over seg over FINE FARGER, spennende farger og herrreguuuuuuud jeg må bare ha meg en *insert rase* med sånn eller sånn farge når noen har fått seg ny hund, viser fram hunden sin - eller har valper? :lol:. Eller for å si det sånn - det blir jo alltid gjettekonkurranse om fargefordeling når soniser venter valpekull :lol:.

Det er morsomt, ja :lol:

Men hva annet skulle man kommentert utifra et bilde?

"Åå, så fin mentalitet hunden din ser ut til å ha, det lyser ut av øynene på den."

"Den valpen ser frisk ut! Gratulerer!"

Det er jo folk som kommenterer at valpen virker herlig og trygg om man ser video eksempel, men utifra et bilde er det jo umulig å si annet enn at den ser søt ut, har fin farge, kule tegninger osv. Nyfødte valper sier jo oss heller ikke så mye om helsen eller gemyttet akkurat.

Til topic:

Jeg ville aldri hatt fargepreferanse som krav. Om jeg likte en rase, men kun kunne tenke meg en farge, så ville jeg nok sett meg etter en annen rase. Men jeg kunne sett på linjer som gav meg både den hunden jeg ønsket mentalt, helsemessig og som høyst sannsynlig ville gitt meg den fargen jeg ønsket uten å nøle. Men til syvende og sist ville farge spilt minst inn.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har veldig sterke fargepreferanser, uansett hvilken rase det er snakk om (av de jeg vil ha selvfølgelig). Jeg skjønner ikke hvorfor det er så ille så lenge man ikke lar det overskygge de andre aspektene, som helse og gemytt. Men hvis noen vil ha en spesifikk farge, og sier nei til et kull fordi det ikke kommer den fargen, blir de nektet å kjøpe neste gang, fra en lignende kombinasjon fordi de ikke ville ha den forrige? Det er jo et personlig valg som kun gjør at de må vente lenge, kanskje flere år, på neste hund. Er det egentlig så ille at de vil ha hele pakka når de skal leve med hunden i 10-12 år?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Michellus

Med groenendael er det enkelt da de alle er svarte. Dog kan det komme hvitt på tottelottene og på brystet, hvite detaljer er helt greit for meg.

På terv er jeg mer kresen på farge, men det er ikke noe som hadde hindret meg i å velge et kull. Jeg liker skikkelige masker og mye chabonné og rødfargen skal være nærmere rød. Berkana D'Jo er et godt eksempel på hvor mørk jeg vil ha tervene mine. Han er nok på den altfor mørke siden sånn egentlig, men utfra ren preferanse er det sånn jeg vil ha dem :) Dog er det andre ting som er mye viktigere og fargen havner fort på sisteplass på kriterielista ;)

Sent fra min D6603 via Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er morsomt, ja :lol:

Men hva annet skulle man kommentert utifra et bilde?

"Åå, så fin mentalitet hunden din ser ut til å ha, det lyser ut av øynene på den."

"Den valpen ser frisk ut! Gratulerer!"

Det er jo folk som kommenterer at valpen virker herlig og trygg om man ser video eksempel, men utifra et bilde er det jo umulig å si annet enn at den ser søt ut, har fin farge, kule tegninger osv. Nyfødte valper sier jo oss heller ikke så mye om helsen eller gemyttet akkurat.

Å, men soniser greier da å se både nye stjerner og hvor fantastisk gemytt det er på nyfødte små rullepølser også, så... hahahahahhaha :D.

Jeg er selvsagt så shallow at jo - jeg har fargepreferanser, jeg også, og akkurat nå kunne det ikke falle meg inn å kjøpe valp med fawnfarge, siden det, etter min mening, er større sjanse for å få en bra sort enn å få en bra fawn. Og som jeg skrev i innlegget i AN-tråden, så er det gjerne slik at sort er sort - selv om de blir gråe eller får hvite stikkelhår - og det er svært sjelden en sort/grå blir trukket i premiering mht farge på en utstilling. Fawnfargen er derimot veldig mye vanskeligere, for ikke bare skal de ha jevn farge, men den skal også være dyp rød, men den skal IKKE har for mye sort iblandet (charbonne) selv om det er tillatt, og veldig mange unge hunder får en periode der de blir veldig lyse og dermed ofte får trekk for fargen på utstilling. Vi opplevde på spesialen vår at bare et fåtall fawne hunder fikk mer enn exc pga fargen.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skulle iallefall ikke ha svart labrador, fy faaaaan altså. I dag kunne jeg aldri tenkt meg noe annet enn nettopp svart labrador, av en så random årsak som at jeg måtte ta en svart for å få bra helse og mentalitet -- og ble stuck med det. Så selv om man har fargepreferanser har man all verdens muligheter til å få øynene vrengt åpen når man først får en hund. Men nå er jo jeg en av de som ikke tror på dårlig kjemi mellom menneske og hund, det er nok noe med hva slags person jeg er :) Dømmer ikke hunden min fra utseendet, og kunne aldri fått dårlig kjemi pga the way it looks.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kunne virkelig ikke brydd meg mindre om utseendet generelt, annet enn at det ikke skal være ekstreme trekk. Har helt klart preferanse på hva jeg synes ser best ut, og det jeg liker aller minst av hårlag er langt og farge lever, allikevel veldig åpen for at jeg kan få meg en lever pelsball om jeg hadde følt at den hunden passet godt til meg. Det har som sagt virkelig ingen ting å si for min del.

Ikke noe å ta seg nær av (lever-eiere etc), er litt omvendt og synes helt rette tegninger er mindre tiltalende enn skjeve og. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Syns ikke man skal velge rase eller hund kun etter utseende, alt for mange som impulskjøper søte valper og blir lei dem når de blir voksne og ikke ser ut som den søte valpen lenger :|​ Kommer til å velge hund etter helse og gemytt først og fremst, men har jo alltids en idè i bakhodet om hvordan den skal se ut, men gjør ikke noe om den ikke blir akkurat sånn, er jo fine uansett :)

Likevel...kommer neppe til å bli enda en sheltie som nr 2, men om det skulle blitt det, drømmer jeg om en flott blue merle, syns de er sååå fine :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes man skal velge en hund som passer til det livet den skal leve. I tillegg synes jeg det er helt innenfor å kjøpe hund med utseende som tiltaler kjøperen, så lenge helsa er god og den passer til ønsket bruk.

Dvs at man ikke kjøper husky hvis man er sofagris, feks.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes man skal velge en hund som passer til det livet den skal leve. I tillegg synes jeg det er helt innenfor å kjøpe hund med utseende som tiltaler kjøperen, så lenge helsa er god og den passer til ønsket bruk.

Dvs at man ikke kjøper husky hvis man er sofagris, feks.[/quote

Enig. Det er nå ennå slik at mye av renrase-avlen vi driver med er delvis utseendebasert. Det betyr også at innenfor et spekter av hunder med beslektede egenskaper, vil det stort sett også være mulig å finne ulike typer utseende. Å velge en rase som ikke tiltaler meg fysisk hadde i alle fall ikke jeg giddet å gjøre. Det er et av privilegiene man har nå som det finnes over 400 raser å velge i. Jeg er av den oppfatning av at det ikke finnes noen som kun passer én rase.

Å basere valg av rase KUN på utseendet derimot, kan ofte få uheldige konsekvenser. Personlig føler jeg at jeg har fått i pose og sekk med mine raser :)

- Maria

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På aussie er det red merle eller red tric som gjelder for meg. Og helst med hale. Skal jeg ha en til,ville jeg kjøpt fra et kull der det hadde vært høy sannsynelighet for rødt. Og jeg hadde takket nei til en blue merle eller black tric om ikke de hadde vært eksteriørt stunning.

På kortis så har ikke fargen noe å si, da jeg liker alle 3 fargene like godt.

På andre raser må fargen være innenfor rasestandard.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ingen av de malamutene jeg har nå har den fargen jeg liker best. Det er mørk agouti med mye farge jeg syns er finest! Men for meg spiller ikke det noen rolle. Eneste jeg ikke vil ha er langhåret. Det er uaktuelt. Ellers velger jeg hund etter kombinasjoner jeg har tro på i forhold til gemytt, bruksegenskaper og helse. Eksteriør må ikke komme i konflikt med helse og bruksegenskaper, og hunden må se ut som rasen den er. Trenger ikke noen utstillingschampion.

Syns jo det er greit å velge litt etter utseendet, men ikke at det er den avgjørende faktoren til valpekjøpet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har helt klart fargeønsker når det kommer til neste hund, men de er akkurat det; ønsker. Aller mest kunne jeg tenkt meg en nydelig blue merle hannhund hvis det blir sheltie, men det kan være vanskelig. Om det blir kelpie synes jeg de sjokobrune og sorte er finest, men så lenge det de har mellom ørene passer meg og hverdagen min så spiller ikke fargen noen rolle.

Som sagt tidligere i tråden; Så lenge fargen ikke overstyrer alt annet så må det da være greit å ha fargepreferanser :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ønsker meg en mørk brun bc tispe med relativt kort pels, men ikke FOR kort. Det er min store drøm. Det aller viktigste er selvfølgelig helse og gemytt, men nå scroller jeg over alle kull som ikke møter kravene mine på det uansett, da. Ender sikkert opp med en svart og hvit langhåret en (igjen), men drømmer fortsatt om en brun. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Veldig vanskelig, men helt essensiell forskjell på fargeavl og fargevalg.

Signerer denne :)

-------

Når det kommer til brukshund er farge en absolutt siste prioritet. Jeg har ingen problemer med å synes den ene fargen er penere enn den andre men så lenge hunden kjøpes for å brukes så holder det at den er innenfor standarden iht farge. Nesten! Det er en farge jeg absolutt ikke kunne tenkt meg, men det er ingen kelpie farge :P

Når den tid kommer at jeg vil ha meg en mascot så ser jeg ikke problemet med at farge også kan være en av kriteriene til valg av valp og /eller kombinasjon. På 2 potensielle mascot raser er det 1 av 3 farger jeg aller helst ikke vil ha.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

På schäfer er det ikke så himla mange farger å velge mellom (som er godkjent - i USA avler de jo på alle mulige slags rare farger, blant annet panda). På utstillingslinjene er de fleste black&tan (svart og brun/svart og gul), og så finnes det noen sjeldne sable (grå) i diverse varianter og noen svarte (noen helt svarte, noen med brune avtegn på hode/bein). Brukslinjene er som regel sable (grå), men finnes også i black&tan og svart.

For meg spiller ikke fargen på schäferen så stor rolle, men jeg foretrekker godt pigmenterte hunder med mørk maske, som ikke ser ut som om de har blitt klorbleket. :P Lyse øyne synes jeg er stygt, og er også noe jeg helst vil slippe på schäfer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg liker aller best svarte hunder og når jeg/vi skulle ha cavalier som kommer i fire varianter, så er farge viktig (selvfølgelig er helse viktigst, men når du har valget så..).

På flaten er det veldig greit. Der får du en mørk hund uansett.

Farge er viktig. Det finnes jo ikke noe finere enn en mørk hund som det skinner av :)

Sent fra min GT-I9506 via Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En helt klar forskjell på fargeavl og fargevalg. Og forsåvidt ikke noe galt i å drive fargeavl hvis alt det andre er på plass. Men det er ikke det inntrykket jeg har av den generelle hundeavlen uansett rase per dags dato, så det å basere valget på fremtidig hund kun basert på på farge, er for meg helt blåst.

Men ønsker/preferanser ser jeg ikke noe galt i, men mener da selvsagt at helse, mentalitet o.l. går foran - fargen er som oftest bare en bonus. Jeg har fargepreferanser selv, men i de fleste tilfeller er ikke det en avgjørende faktor for meg. Hvis jeg står mellom to jevne valper i et kull, hvor fargen er det eneste som skiller dem, går jeg nok etter fargen/utseende jeg liker best: det skal jeg ikke nekte for.

Da jeg skulle anskaffe Schäferhund i fjor, var det to muligheter; svart og brun, og helsvart. Jeg skal med hånden på hjerte si at jeg ikke er så begeistret for helsvarte dyr generelt sett, men hadde ikke takket nei til en svart valp heller. Jeg likte flere av de svarte valpene i kullet, men endte opp med den jeg likte best - og en bonus var at hun hadde den fargen jeg likte (svart og brun).

For meg er det også litt rasebetinget, hvis jeg skal være ærlig. Et eksempel er at jeg har store vansker med å syns at brune doberman er fint (no offence to anyone). Kunne sikkert endt opp med en hvis det var absolutt eneste alternativ og jeg virkelig ville ha fra kombinasjonen (og forutsett at alt annet matchet), men skal ikke nekte for at jeg også kunne funnet på å takke nei til en nettopp pga fargen. Men igjen, veldig situasjonsbetinget også.

Mange som driver kaninoppdrett fokusere jo på en farge. Heldigvis er de fleste renraset kaniner friske og mer eller mindre defektfrie, og da ser jeg ikke noe galt i dette. Selv om jeg ikke avler utstillingskaniner for øyeblikket, har farge en stor del å si på mine hoppekaniner også, men ikke en avgjørende faktor generelt sett. Men er ingen tvil om hvilken farger jeg liker og foretrekker.

Farger ER morsomt, og så lenge man har fornuften med seg så er det ikke noe galt i å være litt sær med fargene. Man går jo tross alt inn for å leve med dyret i mange år. Opp til hver enkelt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...