Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvordan har din rase overrasket deg?


Tabris
 Share

Recommended Posts

Med belgerene så har førerorientertheten overrasket meg. Jeg vokste opp med beagle, cocker og dalmis, så jeg var ukjent med hvor mye belgere leser og bryr seg om (ikke minst :P ) hva jeg føler og mener. Det er både positivt og negativt.

Humoren overrasket meg også. Belgere er hunder med humor, uten tvil. Og som EliAndrea skriver, så er jeg overrasket over at så intelligente hunder kan være så innmari kørka til tider :lol:

Med puddelen er jeg overrasket over riktig de føles. Jeg har alltid vært interessert i puddel, og var avstandsforelsket i de i flere ti-år (du veit du er gammel når...), og jeg trodde det bare var individet når Stina kom til å bety så mye for meg på så kort tid, men etter å ha fått krøllebølla i hus, har jeg skjønt det er rasen.

Jeg er overrasket over hvor klovnete og smarte de er (uten å fremstå som like blonde som belgerene :P ). De er like lettlærte som belgeren er, men ikke like hyppe på å gjøre ting bare fordi at de får beskjed om det. Det skal være verdt det, det skal være gøy. De har også humor, kanskje med litt mer faenskap iblandet enn belgerene har. Der belgerene ler av at de snubler, står liksom puddelen bak og flirer fordi de fikk belgeren til å snuble.

Alaska huskyen, bare for å ha tatt med han også, overrasket meg med å være så laidback i forhold til alt. Det var ikke så mye som gikk inn på han..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1. Hvor lite han biter og ødelegger!

Før jeg fikk meg staff fikk jeg høre at de var verdens verste haier som valper og at bitingen var nærmest umulig å bli kvitt før nærmere året. Melvin beit oss i to dager før han skjønte at vi ikke synes det var noe greit og har vel knapt ødelagt noe mer enn sine egne leker.

2. Hvor utrolig lettlært han er!

Han tar jo alt på strak labb, prøver seg frem til han gjør riktig ting, og skjønner ting kjempefort!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

at de er så enkle å ha med å gjøre. Hadde lyst på siberian allerede da jeg var tenåring, men fikk fortalt at de var så vanskelige, primitive og slåss gjerne. Såklart fra folk som ikke selv hadde erfaring med rasen. Siberians er ærlige, flotte hunder med godt språk. :) Virkelig hunderasen for meg.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ble og er stadig overrasket hvor ren han er! (Dvergpinscher) Der andre gikk over jordet og ble grønn av frau, var han ren som som gull. Andre er våte og han er tørr. Og så lukter han minimalt og røyter mindre enn antatt.

Luksus!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja, så mye som jeg leste om aktivitetsbehovet til jaktgolden så har jeg vært grådig overrasket over hvor mye han MÅ ha. Ja, han har kapasitet til mye, men rolige dager er null problem. Nå er bekkenet dårlig, turene blir kortere og tempoet lavere. Allikevel er han utrolig grei å ha i hus.

Og naive meg visste jo at golden var supersosial, men jeg tenkte at DET klarer vi vel tøyle med å være konsekvente på ro før kos, at gjestene ikke skal gi han oppmerksomhet før han er rolig, etc. Vel, vi var konsekvente, vi. Og bikkja kokkeliko. Han har vært på gangen når vi har hatt besøk maaange ganger, fordi det bare blir styr. Nå, halvannet år gammel, går det fint. Det er kokkeliko i bare et par minutter, så gir han seg faktisk. Men det var en laang vei dit :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Med whippeten kan jeg ikke helt huske hva som overrasket meg, men jeg husker at jeg syntes de var mer hardføre og tøffe enn de så ut til.

Sheltien har overrasket meg på flere måter. Han er mye mer leken og lettlært enn jeg hadde håpet på, og en drøm å trene med (uten at jeg har annet sammenligningsgrunnlag enn to whippser :P ). Han har også mer jakt/gjetelyst enn jeg trodde. Rett og slett mer aktiv enn jeg så for meg at rasen var, uten at det er en dårlig ting. Jeg digger dyret! :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Min erfaring med belgern er vel egentlig ganske nær det jeg hadde sett for meg. Jeg har sett lite til nervøsiteten og det dårlige gemyttet jeg fikk mast inn i huet før jeg fikk belger da. Og han er kanskje litt mer alvorlig enn jeg hadde trodd. Samtidig er det fasinerende hvordan det går an å kombinere så mye seriøsitet med så mye fjoll og fjas. Og så mye taker, fornuftige slutninger og oppmerksomhet kombinert med å til tider se totalt blåst ut :lol: Han er f.eks. første hunden jeg har vært borti som kan finne på å gå å se på månen...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Egentlig veldig mye som overrasket meg med dalmatineren. For det første hvor mye han er til stede, og hvor smart han er. Hadde aldri trodd en hund kunne være så kosesyk og menneskelig, på en måte. Det er liksom bare noe med tilstedeværelsen hans, han er med, hele tiden. Også visste jeg egentlig ikke så mye om rasen før jeg skaffet meg den, det står f.eks ikke i hundebøker hvor utrolig mye glimt de har i øyet, hvor humoristiske og fjasete det egentlig er. Jeg hadde forventet meg en "alvorligere" hund, hadde jo fått endel advarsler, og mye fordommer. Jeg trodde jo rasen kom til å passe meg da jeg skaffet meg den, men jeg fikk utrolig mye annet som jeg overhodet ikke hadde forventet. Og som jeg er veldig positivt overrasket over!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kom på en ting til, og det er hvor "rasistiske" de kan være (i mangel på bedre ord). Det er noe når belger ser belger, "der er en som meg". Den første belgeren vår var aldri glad i hunder på størrelse eller større enn seg selv, med ett unntak. En dag jeg var ute med henne ble hun fullstendig elektrisk ved synet av en annen groenendael på lang avstand. Det skulle forøvrig vise seg å være halvsøsteren, og de to ble som erteris fra dag én. Et annet eksempel er da Luno, unggutt med kroppen full av hormoner, kvelden før Mosseutstillingen hadde vært fullstendig betatt av en løpsk collietispe som bodde samme sted. Vi gikk kveldstur sammen, den unge herren hadde stjerner i øynene.. Helt til han så en groenendael borte ved motellet. Colliedame med løpetid var med ett fullstendig uinteressant, han enset henne ikke - groenjenten som ikke var i nærheten av løpetid var det eneste han så, den dagen og neste. Det er fortsatt noe av det rareste jeg har sett, oppførselen endret seg fullstendig fra kåt grisegutt til stille betatt i det han fikk øye på den søte sorte.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det som egentlig har overraska meg mest med sankt bernharden er deres evne til å være aktive og lærevillige. Mange myter om at de bare ligger i sitt eget sikkel omtrent. Jeg visste jo det ikke var så ille da hehe. Men utholdenheten til Oscar har overrasket mange, hans ivrige alltid gå på humør uansett hva vi trener. Han er ikke av de raskeste, men gud den bikkja har arbeidslyst :) Noe jeg selvsagt ser på som en positiv overraskelse, og det viser at rasen kan om folk bare gidder gjøre andre ting enn utstilling med dem :)

Og må innrømme jeg ble litt overraska over røytetidene, ja folk hadde advart meg og sagt de røyta masse. Men akuratt det måtte man nok oppleve for å tro, er ganske ekstremt når han setter igang ja hehe.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

at de er så enkle å ha med å gjøre. Hadde lyst på siberian allerede da jeg var tenåring, men fikk fortalt at de var så vanskelige, primitive og slåss gjerne. Såklart fra folk som ikke selv hadde erfaring med rasen. Siberians er ærlige, flotte hunder med godt språk. :) Virkelig hunderasen for meg.

signerer denne og legger til hvor lettdresserte de egentlig er. Får jo inntrykk av at "ingenting" går an å lære en Siberian. Men alle mine er treningsivrige også på den fronten, men ikke som en god LP hund. Kun korte økter og får repitisjoner.

Samt at jeg er litt overrasket over hvor ekstremt sosiale og glade den gjengen jeg har nå er, men det er mer individene enn rasen. Men de er ikke aleine om å være slik. Mange er slik. Er jo helt umulig å ikke bli glad og smile når man blir møtt av en slik gjeng når man kommer hjem fra jobb :heart:

(min første SH var overhodet ikke slik, min andre uttrykte det ikke like mye)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min erfaring med belgern er vel egentlig ganske nær det jeg hadde sett for meg. Jeg har sett lite til nervøsiteten og det dårlige gemyttet jeg fikk mast inn i huet før jeg fikk belger da. Og han er kanskje litt mer alvorlig enn jeg hadde trodd. Samtidig er det fasinerende hvordan det går an å kombinere så mye seriøsitet med så mye fjoll og fjas. Og så mye taker, fornuftige slutninger og oppmerksomhet kombinert med å til tider se totalt blåst ut :lol: Han er f.eks. første hunden jeg har vært borti som kan finne på å gå å se på månen...
Lokeliten var også rar sånn. Tok han med på tur ved Besseggen og kjøteren måtte hele tiden sette seg ned for å beundre utsikten :blink: Sent from my GT-I9300 using Tapatalk 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

<blockquote class='ipsBlockquote'data-author="shira" data-cid="1395776" data-time="1355525081"><p>

Min Wheaten terrier (som ikke er mer) utrolig sterk jakt lyst. var en veldig krevende hund som ung hund, som krevde utrolig mye. hadde da fådt høre at de var en fin første gangs hund, som var lett å ha med å gjøre. men det blei no hund av han å :)<br /> </p></blockquote>

må si meg enig, wheaten terrieren vår overrasket oss fort ettersom han ble større, haha. vi har vært gjennom myyye med han :-)

whipsen er helt utrolig å ha innendørs! trodde også han mot alle odds ikke gikk i søpla inntil nylig, men neida.

edit: oi, surr..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde trodd at alle border collier var energiske hunder som var fulle av motivasjon bare man ga dem en ball. Vel, det tok 5 år med hardtrening (for meg) med lek og "full fest" før Amira syntes det begynte å bli ganske gøy. Nå er jeg igang med BC nr 2, og der er det minst like tungt å motivere som den første borderen. Nå skal det sies at når det først løsnet med motivasjon og arbeidslyst, så har det bare økt på for hver dag som går, så idag er Amira helt ustoppelig! Det overrasker meg også hvor allsidige og lettvinne de er. Veldig greie hunder som er med på alt :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Michellus

Det som har overrasket meg litt er at belgeren er SÅ sosial. Jeg forventa meg litt mer overlegenhet og "care" mot folk og dyr Angus ikke veit hvem er, meeeeen "alle skal få" er nok mottoet hans :lol: Jeg forventer at han får 5 på de sosiale momentene på MH liksom :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

med en såpass vanlig rase som labbis, hadde vi både fått høre mye og lest mye. Visste at vi fikk ei gla'jente med intelligens.

Men det som har overrasket meg er vel hvor mye urinstinkt som bor i henne.. Som f. eks første gang hun fikk rått kjøtt, hun lå og ulte hele natten, mens hun sov.

Og for ikke å snakke om flokk-mentaliteten. Nervøse bikkjer har å holde seg unna, de liker vi IKKE... Og jeg trodde faktisk at labbiser likte ALLE jeg :-P

Ellers er hun vel som jeg trodde. Selvstendig, snill og matglad :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ble vel litt overrasket over hvor enmannshund dalmisen er.

Ja jeg og faktisk. Han digger resten av familien, men når alt kommer til alt er det bare jeg som er god nok... og det synes jeg jo egentlig bare er skikkelig gøy da, selv om jeg kunne ønske han kunne la vær med å kikke ut etter vinduet etter meg hele tiden når han blir passet av andre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Han er f.eks. første hunden jeg har vært borti som kan finne på å gå å se på månen...

Må være en belgergreie :P Her kan valpen plutselig forsvinne inn i sin egen verden, mens han kikker ut av vinduene i andre høyde :)

Jeg ble vel litt overrasket over hvor enmannshund dalmisen er.

Ja jeg og faktisk. Han digger resten av familien, men når alt kommer til alt er det bare jeg som er god nok... og det synes jeg jo egentlig bare er skikkelig gøy da, selv om jeg kunne ønske han kunne la vær med å kikke ut etter vinduet etter meg hele tiden når han blir passet av andre.

Enmannshund? Har rett nok ikke hatt Chili så lenge, men hun blir med hvem som helst bare de koser med henne eller har godbiter :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var full av fordommer og uvitenhet da jeg fikk Aïda, som er min første hund.

Jeg ble overrasket over hvor enkel hun var å oppdra samt lettlært. Hvor førermyk hun var. Hvor utholden hun var. Hun var mer perfekt enn jeg noensinne hadde forestilt meg, og det er jo superbra med tanke på at hun var en kompromisshund :D Så neste blir også staff :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
    • Hei  Jeg har en chi valp gutt på nå 12 uker .Dette er min andre chihuahua valp . Min forrige ble 12 år. Merker jo at denne valpen er 10 ganger mer hyper en den jeg hadde .   Føler jeg har glemt ut igjen Valpe stadiet .vet jo at det er en periode der man må forvente at det går litt i « hundre «  Den forrige chi var mye roligere og var lettere å roe ned . Håper å få noe råd -føler meg som en nybegynner igjen . Vi er mye ute -leker og han får sosialisering  vi holder lek til utendørs -inne forsøker jeg mental stimulering .Han klarer ikke roe seg inne .Han har nå vært hos meg i nesten 2 uker .Ble veldig raskt husvarm  Han har leker og tygge ting tilgjengelig inne Er det en ide å fjerne leker inne ? Er heller ikke lett å vite om han er understimulert eller overstimulert Håper på noen innspill her for hva som har fungert for andre           
    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...