Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

  • Svar 96
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

I dag har Amigo feiret 11-årsdagen sin med en herlig skogstur i nydelig påskevær   

Hipp hurra for godgutten min som fyller 10 år i dag :wub: Du og jeg har opplevd sååå mye på disse årene! I 2006 ble du godkjent ettersøkshund som aller første stabijhoun I 2007 ble du N UCH og N

Amigo holder koken i skogen enda; vi gikk ordinær blodsporprøve i dag og han suste inn til en solid 1 premie - den 18:de i rekken! Matmor er superglad i pensjonisten sin

Posted Images

  • 4 weeks later...
Skrevet

Amigo holder koken i skogen enda; vi gikk ordinær blodsporprøve i dag og han suste inn til en solid 1 premie - den 18:de i rekken!

Matmor er superglad i pensjonisten sin :wub:

IMG_3227_zpsyamqnmhl.jpg

  • Like 12
  • 2 months later...
Skrevet

Vi var i Nederland i helgen på en stor spesialutstilling for de nederlandske rasene og Amigo deltok i veteranklassen. Det var fire veteranhanner med og det er vel første gang at han har særlig konkurranse i denne klassen - det er svært få som stiller veteranene sine her hjemme dessverre.

Men desto morsommere å stille for en rasespesialist som straks legger merke til Amigo når vi kommer inn i ringen med de andre tre og bare ser og ser på ham :) Hun kommenterer til meg at han er i utrolig flott kondisjon og liker tydelig det hun ser (jeg skjønner jo ikke nederlandsk men noe snapper jeg da opp når hun snakker til sin skriver :ahappy: ).

Amigo bikket 10 år i mars men det er det ikke lett å se på ham :wub:

amigo%20profil%20zwolle_zpsgvyozrlr.jpg

Dommeren likte ham så godt at hun plasserte ham på førsteplass med 1 Uitmuntend - noe som tilsvarer excellent med CK - jeg hadde overhodet ikke forventet dette! Jo jeg håpte jo selvsagt at vi ikke havnet sist - men jeg hadde aldri sett for meg at han skulle vinne klassen sin :wub:

1%20vetk%20zwolle_zpsgd8epo7z.jpg

amigo%20profil%20zwolle%202_zpsz38whniz.

Skjønne gamle mannen min :wub: :wub: :wub: :wub:

  • Like 6
  • 2 months later...
Skrevet

I løpet av helgens EDS hadde vi spesialutstilling på fredagen. Det var 63 entries inklusive valper og oppdrettergrupper. Amigo fikk excellent og ble BIM veteran.

IMG_6107_zpsszw3ahsl.jpg

I tillegg stilte vi oppdrettergruppe og ble nr 3 av 4 med HP. I rekkefølge er alderen 10 1/2 - 10 1/2 - 2 1/2 - 8 1/2 :wub:

IMG_6078_zps1nevhat4.jpg

Dagen etter var det selve EDS for oss - 63 entries også her. Amigo var en av heller få som fikk excellent og ble dermed EUVW-15 ! Han ble også BIM veteran denne dagen.

IMG_6236_zps9yntro48.jpg

Med hjem i bagasjen fra EDS hadde vi en liten kattunge og det har gått superfint med den og gutta. Se bare på bildene av Amigo og Mysen :wub:

IMG_6407-001_zpsbctea54c.jpg

IMG_6404_zpso09konmp.jpg

  • Like 4
Skrevet

Han er så utrolig vakker :wub:

Skulle se på stabyene på EDS, men det var så stappfullt rundt ringen at vi sniktitta litt på avstand. Nydelige vesner altså :wub: fikk hilse på et par stykker på rasestanden også :D

  • 6 months later...
  • 11 months later...
Skrevet

Siste kapittel er skrevet ... :no:

Jeg måtte avlive Amigo i januar; jeg klarer nesten ikke å skrive om det for det er fortsatt et åpent sår.  Så jeg vil bare si noen ord nå om det og så kommer det et mer utfyllende minneord om ham seinere.

I fjor måtte han begynne på smertestillende pga spondylose og jeg visste at jeg hadde ham på lånt tid.  Jeg tok måned for måned og så etter tegn på forverring.  Han klarte seg fint fram til seinhøstes; da begynte han å få mer vondt i labbene samt at han ikke følte seg komfortabel med å være hjemme alene mens jeg var på jobb.  Det var mange søvnløse netter for jeg visste jo hvilken avgjørelse jeg tilslutt måtte ta – men det er så vanskelig å ta det skrittet ikke sant..?
Allerede i høst bestemte jeg meg for hvilket sted han skulle gravlegges – ute i skogen der vi har vært så mange ganger og vi har så mange positive minner fra.  Og siste gangen jeg og han var der så tok han ut ei kolle som kom forbi og han løp etter henne som en unghund. Derfor føltes det helt naturlig at han skulle ligge der.

Før jul var jeg der og spadde opp graven – jeg håpte i mitt stille sinn at det ville være mange mange måneder til han skulle gravlegges i den.  Så jeg dekket den til slik at det ville være lett å fjerne “lokket” når dagen kom.

Alle mine bekymringer og tanker om Amigo og den sorgprosessen jeg var i på forhånd tærte noe vannvittig på meg.  Jeg lå mange ganger sammen med ham under salongbordet og bare gråt og gråt for jeg ville ikke at vår tid skulle ende – tårene renner når jeg skriver dette også for det så sårt :(
Men ironisk nok – eller typisk nok – så var det Amigo som la seg inntil meg og trøstet meg når jeg var på det mørkeste – han var en utrolig klok og fin venn.

Så en dag i slutten av januar følte jeg at nå må jeg bestemme meg – jeg hadde utviklet kjempehøyt blodtrykk og måtte rett og slett over på medisiner for det.  Hodet holdt på å sprenges av smerter og alt vil jeg nesten si kan skyldes mine bekymringer for gutten min. Jeg følte meg som en bøddel som skulle bestemme når han skulle dø – det var helt grusomt.

Men en dag så tok jeg mot til meg og sendte en melding til min gode veterinær Magne Ingard om han kunne hjelpe meg.  Jeg håpte at han ikke ville svare for da kunne jeg utsette det.  Men – han svarte ganske straks og vi avtalte at han skulle komme hjem til meg dagen etter.  Så jeg tok Amigo med meg på en fin tur og han fikk løpe og herje akkurat som han ville uten at jeg skulle begrense ham pga ryggen hans.  Han var virkelig lykkelig der han løp etter pinner og snuste på alt mulig rart.  Det var en helt fantastisk fin dag og jeg tok masse fine bilder av ham.

IMG_0039.jpg

IMG_0045.jpg

IMG_0100.jpg

IMG_0063.jpg

Min elskede Amigo - takk for alt <3

Neste morgen var det strålende fint vær og vi gikk alle tre inn i skogen til gravstedet.  Det kjentes helt surrealistisk.  Jeg prøvde å holde maska for Amigo sin del for jeg kunne ikke bryte sammen så han så det.  Jeg måtte være som vanlig.  Han fikk løpe fritt og jeg fant fram teppet som han skulle ligge på.  Det var ekstremt viktig for meg at han skulle ligge godt og ikke fryse i graven.  Ja jeg vet det er helt på bærtur å tenke sånn men for meg var det altoverskyggende.
Så han fikk en beroligende sprøyte og det tok kanskje tre minutter før den begynte å virke; han var ganske svak sa veterinæren.  For Amigo har skjult plagene sine veldig godt.  Så han fikk legge seg på teppet og jeg la meg på siden av mens veterinæren la inn kanyle og satte den siste sprøyta.
Fy **** det er tungt å skrive dette…!

Jeg strøk ham over kroppen mens jeg hvisket at jeg elsket ham og at jeg aldri ville forlate ham og så sovnet han bare stille inn.  Det var på en måte vakkert og grusomt på en gang.  Men han fikk gå ut av tiden på den aller beste måten tror jeg og han kjente min trygghet hele veien fram.
Jeg er så takknemlig for at Magne Ingard kunne hjelpe meg og at døden ble verdig for Amigo.  Han sovnet på teppet sitt og jeg lå ved siden av og kjente varmen hans sakte ebbe vekk.
Jeg gravla ham alene og ble sittende lenge etterpå for ta inn alt som hadde skjedd.  Det var helt tomt i hodet mitt.  Men samtidig på en rar måte så følte jeg fred.  Fred for at endelig var Amigo smertefri.  Jeg tok hans liv i kjærlighet – jeg satte hans behov foran mine og det er jeg veldig glad for at jeg gjorde.  Sjølv om det gjør fryktelig vondt så kan jeg med hånden på hjertet si at jeg gjorde det rette.

Herreminhatt – nå er hele tastaturet gjennombløtt av tårer men jeg er glad for at jeg fikk det ned på papiret.  Det er vondt å ikke ha en skulder å gråte på – men heldigvis har jeg Storm som med sitt glade vesen får meg til å le hver eneste dag.  Han skjønner stort sett ingenting av gråtekona men han trøster så godt han kan :)  Jeg er så utrolig glad for at Amigo har arvinger etter seg; han lever videre gjennom dem.

Graven hans blir besøkt ofte og jeg føler fred når jeg sitter der og prater med ham.  Det er en god følelse å vite at han fysisk er tilstede; da roer hjertet mitt seg ned.  Blodtrykket mitt gikk fra skyhøyt til normalt på bare noen dager og jeg tror det skyldes minst like mye at bekymringene er borte som at jeg spiser medisiner.

Jeg kommer aldri til å få en ny hund som Amigo; han var i sannhet spesiell.

Skrevet

Så utrolig trist! Amigo er en av hundene her på Sonen som har krøpet litt ekstra inn i hjertet mitt, enda jeg aldri har møtt ham. Kondolerer.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Hei. Takk for svar.  Nei, jeg har alltid ment og prøvd å unngå å hilse på hunder. At hunden min bare skal lære seg at andre hunder eksisterer, men at han ikke har noe med de å gjøre. Annet enn de 2-3 hundevennene han har. Det skal jo sies at vi bor på landet, så ferdes mest i skog og fjells, så vi møter ikke folk eller hunder så ofte hjemme. Men han er veldig trygg og grei, mtp han har vært med meg på jobb over hele landet siden han var 10 uker. Har tatt han med meg inn til byen ved noen anledninger for sosialisering, altså se men ikke røre, og det går stort sett kjempe flnt. Men da er det mer avstand, og jeg har prøvd med alle mulig godbiter og ball, og det er som en bc flest at det er ballen som er best. Men det bruker vi svært sjeldent da han girer seg opp altfor mye og mister fokus. Med ballen kan han være løs blant hunder og folk uten å bry seg om de. Hadde vært morsomt å hatt halvparten av fokuset hans uten ball, som han har med ball 😀 Nå blir han 2 år om en mnd, og problemet rundt hunder har blitt mye bedre. Og vi har ikke gjort noe annerledes egentlig, annet enn å prøve å få mer avstand. Han kan løfte litt på halen og pelsen, men ingen bjeffing eller knurring. Han lander veldig fort etter vi har passert også. Hadde ett tilfelle hvor en liten hund løpt mot og bjeffet og herjet i inngjerdet hage, da dro han i båndet og reiste litt pels. Men ingen lyd da heller, men ble fint med videre og snuste for seg selv i grøfta mens den andre holdt på i bakgrunn. Mye av det er nok pga båndet virker det som også. I langline hvor han får fler forsøk og muligheter til å tenke selv, før lina blir stram så går det bedre enn i kort bånd hvor det kanskje blir stramt med en gang. Så jeg tror jo vi er på bedringens vei, og at det vil bli enda bedre mellom 2 og 3 år 🤞
    • Ikke et dumt spørsmål i det hele tatt! Det er faktisk veldig lurt å tenke på både helse, mengde og hva slags belønning man bruker. Til valp ville jeg brukt små, myke godbiter som er lette å spise raskt. Poenget er at bitene skal være bittesmå, spesielt når du belønner ofte. Bruker du mye godbiter i trening, kan du gjerne ta litt av dagsrasjonen og bruke den som treningsmat. I starten belønner man ofte, fordi valpen skal forstå hva som lønner seg. Etter hvert som atferden blir mer stabil, kan du begynne å belønne mer variert: noen ganger godbit, noen ganger ros, noen ganger lek, noen ganger å få snuse, hilse eller løpe videre. Lek kan også være en veldig god belønning, særlig for valper som synes drakamp, jaktlek eller leke sammen med deg er gøy. Du trenger ikke ha alle lommer fulle for alltid, men i valpeperioden er det smart å ha belønning lett tilgjengelig. Etter hvert faser du ikke belønningen helt ut, men du belønner sjeldnere og mer strategisk. Jeg har skrevet mer om ulike typer belønning her: Belønning – hvordan og med hva belønner jeg hunden min?
    • Jeg har en venninne som har to hunder mad navn Emmy og Lilly, så det var litt morsomt! Jeg synes Emmy er finest av de tre
    • Ja, det kan absolutt virke som om en hund har “null sosiale ferdigheter”, spesielt hvis hun har hatt lite gode erfaringer med andre hunder, dårlig sosialisering, mye stress eller har lært at konflikt er den tryggeste strategien. Men ofte handler det ikke om at hunden “ikke gidder å forstå”, men at hun blir så stresset, usikker eller gira at hun ikke klarer å lese signalene godt nok. Da kan hun enten bli for intens, gå for tett på, overse dempende signaler eller reagere kraftig når andre hunder sier ifra. Jeg ville ikke latt henne “finne ut av det selv” med andre hunder hvis det stadig ender i konflikt. Da får hun bare mer trening i feil strategi, og de andre hundene får en dårlig opplevelse. I stedet ville jeg jobbet med veldig kontrollerte møter: god avstand, rolige hunder, korte økter, parallelle turer og pauser før det bikker over. Målet er ikke nødvendigvis at hun skal bli sosial med alle hunder, men at hun lærer å være rolig rundt andre hunder uten å måtte bort, mase, kjefte eller skape konflikt.
    • Hei! Jeg ville vært litt forsiktig med å tolke dette som “bølling”, selv om det kan se sånn ut. Hos usikre hunder kan bjeffing fort bli en strategi som fungerer: “jeg bjeffer, og da får jeg mer kontroll / den andre hunden holder avstand”. Selv om nabohunden er snill, betyr ikke det nødvendigvis at Lilje opplever situasjonen som trygg. Jeg ville derfor ikke latt henne være tett på ham når hun kjefter, men heller bruke ham som en trygg treningshund på større avstand. Gå parallelle turer der hun slipper direkte kontakt, blikk og press. Belønn rolig atferd, snusing, kontakt med deg og det å kunne se ham uten å reagere. Hvis hun begynner å kjefte, er dere sannsynligvis for nærme eller situasjonen varer for lenge. Målet er ikke at hun skal “skjerpe seg”, men at hun lærer en annen strategi enn å skremme bort. Og for nabohundens skyld er det helt fair å skjerme ham fra å bli kjeftet på tett oppi. Jeg ville fortsatt brukt snille hunder i treningen, men med mer avstand, kortere økter og mindre direkte samhandling. Jeg har skrevet mer om dette her: Hunden bjeffer på andre hunder – hva kan du gjøre?
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...