Gå til innhold
Hundesonen.no

Har du fysisk kontroll på hunden din?


LilleZara
 Share

Recommended Posts

Jeg har alltid vært svak for store hunder. Men har alltid også tenkt at det ikke går fordi det skremmer meg å kanskje ikke ha fysisk kontroll på hunden. Jeg merker bare nå på dachsen min,hvor mye styrke det er i henne når hun absolutt vil en annen vei el. Og det hender jo at man havner i situasjoner der man helst bør klare å holde igjen hunden.

Det optimale er jo selvfølgelig å få en såpass lydig hund at det holder å si til den at den ikke skal dra. Men det er man jo aldri garantert.

Så det jeg lurer på er: Klarer du holde igjen hunden din i slike situasjoner? Bør det at jeg mest sannsynlig ikke klarer å holde igjen en stor hund være en god nok grunn til å ikke skaffe seg en?

(Må også bare nevne at jeg er veldig liten og vekten min deretter,så jeg er nok lettere å dra etter seg en de fleste andre,er type 1,50 høy liksom :icon_redface: )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 63
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Det har gått bra i alle år.... men det har nok mer med respekt og radar å gjøre enn rå styrke. Satser på at gutta vet hvem som er i motsatt ende av båndet jeg .

Helt ærlig tror jeg ikke det er så mye snakk om fysisk styrke, mer radar og teknikk. Klarte helt fint å holde igjen to kåte unghunder, en 55 kgs pyreneer og 25 kgs samojed på henholdsvis 18 og 19 mn

Oh yes, tok med meg granden, sankten, schäferen og boxeren på tur samtidig, i én og samme hånd jeg Og det er faktisk sant.

Jeg syns at man bør være fysisk sterk nok til å holde igjen hunden, hvis ikke bør man ikke ha en sterk hund. Nå finns det jo endel hjelpemidler som feks. grime som gjør det lettere å holde igjen en hund, men ved nødsituasjoner bør man kunne holde igjen en hund som setter i.

Jeg har selv sett mange jenter som henger på slep etter store beist og er i angrepsmodus mot en annen hund, og sånnt liker jeg ikke!

Jeg har to ganske sterke hunder selv, og spesiellt når jeg går med dem sammen, men jeg tar mine forhåndsregler og bruker grime på den ene for å ha maks kontroll. De to hundene veier jo mer enn meg tilsammen (og jeg er ingen lettvekter for å si det sånn), så da kan det lett bli tungt å holde igjen hvis det gjelder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Michellus

Vel, jeg har en belgergutt som begynner å bli ganske så sterk om dagene. Om han er veldig målbevisst og skal fram til et sted (altså at han løper mot et sted) så er det litt vanskelig å holde han igjen, men ikke vanskeligere enn at jeg planter bena i bakken, lener meg bakover og stritter imot. Eller så tar jeg båndet bak meg rundt bena. Da er det enda lettere å stritte imot.

Men spørs jo selvfølgelig hva du mener med stor hund? Grand danois stor? Eller? :P

Edit: for a svare på det andre spørsmålet også så synes jeg at du burde klare å holde igjen en stor hund om du vil ha en. Det er selvfølgelig best å ha supergod lydighet på den, men man veit aldri hva som kan skje. Plutselig vil den ikke høre etter ikke sant og da er det ikke så moro.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel, jeg har en belgergutt som begynner å bli ganske så sterk om dagene. Om han er veldig målbevisst og skal fram til et sted (altså at han løper mot et sted) så er det litt vanskelig å holde han igjen, men ikke vanskeligere enn at jeg planter bena i bakken, lener meg bakover og stritter imot. Eller så tar jeg båndet bak meg rundt bena. Da er det enda lettere å stritte imot.

Men spørs jo selvfølgelig hva du mener med stor hund? Grand danois stor? Eller? :P

Tror egentlig alt over Toller-størrelse blir stort for meg :sweat: Men har gått tur med større hunder,bl.a Gordon setter som dro MYE,da bandt jeg kobbelet rundt magen og det gikk greit,men tror ikke jeg hadde takle større ihvertfall. Så må nok gi fra meg drømmen om hund med størrelse :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det var en av de tingene som bekymret meg litt når jeg byttet rase fra 20 kg aussie til 30 kg labrador. Jeg er heller ikke verdens høyeste (eller sterkeste), så jeg synes det absolutt er noe man bør ta med i vurderingen når man velger rase. Jeg synes man skal kunne holde hunden sin igjen, det hører med til kontrollen man skal ha på den.

Jeg har ikke like god fysisk kontroll på hoppladoren som jeg hadde på aussiene, men nå som jeg har vent meg til det, går det bedre. Mye har jo også med oppdragelse å gjøre, men klart, jeg merker det er noen kg ekstra i andre siden av båndet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er ho mi så liten enda, hun blir jo nesten som schäfer strl tenker jeg. Jeg håper jo å ha ganske fysisk kontroll på henne etter hvert. Jeg er ikke så str jeg heller med mine 158 og 55 kg. Men er fysisk sterk så skal ha gå greit. Vant til store sterke hunder som jeg har holdt igjen :) . Så det går nok ganske greit. Er du usikker så holder du deg til en strl der du vet du kan klare å håndtere. Men lærer du hunden din god lydighet vil jeg tro det er sjelden sånt vil skje ?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Helt ærlig tror jeg ikke det er så mye snakk om fysisk styrke, mer radar og teknikk.

Klarte helt fint å holde igjen to kåte unghunder, en 55 kgs pyreneer og 25 kgs samojed på henholdsvis 18 og 19 mnd, som begge ville bort til ei digg dame med løpetid på den andre siden av vegen. Du kan si de røkka rimelig greit (for ikke å snakke om målrettet) da, men det var likevel ikke noe problem - selv om jeg veier omtrent like mye som pyreneeren aleine. Det har mer med teknikk å gjøre enn rå styrke, egentlig; jeg hadde dem i sele og hoftebelte, skjønte hva de tenkte på og tok spenntak.

Samojeden aleine, når vi later som om vi går pent i bånd og jeg holder båndet fjongt i lanken der vi går gatelangs, kan derimot være et problem. Vips! ser han et ekorn/en katt/et rådyr/et imaginært dyr og klikker plutselig rett ut i vinkel - det er værre. Jeg klarer å holde ham igjen, men håndleddene mine tåler ikke mange sånne rykk der jeg ikke rekker å forberede meg. Han kunne likegjerne veid ti kilo, håndledda mine hadde forsatt klaga :P

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er ho mi så liten enda, hun blir jo nesten som schäfer strl tenker jeg. Jeg håper jo å ha ganske fysisk kontroll på henne etter hvert. Jeg er ikke så str jeg heller med mine 158 og 55 kg. Men er fysisk sterk så skal ha gå greit. Vant til store sterke hunder som jeg har holdt igjen :) . Så det går nok ganske greit. Er du usikker så holder du deg til en strl der du vet du kan klare å håndtere. Men lærer du hunden din god lydighet vil jeg tro det er sjelden sånt vil skje ?

Neida,men man vet jo aldri hvor lydig man får hunden før man sitter i det,å jeg vet ikke om det er en sjanse jeg vil ta. Vil ikke ende opp med at bare mannfolket kan gå tur med hunden liksom. Jeg vet at mange av de største hundene er mer rolige en de små,men fortsatt så er man ikke sikker på at akkurat den hunden kommer til å være rolig. Og de fleste raser har sikkert perioder der de ikke vil høre etter og helst gjøre motsatt at det man sier.

Får nok holde meg til de små/medium-store ,så får jeg heller kosemose andre sine store hunder :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Samojeden aleine, når vi later som om vi går pent i bånd og jeg holder båndet fjongt i lanken der vi går gatelangs, kan derimot være et problem. Vips! ser han et ekorn/en katt/et rådyr/et imaginært dyr og klikker plutselig rett ut i vinkel - det er værre. Jeg klarer å holde ham igjen, men håndleddene mine tåler ikke mange sånne rykk der jeg ikke rekker å forberede meg. Han kunne likegjerne veid ti kilo, håndledda mine hadde forsatt klaga :P

Ja,er akkurat sånne situasjoner jeg er mest redd for. Når man går å aner fred og ingen fare,å så nykker de plutselig til,da har man ikke alltid lett for å holde igjen. pluss,det er VONDT! :P Men jeg får tenke på det,det er ikke aktuelt nå uansett,det er bare noe jeg alltid har drømt om. Vi får se. :yes:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette var noe av det som ble vanskelig for meg med Kovu, og som gjorde at vi vurderte omplassering. Han veier nå noen og førti kilo, og vil fortsatt leke med alle hunder han ser. Vi har jobbet MYE med båndtrening, og så lenge det ikke er andre hunder i nærheten er han en engel å håndtere. Etterhvert går en del passeringer greit også, han ser på dem, trekker litt i deres generelle retning, men lar seg overtale til å gå videre. Og så er det de hundene han bare MÅ bort til...

Hvis Kovu overrasker meg har jeg ikke sjangs i verden. Jeg har gått på snørra et par ganger (heter det BARE to ganger, når man har så stor hund? :P ). Men jeg mener også at det er eiers plikt å ha kontroll på hunden, derfor jobbet vi en periode med grime da han var som verst. Men så lenge han har en sele jeg kan holde godt fast i så greier jeg fysisk å holde ham igjen, selv om det da tar all min konsentrasjon.

Planen er at i løpet av et års tid skal han gå like pent forbi alle hunder som han gjør med alt annet. :D

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

hunden min er definitivt sterkere enn meg, og han veier like mye som meg. men det har aldri vært noe problem. Skal sies at han er ganske lydig, relativt rolig og en stor mammadalt som helst ikke vil ha bråk med "mamma", haha...

Men jeg tror ikke det er størrelsen det kommer ann på, om man klarer å håndtere en hund rent fysisk eller ei. Min forrige hund veide 8 kg mindre enn den jeg har nå, men hun var mye vanskeligere å kontrollere rent fysisk. Hun var mer intens og viljesterk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Klarer fint å holde igjen begge mine, både når jeg har dem sammen og aleine. Klarte også å holde igjen Nuffen min, men han begynte jeg med *gå pent i bånd* trening med en gang, så fort båndet strammet seg så stod han, han skjønte ikke at han kunne dra da :lol: Samme hva han så så dro han aldri i båndet. Snåle bikkja...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Yepp. Hadde jeg ikke hatt det når han var på sitt værste, hadde han vært skummel for de rundt oss, og han hadde fått slippe. Heldigvis er det ikke sånn lenger, men jeg merker at jeg har blitt litt preget av dette - og hadde nok ikke vært komfortabel med å ha en større hund. Med mindre jeg var garantert at den ble snill og rolig da. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er ganske kort, men langt fra lett. Og jeg har alltid sett på meg selv som en 'sterk' person. All den tid jeg har håndtert både temte og heller utemte hester har jeg kun en gang følt meg uten kontroll.

Så kommer dalmisen Jubi på 30 kg, og hun er så sterk at jeg har store problemer med å holde henne. Er vi på tur og hun går i sele for å få bruke fysikken sin, så har jeg ikke sjanse til å holde henne igjen om hun ser en annen hund/dyr. Da må jeg enten sette meg ned, finne et tre eller noe annet og holde meg fast i.

Å gå med henne i bånd er heller ikke enkelt, og jeg må som andre lenger opp ta mine forhåndsregler. Jeg har ikke klart og lære henne å gå pent i bånd, det er hun som går tur med meg både titt og ofte... Jeg hadde aldri trodd at 30kg hund kunne være så sterk! Men som sagt, jeg har tydeligvis ikke vært flink nok med gå-pent-i-bånd-treningen!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror også det har mye med oppdragelse å gjøre og ikke bare rå makt. Husker da jeg gikk på folkehøgskole på hundekjørerlinja og skulle håndtere svære alaska huskyer, som virkelig er sterke. På den tiden veide jeg 45 kg, men det var ikke noe problem å gå i skaller (sko av reinskinn uten såler) på hardpakket snø og manøvrere to huskyhanhunder i hvert sitt halsbånd forbi løpetidstisper. De visste rett og slett ikke at de kunne dra oss overende. Men jeg foretrekker likevel å vite at jeg kan holde igjen hunden min om jeg må. Tror ikke jeg hadde vært så komfortabel med en diger mastiff f.eks.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som hundelufter hadde jeg inntil 10 hunder i bånd samtidig, og det var ikke umulig å holde igjen alle sammen. Ja i verste fall så må man ned på rumpa og nekte å flytte seg, men det gikk det. Dette var varierte størrelser, et par tollere, en basenji, noen dachser, en collie f.eks. og selvom jeg kanskje ikke er verdens letteste, så vil jeg kalle meg selv ganske normal.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...