Gå til innhold
Hundesonen.no

Mest deprimerende film?


Recommended Posts

Skrevet

Hva er den mest deprimerende filmen du noen gang har sett?

Jeg kom inn på temaet da jeg er ****** deppa at the moment, hørte på litt trist musikk på youtube og vips havna jeg innom Requiem for a dream av Clint Mansell. Et meget kjent soundtrack til filmen med samme navn.

Og da slo det meg, herregud så trist den filmen egentlig er. Bare tanken på den får meg til å kjenne en emming av tristhet, oppgitthet og en følelse av råttent "alt". Jeg husker jeg følte meg fysisk DÅRLIG innvendig etter å ha sett den filmen, for (bittelitt spoiler alert:) den gamle dama som det går i nedoverbakke med? Det skulle ikke vært lov å lage så triste filmer. Det er nesten uutholdelig.

Requiem for a dream er en sinnsykt bra film, med et viktig budskap. En av de bedre jeg har sett i mitt liv. Men du kan ta deg en fa*n på at jeg ikke kommer til å se den igjen. For den suger livsgnisten av deg; et tegn på en god film, men tungt å bære.

På en "hederlig" andreplass kommer musikkvideoen til Mogwai - Hunted By A Freak. Hele komposisjonen vrir hjertet ut av meg:

Har du en kandidat på en enda mer deprimerende film?

  • Svar 50
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

P.S i love you The Green Mile The Boy in the striped pyjamas.

Requim for a dream er bare forferdelig. Den er rett og slett fysisk ubehagelig å se på! Samme med Lilja 4ever, og jeg synes også Kongen av Bastøy må nevnes i denne sammenheng. Jeg synes også det er vi

Engelen. Handler om den narkomane moren Lea. Triiiist film! Den er basert på en dokumentar som aldri ble noe av, av hensyn til Lea da hun ble svært sårbar i avrusningsprosessen så valgte produsent å a

Skrevet

Åh, jeg vet om mange, men så kommer jeg selvsagt ikke på en eneste en! Eller jo, jeg vet om en, og den så jeg går faktisk; We need to talk about Kevin. Den er ikke særlig lystbetont.

Skrevet

Veldig enig med "Requiem for a dream". Sjelden man føler noe så sterkt etter å ha sett en film - så vond men likevel fascinerende fengende. Har sett den flere ganger av en eller annen merkelig anledning.

Ellen Burstyn var oscarnominert for rollen, og burde så sannelig ha fått den!

"American History X" og "A home at the end of the world" er også filmer som jeg synes griper tak i hjerterota på en vond måte. Filmopplevelser utover det vanlige.

Susanne

Skrevet

Enig med requiem + american history.

Så Hakushu her om dagen, og syns den var veldig trist. Angret på at jeg så den, fikk vondt i hjertet. At ingen avlivet han, at han skulle få lov til å deppe i 9 år :(

Skrevet

Million dollar baby, en drit bra film. Men jeg klarer fysisk ikke se den en gang til.

Schindlers liste...

Skrevet

The Green Mile er forferdelig trist. Leaving Las Vegas husker jeg også godt. Den handler om Nicolas Cage som prøver å drikke seg ihjel mens han har selskap at en stripper eller prostituert. Precious er også temmelig vond å se. Brokeback mountain.

Skrevet

Hva er den mest deprimerende filmen du noen gang har sett?

Jeg kom inn på temaet da jeg er ****** deppa at the moment, hørte på litt trist musikk på youtube og vips havna jeg innom Requiem for a dream av Clint Mansell. Et meget kjent soundtrack til filmen med samme navn.

Og da slo det meg, herregud så trist den filmen egentlig er. Bare tanken på den får meg til å kjenne en emming av tristhet, oppgitthet og en følelse av råttent "alt". Jeg husker jeg følte meg fysisk DÅRLIG innvendig etter å ha sett den filmen, for (bittelitt spoiler alert:) den gamle dama som det går i nedoverbakke med? Det skulle ikke vært lov å lage så triste filmer. Det er nesten uutholdelig.

Requiem for a dream er en sinnsykt bra film, med et viktig budskap. En av de bedre jeg har sett i mitt liv. Men du kan ta deg en fa*n på at jeg ikke kommer til å se den igjen. For den suger livsgnisten av deg; et tegn på en god film, men tungt å bære.

På en "hederlig" andreplass kommer musikkvideoen til Mogwai - Hunted By A Freak. Hele komposisjonen vrir hjertet ut av meg:

Har du en kandidat på en enda mer deprimerende film?

åååå den filmen var trist :( stakkars alle dyra :( snufs

Skrevet

Into the wild... en sann historie. Egentlig ikke så veldig trist når han opplever Amerika, men jeg synes bare det er tragisk måten historien ender. Han hadde en drøm, og den endte ikke helt slik han hadde planlagt. Jeg får vondt inn i meg.

Ellers er jo American History X en sterk film.

Skrevet

Hachiko filmen OG Hachiko Monogatari, både den engelske og japanske versjonen gjør vonde, vonde ting med hjertet mitt.

..og hvorfor ingen avlivde han: Vel, han var "eid" av jernbanestasjonen og fikk både mat og medisinsk behandling når han var syk (men ikke ormekur visstnok, for det fant de i obduksjonen..)

Skrevet

"Purpurfargen". Husker jeg så den da jeg var 14 eller noe, første gangen jeg gråt av en film...

Ellers er det andre filmer jeg synes er fryktelige triste, men kommer ikke på noen i farten. Eller jo, kanskje "The savages"... den var og litt lei.

jo jo! "livet er herlig" eller hva nå den heter. Den italienske, om konsentrasjonsleiren.

Guest Gråtass
Skrevet

En av de mest deprimerende filmene jeg har sett er Lars von Triers "Breaking the waves".

Men jeg syns det er vesentlig forskjell på deprimerende og triste filmer. "The Big Blue" av Luc Besson er en av de tristeste filmene jeg har sett, men finnes ikke deprimerende.

Skrevet (endret)

Det er to filmer som har gitt meg lyst til å løpe skrikende ut av kinosalen og som jeg har fått fysisk vondt av å se - Breaking the waves og Requiem for a dream. Den førstnevnte kunne jeg nok sett om igjen, men lar det være fordi jeg er redd den skal bli "ødelagt" hvis den ikke er så bra som jeg husker. Reqiuem kommer jeg aldri til å se igjen. Men FOR en film.

Edit: forsøkt å rette opp rare tegn.

Endret av breton
Skrevet

"Schindlers liste" er det første som slår meg. Den filmen er jo basert på virkeligheten og sannhet, og DET gjør den utrolig, utrolig trist å se... tanken på at så grusomme hendelser og mennesker faktisk fant sted, det gjør meg alvorlig trist, ja.

Skrevet

"Schindlers liste" er det første som slår meg. Den filmen er jo basert på virkeligheten og sannhet, og DET gjør den utrolig, utrolig trist å se... tanken på at så grusomme hendelser og mennesker faktisk fant sted, det gjør meg alvorlig trist, ja.

JA! Den glemte jeg helt.

Skrevet

American History X ja, og ogsaa enig med Lilja 4-Ever. Sistnevnte er jeg glad jeg saa, men kommer ikke til aa se den igjen. Syns Irreversible var baade vond og deprimerende aa se og, igjen neppe en film jeg setter paa igjen med det foerste.

(Og beklager oe og aa, blir bare rart ellers når jeg poster her inne fra padden).

Edit 2: Og der funket det likevel..

Skrevet

The boy in the striped pyjamas - om konsentrasjonsleir og jøder fortalt fra en uskyldig femårings (?) perspektiv. Måtte sitte i ti minutter etter filmen og bare kjenne litt på følelsene mine.

The reader - kanskje ikke så deprimerende, men veldig sterk og trist, jeg gråt hvertfall.

Skrevet

Requim for a dream er bare forferdelig. Den er rett og slett fysisk ubehagelig å se på! Samme med Lilja 4ever, og jeg synes også Kongen av Bastøy må nevnes i denne sammenheng. Jeg synes også det er viktig å skille mellom trist og deprimerende. Titanic og P.S. I love you er triste, men på en sånn godtrist måte. De andre jeg har nevnt her er sånn som får deg til å miste troen på menneskeheten.

  • Like 1

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Man må såklart ikke, men det kan ofte være greit å utelukke fysisk ubehag ved aggressiv adferd. Når det er sagt høres dette ut som et adferdsproblem. Uavhengig av alder så er det ikke bare å "vente til de vokser det av seg". Hvis en unghund starter med problematisk adferd er det utrolig viktig å jobbe med det, nettopp for å forme den hunden skal bli som voksen. Sånn umiddelbart høres det ut som hunden kan være overstimulert og at dette er et utslag av stress i møte med andre hunder. Hvis dette skjer i hilsesituasjoner eller løs lek med andre hunder så høres det ut som dere må ta ham ut av situasjonen og holde avstand lenge før han når det punktet at dette skjer.
    • Må man alltid ta med hund som ypper til bråk på noen hunder til veterinæren for ekstra sjekk om det er noe galt fysisk? Det er ikke alle hunder den ypper til å slåss. Er en unghund på 2 år. Hunden hopper opp på ryggen til de som hun skal yppe med og når jeg da tar den ned så blir den sint og flyr på enda mere. Vi hadde håpet det skulle bli bedre etter at hunden var fylt 2 år. Men man sier at de ikke blir voksne før 3-4 årsalderen.
    • Så fint at dere allerede har veileder og atferdsspesialist på laget, og at dere har testet både mer og mindre aktivitet. Det dere beskriver høres ut som en valp som ligger så høyt i grunnstress at han ikke klarer å regulere seg ned igjen. Da hjelper det sjelden med mer trening, for problemet er ikke mangel på aktivitet, men at nervesystemet aldri får landet. Det jeg ville prøvd: senk totalbelastningen kraftig i 10–14 dager. Korte, kjedelige turer, ingen søk, ingen kurs. Bytt aktiviteten mot ting som nedregulerer: tygging, slikkematter, snacks strødd i gresset. Og når han faktisk ligger rolig av seg selv, legg en godbit stille mellom labbene hans uten å si noe. Ro som blir belønnet, kommer oftere. At han blir «svart i øynene» og umulig å avlede tyder på at han er langt over terskel, og da lærer han ingenting. Nevn gjerne smerteutredning for veterinæren også, mage og ledd kan gi akkurat dette bildet. Jeg har skrevet mer om ro-trening her om dere vil ha en konkret plan: https://oslohundetrener.no/ro-trening-hund-slik-laerer-hunden-a-finne-ro-i-hverdagen/
    • Godt tenkt å forberede seg før katten kommer, det er da du har mest påvirkning på resultatet. Det viktigste er ikke utstyret, men introduksjonen. Planlegg at de to første ukene skjer bak grind eller lukket dør: la dem lukte på hverandre gjennom døra, bytt tepper mellom dem, og belønn hunden hver gang den er rolig i nærheten av kattelukt og kattelyder. Først når hunden kan se katten uten å låse seg fast, tar dere korte, rolige møter med hunden i bånd. Katten trenger alltid en fluktvei: høyder, hyller og minst ett rom hunden ikke har tilgang til. Kattedoen løser du enklest med en barnegrind hunden ikke kommer forbi, eller en hevet plassering katten lett når. Og følg med på hunden din underveis: stirring, stivhet og jaging betyr at dere har gått for fort frem, ikke at det er umulig. Gjør det kort og gøy, og gi det uker heller enn dager. De fleste hunder kan lære å leve fint med huskatten sin.
    • Gratulerer med valp på vei! I stedet for å anbefale en bestemt skole vil jeg gi deg spørsmålene jeg selv ville stilt før påmelding, for det varierer mer mellom instruktører enn mellom skoler. Spør konkret: Hvilke metoder bruker instruktøren, og brukes det noen form for korreksjon eller «konsekvens»? Du vil ha et tydelig ja til kun belønningsbasert trening, ikke et vagt «vi tilpasser oss hunden». Hvor mange valper er det per instruktør? Seks er mye bedre enn tolv. Og handler kurset om hverdagen (ro, håndtering, alenetrening, trygg sosialisering) eller mest om sitt og dekk? For en setter-valp er det første langt viktigere. Be gjerne om å få se på en kurstime før du melder deg på. En seriøs instruktør sier ja til det. Jeg jobber selv som hundetrener i Oslo, så jeg lar andre svare på de konkrete skolene, men jeg har skrevet om hva god sosialisering faktisk er, om du vil lese mer: https://oslohundetrener.no/hva-er-sosialisering-og-hvorfor-er-det-viktig-for-valpen/
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...