Gå til innhold
Hundesonen.no

Ordet bikkje, bare om tispe?


Symra&Pippin
 Share

Recommended Posts

Pøh, for noe tøv. Bikkje har ingenting med "bitch" å gjøre.

Jeg er født i slutten av sekstitallet, er vokst opp med ordet "bikkje". Det har vært brukt om både hunn- og hannhunder hele veien.

Det var helt vanlig i bruk om hunder generelt. F.eks. "Ta inn bikkja" eller "få den bikkja til å holde munn" eller "Jeg har med meg bikkja". Litt sånn slang. Dette var før engelsken for alvor gjorde inntog i det norske språket, leeenge før datamaskiner hjemme ble vanlig. Jeg var tenåring når man for første gang kunne se britiske MTV og Sky channel på tv, og Pat Sharp fikk alle jentene til å dåne med den britiske aksenten sin, og alle musikkvideoene han presenterte der han satt med hockeysveisen sin.

Ordet bikkje fantes i det norske språket lenge før det.

Tøv er det vel ikke. Bitch og bikkje er nok beslektete ord. Språkene har påvirket hverandre og lånt ord fra hverandre i noen hundre år. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 64
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

For meg er bikkje et negativt ladet kjønnsnøytralt ord for hund.

For meg er bikkje/bikkja bare et alternativt ord for hund. Absolutt ikke noe negativt i det. Føler jeg behov for det, har jeg mange andre fine ord i vokabularet

Hos meg er bikkje et kjønnsnøytralt ord. Bikkje og hund har samme betydning i mitt hode. Jeg tror faktisk jeg bruker bikkje mer enn hund, det er overhodet ikke negativt ladet.

Bare sånn for å vise at det ikke bare er jeg som tenker på bikkje som negativt: (Og der står det jo også dette med det norrøne ordet for tispe.)

Fra bokmålsordboken:

bikkje m1, f1 (norr. bikkja, egentlig 'tispe') til dels nedsettende: hund

gneldreb- / min hund og andres b-r / den elendige bikkja / lufte bikkja

:aww:

Men jeg ser jo helt klart her på sonen at mange andre bruker det annerledes enn meg. :)

Edit:

Fra store norske leksikon:

ETYMOLOGI norrønt bikkja

Bikkje, egentlig tispe, nå hund uansett dyrets kjønn.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Michellus

"Bitch" vil i så fall være "tispe" for meg. "Bikkje" er (hvert fall for min sambis) et mer nedsettende ord for hund, dog ikke like nedsettende som "kjøter". Går mye i "bikkje" her i gården, men så blir jeg også påvirket av pappa og slekta på den siden :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har ikke lest alle svarene. Bikkje er et hokjønnsord. Ei bikkje. Mulig man kan si en bikkje, men det høres litt rart ut i mine øyne.
Jeg syns også det gir negative konnotasjoner. Det gjør jeg med bitch også, selv om det brukes i England som tispe (og ikke særskilt i negativ betydning).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bare sånn for å vise at det ikke bare er jeg som tenker på bikkje som negativt: (Og der står det jo også dette med det norrøne ordet for tispe.)

Fra bokmålsordboken:

bikkje m1, f1 (norr. bikkja, egentlig 'tispe') til dels nedsettende: hund

gneldreb- / min hund og andres b-r / den elendige bikkja / lufte bikkja

:aww:

Men jeg ser jo helt klart her på sonen at mange andre bruker det annerledes enn meg. :)

Edit:

Fra store norske leksikon:

ETYMOLOGI norrønt bikkja

Bikkje, egentlig tispe, nå hund uansett dyrets kjønn.

Ja, jeg er vestlending, der er bikkje negativt ladet. "min hund, andres bikkje" var helt vanlig utrykk hos oss. Mens når jeg flytta så ble det lettere å si "bikkjene" enn "honnane" for å bli forstått :lol: Så min oppfatning av ordet har endret seg - men jeg sier merkelig nok aldri bikkja (bikkjå) i entall, er alltid når jeg omtaler hundene i flertall. :lol:

Okei da ;) Da sier vi ulikt. Jeg vil bøye det som hunkjønn.

Så og si alle hunkjønnsord kan bøyes som hankjønnsord. Så det er grammatisk korrekt med bikkjen og jenten også :lol: Bare sånn for å gjøre forvirringen komplett.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, jeg er vestlending, der er bikkje negativt ladet. "min hund, andres bikkje" var helt vanlig utrykk hos oss. Mens når jeg flytta så ble det lettere å si "bikkjene" enn "honnane" for å bli forstått :lol: Så min oppfatning av ordet har endret seg - men jeg sier merkelig nok aldri bikkja (bikkjå) i entall, er alltid når jeg omtaler hundene i flertall. :lol:

Jeg har faktisk hatt er par episoder der østlendinger har trodd jeg har høner, når jeg snakker om hundene :lol: I klassen min nå var det en som hadde trodd det ganske lenge og ikke turd å spørre før vi ble bedre kjent. Og da var det som regel "tur med hundene" og lignende jeg hadde snakket om :P

Så og si alle hunkjønnsord kan bøyes som hankjønnsord. Så det er grammatisk korrekt med bikkjen og jenten også :lol: Bare sånn for å gjøre forvirringen komplett.

Gjelder det ikke alle hunnkjønnsord? Ble nysgjerrig nå på om det faktisk er noen unntak.

Sånn på siden, så er det også lov til å skrive: En jente, jenta, jenter, jentene. Enta et lite bidrag til forvirringen :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har faktisk hatt er par episoder der østlendinger har trodd jeg har høner, når jeg snakker om hundene :lol: I klassen min nå var det en som hadde trodd det ganske lenge og ikke turd å spørre før vi ble bedre kjent. Og da var det som regel "tur med hundene" og lignende jeg hadde snakket om :P

Gjelder det ikke alle hunnkjønnsord? Ble nysgjerrig nå på om det faktisk er noen unntak.

Sånn på siden, så er det også lov til å skrive: En jente, jenta, jenter, jentene. Enta et lite bidrag til forvirringen :P

:lol: Dialektforvirring er festlig.

Jeg kommer ikke på noen unntak på stående fot, så mulig det gjelder alle. Men skal ikke si bastant at det ikke finnes noen som ikke kan bøyes som hankjønn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Michellus

Bikkje - bikkja - bikkjer - bikkjene eller bikkj (om jeg føler meg i et morsomt humør)

Hadde jeg fortsatt bodd i Tønsberg (hvor jeg er født), så hadde jeg vel kanskje sagt bikkjen og ikke bikkja. Fikk relativt mange generelle korrekser på språket mitt da jeg flyttet til Sarpsborg og var på besøk i Tønsberg :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
    • Som uerfaren satte jeg hund på en kennel i Nord-Trøndelag i 12 dager, fordi jeg ikke fikk ha ham med på obligatorisk ekskursjon i studier. Han var fullstendig ødelagt da jeg hentet ham. Psykisk helt ute av seg, han var passiv, uttrykksløs, en slags robot uten noen hjemme, det var ingen uttrykk for gjensynsglede, ingen glede i å komme ut, ingen glede i å entre bilen han ellers var så glad i. Han var som i overlevelsesmodus. Spaced out. Sjokktilstand. Kom seg sakte og gradvis til hektene vel hjemme igjen. Jeg trodde det "bare" var det å plutselig bli forlatt på en glattcelle alene, på et vilt fremmed sted omgitt av bare fremmede som ikke ga nok oppmerksomhet eller aktiviserte nok og hysteriske, fremmede hunder i samme situasjon, men nå innser jeg at han kan ha blitt utsatt for strømming også.  HVOR i Nord-Trøndelag lå den kennelen hennes? ..ikke at jeg noen gang skal ha hund i kennel igjen, jeg lærte, men ble min egen hund også utsatt for det der i tillegg til den brutale opplevelsen et kennelopphold er i seg selv, selv uten strømming? Min var en sånn som selvsagt ville fått hysterisk panikkanfall om han ble strømmet for å bjeffe, og ville reagert med å bjeffe og bjeffe og bjeffe og bjeffe i panikk.    Kan dere forlate klubben i protest? Jeg ville fått med meg flere, og demonstrativt meldt oss ut av klubben om de ikke avlyser med hun der. 
    • En gjeterhund, eller jakthund som er avlet for tett samarbeid med fører (retrievere, spaniels, puddel), er nok det beste om du vil ha en hund som vil kunne gå løs og ikke har høyt jaktinstinkt for byttedyr. Lapsk vallhund har mye lyd, og trenger mye aktivitet, men det høres ikke ut som det er noe problem. Så lenge de får nok oppgaver tror jeg ikke ufrivillig gjeting vil bli et stort problem, men jeg ville snakket med oppdrettere om det. Kunne tervueren vært et alternativ? Eller korthårscollie?
    • Du nevner ikke rase, men det er mange raser som er avlet på egenskaper som varsling og vokting, og selv de søteste små selskapsraser stammer fra de tidligste hundene, hvis varsling og vokt var ønskede egenskaper som ble avlet på.   Hunden din har fått baller og gjør (pun unintended) altså som hunder gjennom alle tider frem til ganske nylig ble spesifikt avlet for å gjøre. Den har en instinktiv opplevelse av at det er the right thing to do. Et ansvar den har.    Hvordan håndtere det? Lederskap er et stort ord.. Hunden må ha tillit til ditt lederskap, og det kan hende den synes du er uegnet som leder, som aldri forstår at det er potensielle farer som lurer rundt veggene. Den tar ansvar fordi den opplever at du ikke er skikket til oppgaven? Jeg har ikke sett dere sammen og aner ikke om den synes du er en god leder, men jeg har min egen erfaring som fersk hundeeier med elendig lederskap, hvor hannhunden min opplevde det som at han selv måtte ta ansvar for vår sikkerhet. Har du forsøkt å belønne for å varsle også? Anerkjenn den for vel utført oppdrag med en ball/kampeleke om den er for opprørt til å ville ta godis for det. Få satt et cue på bjeffingen, og så be den bjeffe på cue i helt andre situasjoner, hvor den da belønnes rikelig for det.  Når du har kontroll på det, og et innlært cue på å tie, så slutter du belønne varsling uten cue, viser den at du ikke liker det, det er ulønnsom adferd, og gjenopptar praksisen med å trene "tie/stille" i respons til lyder når dere er inne.  Ser så lett ut i teorien..  Du SKAL klare få bjeffingen ned til et kort og begrenset varsel ganske fort ved å anerkjenne varselet. Mye lettere med den approachen der, hvor du bryter det hele ned i mindre krevende delmål, enn ved å sikte på komplett, hole in one, end goal måloppnåelse med ingen lyd whatsoever med en gang.  Edit: ..og vær tålmodig. Dette kan ta tid. Ikke gi opp om du ikke opplever stor fremgang på kort tid. Hang on in there. Puberteten er en ekstra vanskelig periode, da det er 10x forhøyet testosteron ifht voksen alder gjennom deler av puberteten, og i starten har de nær teflonbelegg på hjernen til tider, det er en vanskelig periode å skulle lære noe nytt. Bare hold ut. Tren konsekvent. Fremskritt kan være små, og med noen hunder kan det ta mange måneder med konsekvent trening før du begynner se noen fremgang, men det blir bra om du ikke gir opp.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...