Gå til innhold
Hundesonen.no

Kaller du deg for mamma/pappa i forhold til hunden din?


Recommended Posts

Skrevet

Hvilke? Jeg bruker navnet mitt når jeg snakker om meg selv til hunden, men leter etter en "kose-tittel", som ikke er "mamma", "mor", el.lign. Jeg har en gutt, og er hans mamma. Jeg har aldri født noen hund :D

Jeg tenkte på andre uttrykk som ikke er i forbindelse med hund. F.eks når noen har dødd så sier man gjerne "beklagar sorgen". Det er bedre enn kondolerer.

Men tilbake til hund; lill-matte og lill-husse er også snasne uttrykk om ungene i huset sitt forhold til hunden :)

  • Like 2
  • Svar 135
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Guri, gøyalt! Ser på den første Harry Potter-filmen hvor dragen Nordbert blir klekka på bordet hos Gygrid. Idet dragen snur seg mot han, kommer følgende: "Oh bless him! He knows his mommy!" fra den sk

Under juletreet vårt så ligger det gave til mamma og pappa fra Trym, Tuva og Vigdis og omvendt + at dissa firbeinte får fra mormor og morfar og jeg tenker oldemor har noe på lur og (farmoren min) Bikk

Jeg kaller meg "mamsen". Det signaliserer at jeg har et omsorgsansvar, at jeg eeeelsker hundene mine, og at jeg ikke er fullstendig kreisi dog lady som trur jeg er morra deres. Mine hunder er ikke

Skrevet

Innser at typen min kaller seg hunden pappa konsekvent. Og er en veldig avslappa helgepappa...

Foreldrene mine kaller forøvrig hunden sin for ungen, og sier han er broren min... fordi de vet at jeg hater det. Sjarmerende.

  • Like 1
Skrevet

Jeg kan si f.eks. "ikke vær så sur mot mamma'n din daaaa"...! Men samboer sier "hvor er Maria" og jeg gjør det samme når jeg ber hundene finne ham.

Men mamma - det er min mor det. Og hun heter liksom mamma, så begge hundene vet at min mor er "Mamma". :) Synes man får gjøre som man vil. Det viktigste er at om man føler for å sette ord på de båndene man føler mellom deg og hunden, og man føler mamma/pappa er riktige måten å gjøre det på, så synes jeg virkelig man skal gjøre det :)

Skrevet

Jeg omtaler meg selv aldri som mamma til hunden nei.. Men reagerer ikke når noen andre kaller meg det og har forsåvidt ingenting mot det. Mine foreldre derimot er farmor og farfar (noe som er totalt ulogisk da de skulle vært mormor/morfar om de skulle vært noe), men sånn er det når alle andre barnebarna kaller de det :P

Skrevet

Jeg omtaler mannen min som "pappa" når jeg snakker til hundene om han som person. F.eks. "Nå kommer pappa hjem", og da styrter de elleville og glade til døra. Eller når gubben skal legge seg før meg, og hundene får beskjed om å følge etter han inn og legge seg: jeg peker på soveromsdøra og sier "Gå til pappa.". Da tasser de etter han inn på soverommet og legger seg.

I det store og det hele, når jeg vil de skal gå til han sier jeg "gå til pappa". Det lystrer de. Jeg har aldri øvd det inn på noen måte, det er visst noe de bare har skjønt underveis. De vet jo hvem "pappa" er, og når jeg peker på han og sier ordene "gå" (til) og "pappa", skjønner de tegningen og går bort til han.

Han sier ikke like mye "mamma" om meg da, men jeg tror de er klar over at jeg er "mamma" figuren :-) Men det er vel mest kjent motsatt vei, altså hvem "pappa" er, tror jeg.

Skrevet

Nei, jeg kaller meg ikke for mamma til hunden. Syntes egentlig det er litt rart.

Når jeg spør hunden om han vet hvor min mor er så sier jeg "hen er mamman din", men det er bare fordi jeg kaller min mor for mamma så blir mest naturlig på en måte...

Skrevet

Her er vi mamma og pappa til både hunden, katten og rottene, og alle sammen har gaver i form av leker og/eller godis under treet. Syntes det er en koselig og helt uskyldig greie. Skader jo ingen. :)

Skrevet

Jeg finner skille i det å presentere seg, gjenkjenner seg og liknende som mamma/pappa til dyrene, kontra å bruke uskyldige og fjasete fraser i hverdagstalen :)

  • Like 4
Skrevet

Jeg finner skille i det å presentere seg, gjenkjenner seg og liknende som mamma/pappa til dyrene, kontra å bruke uskyldige og fjasete fraser i hverdagstalen :)

Det er jo skikkelig forskjell :P Ser for meg å møte på kurs og si "Hei, jeg er mammaen til Tetris", dog tror jeg få hadde tatt det seriøst :P
  • Like 2
Skrevet

Det er jo skikkelig forskjell :P Ser for meg å møte på kurs og si "Hei, jeg er mammaen til Tetris", dog tror jeg få hadde tatt det seriøst :P

Jeg går jo ikke rundt å tror jeg er mammaen dems altså, litt realitets begrep har jeg :lol:

Etter å ha vært instruktør på en del valpe- og nybegynnerkurs så kan jeg herved bekrefte at det er de som oppriktig ser på seg selv om mamma/pappa til udyret :aww::lol:

  • Like 2
Skrevet

Nja. Jeg kan bruke det i litt mer spøkfulle settinger. "Gå å finn pappa" og andre kan si " finne mamma". Jeg kan omtale meg selv som matmor, "ho mor", mutter'n og slikt kanskje, men jeg ser ikke på meg selv som en hardbanka mamma for hundene mine, på lik linje som jeg ville gjort hvis jeg hadde barn. Selv om jeg noen ganger trekke tråder mellom menneskebarn og hundene mine. Men som sagt går jeg ikke inn i mammarollen - det får nok skje den dagen jeg faktisk føder gitt :)

Hva andre gjør skal jeg ikke blande meg oppi ;) Men må innrømme at hvis jeg hører noen snakker overdrevent til hunden sin som om de skulle vært menneskebarn, tenker jeg mitt (og ja, jeg syns det da er merkelig), men jeg gjør ikke noe stort drama ut av det heller liksom.

  • Like 1
Skrevet

På dyrebutikken før jul; en hel familie var innom for å kjøpe kondomdress (heldress som var sykt trang) til puddelhunden sin og dyret nektet å gå. Far gikk med den i band mens mor prøvde å lokke på den, samtidig som de sa: "gå til mamma" og "hør på pappa". :D Der var bikkja en av barna ihvertfall :)

Skrevet

Jeg kunne ønske vi hadde utrykk som svenskenes "husse" og "matte". Matmor/far blir for fremmed, og er ikke helt komfortabel som mamma til hunden, men jeg syns det er veldig koselig når min mor kaller seg mormor og søster for tante. Det viser bare at hunden er en av familien :)

Edit: I en familie ser jeg jo at det fort blir mamma og pappa for hunden, ettersom det er det man kaller hverandre, og i grunnen er det jo bare uskyldig morro. Her i huset kom hunden lenge før barnet, så hun kjenner oss allerede med navn ("hvor er ____"?), men for neste hund blir det kanskje anderledes. Mitt navn lyder uansett ganske nærme mamma så det blir ikke så stor forskjell ;)

Skrevet

Jeg er mamma, samboer er pappa, og resten av familien er mormor, bestefar, tanter og onkler, fettere og kusiner, og alle ser på det som en selvfølgelighet :D høres sikkert klin gærn ut, men det bryr jeg meg fint lite om.

  • Like 1
Skrevet

Jeg kommer aldri til å kalle meg "mamma" til hunden min, men jeg er "matmor", "matte" og "a mor" med jevne mellomrom... Samboern er "n far" eller "husse", men aller mest er vi navnene våre ;) "Mamma" blir liksom for intimt for meg, mens "mor" er mer useriøst... Gir det mening?

Skrevet

Jeg pleier ikke kalle meg selv direkte for mamma , men jeg sier ofte at hundene mine er barna mine :ahappy: For eks. lille babyen miiin, babyene mine, gutten og jenta mi, eller noe i den duren :)

Skrevet

Nei, jeg kan ikke si jeg gjør det :P

Det blir i så fall i hermetegn om det passer seg slik i setningen, men jeg ser ikke på dyrene mine som barn.

Skrevet

Nei, jeg kan ikke si jeg gjør det :P

Det blir i så fall i hermetegn om det passer seg slik i setningen, men jeg ser ikke på dyrene mine som barn.

Tror ingen andre her ser på dyrene som barn heller, selvom noen av oss bruker mamma og pappa. Det er jo bare kosenavn liksom.

Mulig det finnes folk som ikke er på sonen som bruker navnene seriøst, men betviler sterkt at noen her inne er av dem.

  • Like 1
Skrevet

Tror ingen andre her ser på dyrene som barn heller, selvom noen av oss bruker mamma og pappa. Det er jo bare kosenavn liksom.

Mulig det finnes folk som ikke er på sonen som bruker navnene seriøst, men betviler sterkt at noen her inne er av dem.

Nei, men det har jeg vel heller ikke sagt? :) Jeg sier bare at JEG ikke gjør det. Hva andre gjør er meg revnende likegyldig ;)
Skrevet

Nei, men det har jeg vel heller ikke sagt? :) Jeg sier bare at JEG ikke gjør det. Hva andre gjør er meg revnende likegyldig ;)

Nei det har du ikke, men måten du (og mange andre) fremstiller det på så virker det veldig slik og jeg får et behov for å spesifisere at det går an å bruke ordene uten å føle seg som en mor/mamma.
  • Like 2
Skrevet

Nei det har du ikke, men måten du (og mange andre) fremstiller det på så virker det veldig slik og jeg får et behov for å spesifisere at det går an å bruke ordene uten å føle seg som en mor/mamma.

Hvordan skulle jeg ordlagt meg om det ikke skulle mistolkes?

Red: endret setningsoppbyggingen

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
    • Tusen takk for utfyllende svar! Det er absolutt slitsomt ja.. Burde selvsagt lagt til at han er røntget og resultatene viste plettfri både AD og HD. Vi fikk i tillegg tatt et pr ekstra bilder av ryggen hans da han har hatt noe smerter i ryggen ila året, men heller ingen avvikende resultat der. Skal sies at veterinærene som har sett på han når har har hatt vondt i ryggen (ved to anledninger) kan ikke finne noe ved kontroll og de mener det kan være muskulært. Så absolutt ikke umulig at en fysioterapeut hadde vært hensiktsmessig mtp akkurat det.  Men for å gi litt mer utfyllende kontekst så skjer ikke disse utbruddene i forbindelse med noe som skulle utløse noe smerter og dermed utløse utbrudd. Som regel så kommer det i etterkant av at han har rullet i snø/gress feks, eller at vi har måttet begrense han mye, mye kort bånd. Eller hvis vi «maser» på han eller krever noe av han, gå pent og ikke dra feks. Så det lille vi ser av et mønster er at det henger sammen med stress eller frustrasjon, og overtenning. Å vi har lite tro på at han gjør det fordi det er en form for lek for han, fordi det aldri ender positivt for verken han eller oss. Han vinner aldri disse kranglene, men det gjør ikke vi heller..🥲 For å svare litt på punktene du spør om (setter stor pris på at det spørres, da vi ofte opplever at folk antar at vi er problemet og gjør alt feil, uten å spørre) 1. røntgen er tatt, og kontakte fysioterapeut er ikke en dum ide.  2.riktig og nok aktivitet synes jeg også vi har godt dekket. Han får 3 turer om dagen, en kort på morgenen og en på kvelden (ca 30 min) i tillegg til en lengre tur på 45-75 min etter arbeidstid. Vi bor for tiden i leilighet i Oslo så å lufteturene skjer i bånd. I tillegg er vi ofte i skogen og på privat hundejorde der han få løpe løst. 3. munnkurv og grime har vi også kjøpt ja, å på kurset vi gikk rett før jul fikk vi hjelp til innlæring av disse. Munnkurven har vi skjønt at er litt for liten så den har blitt tilsidesatt. Og grime øver vi fortsatt på, men den blir også et stressmoment for han og han klikker ofte både av å ha den på og få den av. Så vi har ikke kommet så langt at vi kan gå tur med den enda, da det ender mer manisk graving for å få den av, til tross for at vi prver å flytte fokuset hans fremover. Men vi håper å få den bedre til etterhvert. 4. Har vært i kontakt med oppdretter ang dette å til tross for å ha drevet oppdrett i 25år så har heller ikke hun hørt om denne oppførselen. Foreldre er helt fine. De søsknene vi vet om er ikke utenfor «normalen» av unghund oppførsel. 5. Mulig vårt neste steg igjen blir å kontakte en adferdskonsulent ja, som er spesialisert innenfor mer adferd enn trening. For som sagt så har vi forsøkt å trene dette bort på forskjellige måter uten å nå frem. Trenger nok noen som kan evaluere hele han og mønstrene hans, å det er det vi har trodd vi har fått tidligere. Men som regel er det en og en time, å om han ikke klikker ila den timen så får man heller ikke sett problemet. Å da er vi ofte like langt, å ender med å bli fortalt treningsmetoder vi kan prøve men som overhodet ikke fungerer når han tipper, å dermed blir et større stressmoment for han.    Vi holder til i Oslo nå men flytter til Nes i mai. Instruktørene vi har hatt på besøk er en vi fikk anbefalt fra oppdretter, fra Hamar. En dame fra hundeskolen som holdt valpekurset, Norges hundeskole. Og en vi fikk anbefalt, frøken dognanny.  Vi var ikke missfornøyde med noen av disse men har forstått at de kanskje ikke har den rette kunnskapen for vårt problem..
    • Dette høres slitsomt ut for dere! som du sier, dette er ikke normalt, ikke for noen raser, jeg håper dere kan få hjelp. Bra du nevner at dere har vært til veterinær. Er han røntget? Jeg ville også fått besøk av en hundefysio som kan sjekke muskulaturen, de har ofte bedre kompetanse på muskulære problemer. Kan jeg spørre hvilke instruktører dere har hatt inne og hvilken kompetanse de har? Hvor i landet bor dere? Det er stort spenn i kompetanse og metoder. Jeg stoler på de fleste jeg kjenner til som er listet på https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund, men der er det også variasjon i kompetanse. Et annet spørsmål er om dere har hatt inn instruktører som hovedsaklig driver med hundetrening, eller om dere har hatt inn hundetrenere med fokus og kompetanse på adferd. For noen er det stor overlapp, mens andre er det skille. Er det standard eller jaktgolden? Har du snakket med oppdretter? Hvordan er mentalitet på foreldre og søsken? Erfaringsmessig er det uansett dumt å vente på at en hund skal "vokse av seg" noe som helst av problemer. En del adferd må man riktignok bare forebygge og "holde ut", men jo mer en hund får "øvd" seg på adferd, jo bedre sitter den. Ting jeg ville sjekket ut/prøvd. 1. Fysioterapeut. Rønting av hofter og albuer hvis dette ikke er gjort enda. 2. Nok og "riktig" aktivisering. Utelukke ballkasting og annen jaktlek som kan forhøyd stress. Mentale oppgaver som søk, trening av triks og lydighet i korte økter hver dag, og nok fysisk aktivitet. Minst 1-2 timer tur med snusing og varierende tempo daglig. 3. Lære inn å ha på munnkurv med positive metoder og bruke den på tur. Eventuelt også grime. 4. Snakk med oppdretter, om de kan være til hjelp og kan si noe mer om foreldre og søsken. 5. Finne riktig hundetrener. Det kan dessverre være en krevende oppgave. Men jeg har enda en del kontaktnettverk hvis du oppgir hvor i landet du bor.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...