Gå til innhold
Hundesonen.no

Har du fått den hunden du ønsket? (bruksmessig, utstilling, avl, gemytt osv.)


Heidihj
 Share

Recommended Posts

  • Svar 64
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Ja! Jäger er alt jeg drømte om og mye mer. Han er greit pen og gemyttet hans er helt fantastisk,nå er han to år og han har ikke skuffet meg en eneste dag. Skjønne,ufattelig gode Jäger .

Ja, hun er helt PRIMA er nok ikke over forelskelsen helt ennå nei.

Så morsom tråd! Darrel The kortis - fy flaten som jeg digger den bikkja! Min sorte diamant var egentlig solgt til noen andre og jeg skulle bare innom oppdretter en lørdag for å drikke kaffe og drukn

Khela:

Utstilling: Nope, men det visste jeg før jeg hentet henne. Jeg klarte ikke å velge henne bort fordi hun hadde en utstillingsfeil.

Ellers: Japp, kose- og turvennen min :wub:

Tequila har gått over all forventning egentlig. Hun ble kjøpt som trekkhund, har fungert kjempefint, men er ikke med i løpsspannet lenger fordi vi har andre som er bedre. I tillegg har hun vist seg å være en råbra kadaverhund og har stort potensiale innen spor. Ellers er hun jo vimsedyret mitt og jeg kunne nesten ikke vært mer fornøyd med henne. Godjenta som brårsnur selv i jakt om jeg kaller :wub: Bestevennen min!

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, stort sett vil jeg si det :)

Ønsket meg primært en tur- og familiehund som samboeren min ikke var allergisk mot, og det har jeg absolutt fått. Hun er snill som dagen er lang, tålmodig, er med på tur i all slags vær men tåler også rolige dager inne uten problem. Det har aldri vært noe tull med henne, hun var veldig enkel som valp, ble fort husren, veldig artig som type, hun kan gå i langline uten å stikke av, kommer så og si alltid på innkalling, har et utrolig bra språk med og mot andre hunder og er veldig sosial både med mennesker og dyr. Så vil det vise seg senere om hun duger til trekk og kløv. Det har ikke vi begynt med enda, men har god tro på henne på de områdene :) Elsker lillebolla mi :wub:

Dette er min første hund, så jeg ønsket meg en stødig, trygg hund som på en måte tålte å bli litt "prøvet og feilet" med hvis dere forstår hva jeg mener. Det har vel forsåvidt gått fint, men hun er ikke så trygg som jeg kunne ønsket. Vet ikke om det er riktig å si at hun er svak mentalt, men kanskje litt myk som type? Hun reagerer ganske kraftig på lyder når vi er utendørs. Ikke alle lyder, men smell - type fyrverkeri, hammer og spiker, når noe blir sluppet oppi containere, skudd osv. Når hun først hører en slik lyd da når jeg rett og slett ikke inn til henne. Hun tar halen mellom beina og vil hjem fortest mulig. Drar i båndet og vil bare vekk. Dette skjer heldigvis ikke så ofte, så jeg kan ikke si det plager meg så veldig. Bare litt.. Skulle ønske jeg klarte å få henne til å forstå at det ikke er farlig.. Får litt vondt av henne når hun blir såpass stresset :hmm: Men dette er eneste problemet vi har så langt, og bortsett fra det er hun verdens besteste! :heart:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville ha en enkel førstegangshund, som tålte at jeg prøvde og feilet, som var trygg og blid. Sofavarmer og turkamerat, uten lyd etc.

Meesha har definitivt tålt mange prøvinger og feil :lol: Han er trygg på så og si alt, på stående fot kan jeg ikke komme på noe annet enn én ting han er ukomfotabel med og ikke har tatt "på strak labb" og det er å være i bagasjerommet istedenfor baksetet når vi kjører bil. Men det bryr meg nada. Han er blid og glad, elsker mennesker (litt for mye). Digg sofavarmer (selv om han tar litt stor plass noen ganger :P) og en herlig turkamerat (men må overtales litt ekstra til å gå vanlig båndtur når det regner). Kan omtrent telle på én hånd hvor mange ganger han har bjeffet.

Han er enda valp (5,5 mnd. gammel), men han tegner til å bli mer og mer den hunden jeg ville ha :wub:

Etter at han kom i hus har min interesse for hundetrening steget enormt. Han er ikke så lydig (enda :D) og jeg har veldig lyst til å prøve meg på LP, eller bare trene LP for gøy. Vi får se om det går. Vi skal også dra på noen utstillinger og der får tiden vise om han klarer å hevde seg noe.

Så ja – han er hunden jeg ønsket meg :)

Men en gang skal jeg ha noe mer førerorientert også :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, og mere til :D Jeg ønsket meg en frisk, velfungerende og brukanes hund og det har jeg fått. Resultatene har latt vente på seg av andre årsaker, men håper 2014 er året det skal skje. Eine passer meg og oss veldig bra.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Alt jeg ville ha var en hund og det fikk vi jo, så ja? :P Om jeg kunne valgt på ny med den kunnskapen jeg har idag så ville jeg gått for den andre rasen vi vurderte dengang vi kjøpte nåværende hund. (Sto mellom Beagle og DSG) Rett og slett fordi jakthund blir for heftig instinkt og gemyttmessig for meg. (For sta, for selvstendig og for interresert i vilt) Dog er jeg glad vi valgte beagle og ikke en annen jakthund for han er virkelig en flott familiehund. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tar med Kahlo her, siden hun var drømmehunden min, bokstavlig talt. Jeg drømte om en riesenschnauzer med masse humor, godt humør, arbeidsvilje, det fikk jeg. Men jeg drømte også om en frisk hund som skulle leve og bli gammel, at vi skulle kunne trene konstruktivt og kanskje tilogmed sette beina våre i en ring av noe slag. Slik gikk det ikke. Kroppen var ikke frisk. Så både ja og nei, en frisk Kahlo var virkelig alt jeg drømte om. Men det hjelper veldig lite når kroppen ikke fungerer og hunden ikke blir 5 år.

Kasko: Skulle være maskothund og muntrasjonsråd. Mission complete - han er sååå mye mer :wub:

Lupin: Ehm... :lol: Altså, atte jeg skulle jo ikke ha han i det heletatt. men han hører nå til her, er perfekt turkompis, sofavarmer og bare verdens herligste.

Hottie: Hun kom hit for å muntre opp meg og gutta etter at vi mista Kahlo. Mission complete delux, siden hun er her enda. Og her blir hun.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så morsom tråd! :)

Darrel The kortis - fy flaten som jeg digger den bikkja! Min sorte diamant var egentlig solgt til noen andre og jeg skulle bare innom oppdretter en lørdag for å drikke kaffe og drukne mine sorger i valpepelser siden jeg måtte avlive fefer'n min påfølgende mandag. Det var noe med Darrel som traff meg midt i magen og langt inn i hjerterota så jeg bare måtte ha akkurat han. Og det fikk jeg! :heart: Planen var bare en hund som jeg kunne dra på utstilling med en gang i blant og kanskje gå ett par LP-konkurranser i året for moro og jeg kan trygt si at han har levd opp til alle forventinger og mer til. Han er superperfekt familiehund, turkamerat, treningskompis og verdens beste venn. Han er bare så tvers igjennom enkel, balansert og utrolig snill. Kan ha han med meg overalt, hvorsomhelst og påhvasomhelst - han synes alt er helt greit han og bånd er sånn veldig nødvendig onde så det bruker vi ikke.

Jimmy The Buhund - ja, hva skal jeg si om han... Han kom til meg som ett ukesprosjekt for raseklubben da han etter fire omplasseringsforsøk hadde endt opp som ett uvær og knakket hardt på døra til hundehimmelen. Og da var han bare 6,5 mnd... Fikk beskrevet en redd, sint, uberegnelig og farlig hund som jeg bare forventet at jeg skulle kjøre til veterinæren etter ei uke, men som har endt opp som en sabla morsom LP-hund, en rasende god runderingshund og en innmari god hjertevenn. Ja, han har sine issues men det er bare blåbæra i forhold til hvordan han kunne blitt. :wub:

Mia The mix - våre forventninger til henne var kun selskapshund til min sønn etter at han mistet sheltien sin. Mia har oppfylt den rolle og mer til. Hun er mix mellom papillon og pomme, tre år og hatt tre eiere før vi fikk henne. Hun er supersnill, lite lyd i henne og blitt ganske så lydig så rollen hennes er utvidet til mors lapdog og turkamerat. Hihi!

Ariel The kortis - bare 7 mnd men allerede levd opp til forventningene både eksteriørmessig og mentalt. Makan til glad, stabil og arbeidslysten lita frøken. Pen er a og! Bare gleder meg til hun modnes og kan begynne å konkurrere litt.

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tessa (Sheltie) - Tessa var min første hund (etter å ha vært krisehjem for en håndfull forskjellige kasus). Jeg ønsket meg en hund som var noenlunde lydig, som jeg kunne ha løs (det var et stort problem med de jeg hadde i krisehjem) og som var leken og glad. I tillegg ønsket jeg vel i starten egentlig å kunne dra på noen utstillinger, samt kanskje konkurrere i agility eller lydighet uten at jeg visste så mye om hva det innebar. Tessa viste seg fort å være en utrolig herlig, glad, morsom og intelligent hund. Litt for intelligent til tider. Hun vet så alt for godt hva som kan gå galt, og hva som kan være farlig. Utstillingsmessig gjorde hun det bra som valp, men var usikker og redd både dommer, andre hunder og generelt det å være i ringen. Derfor sluttet vi etter en blåsløyfe som voksen. Vi gikk agilitykurs og hun viste veldig stort talent og glede, helt til hun en dag falt fra bommen og slo seg veldig. Da ble det ikke lenger gøy, og hun ville ikke mer. Innen lydighet var hun kjempeflink i trening, men pga redsel for fremmede folk og hunder kom vi aldri til konkurranse. Jeg kjøpte derfor en hund til. Slik sett fikk jeg ikke gjort alt jeg drømte om da jeg kjøpte henne, men samtidig er hun er mye bedre hund enn jeg kunne drømt om på hjemmebane. Så hengiven, så glad i oss, så morsom og flink. Da Tessa var 2 år, kom Vita. Dermed slapp Tessa presset med trening og det at alle skulle hilse på henne. I noen år var Tessa bare "med" mens jeg brukte treningstiden på Vita. I år fylte Tessa 7 år og hvilken hund hun har blitt. Vi har debutert i både rally og lydighet, og også fått excellent på utstilling uten at hun var redd eller utilpass. Hun har fortsatt dager hvor nervene tar overhånd i ukjente situasjoner, men hun har virkelig blitt en helt annen hund, både når det gjelder fremmede folk og hunder, forstyrrelser og ukjente situasjoner og steder. Det var akkurat som om hun ble lei av at Vita alltid fikk være med på alt gøy. I dag er hun virkelig mer enn jeg kunne drømt om, og en fantastisk liten hund med et utrolig stort hjerte.

Vita (Collie) - Jeg var litt nervøs da jeg bestemte meg for Collie. Det er jo ikke ukjent at det finnes nervøse Collier dessverre, og jeg hadde jo en Sheltie fra før med ikke alt for sterke nerver. Men rasen var drømmen og jeg ville prøve. Jeg har fått mye mer enn jeg kunne drømt om. Jeg ville ha en hund jeg ikke bare kunne trene med, men også starte i konkurranse. Vi hadde opprinnelig ikke store ambisjoner, kun opprykk fra klasse 1 i lydighet og kanskje trene litt annet for moro skyld. Som valp var Vita alldeles herlig. Uredd absolutt alt, elsket folk og andre hunder og dyr. I dag elsker hun ikke alt og alle, men er fortsatt stort sett glad. Hun liker ikke hannhunder som lukter henne i rumpa eller som er innpåsliten, men det må da også være lov. Jeg savner litt energi i konkurranse (den er der i trening, men forsvinner tvert vi går inn i ringen tidvis), men ellers har jeg ikke mye å utsette på henne. Hun lever for å gjøre meg fornøyd, og hun blir knust om hun bare aner at jeg ikke er helt fornøyd med henne. Hun er utrolig lydig, hun kan f.eks kalles inn fra jakt på katt, hun kan gå fri ved fot midt i trondheim sentrum gjennom folkemengder og hun har aldri gjort noe galt som f.eks å stjele mat eller ødelegge noe. Hun er helt skuddfast og ikke redd raketter eller torden. Heldigvis har hun heller ikke gulvredsel. Vi fikk opprykk til kl. 2 i lydighet på andre forsøk da hun var 1. år, og har etter det nesten ikke konkurrert før i år. I år har vi fått opprykk til elite i rally, til kl. 3 i lydighet og blitt klubbmester i spor. I tillegg trener vi agility for moro skyld. Hun er virkelig en allroundhund som duger i det meste og som kan brukes til alt. At hun ikke har nådd lenger er eiers feil og manglende tid. Utstillingsmessig kommer vi nok aldri lenger enn very good da hun har overbitt, men kommentarer om at "hadde bare alle collies vært som din, forbaska synd med det overbittet" osv veier opp for det :) Jeg hadde ingen grunn til å være nervøs, Vita har overgått alle mine forventninger på alle måter.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da jeg skulle kjøpe meg valp for første gang, så ønsket jeg meg en snill og grei turkompis. De første årene av hundeholdet, så var ikke Venus så snill og grei, men etter målrettet jobbing, så ja, jeg fikk en snill og grei turkompis. Bruks og utstilling, hadde jeg begrenset med tanker om da jeg kjøpte Venus, men senere fikk vi prøvd oss på det også. Både spor, rundering, IPO og lp. Og det er ikke til å stikke under en stol at der "skuffet" hun. Hun holder ikke ut lange treningsøkter, hun blir lett berørt i en del miljøer, hun lener seg veldig mye på førerstøtte og har derfor store begrensninger i selvstendig arbeid. I tillegg er hun skuddberørt. MEN, det var i utgangspunktet ikke en brukshund jeg ønsket meg. I tillegg er hun verdens beste venn, hun er min sjelehund og hvis man vet hvilke knapper man skal trykke på så er hun også meget tilpasningsdyktig. Hun er frisk (så langt) og har vært det hele livet (med unntak av en jursvulst for halvannet år siden). Nylig fikk hun være delaktig i behandling av et barn med hundefobi, og hennes samhandling med barnet rørte barnets mor til tårer. Da skal jeg love at det var en viss eier som ble rørt også, da jeg fikk høre om hendelsen. Så ja, jeg fikk den hunden jeg ønsket meg. Jeg har ikke alltid visst det, men jeg vet det nå :)

Med Cujo, så vil tiden vise, men så langt: ja!

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da jeg skulle kjøpe meg valp for første gang, så ønsket jeg meg en snill og grei turkompis. De første årene av hundeholdet, så var ikke Venus så snill og grei, men etter målrettet jobbing, så ja, jeg fikk en snill og grei turkompis. Bruks og utstilling, hadde jeg begrenset med tanker om da jeg kjøpte Venus, men senere fikk vi prøvd oss på det også. Både spor, rundering, IPO og lp. Og det er ikke til å stikke under en stol at der "skuffet" hun. Hun holder ikke ut lange treningsøkter, hun blir lett berørt i en del miljøer, hun lener seg veldig mye på førerstøtte og har derfor store begrensninger i selvstendig arbeid. I tillegg er hun skuddberørt. MEN, det var i utgangspunktet ikke en brukshund jeg ønsket meg. I tillegg er hun verdens beste venn, hun er min sjelehund og hvis man vet hvilke knapper man skal trykke på så er hun også meget tilpasningsdyktig. Hun er frisk (så langt) og har vært det hele livet (med unntak av en jursvulst for halvannet år siden). Nylig fikk hun være delaktig i behandling av et barn med hundefobi, og hennes samhandling med barnet rørte barnets mor til tårer. Da skal jeg love at det var en viss eier som ble rørt også, da jeg fikk høre om hendelsen. Så ja, jeg fikk den hunden jeg ønsket meg. Jeg har ikke alltid visst det, men jeg vet det nå :)

Med Cujo, så vil tiden vise, men så langt: ja!

Savner bilder av Cujo!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Savner bilder av Cujo!

Hehe, ja, det gjør i grunnen jeg også :P Men med det begredelige været her, så har det blitt lite fotografering :( Jeg lover å komme sterkere tilbake nå som vi går lysere tider i møte :)
  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...