Gå til innhold
Hundesonen.no

Den store baby(og barne)tråden <3 2.0


Recommended Posts

  • Svar 9.3k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Da var vi blitt foreldre Lillegutt kom til verden klokken 11.45 i formiddag etter en litt dramatisk fødsel som endte i akuttsnitt. Han veier 3580 gram, er 49 cm lang og selvsagt helt perfekt Mor,

Siden nærmeste familie nå er informert så får jeg snike meg sånn litt småoffisielt inn her

03:22 kom verdens skjønneste tass. Han fikk det veldig travelt på slutten og kom ut med superheltarmen først. Veldig effektiv og grei fødsel. Lystgassen var noe drit, ble bare kvalm og svimmel, så da

Posted Images

Skrevet

Takk. Riene kommer tett i tett her og vannet har gått.

Sent from my GT-I9505 using Tapatalk

Lykke lykke til, endelig kommer det baby!

Skrevet

Sniker litt i denne tråden, synes det er så koselig å lese her! Lykke til med fødsler for de som nærmer seg! :)

Også tenkte jeg kanskje dere har noen tanker om dette: når får man kalle seg tante/onkel?

Typen min (vært sammen 3år, forlovet) har en søster med to barn. Han er jo onkelen dems, og de omtaler han kun som onkel. Når jeg f.eks skal forklare noen hvem disse barna er, sier jeg typens nevø og niese. Jeg føler meg ikke helt som tante, selv om jeg ikke hadde hatt noe mot å blitt kalt det :P Forventer ikke å bli kalt tante eller noe, bare lurer på hvordan dere tenker i forhold til det? Når kaller dere barnets tanter/onklers kjæreste for tante/onkel?

Håper noen forstod spørsmålet! :)

Skrevet

Også tenkte jeg kanskje dere har noen tanker om dette: når får man kalle seg tante/onkel?

Typen min (vært sammen 3år, forlovet) har en søster med to barn. Han er jo onkelen dems, og de omtaler han kun som onkel. Når jeg f.eks skal forklare noen hvem disse barna er, sier jeg typens nevø og niese. Jeg føler meg ikke helt som tante, selv om jeg ikke hadde hatt noe mot å blitt kalt det :P Forventer ikke å bli kalt tante eller noe, bare lurer på hvordan dere tenker i forhold til det? Når kaller dere barnets tanter/onklers kjæreste for tante/onkel?

Håper noen forstod spørsmålet! :)

Jeg er kanskje litt gammeldags, men jeg tenker når man er gift. Dog så er jo tante og onkel tidvis brukt om personer som ikke er ekte tanter og onkler, så veldig strikt med begrepet er man jo ikke alltid.

Uansett så er det gjerne litt annerledes når man kommer inn i en familie hvor det er allerede er barn, enn når disse barnene blir født mens du er en del av familien. For førstnevnte blir det kanskje aldri naturlig å kalle deg tante. Ikke det at du ikke nødvendigvis er som en tante for dem, men hvis du ikke har blitt kalt tante hele veien så kan det føles rart å begynne og kalle deg tante.

Skrevet

Sniker litt i denne tråden, synes det er så koselig å lese her! Lykke til med fødsler for de som nærmer seg! :)

Også tenkte jeg kanskje dere har noen tanker om dette: når får man kalle seg tante/onkel?

Typen min (vært sammen 3år, forlovet) har en søster med to barn. Han er jo onkelen dems, og de omtaler han kun som onkel. Når jeg f.eks skal forklare noen hvem disse barna er, sier jeg typens nevø og niese. Jeg føler meg ikke helt som tante, selv om jeg ikke hadde hatt noe mot å blitt kalt det :P Forventer ikke å bli kalt tante eller noe, bare lurer på hvordan dere tenker i forhold til det? Når kaller dere barnets tanter/onklers kjæreste for tante/onkel?

Håper noen forstod spørsmålet! :)

Min samboers nieser kalte meg for tante i fjor, da hadde vi vært sammen i to år, de er 11 og 13, det var deres valg.

Nå som søsteren til min samboer får baby så føler hans familie at jeg automatisk blir tante, fordi jeg kom inn i bildet før de får baby. Nå gifter vi oss til sommeren da, så da blir jeg vel "offisielt" tante for alle 3.

Jeg selv syns det var litt rart når de kalte meg for tante første gang, da de er mine første "tantebarn" og de var såppas gamle, men jeg syns kanskje barna selv må bestemme når du er tante, hvis dere ble sammen etter de ble født.

Skrevet

Var naturlig her at jeg var tante fra veldig tidlig av i forhold til dem, da jeg møtte dem først når jeg ble gravid og siden de ble søskenbarnet til mitt barn, så ble tante naturlig del av det, selv om jeg ikke hadde kjent dem så lenge. (Tok evigheter før jeg faktisk møtte familien til Lars. :P )

Skrevet

Som sagt så forventer jeg ikke å bli kalt tante, spesielt fordi de er såpass gamle (6 og 10år er det vel). Bare lurte hvordan dere tenker.

Personlig synes jeg kanskje det er litt rart å vente til man er gift, med tanke på hvor mange som ikke gifter seg selv om de bor sammen og får barn sammen.

Men spennende å høre hva folk tenker om saken! Er jo mange som kaller gode venninner for tanter f.eks, det synes jeg personlig er litt rart.. men kanskje hva man er vandt med som spiller inn

Skrevet

Sniker litt i denne tråden, synes det er så koselig å lese her! Lykke til med fødsler for de som nærmer seg! :)

Også tenkte jeg kanskje dere har noen tanker om dette: når får man kalle seg tante/onkel?

Typen min (vært sammen 3år, forlovet) har en søster med to barn. Han er jo onkelen dems, og de omtaler han kun som onkel. Når jeg f.eks skal forklare noen hvem disse barna er, sier jeg typens nevø og niese. Jeg føler meg ikke helt som tante, selv om jeg ikke hadde hatt noe mot å blitt kalt det :P Forventer ikke å bli kalt tante eller noe, bare lurer på hvordan dere tenker i forhold til det? Når kaller dere barnets tanter/onklers kjæreste for tante/onkel?

Håper noen forstod spørsmålet! :)

Jeg synes at det er noe som kommer naturlig når man er godt etablert med partner - enten det er i et samboerforhold av noe lengde, man er gift, man skal ha barn sammen eller lignende - og særlig når det er sånn at man følger barna fra de er små, og man selv er ganske voksen. Å vente til man er gift blir jo vanskelig for alle de som ikke er gift, men en eller annen form for litt mer stabil forpliktelse synes jeg er riktig.

Skrevet

Min onkel fikk seg ny kjæreste for.. Sju-

åtte år siden til sommeren. Det vil si at jeg var 14-15 da hun kom inn i familien, broren min var 7-8 og kusinen min 17-18. Innen et år kalte vi henne tante hele gjengen. Vet ikke hva det kom av at det gikk så fort egentlig, kanskje at hun skled rett inn som en del av familien? Hun er i alle fall tanta mi for meg! :heart:

Skrevet

Jeg har aldri kalt onkel for onkel annet enn når jeg snakker om han til andre, men den italienske dama han ble sammen med for en del år siden ble kalt tante av meg med en gang :lol: De har giftet seg nå, to unger på 5 og 2(?) år, men var veldig naturlig å kalle henne tante tidlig. Så det kommer helt an på. Tror hun liker å bli kalt tante på norsk :)

Hmhm, nå fikk jeg inderlig lyst på en tur til Torino!! :P

Søstern kaller seg tante til nevøene og niesene til samboeren sin også, de ble født før hun ble sammen med han.

Skrevet

Yay, baby! :D

@Arkan , jeg visste jo egentlig at du ikke var så nær termin, det var @Puttiva jeg skulle mase på.... :whistle:

Men er du så dårlig form? Er det ikke på det stadiet formen skal være ok? Så kjipt! :hug:

Skrevet

Ja det er utrolig kjipt, kroppen min liker ikke å være gravid så har for det meste vært dårlig i varierende grad :(

Så nå teller jeg ned for harde livet og gleder meg til at han skal starte livet på utsiden. Noen ganger er det greit å ikke vite hva man går til.

Skrevet

Noor Sofia ble født 16.44 i dag. Stor jente på 4.4 kg og 53 cm. ♡post-172-1395248339,0743_thumb.jpg

Sent from my GT-I9505 using Tapatalk

  • Like 23
Skrevet

Ja det er utrolig kjipt, kroppen min liker ikke å være gravid så har for det meste vært dårlig i varierende grad :(

Så nå teller jeg ned for harde livet og gleder meg til at han skal starte livet på utsiden. Noen ganger er det greit å ikke vite hva man går til.

Huff, kjenner meg igjen i lesingen din og føler veldig veldig med deg. :hug: :hug:

Gratulerer såå masse Baby, med baby :lol: Noor Sofia, nydelig navn :ahappy:

  • Like 1
Skrevet

Ja det er utrolig kjipt, kroppen min liker ikke å være gravid så har for det meste vært dårlig i varierende grad :(

Så nå teller jeg ned for harde livet og gleder meg til at han skal starte livet på utsiden. Noen ganger er det greit å ikke vite hva man går til.

Huff, det er så store forskjeller det der! Trøsten får være at de sier alle graviditeter er forskjellige, så det er ikke sikkert det blir like ille om dere skal ha flere. :)

@Baby , åååh, for ei nydelig lita jente! Gratulerer så mye til hele familien. Flott navn har dere valgt også.

  • Like 1
Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...