Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvordan valgte dere rasen dere endte opp med ?


Lissi123
 Share

Recommended Posts

Har alltid vært fascinert av japan og akita, men når jeg skulle få hund så syntes jeg den ble veldig stor og skummel som førstegangshund, så da ble det en shiba (i ettertid har jeg insett at en akita er MYE enklere enn en shiba - og jeg har en enkel shiba..).

Akita ble hund nummer to ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 65
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg ville ha en hund som gjorde at jeg fikk respekt. Og 5 år senere ble det en til (tro kopi) for å bli enda tøffere.

Jeg flyttet til Sollefteå og hadde border collier . Jeg hadde en Sacco vogn å hadde lyst til å ha en hund som kunne trekke den. Siberian huskyer er den rasen som har ligget nærmest hjerte mitt utenom

Skulle ha rottweiler. Den tispa jeg ville ha fra passa det aldri med/hun fikk aldri nok tisper/valper kom på feil tidspunkt. Så min daværende samboer lagde prospekter over aktuelle raser sommeren 2009

Ville ha en lettvint hund med lite pelsstell, uten spesielle sykdommer, som uproblematisk ville takle å bo i leilighet. En som krever lite og er med på alt. Også måtte den være kosete. Det kunne blitt mye, men universet ville det skulle bli whippet :)

Sent fra min GT-I9506 via Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I en alder av 7 år passet jeg en familievenns Rottweiler (tenk at de lot MEG alene med den?? haha) og etter det var det Rottweiler jeg skulle ha. Fikk ikke lov å ha hund hjemme (vi hadde allerede BC), så når jeg flyttet ut startet jakten på Rottweileren. Jeg fant fort nok ut at dette var hunder som krevde en god del mer enn hva passehunden jeg hadde ansvar som for liten krevde, så jeg slo fra meg Rottweileren.

Så jeg bestemte meg for Cocker spaniel. Men så har jeg en samboer som også ville ha en finger med i bestemmelsen, så vi endte opp med staff som et slags kompromiss :lol: Beste kompromisset noen gang da :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde lyst på en hund som kunne være med på det meste, og så ville jeg trene agility.

Rasene jeg egentlig så på var Shetland sheepdog og Japansk spisshund, men fordi jeg var ung og ikke helt turte å stå opp for meg selv så ble det er Border Collie. Min mor og hennes sambo mente at det var den eneste rasen som var "ordentlig".

Jeg har egentlig fått det jeg ville i en hund, det som er "problemet" er mer personligheten til hunden og skade/sykdom som har oppstått.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville ha en frisk hund med hendig størrelse som ikke var for krevende, men som hadde glimt i øyet, energi og var lettrent til LP og Agility. Etter de kriteriene sto valget mellom japaner og sheltie da jeg synes begge rasene var nydelige, men samboer liker ikke sistnevnte så da ble det japaner.

Jeg ser i ettertid at japaner nok ikke er helt rasen for meg, men skal si gutten har lært meg mye som hundetrener! Og på sløve dager setter jeg virkelig stor pris på å ha en rase som ikke krever så mye.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Begynte med canis.no sin rasevelger. Ønsket en frisk rase med middels/liten størrelse og som ikke er alt for krevende, men som likevel kan være med på lengre turer innimellom. Og ikke alt for mye pelsstell. Oppsøkte så oppdretter og eiere og leste om andre sin erfaring :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da jeg var 11 år maste jeg vel hull i hodet på foreldrene mine (vi hadde en langhåret vorsteh som jeg trente agility med, var med mamma på kurs ++) om jeg kunne få min helt egne hund. Pappa hadde noen hobbysauer tillegg til alle de andre dyra - og hva var ikke bedre enn en border collie?! Så valget mitt var vel border collie eller ingen hund, vi gikk på jakt på nsg sine sider. Kravene til pappa og mamma var at foreldrene skulle være friske og ha godkjent gp (helst høye klasser). Mitt krav var vel bare at valpen skulle ha "et hvit og et sort øye" :-)

Det tok ikke lang tid før vi fant en valp som oppfylte alle kravene - og ventetiden føltes ut som en evighet (3 uker eller noe :-p). Og da hadde vi verdens søteste og staeste border collie valp. Så rasevalget var jo egentlig aldri mitt, men hun var en superprøveklut og hun lærte meg masse på godt og vondt. Dessverre ble hun påkjørt i fjor høst (9 år gammel).

Hunden jeg har nå derimot var litt mer gjennomtenkt rasemessig, men likevel tilfeldig:-) Samboeren og jeg gikk igjennom en raseliste m/bilder på sikkert 250-300 raser når vi tok toget. Jeg visste jo nogenlunde litt om alle rasene vi så på, og vi stod igjen med 3 raser som begge kunne tenke seg (hunden skulle kunne brukes i agility + litt lydighet) - men kooikeren falt vel mitt hjerte nærmest, og passet inn i livssituasjonen vår. Han passer oss fullt og helt, og vi tok det riktige valget - men treningsmessig kunne vi jo ha valgt en lettere type hund å trene, meen det har jo andre problemer med seg :-)

Neste hund blir nok ikke en kooiker (hund nr 2), men kanskje en mer brukshund om det passer seg sånn. Men jeg tror nok ikke det er usannsynlig at vi alltid vil ha en liten kooiker i hus, for de er virkelig noe helt spesielt! :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Den første hunden jeg hadde var ikke noe for meg og jeg så etter det helt motsatte. Jeg ville ha en liten, søt, snill og enkel tispe. Hun oppfyller to av fire, så jeg skal ikke være så misfornøyd :D

Vi skulle egentlig ha en puff, men falt helt for den nakne etter et besøk hos en oppdretter.

Som hund nummer to så jeg etter selskap til ponni siden hun var mer alene og en hund som var voksen, oppdratt og ikke aggressiv mot andre hunder. Jeg lette tre måneder i Norge uten å finne noe som passet og det var veldig tilfeldig at vi fikk luna gjennom en bekjent. Hun oppfyller ett av kravene jeg hadde, men er god som gull!

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dvergschnauzeren kom i hus fordi en tante hadde et valpekull, og den ene hannhunden hadde utstillingsfeil. Jeg var 10 og drømte om å få hund, men ble virkelig overrasket da min far en dag kom hjem med det lille grå nurket :wub:

Da jeg flyttet for meg selv, begynte jeg å lete etter en passende hunderase for meg. Jeg visste at jeg ville ha en forholdsvis stor hund som jeg kunne konkurrere i lydighet med, men var innom mange rare raser før jeg en dag sa ja til å passe terv-tispen til et vennepar av mine foreldre. Det ble kjærlighet ved første blikk. Hun var et utrolig sjarmerende og herlig vesen, veldig lydhør og litt ramp, selv om hun da var en eldre dame.
Jeg fikk passe henne flere ganger, og snakket mye med eieren hennes om hund og terv. Og jeg ble raskt fast bestemt på at tervueren var min rase.

En dag så jeg annonse i lokalavisen, noen søkte fôrvert til en belgisk fårehund. Jeg tok kontakt, og selv om det viste seg at det var en groenendael-tispe det var snakk om, dro jeg for å hilse på. Det var jo terv jeg skulle ha. Men etter møtet med gronnisene var jeg solgt. Igjen var det spesielt en eldre tispe som sjarmerte meg i senk. Og vips, så fikk jeg Sari :wub: Siden har jeg aldri vurdert tervueren igjen. Groenendael er min rase :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Klematis

Det var helt tilfeldig. Hadde aldri vurdert den rasen, hadde egentlig heller ikke bestemt at jeg skulle ha hund, men traff et trivelig eksemplar, så ble det kull der, og da ble det det. Jeg visste bare at jeg ville ha en hannhund.

Jeg skulle ha en turkamerat, hverken mer eller mindre, og ville ikke ha en stor hund.

Hvis ikke de jeg kjente hadde hatt det kullet, tviler jeg egentlig på at jeg hadde skaffet meg hund på det tidspunktet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var vel igennem de fleste spanielracer, stabyhoun og lidt retrievere, før det blev kooikeren. Jeg vil gerne have en hund at træne med, men jeg vist ikke helt hvad og det gjorde ikke noget, hvis hunden var lidt reserveret. At jeg fik en hund, som var super vanskelig at træne med før han blev kastreret, som 3 årig, og som var noget mere reserveret overfor mennesker og som ikke kan med fremmede hunde, havde jeg absolut ikke tænkt mig.

Men han har uden tvivl lært mig en hel masse, og nu bliver han 5 år i november og vores forhold har aldrig været bedre, men jeg fik ikke den hund jeg havde drømt om. Så hund nr. 2 bliver helt sikkert ikke en kooiker. Det bliver en bc tispe :wub: Muligvis en omplacering, da jeg ikke er sikker på, at jeg gider hele hvalpeperioden igen...

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

første hunden min maste jeg meg til etter mange år med andre hunder. Hundeintressen var glødende og lysten på egen hund som bare var min var mitt høyeste ønske, mem fikk bestandig ett nei. (skjønner jo det nå siden jeg ikke var store jenta!) Vi hadde en liten familiehund, bichon frise hannhund som var helt umulig ,som jeg trente hver dag siden ingen mente at en gammel hund kan lære nye triks! Der beviste jeg de at det er veldig mulig og fikk en hund som kunne både det ene og det andre. Da han ble avlivet var da jeg begynte masingen. Når jeg da fylte 13 år fikk jeg tillatelse til å se i aviser etter hund, og kom over en annonse av en blandingskull mellom finsk lapphund og lapsk vallhund til 1000kr. Såklart skulle vi bare dit å se... Kom fram til plassen vi skulle hente henne, å der sto samene og solgte reinskinn og diverse andre salgsartikler. Jeg spurte om det var de som skulle selge valper ,å det var det. Da ropte de på hunden med valpene, og ut av en liten kasse lenger opp i en bakke, kom moren med en flokk av valper! Jeg satt meg ned og rett bort kom en av valpene. Da var jeg solgt! Jeg aa jeg ville ha denne og det var tydeligvis bare den som var til salgs. Så det var sånn jeg fikk min vakre første vakre, spesielle, sære blandingshund på sitt 9 ende år nå :-)

Hund nummer 2 ble en blanding mellom boerboel og rottweiler.Vi ville ha en med størrelse og utfordring. Nå er hun en herlig unghund, snill som et lam, med noen få uting som vi jobber med ;-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Endte opp med og endte opp med, fru Blom, livet er da ikke ferdig ennå!

Jeg vet ikke hvor mange år jeg har hatt retrievere i hus, men familien har alltid jaktet og derfor var nok både golden og labrador der fra tidlig alder. Labradoren er en fantastisk hund, undervurdert av mange (takk og pris); de er snille mot alle enten det er mennesker, barn eller andre dyr, de er lette å trene og de kan gi deg hodepine på selv de beste solskinnsdagene. Og de åler seg jo til maksimal dose kos, man kan ikke be om en triveligere hund. (Utmerket brukshund og, og han er selvfølgelig med på høstens rypejakt).

Ellers har jeg alltid hatt en forkjærlighet for skikkelige hunder (dvs av størrelse), og det har vært både leonberger, rottweiler og schæfer (gammeldags) innom. Rottweilere er jeg svært glad i, men per nå blir det litt for mye å ha tre forskjellige hannhunder med vidt forskjellige behov samtidig som man har andre forpliktelser. Jeg har aldri skjønt hvorfor man har en dragning til vanskelige og potensielt nervøse hunder (det eneste som kan få meg til å bli en katteperson), men jeg ser jo at mange identifiserer seg via sitt hundehold og da vil man gjerne ha noe særegent. Jeg liker det trygge, gode og håndfaste.

Mastiffen kom til oss ved et slumpetreff og vi har aldri angret. Han er nå husets vaktherre (svært god sådan, han høres ut som en bjørn); det var en "lei" tjuvparring som produserte blandingskull som aldri skulle sett dagens lys. Av 3 valper var han alfahannen som stod i fare for å bli avlivet, og med bakgrunn fra forhåndsdømte vanskelige raser var det få som tilbød seg. Vi fikk derimot møte en hudklump på flere kilo som aldri har vært annet enn god og han er i dag husets sjarmtroll. Det er et enormt ansvar med en så stor og kraftfull hund, men jeg kan i dag stolt si at jeg kan sende han ut med en gjeng spurveunger og selv det går bra, men man har brukt noen timer på å bli så trygg.

Jeg digger mange raser, selv om vi nok alltid kommer til å ha flere hunder samtidig kommer det nok til å bli flere labbiser, rottweilere og kanskje en dalmatiner (hannhund) eller en renraset mastiff.

Edit; liker hunder som kan mer enn å bare være flott :-) Men de MÅ være stabile, og de MÅ ha litt drive.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var 10 år, oppdaget hundesporten Agility og så at Border Collie ble brukt til dette - dermed ville jeg ha en Border Collie :sleep: Etter 1 år med mas og hard jobbing for å overbevise min mor at jeg kunne ha hovedansvaret, fikk jeg endelig lov, men jeg fikk ikke lov til å ha renraset BC! Så de hadde funnet en blandingskull av BC og Berger Picard i nærheten, vi dro bort for å hilse også falt jeg pladask for det som etterhvert ble min Elvis, og slik endte jeg opp med en nesten BC! :P

Fra før av hadde vi (eks-stefaren min) Schäferhund, men nå var det BC og Agility jeg ville holde på med da. Etterhvert som jeg ble eldre og lærte mer om hund fikk jeg øynene ordnetlig opp for Schäferhunden også, og det ble en mangeårig drøm. I år gikk den endelig i oppfyllelse og selv om jeg ikke har eid en renraset BC før, er jeg ganske sikker på at disse to rasene er meg-raser! :) Min neste hund er (etter planen når Elvis går bort) en renraset BC. Forhåpentligvis er det noen år til så valpen har blitt greit voksen :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fikk det bare for meg at jeg ville ha en korthåret Chihuahua. Ett år og mange timer med research senere kjøpte jeg Odin litt på impuls. Odin er min aller beste venn, og han er en fantastisk hund, men neste hund blir ikke en Chihuahua.

Har allerede brukt alt for mange timer på research til min neste hund, som er vertfall en 5 år fram i tid, men hvilken rase det skal bli vet jeg ikke. Det eneste jeg vet er at den skal være større :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har hatt flere chihuahua, og også hatt oppdrett på rasen.

Den fineste, herligste hunden jeg noensinne har møtt, var ei chihuahuatispe jeg hadde i 4,5 år.

Hun døde plutselig i desember 2013. Akutt hjertesvikt.

Etter det vurderte jeg chihuahua igjen, men klarte ikke helt tanken på det heller.

Så begynte å vurdere andre raser.

Ønsket en liten hund. En selskapshund, en familiehund.

Var innom flere raser - blant annet malteser, japanese chin og yorkshire terrier. Men puddelen vendte stadig tilbake i tankene mine.

Og etter mye vurdering, endte jeg på puddelen.

Liker at det er en lettlært rase som er kjent for å være en god familiehund, at rasen ikke røyter og at de har god helse i forhold til mange andre miniatyrer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Belgeren ble valgt etter innspill i en tråd her på sonen :P Var på jakt etter en førevar, arbeidsvillig og langhåret hund til LP. Ser ikke bort i fra at det kan komme flere i hus, men da fra linjer med litt mer arbeidsvilje.

Dalmisen kom i hus som omplasseringshund. Hadde eg visst da det eg vet i dag hadde hun ikke blitt værende, rasen/individet/oppdragelsen passer meg ikke :) Men damen skal få bli gammel her, hun har hatt mange nok eiere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var i utgangspunktet veldig nær til å ljøpe meg labrador men så kom det en samboer inn i livet mitt. Han hadde hatt border fra før og ville ha det igjen. Vi diskuterte i det vide og brede og jeg fant ut at jeg ville bøye meg. Border kom og tok hjerte mitt med storm. Jeg ble veldig fort bitt av hunde basillen og kastet meg inn i alle slags hundesporter. Gøy å ha en hund som er ivrig og tar ting utrolig fort og er super sosial og glad i folk og andre dyr. Nå er jeg på min andre BC og på denne rasen kommer jeg til p bli

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde tidligere en gordonsetter/labrador blanding. Nærmer 40kg, evig stor radius og røytet fælt. Han ble 14år. Så når jeg så bestemte meg for ny hund var ønskene at hunden skulle være liten, ikke røyte spesielt mye og den skulle ha liten rasius.

Tanken var puddel. Toy eller dverg. Og jeg var i kontakt med en oppdretter og skulle bli forvert. Men oppdretter var lite seriøs.. Og overtagelsen drøyet.. Og sommerferien var nesten over... Så da begynte jeg å lete på finn. Og kom over noen utrolig søte griffon valper. Og etter å ha snakket med diverse oppdrettere ig lest om rasen var jeg solgt :) og sånn kom Baltazar inn i livet mitt :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Etter å ha bestemt oss for å ikke ha flere hunder.. kom tanken snikende om å ha hund igjen. Det jeg hadde bestemt meg for var at det skulle være en voksen hund, og en tispe.
Hadde sett og lest en del om Boerboel (Sør Afrikansk mastiff) tidligere, og når det da dukket opp en voksen boerboel tispe var veien kort til å hente henne.
Det ble senere en boerboel valp (jeg som ikke skulle ha flere valper.) og jeg har funnet min rase.
For meg er boerboel en fantastisk rase, den er ikke av de enkleste og min er nok en utfordring på mange måter, men kunne aldri tenkt meg å vært uten henne.
Jeg liker best litt størrelse på hunder, har hatt flere andre raser før, og selvsagt har de alle vært spesielle på sin måte, men det har vært individet og ikke rasen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har alltid likt store hunder og min store forelskelse var dobermann. Fordi de hadde kort pels, var store, atletiske og lekre. Elsket utseendet. Etter å hatt to, så fant jeg ut at rasen ikke passet meg og min hverdag. Jeg ville ha en rase som fortsatt var stor, kort pels, atletisk,muskuløs, slank og lekker, men som ikke var reservert, var mer vennlig innstilt, var frisk, ikke så stresset og da falt jeg for greyohund. Og de passer meg perfekt! :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ennå ikke "endt opp med" :ahappy: , men Rasen i Mitt Liv er nok og forblir nok korthåret vorsteh :wub::wub: .
Selv om vi akkurat nå har "pause" fra den rasen.
Og jeg liker mange andre raser også, og vil ikke begrense meg til å ha kun en rase gjennom hele livet.
Irsk setter som valget fallt på forrige gang vi skulla ha en "personlig trener", har også vært en veldig bra match for vår del. Vi (jeg, mannen min og barna våre) liker hunder som er kvikke i kroppen og med mye energi, lekenhet og humør i seg. Så fuglehunder passer oss bra sånn sett. Nå har vi forsåvidt forelsket oss i dachsen vi har på besøk - hun logrer non-stop, og danser gjennom huset der hun følger etter oss, og har en ustoppelig energi og fart ute. Og er veldig blid og kosete og søt. Så dachs frister :), og spesielt hun vi har hjemme nå :wub: .
Men siden jeg godt kan tenke meg å fortsette med både lydighet og Rally-lydighet, og ev spor/søk, er vi på utkikk etter en hund som kan matche både mine krav til trenbarhet, våre felles krav til fysikk og utholdenhet og energi (skal like å løpe og trekke osv), og som er omgjengelig og sosial. Og FRISK!
Så hvor vi "ender" gjenstår å se. Vi skal like både rasen og de individene det ev skal avles på om vi skal kjøpe valp, og jeg har blitt superkritisk….. :huh:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja, var 14år og var egentlig fornøyd bare jeg fikk hund i det hele tatt :P
Mamma ville ha "skikkelig hund", og var oppvokst med jakthunder. (ES) Kikket på JRT, DSG og Beagle. JRTene vi kjente ble litt i meste laget fant vi ut, de føltes ut som evige turboer som aldri hadde ro i ræven. Aggresive var de også begge to, og litt for små utifra hva vi så for oss. DSGn til naboen virka ok, men bjeffa som en gal hver gang vi gikk forbi. Beagle kunne vi ikke noe særlig om, men det var da flotte hunder. Leste litt lett på annonser og oppdrettere sine sider og syns de virka ok, til slutt gikk mammsen etter utseende og valget falt på Beagle.

Gikk vel ei uke før vi reiste til flekkfjord å henta pøbelen 7 uker gammel. Første og beste annonse fra finn.no.


Neste rase blir en hel hau mer planlagt og undersøkt i forkant, rasevalg er jeg 99,99% sikker på at blir en langhåret Collie. Og det har tatt en del år og funderinger før valget havnet der. Så da er det bare snakk om å finne rett tidspunkt, linjer, oppdretter osv. Ønsker meg også en whippet en gang, men når og om det blir er mye mer usikkert. Sannsynligvis ikke så lenge beaglen lever i hvert fall. 2 hunder kan jeg nok fint ha, men 3 blir en anelse for mye akkurat nå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var 9 år gammel, og ønsket meg hund over alt på jord... Helst en stor og "flott" en.. Schäfer eller Vorsteher eller Riesen...

Men 9 år gammel har man ikke alt å si :P Mutter'n var vokst opp med Riesen, og alle andre i hennes tyske slekt jaktet med Strihåret Dachshund. Hun nektet å ha en stor hund i hus. Og den eneste lille hunden hun kunne gå med på at var en hund (og vi dermed kunne ha) var Strihåren. Jeg hadde aldri sett en slik en gang, men en slags hund var bedre enn ingen hund. Så sånn ble det. Julepresangen min det året ble en 7 ukers Strihårsvalp... Lite visste jeg hva jeg fikk, og hva det skulle føre til...

Noen år senere var en blitt til fire og fem, vi hadde kommet oss ut i skogen, begynte å oppdage hva disse bikkedyra var i stand til å utrette med sin nese og sitt losmål. Fant en jeger som tok med både hunder og eier til skogs (og umiddelbart byttet ut sin daværende rase - drever - til fordel for den mer funksjonelle dachsen) Og enda før det hadde jeg rukket å møte min nåværende mann på en utstilling... (det husker ikke han, sikkert like bra, aldersforskjellen tatt i betraktning) Livet er rart, men jeg kan ikke se hvordan det ville vært uten disse bikkjedyra...

Min andre hjerterase er nok KV...Men jeg jakter ikke lenger fugl, så det blir en drøm og et minne :wub:

Doberman; Flotte hunder, et prakteksemplar og en skraphund. Blir ikke flere...

Canario; Fordi jeg ville ha en løs gårdshund. Og det har vært moro. Men det blir ikke fler...

Hygen; fordi den beste harabikkja jeg har opplevd var hygenblandisen til x-en. Dermed ble det en renraset Hygen når jeg fant ut at tiden var inne for egen harabikkje :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...