Gå til innhold
Hundesonen.no

Har du en tilståelse?


Mirai
 Share

Recommended Posts

Her kan du lette dine skuldre!

Sniker du på bussen, pleide du å naske litt ekstra lommepenger, eller tar du med printerpapir fra jobben?

...vel, kanskje ikke nevn ting som har med jobb å gjøre, tilfelle arbeidsgiver stikker innom.

Jeg har hvertfall noe jeg føler meg slem for sånn støtt og stadig.

Har en lillebror som er 7 år yngre enn meg. Han har ALLTID vært snill, helt fra han var liten og helt frem til nå som han er 16. Jeg husker en gang vi var på besøk hos besteforeldrene våre, og vi lekte på gulvet. Jeg var voldsomt sjalu da han var liten, var vant til å være enebarn frem til jeg var 7, så.. Lillebroren min var vel så liten at han kunne vel kanskje såvidt gå, men ikke snakke osv. Han fikk maaasse oppmerksomhet og var god gutt som vanlig. Så hva gjorde jeg? Jo, jeg vrei armen hans bak på ryggen mens de voksne ikke så det, sånn at han begynte å gråte.

Snakk om å være et sjalu monster!

Føler meg som sagt enda veldig slem for det jeg gjorde, selv om jeg bare var en sjalu liten drittunge da :|

En gang jeg prompet i samme rom som en fyr jeg var sånn halvveis sammen med, skyldte jeg på Mona. Følte meg så slem rett etterpå at i etterkant har jeg alltid tatt æren for min egen fis i stedet for å skylde på hunden!

Ahh, nå kan jeg sove med god samvittighet!

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 116
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Eksgubben og jeg var på biltur i Sverige. På en campingplass var det fest med levende musikk. Vi gikk dit og satte oss, og ble der helt til det bare var oss, to finnmarkinger, to danske og en svenske

Uhm... Ja Var på besøk hos noen i nær familie, tipper jeg var rundt 7 år. Så fant jeg en svart svæææær dildo. Jeg stjal den.. Minnes enda da jentegjengen brant bål og smeltet dildoen til pisas. Kan

Til mobbere: Jeg hadde vært så utrolig flau over akkurat den biten av mitt liv. Dere har ødelagt deler av en barndom, og så klarer dere å sitte her i en halv-seriøs tråd å bekjenne deres synder. Ja, d

Når jeg var veldig liten, sikkert bare rundt 2-3 år gammel, klippet jeg en frosk i to med hagesaksen. Den blunket etter den var delt, og jeg husker enda hvor lei meg jeg var i etterkant og hvor dårlig samvittighet jeg hadde, aldri skadet noe dyr etter den gang.

Når jeg var rundt 13 år gammel skulle jeg på senteret med en venninne, hadde planlagt å dra fordi jeg trengte en ny lipgloss siden jeg var tom. Hadde en 100-lapp eller noe slikt bare løst i jakken, og hadde såklart klart å miste den, og venninnen min hadde ikke penger, så jeg stjal den lipglossen til 40 kr eller noe, og ble selvsagt tatt av to vektere. Det ble mye styr, hun ene vekteren var unødvendig streng og fortalte meg hvordan jeg nettopp hadde ødelagt livet mitt for bestandig, aldri ville få meg en jobb senere, og at jeg ville ha "rulleblad" for bestandig, og at jeg måtte til retten når jeg hadde fylt 18. Moren min ble ringt og kom, og det var det værste, for mamma gråt og var så uendelig skuffet over meg, spesielt etter hvor mye oppstyr hun ene vekteren sa det ville bli (noe det selvsagt ikke ble)... Første og siste gang jeg noen gang har stjålet noe, det er det iallefall. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uhm... Ja :icon_redface:

Var på besøk hos noen i nær familie, tipper jeg var rundt 7 år. Så fant jeg en svart svæææær dildo. Jeg stjal den.. Minnes enda da jentegjengen brant bål og smeltet dildoen til pisas. Kan enda "høre" latterbrølene, indianerhylingen og fnisingen vår inni meg. "ekle,ekle guttetiss! Du er full i tiss" :lol:

  • Like 11
Lenke til kommentar
Del på andre sider

I en lang periode så tok jeg såpe på tannbørsten til søsteren min og pappa, hver kveld.. :huh: Jeg var sint på pappa fordi han skulle skilles fra mamma, og jeg var sint på søsteren min fordi hun syntes det var helt greit. :icon_confused: Var vel 12år..

Når jeg var syv så dyttet jeg en venninne ned trappen, fordi hun tok den fineste barbien min. Den bitchen skulle ikke ta den fineste barbien i MITT hus! :sint_01:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg var 18 år og akkurat hadde fått lappen bulka jeg borti en annen bil på en parkeringsplass og stakk :no: Det var ikke noen skader på min, så var nok minimal med skader på den andre, men jeg hadde mareritt i flere år etterpå at jeg hadde blitt filmet så dem kom og tok meg :lol: Etter det har jeg alltid lagt igjen lapp, ikke det at det har skjedd så mange ganger da, en gang etter det liksom :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Haha jeg ler..!

Når jeg var mindre stjal jeg kjempemasse! :o Det er et vidunder at jeg ikke ble tatt! Jeg og venninne mi stjal 4! sånne golden retrieverkosebamser med matskål osv, hvis noen husker dem? Stappa dem bare i en poe mens ingen så på å gikk! Herregud..

Og når jeg var mindre enn det igjen tvang jeg en gutt til å spise noe rart vi fant på bakken ogstengte han inne i et gitter. Han måtte være der til hansmakte på det...

Og jeg kastet glassbråt på ei venninne slik at hun fikk et stort kutt i pana og måtte inn til legen å sy! Begge var med på leken, og vi syntes det var gøy helt til det skjedde..

Så mye teit jeg gjorde når jeg var mindre! :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg og to venninner var hjemme hos den ene venninnen vår og hun skulle vise oss hva hun oppdaget at stefaren hennes hadde...

Oppi en skuff var det selvfølgelig porno blader og filmer.

Vi satt på den ene pornofilmen og midt i filmen kom stefaren hjem og han ble så sinna og sa at hvis han oppdaget at vi rotet i tingene han igjen så kom han til å gjøre det samme med oss som mannen gjorde med dama på filmen!

Jeg ble helt :cry::o:| og jeg skal innrømme at den dag i dag så klarer jeg ikke se skikkelig på han hvis jeg møter han på gata, han skremte livsskiten av meg :cry:

Når jeg feks mister hansken min og har gått et lite stykke, så ber jeg Chicka hente den.... :innocent: gidder ikke gå tilbake selv og får trent hunden :running: :rofl:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er jeg fortsatt lei meg for, men kanskje jeg ikke skulle være det. Jeg ble mobbet, ikke skjønner jeg at de turde... Den verste ble dyttet ut av ett vindu (1.etg) og brakk armen, en annen ble banket opp, en tredje ble dynket og begravd i snø. Jeg hadde holdt ut i 6 år altså, kan jeg få tilgivelse?

Når jeg var litt mindre puttet jeg stein i gressklipperen til min far, malte gjerde til naboen. Hoppet på bilen til en annen nabo fordi han hadde fått seg en ny bil og vi (min medsammensvorne og meg) trodde at han skulle bare kaste den... Alt dette var emilfakter, vi mente ikke noe vondt med det, vi bare gjorde liksom.

Vi skulle på hytta og bikkjene skulle være med. Så jeg ville hjelpe min far og putte de i hengeren. 5 år var jeg, og åpnet hundegården og slapp en etter en løs.... Det var huskyer utover hele Løten :dog_running: Det var bittelitt sau ute også. Det gikk heldigvis bra, for lederhunden var brått lydig *ler* Den eneste de måtte lete etter var Akela, han var ikke lydig den dagen...

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Stjal en hel del i min tenåringstid... Alt fra godteri, til kosebamser, til ja... Det meste jeg fikk lyst på :blink: Herlighet, i dag får jeg nervøst sammenbrudd om en vekter ser to ganger på meg liksom :huh:

Spiste opp det meste av sjokoladen til søstersen. Vi hadde fått en stor nidarboks hver, men jeg tømte jo min megafort, hun gjemte sin, men ikke godt nok for djevellillesøster :no:

Jeg og ei venninne spiste opp nesten to bæreposer med julegodt... det ble oppdaget på lillejulaften :no: Fy så slem jeg var altså og fytti så dårlig samvittighet jeg hadde og alle var sinte på meg, på lillejulaften... Usj, et av mine ekleste minner fra dritt jeg har gjort altså..

Jeg stjal sigaretter og tobakk som en ravn fra mamma, og hun stakkar skjønte ikke hvorfor røyken gikk så fort, følte jo ikke at hun røykte noe mer hun...

I tillegg har jeg mobbet en eneste person i mitt liv, og dette er i tillegg det jeg har dårligst samvittighet for den dag i dag, 10-11 år etter... Det var verdens beste forlovede jeg var skikkelig fæl mot... Omg jeg var seriøst grusom, kastet kongler på henne gjennom et helt friminutt, slengte dritt, blåste røyk på henne osv :cry::no: Jeg fatter ikke at hun kunne tilgi meg, og enda mindre at hun kunne bli forelsket i meg bare 1-2 år etter :blink: Fine rare mennesket :wub::cry:

Neh, stopper der! :baby:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg stjal en ring på leketøysbutikken en gang. Puttet den på fingeren og gikk ut. Om jeg ble tatt, hadde jeg funnet ut at jeg skulle si at jeg glemte den på fingeren. Har den den dag i dag enda :lol:

Vi tente ofte bål. Over alt. Tror vi var pyromaner når vi var små. Vi hylte også sånne indianer hyl som Synnøve. Midt i nabolaget sent på kvelden. Skjønner ikke at noen ikke merket det.

En dag hadde jeg og min pøbelkompis dyppet armene våre i en søledam og latet som at det var motorsykkelhansker, og at vi skulle kjøre bil. Så vi tok på alle bilene på en hel svær parkeringsplass med gjørmehendene våre :whistle: Da jeg skulle hjem, oppdaget mamma det, og min kompis måtte vaske alle bilene helt alene.. (lurer forresten på hva folk hadde gjort om de hadde kommet ut til bilene sine full av gjørmete håndmerker :P Eventuelt hva de hadde gjort om de så en gutt stå å vaske bilen deres).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eksgubben og jeg var på biltur i Sverige. På en campingplass var det fest med levende musikk. Vi gikk dit og satte oss, og ble der helt til det bare var oss, to finnmarkinger, to danske og en svenske igjen. Vi foreslo nach i hytta vi hadde leid. Vi var egentlig på vei hjem fra Balticum og hadde vodka med oss. Det ble en heidundrandes fest. Svensken var litt rar. Han forsto liksom ingenting av det vi sa og selv sa han bare rare ting. Men alle hadde drukket masse vodka så ingen tenkte noe særlig over det. Neste morgen, da eksgubben og jeg våknet, forsto vi plutselig at svensken var psykisk utviklingshemmet. Og vi hadde skjenka han full! Vi ble ganske nervøse, er sånt straffbart, liksom? Vi fant ut at han bodde i en nabohytte og at han hadde det greit, og så dro vi! :wacko:

  • Like 17
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tente bål i sandkassa da jeg var liten. Flere ganger! Også var jeg utrolig klønete så jeg ødela utallige ting, og tok aldri på meg skylda. Jeg slet også en del med mat. Jeg kjente ikke at jeg ble sulten, så jeg glemte å spise. Dette jugde jeg selvfølgelig alltid om da foreldrene mine spurte.

Da jeg var liten hadde jeg to hetterotter uten at noen i familien min visste om det. De rottene ble skjult på rommet mitt, og hadde det nok ikke optimalt. Jeg kunne ingenting om rotter. Jeg tror jeg ga de bort etterhvert. + At jeg hadde marsvin og fisk som jeg var litt for lat til å vaske buret/bollen til. Særlig kampfisken min, Gil (som jeg også var veldig redd for), hadde det ganske skittent. Heldigvis hadde jeg dyreglade foreldre som maste på meg at jeg måtte rydde og vaske. Jeg tror mamma vaska bollen og buret for meg noen ganger og.

Og det jeg har mest dårlig samvittighet for fra barndommen var da jeg gikk i 8. eller 9. klasse. Det var en som ble mye mobbet på skolen vår. Han var litt merkelig, men jeg prøvde å snakke litt med han innimellom. I et friminutt så jeg at han ble slått til av en som var et år eldre enn oss. Han som var et år eldre var typisk bølle og jeg var litt redd for han selv (selv om han aldri hadde gjort noe mot meg eller mine venner og jeg var egentlig ikke redd for at han skulle gjøre noe heller.). Jeg stod like ved og gjorde ingen verdens ting. Jeg angrer så ekstremt på at jeg ikke sa noe! Jeg hadde ikke fått noe som helst negativt ut av å si i fra.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

vi sådde karse i tøflene til ei i klassen (var sånn teddyfòr inni), og vanna de.

Å himmel :lol: :lol: :lol:

Jeg var nok et alt for snilt og kjedelig barn - med snille, kjedelige venner, så det var sjelden noen spik å være redd for (og når man attpåtil var lærerunge kunne man jo ikke gjøre slemme ting). Men - min venninne og jeg var skikkelig slemme en gang da vi var sånn rundt 7-8 år. Da tok vi med oss en av naboguttene som var litt liten og forsagt - og bare 5 år - ut i skogen og fikk ham om å dra ned buksene sine - vi ville se tissen hans :lol:

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Å herregud, som jeg ler! Denne tråden er MYE bedre enn den med de morsomme bildene! :lol::banana:

Oi, tror jeg har gjort det meste som har blitt nevnt her :icon_redface:

Haha, har du også stjålet en svart dildo, mener du? :D

Jeg var et usedvanlig veloppdragent barn, skjønner jeg. Jeg har aldri noensinne stjået noenting, hvis man ser bort fra epleslang, for der var jeg notorisk. Hadde tilogmed en egen sekk med lett åpning, som Jane og jeg bare kalte "den gyldne bag". Viktig å være dramatisk. Jeg var helt sinnssyk til å juge da. Jeg påsto feks at jeg hadde vært og "skinna" meg (altså ikke skinne som i barbere seg på hodet, men skinner som togene går på) de gangene jeg var støl, og at dette var noe alle barn som ikke var 100% norske måtte gjøre for å holde seg friske. Jeg gjorde derimot en ting en gang som jeg fortsatt tenker på:

Jeg hadde rompetroll i en boks, og de vokste kjempefint og blei små frosker. Jeg gikk samvittighetsfullt til pytten der jeg hadde funnet dem og henta nytt vann hver dag, og slapp froskene ut i vannet når de var ferdigklekka. Men det ene rompetrollet var litt seint utvikla, og "mista" ikke halen sånn som søsknene sine. Så jeg hjalp til med neglen... :icon_redface: Det hører med til historien at rompetrollet på magisk vis overlevde amputasjonen og blei frosk.

Jeg har derimot gjort mye sprell som voksen (tenker ikke på ting av seksuell art), men det trur jeg kanskje ikke hører helt hjemme her... :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da jeg gikk i barnehage, bodde bestevenninna mi i samme rekkehus - en dag var jeg hos henne og hun hadde fått en håndfull med kjærligheter på pinne. Jeg hadde så innmari lyst på en, og rasket til meg en, men jeg hadde ingen lommer og måtte stå på den med den ene foten. Hun oppdaget raskt at det manglet en og jeg måtte hjelpe henne å lete - hele tiden med kjærligheten under foten. Jeg fikk den med hjem og spiste den i smug, men den smakte dårlig samvittighet. Jeg har bedt om unnskyldning i voksen alder, men av en eller annen grunn sitter det minnet veldig tydelig.

Da jeg var tenåring var jeg så innmari forelska i Sully i Dr. Quinn og en gang reiv jeg ut en side fra TV-guiden i Se&Hør på Narvesen på Nationaltheatret, for jeg hadde ikke penger.

Sånn stjele-messig har jeg nok ikke vært den slemmeste ungen!

Men én ting er fælt - på barneskolen instruerte bestevenninna mi meg til å spenne bein på ei jente som ville være venn med oss. Hun tryna skikkelig. Vi fortsatte å fryse henne ut. En gang ga hun meg en fin hesteplakat hvor hun hadde skrevet på baksiden "Kjære Linda, jeg vet ikke hva jeg har gjort galt, men jeg håper du kan tilgi meg." Jeg beholdt plakaten, men sa aldri noe til henne. Da vi begynte på ungdomsskolen, tenkte jeg mange ganger på å ta kontakt med henne og be om unnskyldning. Så skjedde det tragiske - hun ble overkjørt og drept av en buss. Så det kommer alltid til å forbli ugjort. :cry:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

To ting som jeg kan huske.

Den første har jeg fryktelig dårlig samvittighet for den dag i dag. En gutt begynte i klassen vår i 9. eller 10. klasse. Tok ikke mange ukene før jeg forstod at han plaget de som var yngre enn han, blant annet begge tremenningene mine og søsteren min som er tre år yngre. Han sa stykke, ekle ting til de, dyttet de utfor akebakken og dyttet de ned hver gang de prøvde å komme opp og dynket de i snø før han truet de så de ikke turte å sladre. Jeg fikk vite om det en dag på skolen da de yngre barna (3-5 år yngre enn meg) kom og sa det til meg. Senere samme mandag var jeg på ungdomsklubben. Det var nesten slutt og når jeg kom ut så jeg denne gutten stå og si stygge ting til han ene tremenningen min som ikke turte si noe tilbake, mens alle de andre guttene på klubben stod og kikka på. Jeg har alltid vært en sånn som enten tar ting med ro eller smeller helt. Da smalt det helt for meg, jeg braste bort til han, løp han nesten ned, skrek til han alt jeg kunne komme på av stygge ting, dyttet han så han datt og sa enda flere stygge ting. Han begynte å grine og gutta rundt lo av han. Som på film kom pappa kjørende inn på plassen og jeg spaserte med nesa i sky og stolte skritt inn i bilen og ble kjørt avgårde.

I dag ser jeg at det ikke kan ha vært greit for gutten. Han ble plaget selv i klassen, var utenlandsk og ble mobbet for det. Riktignok var ingen snille med han nettopp fordi han kom brasende inn i klassen, stor i kjeften og frekk mot alle og vi var fra før av en fin klasse. Men allikevel, han kan ikke ha hatt det lett og var nok desperat etter venner. Jeg ødela nok sjansene hans for å få en kompis når han grein foran alle sammen :bye: I dag er han vel ingenting, sitter hjemme og ruser seg og henger med et dårlig miljø =/

Ellers en litt "morsom" greie. Jeg var bare 17 første gang jeg møtte min kjære og var liiivredd for at mamma og pappa skulle finne ut av at en 24 år gammel fyr skulle komme helt fra vestlandet og som jeg aldri hadde møtt og sove hos meg. :lol: Vi hadde snakka sammen hver dag i ett år og kunne bare ikke la være. Jeg løy, sa jeg hadde møtt han før, kjente han gjennom en kompis og at han skulle sove på hotell.

Så sånn nå for tiden sitter jeg og gruer meg til mitt eget bryllup om halvannet år. Tenk om noen sier noe i en tale om når "*** møtte Anette på internett" :banana: Grøss...

(Og hvis mamma eller pappa leser her: unnskyld, jeg mente ikke å lyve! Men han er mannen i mitt liv og det visste jeg selv om jeg bare var 17!)

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så sånn nå for tiden sitter jeg og gruer meg til mitt eget bryllup om halvannet år. Tenk om noen sier noe i en tale om når "*** møtte Anette på internett" :banana: Grøss...

Haha, jeg og møtte min eks på nettet, og jeg gikk hele tida og var redd for det jeg og :P "Møttes på hyttetur" var alltid forklaringa. Ikke at min nåværende kjæreste er noe bedre egentlig, vi møttes på sørpefylla på internfest på Samfundet (med tema trafikklysfest, hvis noen vet hva det er.. Eller klinfæst som de kaller det i Trondheim, bare for å gjøre det tydeligere)... Satser stort på å slippe den historien i et evt bryllup i fremtiden :P Her er den offisielle historien "møttes på jobb"..

Ellers har jeg en ting jeg går og angrer stygt på. Jeg har aldri vært noen mobber, jeg har mer vært den stille hestejenta og boknerden med briller bakerst i klassen, som ikke egentlig hadde flest venner heller. Men, i 6. klasse, da hadde vi et fosterbarn i klassen, som var ganske slem med endel andre barn og jeg husker jeg syns han var gørrteit ellers, og i noen dager dreiv jeg og noen venner og mobba han skikkelig. Ropte stygge ting etter ham og kasta snøballer på ham. Åh, som samvittigheten gnager! Han ble flytta til nytt fosterhjem en liten stund etter, og forsvant dermed fra klassen og ble glemt. Men, fosterbroren hans, som nå er naboen til mamma og pappa, hadde blitt oppringt av ham for en 5-6 år siden, hvor han spurte etter penger, men ikke ville si til hva. Fosterbroren hans var skeptisk og lånte ham ikke pengene, og etter det har ikke han heller fått tak i ham :hmm: Han har bare blitt...borte.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Haha, jeg og møtte min eks på nettet, og jeg gikk hele tida og var redd for det jeg og :P "Møttes på hyttetur" var alltid forklaringa. Ikke at min nåværende kjæreste er noe bedre egentlig, vi møttes på sørpefylla på internfest på Samfundet (med tema trafikklysfest, hvis noen vet hva det er.. Eller klinfæst som de kaller det i Trondheim, bare for å gjøre det tydeligere)... Satser stort på å slippe den historien i et evt bryllup i fremtiden :P Her er den offisielle historien "møttes på jobb"..

Hahaha, godt det er flere! Hadde ikke brydd meg om jeg var eldre. MEn 17 og møtte en mann på andre siden av landet som jeg aldri hat møtt før og som dessuten er nesten 8 år eldre enn meg antok jeg liksom ikke falt i god jord.. Angrer i dag på at jeg ikke tok sjansen og sa sannheten. Mest sannsynlig hadde vi møtt hverandre uansett. :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Hei  Jeg har en chi valp gutt på nå 12 uker .Dette er min andre chihuahua valp . Min forrige ble 12 år. Merker jo at denne valpen er 10 ganger mer hyper en den jeg hadde .   Føler jeg har glemt ut igjen Valpe stadiet .vet jo at det er en periode der man må forvente at det går litt i « hundre «  Den forrige chi var mye roligere og var lettere å roe ned . Håper å få noe råd -føler meg som en nybegynner igjen . Vi er mye ute -leker og han får sosialisering  vi holder lek til utendørs -inne forsøker jeg mental stimulering .Han klarer ikke roe seg inne .Han har nå vært hos meg i nesten 2 uker .Ble veldig raskt husvarm  Han har leker og tygge ting tilgjengelig inne Er det en ide å fjerne leker inne ? Er heller ikke lett å vite om han er understimulert eller overstimulert Håper på noen innspill her for hva som har fungert for andre           
    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...