Gå til innhold
Hundesonen.no

Få hund som ung - har du angra?


Mackenzie
 Share

Recommended Posts

  • Svar 75
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Aldri angret. Alt som har skjedd, alle erfaring og opplevelser har gjort at jeg står her jeg står idag.

Man kan angre uansett alder. Man vet aldri hvordan hundeholdet blir, hvilke problemer man står over, ting ikke blir som man hadde sett for seg. Men det er naturlig og angre når ting står på som vers

Jeg har reist veldig mye i perioden mellom videregående og før jeg begynte å studere. Jeg har også reist mye mens jeg studerte, men da kortere turer til mer siviliserte strøk enn da jeg syntes stråhyt

Jeg kjøpte min første hund som 13-åring. En herlig golden som bodde med meg hjemme hos familien. Etter vgs. bestemte jeg meg for å leve ut drømmen om et år med hundekjøring og friluftsliv i Finnmark. Foreldrene mine stilte villig opp til å passe henne det året, og det er jeg veldig glad for!

Når jeg flyttet sørover igjen for å studere ble hunden min med. Sommeren før 2. året i bacheloren kjøpte jeg en ny valp. Det var ikke noe problem for meg med to hunder og være student. Jeg har bodd i utlandet før jeg fikk hund og reist litt med familien tidligere. Etter jeg kjøpte hund som 13 åring har jeg omtrent ikke vært i utlandet. Jeg har ikke kjent noe savn på det da min drømmeferie stort sett er å være på tur i Norge med hundene over lengre tid.

Nå har jeg to malamuter som ikker er bare bare å sende bort, men jeg er så heldig at jeg har foreldre som vil ha en, og foreldrene til min samboer tar veldig gjerne en om vi skal bort. Har også en oppdretter som stiller opp om jeg trenger pass :)

Jeg har aldri angret et sekund på at jeg kjøpte hund som 13-åring, og har hatt hund siden. Hund er livet mitt og ferier for meg innebærer også hundene. Jeg kan heldigvis fint ha hund som student :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Man kan angre uansett alder. Man vet aldri hvordan hundeholdet blir, hvilke problemer man står over, ting ikke blir som man hadde sett for seg. Men det er naturlig og angre når ting står på som verst, men ofte er det bare der og da. Angrer man over en lengere periode må man gjøre noe med det (omplassere osv) Sånn sett er jo hunder ikke så ille hvis man skulle angre, verre med unger ;)

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fikk hund da jeg var 12, og hadde ansvar for den.
Fra jeg var 16, har jeg bodd litt borte, med ett år utenlands, og noe hjemme. Jeg er nå 20, og kommer ikke til å ta med meg hunden når jeg flytter igjen. Hun er snart 8 år gammel, og jeg tror hun har det best hjemme, med stor hage og et sted å bade rett utenfor tomten. (Vi bor litt i skogen. :P)

Har aldri angret på at jeg fikk meg hund, har lært veldig mye, men så har jeg også hatt foreldre som ikke har hatt noe i mot at jeg "reiste fra" dem og hunden. :P

Jeg kommer nok ikke til å skaffe meg hund med det første, fordi jeg ikke har peiling på hva som skjer de neste 10 årene i livet mitt. Jeg drømmer litt om å bo et år til i England. Jeg synes jeg er for voksen til å "sette bort" hunden til foreldrene min så lenge. Om jeg bestemmer meg for å bo i Norge resten av studietiden min, ser jeg ikke bort ifra at jeg skaffer meg hund. Jeg er ikke typen som kommer til å reise 3 mnd på backpakking i Asia, liksom.

Edit: Når jeg fikk hund når jeg var 12, så var jo foreldrene mine helt klar over at interessen kunne forsvinne helt, og at de gjerne måtte ta over ansvaret for hunden helt.

Endret av Ingridhw
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er noen dager jeg skulle ønske jeg kunne være mer fleksibel, ettersom hundene setter en stor begrensning der, men jeg har aaaldri angret på at jeg fikk hund som ung. Jeg har alltid hatt hund og tilpasset meg det livet, og aldri ønsket et annet liv. Kanskje fordi jeg ikke kjenner til noe annet :P

Jeg har aldri hatt ønsker om å reise bort i mange måneder, men elsker ferier, noe som heller ikke er noe problem siden jeg har folk som stiller opp som hundepassere :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Litt på siden, men:

Jeg er nå 32 år, og hunden kom i hus for et år siden.

Jeg er glad jeg ikke fikk hund før nå, ifht min livssituasjon. Jeg har reist litt, og fått to barn, kjøpt hus, bil og alt det der.

Det kan fort bli kostbart med hund, plutselig må hunden til vet. med en skade eller sykdom. Det burde tenkes på før en hund kjøpes.

(regner med at dere gjør det ;)

Ønsker at mine barn skal vokse opp med hund, slik som jeg gjorde da jeg var liten. :)

Om jeg vil reise på tur med venninner eller på familietur, så har vi familie som passer hunden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hatt dyr hele livet, fikk hest (mitt ansvar i alt det daglige) som trettenåring, og solgte han igjen to år senere. Da hadde jeg to år uten dyr, før jeg fikk min egen hund - som jeg har hatt siden. De to årene uten ansvar trengte jeg veldig, det er veldig krevende å ha hest, og i den perioden var det så vidt jeg så venner utenom skolen. Da jeg solgte han og begynte på vgs flyttet jeg også på internat, og levde det frie livet - før savnet etter hund ble så stort at jeg fikk min første egne. Det var gull verdt å ha et par år uten hund, men jeg ville aldri byttet ut de årene med hund heller. Jeg har aldri drømt om jorden rundt eller utveksling, jeg elsker å flytte og har flyttet mye, men da innenlands - og det har vært uproblematisk med hund. Jeg er rett og slett en type som søker den type spenning og utfordringer i livet som kan kombineres med dyrehold, og da er det ikke mye jeg forsaker. Jeg har lydige og greie hunder som mange vil passe, og får derfor dratt på de helgeturene jeg har lyst til å dra på. Jeg føler det å ha hund er en såpass stor del av den jeg er at jeg aldri ville byttet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er en av de som ikke fikk hund i ung alder fordi jeg ville holde mulighetene åpne og ha mulighetene åpne. Jeg har ikke reist et eneste sted utenfor norge, og feriene mine har vært teltturer og bilturer landet rundt, og jeg har tenkt "f*** at jeg ikke har hund" ved hver reise! So much for å vente med hund:p

Så jeg har altså angra andre veien:p

Eneste gangene jeg syns hundehold er surt er om jeg skal i dåp/bryllup o.l. og ikke får vært med pga at jeg ikke får hundepass og ikke rekker/orker å kjøre tur/retur f.eks oslo for å kunne ha med hunden:/

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fikk hund i fjor, 23 år og student. Hunden er omplassert og det var vel derfor jeg tok han i mot. Ikke en ideell situasjon iom. at han har separasjonsangst og har en del sykdommer, og jeg fortsatt har mange greier jeg skal være med på, men det blir et spørsmål om prioriteringer og planlegging. Og når jeg spør meg selv om jeg angrer, og jeg ser ned på Isac - da tenker jeg at det var helt helt riktig, og vi finner ut av alle problemer underveis :)

Ps. jeg har ikke en enorm reiselyst, men setter jo pris på å dra ut en gang eller to i året. Prøver å få til det fortsatt. Mer et økonomisk spørsmål enn tidsspørsmål, har massevis av venner som vil passe for meg.

Lykke til! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

Jeg fikk hund da jeg var 21 år, den ble omplassert da jeg var 23 av diverse grunner. Den ene av de var faktisk at livet tok en annen vending og et hundehold ble for krevende. Jeg hadde flere planer for meg selv som ble begrenset av en hund. Nå har jeg gått 1,5 år som hundeløs og fått skikk på ting igjen. Vurderer sterkt å få hund igjen, men må se det an videre. Jeg vil først ha litt kontroll på bosituasjon og planer fremover.

Så å ha hund i ung alder er ikke bare en dans på roser, for det passer ikke for alle :)

Personlig hadde jeg for dårlig hjelpe nettverk og for mange ting jeg ville gjøre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fikk min første egne som 15-åring, min andre som 18-åring. Angrer ikke i det hele tatt :) Men så har jeg en veldig snill, pensjonert dag-tante som passer Khela når jeg er borte. Så for min del har jeg jo ikke blitt hindret til å reise på ferier og sånn. Denne snille tanta har også tilbudt seg å passe knøttet mitt når jeg reiser til Afrika, en tur som jeg ikke har bestemt tidspunkt for engang :P

Men jeg hadde ikke angra om jeg ikke hadde hatt tante som fast passer, da jeg egentlig ikke har det store behovet for å reise rundt. Hadde det vært en veldig viktig tur her og der (f.eks. Afrikaturen jeg har i drømmene) hadde jeg nok fått til pass uansett.

Hund har blitt livet mitt, og det smerter meg ikke å ofre ting for dem :) Selvfølgelig ville nok ting blitt enklere om jeg var mer etablert og sånn, men det er en utfordring jeg ikke ser så altfor mørkt på.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Var 20, aldri angra, og har aldri lyst til å være uten igjen. :ahappy: Er ikke opptatt av å reise, har ingen hobbyer som kræsjer med hund, og er villig til å gi slipp på det meste om nødvendig. Enkelt og greit.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var 18 år da Bella spratt inn i livet mitt. Hun ble min da jeg var 19. Angrer ikke i det hele tatt. Hund passer helt fint i livet mitt. Reiselysta er liten. Og skulle jeg plutselig finne ut at jeg vil oppleve litt mer, og er avhengig av hundepass, er ikke det noe problem. Har foreldre som mer enn gjerne passer Bella. Litt vanskelig nå når jeg bor på østlandet, men skal flytte tilbake til neste år, og da har jeg flere som kan passe Bella i lengere perioder hvis det trengs.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var 13 år da jeg fikk min første egne hund. Jeg kan ikke si jeg angrer, men det har vært dager hvor jeg ønsket at jeg ikke hadde den forpliktelsen. Det var egentlig mest på videregående at jeg kjente på disse følelsene. Klassekamerater drog til byen i lag rett etter skolen, mens jeg måtte hjem. Selv om mamma og pappa alltid sa at de kunne ta henne for meg om jeg skulle studere i utlandet eller lignende, så tenkte jeg nok at det aldri var nødvendig. Jeg skulle finne en måte hun kunne være med på om jeg ønsket å studere i utlandet. I tillegg var de veldig opptatt hele veien av at det var min hund og mitt ansvar, så jeg fikk ikke hjelp fra dem uten en god grunn.

Nå er jeg i jobb, bor for meg selv, og har anskaffet meg hund nummer to. Den kommer ikke mine foreldre til å hjelpe meg med noen sinne, og det var jeg klar over før jeg skaffet meg henne. Hverdagen nå er slik at jeg aldri kunne tenke meg å være foruten dem. De beriker livet mitt så mye. Jeg har selskap, de underholder meg, de gjør meg glad, de får meg ut på tur :ahappy: . Jeg har gode venninner som stiller opp om jeg trenger pass, så jeg kan fremdeles reise. Ønsker jeg å studere i utlandet en gang, så finner jeg ut hvordan jeg skal løse det da. Om man alltid skal tenke hvis, om atte det og det skjer, så burde man jo bare holde seg i sengen sin hele livet og aldri ta noen valg som kan gi konsekvenser. Jeg lever i nuet og tar ting når det kommer :) Man kan ikke planlegge alt uansett.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 weeks later...

Hadde helt glemt denne tråden, gitt. Tusen takk for alle svar dere, det hjelper veldig å høre andres opplevelser. Nå har jeg vært her i USA i godt over to måneder, nærmer seg 3. Og *trommmevirvel*..... det blir USA etter vgs også! Planen er å søke meg inn på University of Washington (og antakeligvis University of Oregon og et par til, men UW er førstevalget), og ta et utvekslingsår derfra. Men det koster penger, forferdelig mye penger, så vi får se om det blir drømmeskolen eller om jeg må gå for noe som er mindre ambisiøst men derimot snillere med lommeboka :aww:

For å ta denne tråden enda et stykke videre, i hvilken "studiesituasjon" var du i når du fikk valp? Når var det at tiden virkelig passet? For mye å ta innover seg og bli vandt til det første året til at valp var aktuelt? Eller var det en bedre idè for at hunden var eldre og "enklere" til de siste eksamene? Hva gjorde at du valgte akkurat da? :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest bikkje1

Jeg vet ikke om jeg svarer på spørsmålene dine nå, men jeg kan jo fortelle om hvordan det var å få hund for meg.

Jeg fikk hund i sommerferien i år, og da var jeg 14 år (har blitt 15 nå). Det var et halvveis impulsinnkjøp, men alternativet hadde blitt å vente til neste sommer. Og i den situasjonen jeg var i, så var det vanskelig å se så langt fremover.

Men bikkja kom den, og det har vært mye jobb. Opp om natten og tidlig om morningen, hive på seg klær og løpe ut. Men så mye glede det også har tatt med seg! Jeg har opplevd helt nye sider ved meg selv (på en veldig positiv måte), og vanskelige ting har faktisk ikke blitt fullt så vanskelige lenger (nå ligger det vel egentlig mye mer bak anskaffelse av hund enn bare det at jeg ville ha en hund å lufte og kose med, men ja..)

Men jeg går i hvert fall i 10. klasse nå, og til neste år blir det vgs. Bikkja kommer mest sannsynlig til å være med meg gjennom siste året av 10. klasse, hele vgs, og veterinærhøyskolen (hvis jeg kommer inn..). Poenget mitt er at han kommer til å være med meg gjennom hele utdanningen min.

Hadde jeg ventet til sommeren og vgs, så tror jeg ikke at jeg hadde villet ha hund (/kunnet). Å få hund denne sommeren passet perfekt. Og da slipper jeg å ha en helt gal valp (forhåpentligvis) når vgs starter, og når det blir eksamen til våren. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fikk min første hund når jeg var 18 og hadde et friår, det var ganske perfekt for da jeg begynte å studere igjen var hunden godt over et år og vant til å være hjemme alene, og trengte ikke like mye av meg som når den var valp.

Nå har jeg fått valp igjen, jeg er 23 år og går siste året på bacheloren min, og synes helt ærlig at det har vært et ******* i forhold til studier. Har gått glipp av mye, synes det er vanskelig å sitte hjemme å lese lenge da jeg har ei lita frøken som kan være aktiv til tider. Gruer meg skikkelig til eksamener nå til jul, for jeg har ikke like god oversikt som jeg har hatt de siste årene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bodde du hjemme under friåret ditt? Isåfall, hvordan var det å ta med hunden når du flyttet for å studere? :)

Kjedelig at det ble så travelt, kan jeg spørre hva du studerer?

Ja jeg bodde hjemme da jeg hadde et friår, men har familie som har null interesse i hund, så fikk svært liten hjelp av dem.

Når hun ble rett over året flyttet jeg til Oslo, bodde i en liten et roms leilighet, og det gikk ganske så fantastisk å ha henne med. Hun var ganske rolig inne, og klarte seg fint hjemme alene. Jeg fikk aldri noen venner da i Oslo, så var for det meste hjemme med henne, noe jeg tror hun satt pris på. Men hun var liksom såpass gammel at jeg kunne sitte å studere i timer på rad uten å bli forstyrret, eller spise en rolig middag. Nå føler jeg at med en gang jeg setter meg ned for å gjøre nå, så våkner valpen alltid, og jeg må holde et øye med henne hele tiden. Jeg får ikke skikkelig ro. Jeg er helt alene da, uten noen som helst hjelp, kjenner med en gang det blir lettere når kjæresten kommer på besøk.

Jeg studerer nå til å bli ingeniør i kjemi og bioteknologi, har da ganske mange obligatoriske timer som lab osv, men har ofret mange forelesningstimer for å være hjemme. Det kommer nok til å gå bra tilslutt, men jeg kjenner stressnivået er rimelig høyt akkurat nå!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fikk min første valp som 13 åring, og med hjelp av mamma var det ikke vanskelig. Den neste valpen kjøpte jeg i slutten av august 2011, altså på starten av 2. året på min bachelor i biologi. Jeg satt mye hjemme og leste og skaffa meg valpepass da det var obligatorisk lab osv. Dette gikk kjempefint for meg. Eneste jeg husker var vanskelig med den valpetiden var at jeg ble litt sosialt isolert og kunne ikke være med på alt jeg pleide det halve året. Den siste valpen min hentet jeg nå i slutten av april. Altså 3. året og rett før avslutningseksamnene i min bachelor. Det gikk knirkefeitt og jeg har aldri fått så gode karakterer som denne våren :lol: Jeg tar nå master med to ganske unge hunder. Null problem. Har ikke angra et sekund. Nå har jeg omtrent ikke noe obligatorisk og mye oppgaveskriving, så for min del er det enkelt å være student med hund :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
    • Frøkna har mest sannsynlig fått en blokkert spyttkjertel. I går skulle hun til utredning i CT, men forundersøkelse av hjertet viste at det ikke er et alternativ å dope henne ned slik hjertet er nå. Så hva i alle dager gjør jeg? Er det noen som har vært borti dette, og evt. fått utført noe slags behandling (f.eks. drenering?) under lokalbedøvelse? Hun ble satt på vanndrivende over helga for å redusere trykket på hjertet, så vil de ta en ny vurdering mtp. risiko ved narkose i neste uke,  men hun vil uansett være en høyrisikopasient så det er jo kjempeskummelt å gå den veien. Jeg har jo ikke lyst til å risikere livet hennes for en blokkert spyttkjertel, som tross alt ikke er livstruende og mest bare et irritasjonsmoment. Alt hva den stakkars hunden skal måtte gjennomgå 
    • Få en trener MED ERFARING (fra hundeklubben f.eks) ikke en som har tatt e kurs og er på sin første hund...  Dette må en hjelpe dere med in real life.  Har selv en valp på 16 uker som bodde på småbruk, men hun er miljøsterk og rå i miljø. Det er noe miljø og mye genetikk.  Kjenner ikke til Collie men tidligere slet de med nerver og det er jo bittelitt arvelig det... Det du opplever høres meget rart ut. Få hjelp hjem nå!!  Valpekurs er genialt, men treneren der har begrenset tid til å hjelpe med sånne problemer, men noe veiledning hjelper absolutt.   
    • Gratulerer med resultatene og hunden!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...