Gå til innhold
Hundesonen.no

Når og hvordan startet interessen for hund, for deg?


marjea
 Share

Recommended Posts

Jeg kom tilfeldigvis over et blogginnlegg fra en sonis, via en annen sonis' hjemmeside. Etter å ha lest det måtte jeg selvfølgelig sjekke ut profilen..og jenta var jo bare 22 år! Jeg vet ikke hva jeg hadde forventet, men modenheten i forhold til hund og hundetrening gjorde at jeg hadde et annet inntrykk, såpass kan jeg jo si.. :P

Jeg kom til å tenke på at jeg har lagt merke til at det er veldig mange unge mennesker her, som faktisk har holdt på i årevis og som er kjempeflinke!

Selv er jeg en "familiehund"-type, men etter noen måneder med sniklesing her så må jeg si at interessen for å bruke hunden mer aktivt har meldt seg.. Nå har jeg en blanding av RR og Rottweiler, som foreløpig ikke er særlig lett å motivere i treningssituasjoner, men det kommer seg vel :D

Så da lurer jeg litt på, - hvor gammel var du da interessen for hund startet? Og hvordan ble du "introdusert" for hund, og hundetrening?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Interessen for dyr er nok medfødt hos meg, men interessen for hund spesielt, kom da jeg var 11 år, når vi fikk blandingshunden Geisha (som nå snart blir 13 år). Interessen for trening og konkuranse kom da jeg fikk hudn nr 2, blandingshunden Misty (desværre død nå), pga interessen for trening, konkuranse og utstilling har jeg i da en aussie på 4 år. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nja, jeg var vel rundt 14-15 tror jeg. Da begynnte jeg først å passe naboen's Golden. Etter hvert ble jeg kjent med en dame litt lenger borti veien som hadde storpuddel og da begynnte jeg å passe han etterhvert også.

På dette tidspunktet hadde jeg "mast" på foreldrene mine om at jeg ville at vi skulle få hund også. Etter noen diskusjoner frem og tilbake, bestemte vi oss for at vi ville ha hund. Valget av rase var egentlig ikke så vanskelig, for min far har alltid hatt en forkjærlighet for terriere. Men vi ville ikke ha en av de små terrierene, ville ha en med litt størrelse. Så da stod det mellom Irsk terrier og Airedale terrier. Den irske var det vanskelig å få tak i på den tiden. Så da falt valget på Airedalen... :wub:

Den 17.09.96 ble valpene født og en stund etterpå kunne vi dra til Os for å hente hjem en herlig tispe, som fikk navnet Dina :)

Hun hadde vi i 12 år, før hun ble avlivet i november 2008, p.g.a sykdom og alderdom.

Dina har satt dype spor i hjertet mitt og jeg savner henne mye, den dag i dag... :heart: Jeg var så inderlig glad i henne og det var fryktelig tungt å miste henne... :cry: Noen hunder får en veldig spesiell plass i hjertet ens.... og Dina var en sånn hund for meg :heart:

Så gikk det ca 3 år uten hund, før jeg i mars i fjor overtok en hund til omplassering, Teo. Han er nå nettopp blitt 2 år og en rar, men herlig gutt :)

Om et par år, når Teo ikke er mer, så er det nok ikke så usannsynlig at det blir Airedale terrier på meg igjen... :heart: Det er virkelig rasen i mitt hjerte... :heart::wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har alltid vært meget interessert i dyr, men jeg har aldri hatt hund i min oppvekst. Så jeg var ikke så interessert i hund, fikk aldri hund hos foreldrene mine, og så var jeg litt småredd hunder som barn.

Da jeg gikk siste året på ungdomsskolen så jeg en dobermann for første gang, og jeg ble veldig fasinert. Men tenkte ikke mer over det. Da jeg var 17 år så jeg en til dobermann og jeg ble totalt forelsket, og siden da kunne jeg ikke stoppe å tenke på dem.

Da jeg møtte min samboer som 18 åring, ble temaet hund mer aktuellt. Jeg ønsket meg et dyr, samboer tålte ikke katt (som jeg er oppvokst med og ønsket selv), samboer hadde hatt hund i familien før og kunne tenke seg en hund på nytt. Så da ble vi enige om at JA vi får oss en hund! Og det måtte være en dobermann sa jeg, hvis ikke ville jeg ikke ha. Så da jeg var 20 år fikk jeg min første hund, en liten dobermannvalp som skulle vise seg å lære meg så mye, både gleder og sorger. :heart:

Og siden da ble jeg skikkelig infisert av hundegalskapen og nå kunne jeg ikke tenke meg ett liv uten hund! :) Siden da har jeg hatt to dobermenn og nå har jeg greyhounden, så 3 hunder har jeg hatt siden starten.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fra tidlig forskolealder. Lekte og koste med alle hunder jeg kom over og plaget vettet av naboer med hund. Fikk vår første egne da jeg var 7 år gammel. Og hatt hund siden med unntak av noen få år med småbarn i huset. Jakt, trekk, familiehund, etterhvert fått øynene opp for andre hundesporter. Det meste dreier seg om hund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Siden jeg var 3 år. Har ett bilde inni meg av at jeg kommer hjem med et kosedyr fra ikea. Det kosedyret var selvsagt ett dalmatinerkosedyr. Hadde også ett lite dalmatinerkosedyr jeg hadde med meg absolutt over alt, Sofus. Og the rest is history :P

Neida, men jeg har vel alltid vært over middels interessert i hunder, det har nok aldri vært noe tvil om at jeg kom til å ha hund iallefall. Lånte støtt og stadig naboens hunder, og da den ene fikk valper fikk familien min den ene. Men jeg var absolutt ikke noe flink med den. Eller, koste og lekte med den, men tur ble det lite av (selv om jeg nok hadde lovet dyrt og hellig at jeg skulle hjelpe til med den biten og.) Siden da hadde jeg en gordon setter til låns ett par år mens eierne var i utlandet, noen år etter det så kjøpte jeg min første egne hund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har alltid hatt hund i huset, så jeg har vært med på hundtreninger (sett på) og drevet med barn og hund siden jeg var 4 år. Det skal faktisk sies også at jeg bestilte min første hund, både kjønn og rase, da jeg var 4 år også (og det var det som kom i en alder av 14 også :lol: ). Da jeg var ca 12 år begynte jeg å bruke gjeterhunder, samt være med å trene opp nye ettersøkshunden til min far. Da jeg var 14 år fikk jeg min egen hund som ble en jakthund/ettersøkshund, hadde også da en fast gjeterhund jeg brukte. Deretter ballet det bare på seg og da jeg var 17 hadde jeg plutselig 3 egne hunder + gjeterhunden jeg brukte.

Den intense galskapen kom likevel ikke før for et par år siden da jeg begynte i ny sport med et supert miljø ;)

Endret av Krutsi
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest lijenta

Husker ikke. Men husker en st.bernard som jsto bunnet utenfor et hus hvor vi var og plukket jordbær. Jeg valset bort og kosemoste hunden og han syntes i grunnen det var toppen. Jeg hadde ikke begynt på skolen enda

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det vet jeg faktisk ikke, det husker jeg ikke. Den har alltid vært der. Men jeg tror det har noe med at siden jeg var liten har jeg alltid vært sammen med andre som hadde hund. Mamma har et bilde av meg da jeg var rundt to år, med en old english sheepdog på hver side og jeg hadde armene mine godt plantet rundt begge. Skikkelig group-hug! (Og jeg hadde selvsagt en sånn veipinne med refleks på i hver hånd. Jeg hadde litt fetish på sånne og sånne kjegler som veiarbeidere hadde....)

Og siden har det alltid vært hund i livet mitt, selv om vi ikke hadde det hjemme. Mamma ville ha men med 5 barn og en mann som ikke liker noe som helst form for dyr, så var det utelukket. (Ble katt i stedet :P 5 mot 1)

Da jeg ble litt eldre ble jeg bedre kjent med Helmer :heart: , min elskede New Foundland som jeg har tilbragt mye tid med gjennom mange år. Vi var så buddiser at eieren sa jeg kunne ha fått ham hvis jeg ikke hadde bodd hjemme. (Mamma ville ikke, hun kalte ham busemann...)

Så da jeg ble stor og kunne bestemme selv, fant jeg ut at det klokeste var å reise og få ferdig skolen først. Og det har vært et perfekt valg for meg. I mellomtiden skaffet jeg meg kanin og da han måtte avlives 8 år gammel, kom Marvinius :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Oi. Det må være medfødt. Så lenge jeg kan huske har jeg mast om å få dyr - hva som helst! Jeg maste og maste enda jeg visste mamma og pappa var allergisk. Søsteren min hadde en venninne på nabogården og de fikk kaninunger. Hun kom stolt hjem og sa hun hadde fått en av kaninene - den kunne bo på nabogården. Jeg var så misunnelig, gråt og gråt. De stakkars foreldrene mine kunne jo ikke gjøre stort.

Så lenge jeg kan huske hadde jeg en fantasivalp som var med meg overalt. Og hver bidige bursdag håpet jeg intenst på en liten shetland sheepdog-valp i en kurv - resten av året dagdrømte jeg meg bort til den dagen jeg skulle få dyr.

Jeg kan rett og slett ikke huske at jeg noen sinne ikke har vært galskapens opptatt av dyr og hatt så sinnsvakt lyst på. Nå er det jo bare 2 år siden vi henta hund første gang, så jeg kjenner enda at jeg faktisk lever i min egen drøm :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det har alltid vært meg og dyra mot verden :D Fikk bare ha katt så lenge jeg bodde hjemme, men siden jeg var 22 har jeg hatt hund(er). Skulle vi bort når jeg var liten, spurte jeg om de hadde hund, ikke barn. Har mange historier om hunder og meg fra lenge før jeg fikk min egen. Jeg er nok en sånn rar hundedame.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Interesse for dyr var medfødt.. :P

Gikk turer med hunder når jeg var ganske liten, men vi fikk den første hunden da jeg var 10.

Dette var en Hovawart, men vi måtte omplassere hunden før den ble 2 år, pga matforsvar og generelt andre mentale svakheter. Det var ingen hund å ha i hus med 4 barn og en tenåring. (Ingenting negativt om rasen, oppdretter hadde flere kull med samme tispe og avlet frem flere hunder som var mentalt svake)

Fikk min egen hund når jeg var 12 år gammel, som jeg har gått på diverse lydighetskurs med. Da tok nok interessen litt av. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Medfødt interesse for alle dyr, når jeg var barn likte jeg dyr langt bedre enn mennesker. Men "hund er best, ingen protest" kom vel når jeg skjønte alt det bor i hunden. Alt man kan gjøre med dem av hundesporter osv., og DET skjedde vel på slutten av ungdomsskolen engang. Nå håper jeg at det er to hunder i hus resten av mitt liv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har alltid vært interresert i hund og dyr generelt, mamma og pappa fikk sin 2 hund når jeg var 3 år gammel,og når hu døde så hadde vi marsvin og chinchilla.

Så da jeg flytta for meg selv som 18 åring skaffa jeg meg en 5 år gammel "omplasseringshund" (en boerboel av alle ting :lol: ) han var litt mer enn det jeg kunne takle, så han ble sendt tilbake igjen til eier etter 6 mnd ca. Da følte jeg meg mislykka, så jeg kjøpte meg en minigris istede for en ny hund, minigris var han absolutt ikke (han bikka vel 50-60 kg tilslutt) og han ble mannevond når det kom en ny hund i huset, så han fikk flytte til en gård med en annen "minigris". Det var med denne hunden (Newfoundlandshund) at trening og utstillings interessen kom for fullt, jeg gikk endel kurs med han og øvde sånn forsiktig (for meg selv) med vanntrening. Desverre hadde han bare en balle, så utstillingskarrieren hans slutta når han var 9 mnd :lol:

Oj, det her ble langt. Jeg tror jeg stopper her :lol: Men ja, det var med Odin (Nuffen) at jeg ble ordentlig interresert i hund, det var da jeg meldte meg inn i div fora og ble "aktiv". Også har det bare balla seg på :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Alltid vært veldig opptatt av dyr, og vært sånn irriterende dyrenes vokter. :lol: Vi hadde aldri hund hjemme, men jeg gikk turer med andres, og har alltid hatt et veldig naturlig og avslappa forhold til dem. Holdt aktivt på med hest fra jeg var 10 til 25.

Når jeg var ferdig med å reise etter vgs og hadde tatt bachelorgraden, begynte jeg å researche hunderaser. Hadde veldig lyst på valp etter verdens mest fantastiske rottweilertispe, men det passa aldri med hva slags valper hun fikk og når, i tillegg til at jeg aldri turte å gutse på og faktisk gå for en rottis som førsteganghund. I tillegg måtte jeg være sikker på at allergien min ikke ville slå ut sånn at jeg måtte kvitte meg med hunden igjen. Etter flere år bestemte jeg meg for at NÅ måtte det bli hund, for da var jeg ferdig med feltarbeidet til masteren min og skulle bruke det neste året på å skrive. Og så blei det shiba.

Nå har jeg to hunder, har prøvd ekstremt mange hundesporter, kommer høyst sannsynlig til å ha et lite oppdrett, og skal ha både brukshund (men hvilken?) og saluki når jeg blir stor, i tillegg til shibaene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har vel alltid forgudet dyr! Så det er nok med født her også. Hadde katt og undulat da jeg var veldig liten og fikk grine meg til et hamster ved barneskole alder. Etter det ble det kanin som eg behandla som en hund :P Min mor og far gav da etter hver etter når jeg maste om hund så til slutt som vi si i 2006 fikk jeg min egen hund :D Gikk turer med alle andre sine hunder før den tid så er usikker på når hund ble større interesse enn de andre dyrene.

Med tiden kom også interessen for papegøye. Da mener jeg papegøyer større enn undulater :P Så på min første plass så er det både hund og papegøye :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ble født med dyr på beina.

Siden den gang har det gått slag i slag, en del av kuene og oksene ridetemte jeg som liten (gud jeg er glad ikke mamma og pappa fikk med seg alt), hele bygdas hunder fikk trim, jeg dro hjem alle slags skadede krapyl, gikk mellom gårdene som hadde hest og var svært behjelpelig, lå musestille i timesvis i skogen/på jordene for å komme innpå rådyr, elg, rev, grevling og det som måtte være. Oppsyn med alle fuglekasser, klekket frosker i vannkaret til kyrne :innocent: Jah.

Jeg er av de som ikke greier meg uten dyr.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Interessen for dyr har alltid vært der og jeg var mye sammen med blandings hunden til mormor fra jeg var ca 3 år gammel.Har passet andres hunder også.Fikk ikke ha hund hjemme så har hatt hamster,kanin,ilder som jeg drev oppdrett med og travhest hadde jeg i 10 år før jeg ga meg.Fikk min første egen hud for 2 år siden og etter det har interessen for en del hundesporter kommet frem :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hundeinteressen er kommet som en forlengelse av/erstatning for hesteinteressen. Jeg var gaaaal hestejente, og tilbrakte hver ledige stund i stallen fra jeg var 6 år (!) til jeg flyttet hjemmefra som 16-åring. Fikk egen ponni når jeg var 10 (etter duknakket trakkasering av foreldrene mine i flere år i forkant), hadde på det meste ansvar for 5 hester samtidig... Men når jeg flyttet alene til byen ble det vanskelig å opprettholde hesteinteressen, så da fikk jeg hund. (Fikk min første egen hund mens jeg bodde hjemme, men det var allikevel "bare" en hund den gang.) Parkvankerhunden min hadde jeg i et par år før han ble påkjørt og avlivet, og etter det har jeg fungert som hundepasser i kortere og lengre perioder. Interessen for hundetrening dukket brått og heftig opp da jeg ved tilfeldigheter ramlet over en morsom boktittel i 2006 eller noe: "Dont't shoot the dog!" Etter å ha lest denne dukket det opp en interesse for å trene hund (før hadde det bare vært snakk om å ha hund), så når jeg ble heltiddstudent igjen for 7 år siden begynte jeg på ny å fable om egen hund (treningshund, weee!), og i 2008 kom shibaen i hus. The rest is history...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hvorfor vil du bytte hvis hunden fungerer på Vom? Hvis hunden fortsatt har løs avføring etter en uke ville jeg nok droppet det fôret ja.
    • Hei hundesonen! Jeg har en valp på 3-4 mnd som jeg holder på å bytte for på. Jeg bytter gradvis, startet med 4 dager hvor jeg ga 3/4 gammelt for (V&H), 1/4 nytt for, deretter 4 dager med 50/50, og så 3/4 nytt for en dag eller to, før jeg gikk tilbake til 50/50 fordi; Valpen har litt løs avføring. Typisk at det først kommer litt i normal konsistens, og så etterhvert blir det bløtere og bløtere. På ingen måte flytende/diare, men slik at det blir rester igjen i gresset der jeg plukker opp. Noen ganger går valpen to ganger på rad, først en med bra konsistens og så løsere i en tynnere strimle rett etterpå. Ofte er det og små halvfordøyde pinnebiter, små biter av stoff, grus og annet hun har fått i seg i dette løse. (Dette er små biter, prøver så godt jeg kan å forhindre dette men valpen spiser mye rart). Syns det begynner å lukte metallisk fra analen nå, mulig kjertlene ikke får tømt seg når det er litt bløt avføring? Høres dette normalt ut i en overgang til nytt for for en valp, eller bør jeg gi opp det nye foret og finne noe annet?
    • Haff, jeg sliter med de luksusproblemene vi har med casual turgåing. Altså, de er luksusproblemer ifht hvordan den gjennomsnittlige hunden i gata oppfører seg på casual tur - men ikke i gata vår. Våre nærmeste naboer er Midt-Norsk kompetansesenter for hund, så vi har en litt annen standard å måle oss etter, hence min følelse av å slite med hva folk flest synes er luksusproblemer, gitt den gjennomsnittlige hunden i andre sine gater. Med unntak av ved veldig spennende lukter så trekker ikke Ede i det hele tatt. Aldri vært hans greie. Han stopper og snur seg og venter på meg om båndet blir stramt. Foretrekker selv å ha det slakt. Han hører på meg når jeg ber han om noe og er ivrig på vakt etter oppgaver. Går omtrent halvparten av tiden pent ved min side som frivillig adferd. Har noen byks etter løv i vinden og drar LITT etter interessante lukter innimellom, og mister fokus og blir vimsete og tenderer mot raptus mot slutten om vi går for langt, men som energisk 6 mnd gammel (i dag, gratulerer med dagen, Edeward 🐾) er jeg ikke veldig bekymret for at sånt vil vedvare som problem i voksen alder. Han er stort sett flink gutt, MEN han er langt fra så veloppdragen som jeg helst vil ha ham. Han ploger og han går foran meg, han vimser til siden og han krysser foran meg. Det er irritasjonsmomenter. Vil gjerne ha en sånn robothund som bare går pent ved min side og følger med på hver minste bevegelse jeg foretar meg, altså.  Har på råd fra de langt mer kompetente naboene begynt å fase ut godbiter for å få bedre kontakt og kontroll. Belønner nå med lek og godsnakk og tempovekslinger istedenfor godis. Bygge relasjon. Han skal fokusere på meg, ikke på hva jeg har i hendene og lommene. Det er en omstillingsprosess. Gamle damer kan lære nye triks, men det tar tid. Fant ut det å belønne en fin turfot med hurtig gange og jogging fungerer som bare det. Ingen problemer å veksle tempo heller. Ede synes det var spennende med vekslinger mellom jogge, løpe og gå fort eller sakte. Spennende i seg selv, så lenge det er nytt, antakelig. Han er typen som liker variasjon og alt nytt er mer gøy enn det vi har gjort før. Med unntak av å sitte, ligge eller stå for å få kastet en apportleke, så surner han og protesterer om jeg ber om for mange repetisjoner av det samme. Temmelig nøyaktig fire rep av noe synes han er nok og nekter gjerne på den femte fordi han heller vil gjøre noe annet. Ikke Border Collie, m.a.o. Trenger mer variasjon i trening på øvelser.  Vi faser ikke fullstendig ut godisen enda. Mamsen er som en gammel hund med innarbeidede vaner og trenger tid på å finne tillit til at det skal gå an å få til. Har sluttet belønne fin turfot med godis, nå får han godprat, flere øvelser underveis og belønnes med lek for de istedenfor. Øvelsene blir da en sekundær forsterker. ..eller tertiær, for jeg tør ikke la være belønne gode 'slipp' med godis iblant. Han liker IKKE å slippe kampelekene sine  Akkurat på det punktet der har jeg svært lav tillit til fullstendig godisfrie metoder ennå. Vi får se.  Inntil videre lønnes også passeringer med godis. Dette fordi han har sterk byttedrift, spesielt på syklister som kommer bakfra og farer fra oss - de som kommer andre veien er han mer nonchalant om, da de innbyr ikke til jakt fordi de skal feil vei – helt motsatt av border collie, altså – og han har så sterke impulser til å hilse på forbipasserende mennesker, sladretrening med godis av høy verdi må vi bare fortsette med, fordi det fungerer.  I likhet med BC-blandingen jeg hadde, så trigger han her også frykt for å miste ham i en påkjørsel. Han har forstått at det sitter mennesker inni bilene, som han gjerne vil hilse på, og han har ikke NOEN konseptforståelse av mekanisk fysikk. Masse og fart i forbindelse med trafikk er ikke noe det går an å lære ham kløktig på den harde måten, så sladretrening på passerende biler er helt nødvendig med han her.  Strømgjerder derimot, det kan han lære på den vanskelige måten, så minner meg selv på å få det gjort. Trenger få narret ham borti gjerdet på en tom luftegård snarest, fordi en hest ville hilse på ham her om dagen. En vi har vært på nikk med ved passeringer en stund, han kom ivrig løpende til gjerdet for å si hei til oss, og Ede ble henrykt og ville borti for å hilse snute mot mule, som hesten innbød til. Ble en kjip opplevelse, fordi Ede har ingen anelse om hva strømgjerde er, og forstod ikke hvorfor jeg var så teit og holdt ham tilbake fra den nye kompisen sin. Han trenger finne ut hvorfor. Spørsmålet er hvordan narre han borti gjerdet på sitt eget initiativ når det ikke står en hest der. Vil jo ikke at han skal bæde på hester, for det kryr av dem her. Det er viktig å gi ham forståelsen av at det er gjerdet som er farlig og gjør vondt, ikke hestene. Fører opp på listen over to dos. 
    • Nå skal ikke jeg skryte på meg å kunne kjempemasse om hverken Malle eller hollender, men mitt inntrykk og det andre sier er at det er så store variasjoner innenfor begge rasene at du kan få begge type hunder (f.eks. mer skapt vs mer sosial, osv)  i begge rasene.   Men basert på de individene jeg kjenner av begge raser (som stort sett da er avlet for IGP ol) så vil jeg ikke si at hollender er noe mer krevende eller noe skarpere enn malle. Heller ikke mer energiske. Av de jeg har sett har hollendere litt lavere terskel for stress og lyd, men jeg er nok farget av hun jeg har selv 😂 og jeg har jo sett 10x fler maller enn hollendere.   Og hun jeg har er ikke spesielt selvstendig. Eller altså, hun kan fint være selvstendig og der det kreves, men hun henger jo etter meg som en skygge i typ alle situasjoner vi er i 😂 hun vil helst gjøre ting sammen med meg dagen lang 😂    Men den typen du beskriver høres ut som en typisk KNPV hund, hunder avlet mot bruk i politiet i Nederland osv. og de er nok sånn. Men min oppdretter av hollender blander KNPV linjer med sportslinjer, hvor hundene ikke er fult så skarpe, mer sosiale og ikke så selvstendige. De fleste i Norge er mer sportsavla.  Ble  langt svar ja 😄 I og med at det er så mange fler malle oppdrettere enn hollender tror jeg det er lettere å finne en bra malle. Jeg er heldig og kjenner flere som kan masse om både schæfer og malle til IGP bruk, så jeg må spørre og grave litt rundt 🧐😊  
    • Tatt bilder av pliktfølelse i dag. Han pleier være flink til å bli sittende/stående/liggende når jeg står oppreist, ter seg som et skolelys, men somehow har han tolket det at jeg setter meg ned på huk som: "Kom!" Forståelig nok. Et ekstra håndsignal mens jeg setter meg ned var alt som skulle til for å fikse den, men når jeg tar frem mobilen virker det som han er redd den skal fange mamsen, og han klarer ikke holde posisjonen, men haster inn for å redde turen fra den gledesdreperen der.  En real tålmodighetsprøve for begge å få lov til å ta bilder av de flotte sitt/dekk/stå han vanligvis har, da vi ikke snakker samme språk og har vidt forskjellige oppfatninger av hva den der svarte, flate greia er for noe, men vi fikk det da til etterhvert. Tjue bilder av naturskjønne omgivelser forsøplet av en lilla gummisnor, noen av dem også med hale og rumpestump på lagt i søpla, og så presenterer vi oss som om vi har litt fotoskills og hverdagslydighet sånn noenlunde på stell. Å få tatt fine bilder med langlina skjult eller litt penere dandert får være neste mål.    BTW, han har fått seg en praktisk custom klipp. Korrekt riesen frisyre drar nemlig inn sånne MENGDER med sand, en blir tullerusk. Fra å være vant med korthårede hunder på asfalt og gress i bymiljø, ble jeg virkelig smågal av all sanden de nydelige riesenbeina dro inn fra gårdsveiene her. Dessuten er flared jeans silhuett SÅ 90's. Vi gikk for en 2020 women's jeans fashion silhuett istedenfor. Praktisk. Ørene klarer jeg ikke klippe før det blir virkelig varmt, for han er så nuskesnusk kosemose søt med sånn spanielpels på dem. Litt sånn Lady og Landstrykeren hybrid look nå. Gen Z synes sikkert han ser ut som en skikkelig kjekkas hen/them/they. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...