Gå til innhold
Hundesonen.no

Ville du omplassert hunden om du havnet i luksusfellen?


Djervekvinnen
 Share

Recommended Posts

Nope, da kunne jeg like gjerne tatt rennafart og kjørt rett i fronten på en trailer eller noe.... Livet ville blitt rimelig meningsløst

Samme her.

--

Solgte hund en gang delvis pga dårlig økonomi. Det gjør jeg aldri igjen. Og da satt jeg uten tv, internett (snyltet på naboens usikrede nett), selvsagt uten bil (siden jeg ikke har lappen) og spiste kneipp til middag. Men jeg har angret som **** i all ettertid og hadde aldri kunnet gi slipp på noen av hundene mine igjen for noe sånt som økonomi.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 105
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Men hvis du skal få orden på en helt rævva økonomi me masse gjeld og lite inntekt, så må man kutte ned utgiftene. Hvis hundene er avgjørende om ting går rundt eller ikke osv, så er det stor forskjell

Den dagen det går utover barnet mitt, helt klart. Men ikke fordi hun ikke får den nyeste, dyreste ipaden. Men den dagen vi ikke har råd til helt basale ting, så er det klart dyra ryker.

Helt ærlig? ja. Etter nå to år med økonomisk ******* (med noen få gode mnd innimellom) så har tanken streifet meg i de aller værste periodene, hvor jeg ikke har hatt penger til mat eller husleie. Ja,

Må man så må man liksom, men tror heller han hadde fått sprøyta enn å bli omplassert (pga alder og en anelse biterisk). Tror dog aldri jeg får det problemet, har heldigvis familie og samboer som hadde sparket meg i rævva lenge før jeg hadde havna så langt uti økonomisk trøbbel.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Året rundt? I Norge? Uten penger til noe mat, klær, etc? Tenker du hunden din også skulle levd uten varme, skikkelig mat eller veterinærhjelp når den trenger det?

Det var flåsete sagt av meg, men jeg kan ofre det meste for hundene. Jeg bor langt ute på landet så husleie er ikke så forferdelig dyrt her, klær har jeg så jeg skulle nok klart meg et par år uten å kjøpt nye hvis jeg måtte, jeg har små hunder som ikke er så dyre å fôre og hadde de trengt veterinærhjelp så er jeg så heldig at jeg har foreldre som garantert hadde hjulpet meg med den regninga hvis det ble max krise (det er det jo selvfølgelig ikke alle som har men nå snakker jeg for meg selv) :) Mat kan man klare seg på billig hvis man planlegger godt. Og jeg har ingen barn (eller planer om barn) så jeg har bare meg selv å betale for. Hestene hadde det nok blitt verre å beholde :whistle:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Året rundt? I Norge? Uten penger til noe mat, klær, etc? Tenker du hunden din også skulle levd uten varme, skikkelig mat eller veterinærhjelp når den trenger det?

Tja. Det hender jeg tenker litt sånn "hvis om og dersom livet ble slik og sånn". Og kommer fram til at man glatt kan leve for en slikk og ingenting i en liten hytte/koie. Eller en campingvogn (de kan være billige nok, og man greier seg fint med gass og evt. agregat) Mange muligheter om man tenker utenfor a4, og slenger inn litt fantasi og tiltakslyst...

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Etter å ha lest alt av svar her sitter jeg egentlig igjen og kjenner at jeg er så ufattelig takknemling for at jeg har familien min som jeg vet hadde gitt meg hjelp i en sånn situasjon. Nå er jeg heldig og har en familie som har mulighet til det og jeg vet at de hadde gjort alt de kunne for å gitt meg det jeg trengte til hunden. Jeg har faktisk selv hatt det i tankene mange ganger før hva jeg skal gjøre hvis hundene blir syke når jeg verken tjente så veldig mye og betalt ganske mye i husleie. Jeg hadde aldri dårlig råd sånn sett for ting gikk rundt uten at jeg trengte å sulte men jeg kunne ikke kjøpe masse unødvendig. Hundene hadde forsikring osv. men det er jo egenandel uansett. Dette er en ting jeg har tatt opp med pappa noen ganger og jeg må si jeg er ufattelig heldig! Som han sier så skal det aldri stå på pengene om dyrene skal være friske og få det de trenger. Jeg synes virkelig synd på de som sliter og i hvert fall når det ikke er mulig å få låne litt i nøden. På andre siden så har en god del av de i luksusfellen ødelagt for seg selv på det viset med at de har fått låne for mange ganger og ikke klart å ordne opp. De synes jeg skal skamme seg rett og slett for det er faktisk ikke alle som har den muligheten og det å egentlig utnytte å ha familie og venner som hjelper er skikkelig stygt gjort synes jeg... Aldri i livet om jeg hadde gått til min familie uten at det var krise for å få et lån. Jeg har spurt noen ganger om å låne en tusenlapp feks. men da er de tilbakebetalt innen dager og det kunne aldri falle meg inn å utnytte familien på det viset enkelte gjør. Så da lurer jeg på om dyrene, huset eller hva det måtte være er verdt så mye egentlig når de bare fortsetter og fortsetter å sløse med pengene i steden for å bruke de pengene de får låne til det aller mest nødvendige.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Apropos dette med uforutsette dyrlegeregninger...

Hesten min bestemte seg for, i en periode vi hadde det svært trangt, å tråkke beinet sitt gjennom en metallplate. (Dere kan jo forestille dere resultatet) Vi var ikke hjemme, moren min var dyrepasser... Dyrlegen kom, og konstanterte at det enten var pølsebilen, eller en opperasjon hos vet. høyskolen, med tvilsomt utfall... Lang story kort; dyret ble opperert og 100% bra. Det kostet H**** mye penger vi ikke var i nærheten av å ha.... Lån ble løsningen. Skjønner at alle ikke har den muligheten, men noe greier man alltids å få til, hvis man legger to pinner i kors??

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja. Det hender jeg tenker litt sånn "hvis om og dersom livet ble slik og sånn". Og kommer fram til at man glatt kan leve for en slikk og ingenting i en liten hytte/koie. Eller en campingvogn (de kan være billige nok, og man greier seg fint med gass og evt. agregat) Mange muligheter om man tenker utenfor a4, og slenger inn litt fantasi og tiltakslyst...

Absolutt en mulighet dersom man er ung, singel (eller veldig glade i å ha det tett) og barnløs. Jeg har selv bodd på bare et bittelite rom. Men har man barn, eller venter barn som paret i luksusfellen, kan man ikke akkurat bo i en campingvogn...

Apropos dette med uforutsette dyrlegeregninger...

Hesten min bestemte seg for, i en periode vi hadde det svært trangt, å tråkke beinet sitt gjennom en metallplate. (Dere kan jo forestille dere resultatet) Vi var ikke hjemme, moren min var dyrepasser... Dyrlegen kom, og konstanterte at det enten var pølsebilen, eller en opperasjon hos vet. høyskolen, med tvilsomt utfall... Lang story kort; dyret ble opperert og 100% bra. Det kostet H**** mye penger vi ikke var i nærheten av å ha.... Lån ble løsningen. Skjønner at alle ikke har den muligheten, men noe greier man alltids å få til, hvis man legger to pinner i kors??

For å få lån, må man ha relativt ordnet økonomi. F.eks ingen betalingsanmerkninger. Noe mange i luksufellen har. De har rotet det så til, misbrukt velviljen til familie og venner, og blitt "svartelistet" hos bankene. Tror mange av dem ikke har så mange pinner igjen å legge...
  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

De fleste som er på luksusfellen virker jo å leve på den måten at de ikke skjønner at det har konsekvenser å ta opp brukslån etter brukslån for alskens greier her og der. Så tankeløs vil jeg aldri bli, jeg er vokst opp med stram økonomi, noe jeg ikke merket så mye til som liten, men nå i ettertid har jeg skjønt at ett par ganger var det like før skuta sank, så jeg vet at det er ikke bare å låne litt her og låne litt der. Med mindre NAV plutselig skulle bestemme seg for å kutte ut å betale ut penger til meg, så har vi det greit, så Keiron får bli her. Han er alt for viktig i hverdagen min til at jeg vil være så uansvarlig.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jo ganske praktisk å hvertfall forstå sammenhengen med nedbetaling og renter, da... :aww: . Kjenner en som tok opp forbrukslån på 30 000,- og var strålende fornøyd fordi han hadde jo satt på fast trekk hver måned på 800,- . Han hadde ikke tenkt så langt som at 500,- av dem var renter... da tar det en stund å betale ned 30 000,-!

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Husker for noen år siden når jeg slet med å få meg jobb. Jeg hadde tidligere jobbet lite pga skole, så da hadde jeg ikke opparbeidet meg noe grunnlag for å få hjelp fra Nav. Så da fikk jeg ikke dagpenger. Undersøkte om sosial stønad og der var det helt ekstremt hvor lite man skulle ha for å kunne få det. Da måtte jeg selge leiligheten, bo på hybel, ikke ha internett, tv, dyr, bil osv osv. alt som var en utgift måtte man kvitte seg med for å få hjelp. Så det var litt kjipt. Heldigvis fikk jeg jobb ikke lenge etter den tid, så jeg klarte meg.

Kredittkort skyr jeg som ilden. har aldri hatt slikt. Hadde jeg nå tatt opp kredittlån i min situasjon- så hadde det vært luksusfellen neste :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tok opp kreditlån en gang, da jeg var ung og dum, for å dra på en ferie jegegentlig ikke hadde råd til. Det ble en dyr ferie, men i etterpåkokskap, en god lærepenge. Jeg kommer aldri til å ta kredittlån igjen. Nå har jeg etterhvert en grei bufferkonto, men tidligere, hvis f.eks vaskemaskinen har røket og jeg ikke har hatt penger til ny, har jeg kjøpt/fått brukt på finn og Facebook. Komfyren min, som jeg har hatt i 7 år nå, kjøpte jeg på finn for 400kr. Den skulle byttes ut fordi de tidligere eierne skulle pusse opp kjøkkenet og få innebygd komfyr.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er et vanvittig vanskelig scenario å forestille seg at jeg noensinne vil havne i.

Men nå henter jeg altså om bare ti dager valpen min, etter to år uten egen hund. Valpen hadde kommet i hus enda tidligere hadde det ikke vært for utvekslingsår og det faktum at familien tross alt har en elghund, så helt uten hund har jeg ikke vært. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det ville vært å ha et liv uten hund, og jeg har kjent veldig på savnet etter jeg mistet Spès. Derfor har det blitt helt klart for meg at alt annet ville blitt kuttet ut før hunden ryker altså. Heldigvis har jeg en fantastisk støttende familie som jeg vet ville ha hjulpet meg hadde jeg noensinne havnet i en sånn situasjon, og som mest sannsynlig ville hatt hunden hos seg til jeg fikk økonomien min på rett kjør igjen. Så det hadde nok blitt løsningen her, ikke noe permanent omplassering eller salg av hunden - selv om det kunne tjent inn noen kroner.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Både ja og nei.


Det eneste som kunne fått meg til å omplassere er om jeg hverken hadde buffer eller nok penger til overs i mnd. til å kunne takle veterinærutgifter. Men, hadde gjort alt først - og hadde det vært helt totalt krise kunne jeg nok bodd hos en av foreldrene mine i noen måneder for å spare opp litt penger og slippe husleie o.l. i mellomtiden.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Både ja og nei.

Det eneste som kunne fått meg til å omplassere er om jeg hverken hadde buffer eller nok penger til overs i mnd. til å kunne takle veterinærutgifter. Men, hadde gjort alt først - og hadde det vært helt totalt krise kunne jeg nok bodd hos en av foreldrene mine i noen måneder for å spare opp litt penger og slippe husleie o.l. i mellomtiden.

Men det er ikke snakk om et par mnd, det er i de fleste tilfellene snakk om 5 år..
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men det er ikke snakk om et par mnd, det er i de fleste tilfellene snakk om 5 år..

Ja, det vet jeg - men hadde jeg f.eks. solgt det jeg kunne selge og betalt unna ''de verste'' (det er jo vanlig, også fikser de en betalingsløsning med resten), så kunne jeg flyttet hjem i en liten periode - spart opp til en liten buffer med det, samtidig som man fulgte opp det man skulle... Og så bare fortsatt med det i de årene det tar, og heller leve på vann og brød (og hatt en buffer til dyra). :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde gjort det dersom utgiftene til hundeholdet går utover min og min hypotetiske familie. Hvis det ville løsna betraktelig og betydelig på situasjonen så absolutt. Hadde jeg hatt mann og barn, og hverdagen hadde blitt kjempe vanskelig uten bil for eksempel, og jeg måtte velge mellom bil og hund. Ja da hadde det blitt bil da altså. Ja det hadde vært utrolig trist men prioriteringen er soleklar, barn først !

Heldigvis kommer ikke noe sånt til å skje med meg, i alle fall ikke enda mens jeg er singel. Kan bo hjemme eller til besteforeldrene mine eller til søsteren min. Kunne bodd hos tanter og onkler. Ja, fått middag på bordet og hele pakka. Så jeg er ganske heldig :) Så har jeg jo utdannelse som det ikke er vanskelig å finne seg jobb dersom man ikke er kravstor ang hvor i landet man vil jobbe da. Her i nord er det ca alltid ledig stillinger som bv.ped liksom. Så løsninger finnes.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg spurte faktisk foreldrene mine og lillebror her om dagen om de hadde tatt over M dersom jeg ikke kunne hatt han lengre, enten av økonomiske årsaker eller om jeg ble syk/døde. Svaret var "Ja selvfølgelig hadde han flyttet hit!" Så jeg bekymrer meg ikke stort over det jeg egentlig, har sikra meg :teehe:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er fristet til å si nei, men må også se realiteten. Men det skulle vært utrolig, skinnsykt banans krise for at et skulle skjedd :P Hundene mine er klippen min, terapien min, og jeg vet jeg hadde havnet i kjelleren og litt til måtte jeg omplassere dem, selv om det var fordi jeg hadde køddet det til. Nå har jeg ikke barn, men jeg tror følelsen fortsatt vil være det samme hvis jeg skulle hatt det.

Heldigvis tviler jeg på at det skjer, ikke nå og ikke i nærmeste fremtid (skal aldri si aldri dog). Og det er fordi jeg er heldig - griseheldig - at jeg har familie, venner og bekjente som hadde hjulpet meg ut. Per dags dato lever jeg sånn sett ganske enkelt og helt ærlig på svært lite penger (under 10k). Jeg har også noe form for gjeld (men ikke via bank eller noe, ønsker ikke å gå på detaljer), så de siste månedene har det vært litt ekstra dårlig med råd. Men så bor jeg i bokollektiv på landet (billig leie), jeg er ingen stor spiser (ergo, lite matutgifter), jeg bor med kjæreste som har fulltidsjobb (verdens snilleste som hjelper meg <3) og jeg har ikke bil, enda (men her har min mor sagt hun vil hjelpe meg). Jeg skjønner at ikke alle er like heldige, eller har like mange alternativer, men jeg liker å tro det meste kan løse seg på et vis. Jeg får det til å gå rundt på et vis med to store hunder, 15+ kaniner og greit føler jeg kan være litt ungdom (er ikke noe super fest menneske, men litt moro må man jo ha!). Men jeg takker høyere makter for bl.a. V&H, snille mennesker som selger høy billig, og gratis flis, en kjæreste og familie som vet hvor mye dyrene betyr for meg, og ikke minst min mor som hjelper til med utgifter på hundene frem til jeg får bedre råd.

Igjen, jeg føler meg superheldig, men det har vært et par måneder nå hvor jeg har måtte levd på 60 kr til mat til meg selv, for 2-3 uker, fordi jeg ikke hadde hjertet til å spørre om mer hjelp fra foreldre/familie :lol: Rett og slett fordi jeg er så takknemlig! Og det er klart det ikke er noe gøy, men det er fordi dyrene betyr så mye for meg som de gjør :) Kaninene hadde i hvert fall dratt før hundene, og det skulle vært mye til før de dro!

Men når det gjelder de som har havnet å luksusfellen, blir jo ting gjerne litt annerledes (har ikke sett episoden, men de hadde vel barn også hvis jeg forstod tråden riktig?). Da har du gjerne liksom kjørt deg selv i grøfta, og er det ingen andre mulighet så er det ikke det altså. Kjipt å si det, men sånn er dessverre livet også tenker jeg. Nå følte jeg meg veldig som en stein her, jeg hadde nok grått, kjempet og knekt sammen hadde det skjedd meg, men siden hundene (dyrene) mine betyr så mye de gjør, så jobber jeg hardt for å nettopp unngå en slik situasjon. Men jeg hadde nok gjort det også. Heldigvis er jeg 100% sikker på at de ikke hadde dratt langt, så sånn sett hadde jeg nok ikke mistet dem. Men vondt hadde det gjort.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er glad jeg er voksen, etablert og sidrumpa, jeg. Og veldig takknemlig for at jeg bor i et land der jeg både kan ha råd til en uforutsett dyrlegeregning på kr 2234,- og reise til London i jula, uten å gå aldeles konkurs. Det har ikke alltid vært sånn, men jeg flyttet nok heller på gata, enn å gi fra meg hunden min da jeg var ung student og riktig så fattig. Hun var jo livet mitt!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er glad jeg kan håndtere en helvetes bilregning på 12,000 uforventa jeg... Ho ho :whistle: Men tåler ikke den to ganger på rad da.

Jeg ville aldri takket ja til å være med på luksusfellen, så nei jeg hadde aldri havnet i luksusfellen ergo hadde jeg ikke omplassert hunden min. In either case bor vofs hos muttern og således vet jeg at vofs hadde vært velkommen både der, hos farsan og flere andre familiemedlemmer før den hadde blitt pælma på gata for min egen dårlige økonomiske kontroll :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Hundene er det aller siste jeg ville kvittet meg med, men hadde jeg hatt så ekstremt dårlig råd, gjeld og kreditorer bankende på døra, så hadde jeg jo måttet. Har man ikke råd til å ha dyrene sine, så kan man ikke ha dyr. Så enkelt og vanskelig er det. Men dette er en ganske usannsynlig situasjon for meg å sette meg inn i. Jeg har hatt dårlig råd i perioder, men aldri tatt opp unødvendige og dyre forbrukslån. Og jeg forstår hvor mye sånne lån faktisk koster (det var det med renter da...) :P

Det er mange som sier at de har foreldre og familie som stiller opp. Det er jo fint, men tror dere de hadde stilt opp hvis dere hadde lånt dere over øra, lånt av dem uten å betale tilbake i årevis og sløst bort penger på tull og luksus dere ikke har råd til? Jeg tror de fleste familier setter en grense for snylting ett sted. Det er forskjell på å hjelpe noen gjennom en vanskelig situasjon en periode og å låne ut penger gang på gang på gang som man vet man aldri får tilbake. Når disse pengene i tillegg har gått til tull og ikke for å få kontroll på situasjonen... Mange av de som er på luksusfellen har nok brukt opp foreldre og venner for lånekilde for lenge siden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
    • Er redd noen skal tro jeg er slem med han. Har en på ett år og som fortsatt drar i begynnelsen av dagens første tur. Dermed må jeg snu rundt mye og få han til og fokusere på meg. Overhørte naboen si jeg hadde antidra bånd på hunden til andre og det syntes jeg var skikkelig ubehagelig. Jeg bytter til kort bånd vist han drar i stede får og gå rundt med langline så jeg får mer kontakt bare. Ikke noe anti dra bånd ( vet ikke hva det er men går ut i fra hun mener strammehalsbånd noe han ikke bruker men han bruker halsbånd vist han skal gå der det er vann får han elsker og bade så slepper jeg at lykta på selen skal bli ødelagt. Kan ikke akuratt trene på dette inne og jeg må trene han på det. 
    • Usikker på om massiv fremgang i hverdagslydighet skyldes endring av metode, økt mental modenhet med mer impulskontroll, "varmen" (ikke veldig), eller en kombinasjon, men vi koser oss. Ikke en lyd på verken bussen, Posten eller Felleskjøpet i dag. Ble helt rørt av hvor flink han var til å sitte pent og pyntelig og vente uten labber på disken eller konsert. Å manøvrere pent mellom hyller med leker og tygg og snacks var deilig nok. Måtte nesten klype meg i armen da han bare var lydig ved disken også, begge steder. Det kom noen raptusbyks da vi nærmet oss hjemme igjen, men kjapt under kontroll med cue på en øvelse og en leke, og da det i neste øyeblikk kom et helt heat av saftige skinker i kondomdress på hjul -  bakfra - bare en meter fra oss, så satt han bare pent og pyntelig og så på de fly forbi uten impulser til å jage etter for å bite noen i rumpa. Amazing!  Godgutten 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...