Gå til innhold
Hundesonen.no

Få hund som ung - har du angra?


Mackenzie
 Share

Recommended Posts

  • Svar 75
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Aldri angret. Alt som har skjedd, alle erfaring og opplevelser har gjort at jeg står her jeg står idag.

Man kan angre uansett alder. Man vet aldri hvordan hundeholdet blir, hvilke problemer man står over, ting ikke blir som man hadde sett for seg. Men det er naturlig og angre når ting står på som vers

Jeg har reist veldig mye i perioden mellom videregående og før jeg begynte å studere. Jeg har også reist mye mens jeg studerte, men da kortere turer til mer siviliserte strøk enn da jeg syntes stråhyt

Jeg kjøpte min første hund som 13-åring. En herlig golden som bodde med meg hjemme hos familien. Etter vgs. bestemte jeg meg for å leve ut drømmen om et år med hundekjøring og friluftsliv i Finnmark. Foreldrene mine stilte villig opp til å passe henne det året, og det er jeg veldig glad for!

Når jeg flyttet sørover igjen for å studere ble hunden min med. Sommeren før 2. året i bacheloren kjøpte jeg en ny valp. Det var ikke noe problem for meg med to hunder og være student. Jeg har bodd i utlandet før jeg fikk hund og reist litt med familien tidligere. Etter jeg kjøpte hund som 13 åring har jeg omtrent ikke vært i utlandet. Jeg har ikke kjent noe savn på det da min drømmeferie stort sett er å være på tur i Norge med hundene over lengre tid.

Nå har jeg to malamuter som ikker er bare bare å sende bort, men jeg er så heldig at jeg har foreldre som vil ha en, og foreldrene til min samboer tar veldig gjerne en om vi skal bort. Har også en oppdretter som stiller opp om jeg trenger pass :)

Jeg har aldri angret et sekund på at jeg kjøpte hund som 13-åring, og har hatt hund siden. Hund er livet mitt og ferier for meg innebærer også hundene. Jeg kan heldigvis fint ha hund som student :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Man kan angre uansett alder. Man vet aldri hvordan hundeholdet blir, hvilke problemer man står over, ting ikke blir som man hadde sett for seg. Men det er naturlig og angre når ting står på som verst, men ofte er det bare der og da. Angrer man over en lengere periode må man gjøre noe med det (omplassere osv) Sånn sett er jo hunder ikke så ille hvis man skulle angre, verre med unger ;)

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fikk hund da jeg var 12, og hadde ansvar for den.
Fra jeg var 16, har jeg bodd litt borte, med ett år utenlands, og noe hjemme. Jeg er nå 20, og kommer ikke til å ta med meg hunden når jeg flytter igjen. Hun er snart 8 år gammel, og jeg tror hun har det best hjemme, med stor hage og et sted å bade rett utenfor tomten. (Vi bor litt i skogen. :P)

Har aldri angret på at jeg fikk meg hund, har lært veldig mye, men så har jeg også hatt foreldre som ikke har hatt noe i mot at jeg "reiste fra" dem og hunden. :P

Jeg kommer nok ikke til å skaffe meg hund med det første, fordi jeg ikke har peiling på hva som skjer de neste 10 årene i livet mitt. Jeg drømmer litt om å bo et år til i England. Jeg synes jeg er for voksen til å "sette bort" hunden til foreldrene min så lenge. Om jeg bestemmer meg for å bo i Norge resten av studietiden min, ser jeg ikke bort ifra at jeg skaffer meg hund. Jeg er ikke typen som kommer til å reise 3 mnd på backpakking i Asia, liksom.

Edit: Når jeg fikk hund når jeg var 12, så var jo foreldrene mine helt klar over at interessen kunne forsvinne helt, og at de gjerne måtte ta over ansvaret for hunden helt.

Endret av Ingridhw
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er noen dager jeg skulle ønske jeg kunne være mer fleksibel, ettersom hundene setter en stor begrensning der, men jeg har aaaldri angret på at jeg fikk hund som ung. Jeg har alltid hatt hund og tilpasset meg det livet, og aldri ønsket et annet liv. Kanskje fordi jeg ikke kjenner til noe annet :P

Jeg har aldri hatt ønsker om å reise bort i mange måneder, men elsker ferier, noe som heller ikke er noe problem siden jeg har folk som stiller opp som hundepassere :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Litt på siden, men:

Jeg er nå 32 år, og hunden kom i hus for et år siden.

Jeg er glad jeg ikke fikk hund før nå, ifht min livssituasjon. Jeg har reist litt, og fått to barn, kjøpt hus, bil og alt det der.

Det kan fort bli kostbart med hund, plutselig må hunden til vet. med en skade eller sykdom. Det burde tenkes på før en hund kjøpes.

(regner med at dere gjør det ;)

Ønsker at mine barn skal vokse opp med hund, slik som jeg gjorde da jeg var liten. :)

Om jeg vil reise på tur med venninner eller på familietur, så har vi familie som passer hunden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hatt dyr hele livet, fikk hest (mitt ansvar i alt det daglige) som trettenåring, og solgte han igjen to år senere. Da hadde jeg to år uten dyr, før jeg fikk min egen hund - som jeg har hatt siden. De to årene uten ansvar trengte jeg veldig, det er veldig krevende å ha hest, og i den perioden var det så vidt jeg så venner utenom skolen. Da jeg solgte han og begynte på vgs flyttet jeg også på internat, og levde det frie livet - før savnet etter hund ble så stort at jeg fikk min første egne. Det var gull verdt å ha et par år uten hund, men jeg ville aldri byttet ut de årene med hund heller. Jeg har aldri drømt om jorden rundt eller utveksling, jeg elsker å flytte og har flyttet mye, men da innenlands - og det har vært uproblematisk med hund. Jeg er rett og slett en type som søker den type spenning og utfordringer i livet som kan kombineres med dyrehold, og da er det ikke mye jeg forsaker. Jeg har lydige og greie hunder som mange vil passe, og får derfor dratt på de helgeturene jeg har lyst til å dra på. Jeg føler det å ha hund er en såpass stor del av den jeg er at jeg aldri ville byttet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er en av de som ikke fikk hund i ung alder fordi jeg ville holde mulighetene åpne og ha mulighetene åpne. Jeg har ikke reist et eneste sted utenfor norge, og feriene mine har vært teltturer og bilturer landet rundt, og jeg har tenkt "f*** at jeg ikke har hund" ved hver reise! So much for å vente med hund:p

Så jeg har altså angra andre veien:p

Eneste gangene jeg syns hundehold er surt er om jeg skal i dåp/bryllup o.l. og ikke får vært med pga at jeg ikke får hundepass og ikke rekker/orker å kjøre tur/retur f.eks oslo for å kunne ha med hunden:/

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fikk hund i fjor, 23 år og student. Hunden er omplassert og det var vel derfor jeg tok han i mot. Ikke en ideell situasjon iom. at han har separasjonsangst og har en del sykdommer, og jeg fortsatt har mange greier jeg skal være med på, men det blir et spørsmål om prioriteringer og planlegging. Og når jeg spør meg selv om jeg angrer, og jeg ser ned på Isac - da tenker jeg at det var helt helt riktig, og vi finner ut av alle problemer underveis :)

Ps. jeg har ikke en enorm reiselyst, men setter jo pris på å dra ut en gang eller to i året. Prøver å få til det fortsatt. Mer et økonomisk spørsmål enn tidsspørsmål, har massevis av venner som vil passe for meg.

Lykke til! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

Jeg fikk hund da jeg var 21 år, den ble omplassert da jeg var 23 av diverse grunner. Den ene av de var faktisk at livet tok en annen vending og et hundehold ble for krevende. Jeg hadde flere planer for meg selv som ble begrenset av en hund. Nå har jeg gått 1,5 år som hundeløs og fått skikk på ting igjen. Vurderer sterkt å få hund igjen, men må se det an videre. Jeg vil først ha litt kontroll på bosituasjon og planer fremover.

Så å ha hund i ung alder er ikke bare en dans på roser, for det passer ikke for alle :)

Personlig hadde jeg for dårlig hjelpe nettverk og for mange ting jeg ville gjøre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fikk min første egne som 15-åring, min andre som 18-åring. Angrer ikke i det hele tatt :) Men så har jeg en veldig snill, pensjonert dag-tante som passer Khela når jeg er borte. Så for min del har jeg jo ikke blitt hindret til å reise på ferier og sånn. Denne snille tanta har også tilbudt seg å passe knøttet mitt når jeg reiser til Afrika, en tur som jeg ikke har bestemt tidspunkt for engang :P

Men jeg hadde ikke angra om jeg ikke hadde hatt tante som fast passer, da jeg egentlig ikke har det store behovet for å reise rundt. Hadde det vært en veldig viktig tur her og der (f.eks. Afrikaturen jeg har i drømmene) hadde jeg nok fått til pass uansett.

Hund har blitt livet mitt, og det smerter meg ikke å ofre ting for dem :) Selvfølgelig ville nok ting blitt enklere om jeg var mer etablert og sånn, men det er en utfordring jeg ikke ser så altfor mørkt på.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Var 20, aldri angra, og har aldri lyst til å være uten igjen. :ahappy: Er ikke opptatt av å reise, har ingen hobbyer som kræsjer med hund, og er villig til å gi slipp på det meste om nødvendig. Enkelt og greit.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var 18 år da Bella spratt inn i livet mitt. Hun ble min da jeg var 19. Angrer ikke i det hele tatt. Hund passer helt fint i livet mitt. Reiselysta er liten. Og skulle jeg plutselig finne ut at jeg vil oppleve litt mer, og er avhengig av hundepass, er ikke det noe problem. Har foreldre som mer enn gjerne passer Bella. Litt vanskelig nå når jeg bor på østlandet, men skal flytte tilbake til neste år, og da har jeg flere som kan passe Bella i lengere perioder hvis det trengs.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var 13 år da jeg fikk min første egne hund. Jeg kan ikke si jeg angrer, men det har vært dager hvor jeg ønsket at jeg ikke hadde den forpliktelsen. Det var egentlig mest på videregående at jeg kjente på disse følelsene. Klassekamerater drog til byen i lag rett etter skolen, mens jeg måtte hjem. Selv om mamma og pappa alltid sa at de kunne ta henne for meg om jeg skulle studere i utlandet eller lignende, så tenkte jeg nok at det aldri var nødvendig. Jeg skulle finne en måte hun kunne være med på om jeg ønsket å studere i utlandet. I tillegg var de veldig opptatt hele veien av at det var min hund og mitt ansvar, så jeg fikk ikke hjelp fra dem uten en god grunn.

Nå er jeg i jobb, bor for meg selv, og har anskaffet meg hund nummer to. Den kommer ikke mine foreldre til å hjelpe meg med noen sinne, og det var jeg klar over før jeg skaffet meg henne. Hverdagen nå er slik at jeg aldri kunne tenke meg å være foruten dem. De beriker livet mitt så mye. Jeg har selskap, de underholder meg, de gjør meg glad, de får meg ut på tur :ahappy: . Jeg har gode venninner som stiller opp om jeg trenger pass, så jeg kan fremdeles reise. Ønsker jeg å studere i utlandet en gang, så finner jeg ut hvordan jeg skal løse det da. Om man alltid skal tenke hvis, om atte det og det skjer, så burde man jo bare holde seg i sengen sin hele livet og aldri ta noen valg som kan gi konsekvenser. Jeg lever i nuet og tar ting når det kommer :) Man kan ikke planlegge alt uansett.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 weeks later...

Hadde helt glemt denne tråden, gitt. Tusen takk for alle svar dere, det hjelper veldig å høre andres opplevelser. Nå har jeg vært her i USA i godt over to måneder, nærmer seg 3. Og *trommmevirvel*..... det blir USA etter vgs også! Planen er å søke meg inn på University of Washington (og antakeligvis University of Oregon og et par til, men UW er førstevalget), og ta et utvekslingsår derfra. Men det koster penger, forferdelig mye penger, så vi får se om det blir drømmeskolen eller om jeg må gå for noe som er mindre ambisiøst men derimot snillere med lommeboka :aww:

For å ta denne tråden enda et stykke videre, i hvilken "studiesituasjon" var du i når du fikk valp? Når var det at tiden virkelig passet? For mye å ta innover seg og bli vandt til det første året til at valp var aktuelt? Eller var det en bedre idè for at hunden var eldre og "enklere" til de siste eksamene? Hva gjorde at du valgte akkurat da? :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest bikkje1

Jeg vet ikke om jeg svarer på spørsmålene dine nå, men jeg kan jo fortelle om hvordan det var å få hund for meg.

Jeg fikk hund i sommerferien i år, og da var jeg 14 år (har blitt 15 nå). Det var et halvveis impulsinnkjøp, men alternativet hadde blitt å vente til neste sommer. Og i den situasjonen jeg var i, så var det vanskelig å se så langt fremover.

Men bikkja kom den, og det har vært mye jobb. Opp om natten og tidlig om morningen, hive på seg klær og løpe ut. Men så mye glede det også har tatt med seg! Jeg har opplevd helt nye sider ved meg selv (på en veldig positiv måte), og vanskelige ting har faktisk ikke blitt fullt så vanskelige lenger (nå ligger det vel egentlig mye mer bak anskaffelse av hund enn bare det at jeg ville ha en hund å lufte og kose med, men ja..)

Men jeg går i hvert fall i 10. klasse nå, og til neste år blir det vgs. Bikkja kommer mest sannsynlig til å være med meg gjennom siste året av 10. klasse, hele vgs, og veterinærhøyskolen (hvis jeg kommer inn..). Poenget mitt er at han kommer til å være med meg gjennom hele utdanningen min.

Hadde jeg ventet til sommeren og vgs, så tror jeg ikke at jeg hadde villet ha hund (/kunnet). Å få hund denne sommeren passet perfekt. Og da slipper jeg å ha en helt gal valp (forhåpentligvis) når vgs starter, og når det blir eksamen til våren. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fikk min første hund når jeg var 18 og hadde et friår, det var ganske perfekt for da jeg begynte å studere igjen var hunden godt over et år og vant til å være hjemme alene, og trengte ikke like mye av meg som når den var valp.

Nå har jeg fått valp igjen, jeg er 23 år og går siste året på bacheloren min, og synes helt ærlig at det har vært et ******* i forhold til studier. Har gått glipp av mye, synes det er vanskelig å sitte hjemme å lese lenge da jeg har ei lita frøken som kan være aktiv til tider. Gruer meg skikkelig til eksamener nå til jul, for jeg har ikke like god oversikt som jeg har hatt de siste årene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bodde du hjemme under friåret ditt? Isåfall, hvordan var det å ta med hunden når du flyttet for å studere? :)

Kjedelig at det ble så travelt, kan jeg spørre hva du studerer?

Ja jeg bodde hjemme da jeg hadde et friår, men har familie som har null interesse i hund, så fikk svært liten hjelp av dem.

Når hun ble rett over året flyttet jeg til Oslo, bodde i en liten et roms leilighet, og det gikk ganske så fantastisk å ha henne med. Hun var ganske rolig inne, og klarte seg fint hjemme alene. Jeg fikk aldri noen venner da i Oslo, så var for det meste hjemme med henne, noe jeg tror hun satt pris på. Men hun var liksom såpass gammel at jeg kunne sitte å studere i timer på rad uten å bli forstyrret, eller spise en rolig middag. Nå føler jeg at med en gang jeg setter meg ned for å gjøre nå, så våkner valpen alltid, og jeg må holde et øye med henne hele tiden. Jeg får ikke skikkelig ro. Jeg er helt alene da, uten noen som helst hjelp, kjenner med en gang det blir lettere når kjæresten kommer på besøk.

Jeg studerer nå til å bli ingeniør i kjemi og bioteknologi, har da ganske mange obligatoriske timer som lab osv, men har ofret mange forelesningstimer for å være hjemme. Det kommer nok til å gå bra tilslutt, men jeg kjenner stressnivået er rimelig høyt akkurat nå!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fikk min første valp som 13 åring, og med hjelp av mamma var det ikke vanskelig. Den neste valpen kjøpte jeg i slutten av august 2011, altså på starten av 2. året på min bachelor i biologi. Jeg satt mye hjemme og leste og skaffa meg valpepass da det var obligatorisk lab osv. Dette gikk kjempefint for meg. Eneste jeg husker var vanskelig med den valpetiden var at jeg ble litt sosialt isolert og kunne ikke være med på alt jeg pleide det halve året. Den siste valpen min hentet jeg nå i slutten av april. Altså 3. året og rett før avslutningseksamnene i min bachelor. Det gikk knirkefeitt og jeg har aldri fått så gode karakterer som denne våren :lol: Jeg tar nå master med to ganske unge hunder. Null problem. Har ikke angra et sekund. Nå har jeg omtrent ikke noe obligatorisk og mye oppgaveskriving, så for min del er det enkelt å være student med hund :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
    • Er redd noen skal tro jeg er slem med han. Har en på ett år og som fortsatt drar i begynnelsen av dagens første tur. Dermed må jeg snu rundt mye og få han til og fokusere på meg. Overhørte naboen si jeg hadde antidra bånd på hunden til andre og det syntes jeg var skikkelig ubehagelig. Jeg bytter til kort bånd vist han drar i stede får og gå rundt med langline så jeg får mer kontakt bare. Ikke noe anti dra bånd ( vet ikke hva det er men går ut i fra hun mener strammehalsbånd noe han ikke bruker men han bruker halsbånd vist han skal gå der det er vann får han elsker og bade så slepper jeg at lykta på selen skal bli ødelagt. Kan ikke akuratt trene på dette inne og jeg må trene han på det. 
    • Usikker på om massiv fremgang i hverdagslydighet skyldes endring av metode, økt mental modenhet med mer impulskontroll, "varmen" (ikke veldig), eller en kombinasjon, men vi koser oss. Ikke en lyd på verken bussen, Posten eller Felleskjøpet i dag. Ble helt rørt av hvor flink han var til å sitte pent og pyntelig og vente uten labber på disken eller konsert. Å manøvrere pent mellom hyller med leker og tygg og snacks var deilig nok. Måtte nesten klype meg i armen da han bare var lydig ved disken også, begge steder. Det kom noen raptusbyks da vi nærmet oss hjemme igjen, men kjapt under kontroll med cue på en øvelse og en leke, og da det i neste øyeblikk kom et helt heat av saftige skinker i kondomdress på hjul -  bakfra - bare en meter fra oss, så satt han bare pent og pyntelig og så på de fly forbi uten impulser til å jage etter for å bite noen i rumpa. Amazing!  Godgutten 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...