Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvorfor valgte du din rase?


:)Kine
 Share

Recommended Posts

Etter 9 år med rasen australian shepherd (aussie), hadde jeg lyst å prøve en ny rase da jeg synes det er så mye dårlig avl på aussien og jeg hadde sett meg lei på dårlig mentalitet. Denne gang ville jeg ha en rase som er naturlig sosial og mer naturlig trygg i seg selv. Jeg vurderte flere raser, blant annet kelpie, da kelpie med mer working kelpie linjer i seg. Men jeg hadde lyst på en rase som er stillere og større. Da falt valget på retrievere og jeg vurderte en stund mellom jaktgolden, flat og jaktlabrador. Jeg bestemte meg tidlig for å gå etter kun egenskaper og prioritere dem hardt. Ganske høyt på listen stod en praktisk pels, så blant annet pga det falt valget på jaktlabrador og ikke de andre to.

I tillegg til en god mentalitet er det viktig for meg at hunden har gode arbeidsegenskaper. Jeg synes jaktlabradoren har full pakke av det jeg verdsetter i en hund. Om det er blitt min rase synes jeg er for tidlig å si, da jeg bare har hatt ham i ett år og ikke kjenner rasen så godt. Men jeg liker det jeg har, helt klart :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 104
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg vil si at belger er min rase selv om jeg ikke har en nå og neste hund ikke blir belger. Hadde verden vært anderledes hadde det alltid vært en belger i mitt hus, og forhåpentligvis kommer det en be

Flat coated retriever: Jeg ville ha mer hund enn golden (som jeg hadde tidligere), og det var ikke like lett å oppdrive en aktiv golden, og jeg var ikke like lysten på jaktgolden heller (selvom tanken

Har hatt lyst på hund siden jeg var liten, men har alltid bare vært "hund" og ikke noen spesiell rase.. det endret seg etter min første tur til Japan i 2008 (eller var det 2007...?), der var det mange

Min tante hadde akita når jeg var liten. Han gjorde et stort inntrykk på meg, og jeg drømte om en dag å få min egen. Da jeg ble "stor", og kunne endelig få meg en hund, var det akita som var planen. Men en såpass stor hund, med det berømte temperamentet, gjorde at jeg tenkte at kanskje ikke det var beste rasen å starte med. Så da skaffet jeg meg "mini-akita" (shiba) i steden for, og jeg har ikke angret et sekund :wub: jeg har ikke gitt opp drømmen om en akita, men det blir en del år til tenker jeg :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har alltid villet ha STOR hund. lenge stod det mellom IU og GD, men etter å ha møtt mange individer av begge rasene var det utseendet til GD som avgjorde valget. Og jeg har fått akkurat det jeg ønsker meg, en stor og vennlig krabat, som ikke krever en dritt men er med på alt jeg ber den om :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eg har alltid hatt kjempelyst på sankt bernard, heilt sidan eg var bitteliten. Rå hundar :lol: . Meeeen, så er det ei til her i huset, som òg skulle ha eit ord med i laget, og ho skulle ikkje ha noko slevebamse i sitt hus. Vi fann ut at berner sennen har mykje openbart til felles med st. bernard, begge er store, langhåra alpehundar, og sidan det ikkje er så kjend at berneren slevar som at st. bernarden gjer det, så gjekk det bra :ahappy: . Vi kjøpte ei bernerbok, og studerte denne frå perm til perm. Cirka alt med berneren, frå A til Å, passa oss midt i blinken, og jo meir vi undersøkte, jo meir sikre vart vi på at vår første hund kom til å vere ein berner sennen.

Nøyaktig eitt og eit halvt år etter at vi kjøpte boka om berner sennen, fekk vi Laffen vår i hus, og han er berre heilt perfekt! :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg liker selvstendige raser, som ikke har for mye stress i seg, men alikevel kan brukes til noe.

Derav bouvier des flandres og cattledog.

Det ble en skotte pga jeg var dritlei av alt som hadde noe med trening av hund å gjøre, jeg ville ha en hund som ikke krevde altfor mye og som var minst terrier av gruppe 3, den måtte være liten og ikke røyte. I tillegg så har jeg alltid likt skotten.

Frustrasjon over å avlive den ene hunden etter den andre, og når Emma fikk diagnosen HD:E, og hun viste seg å være lite hundevennlig så ble alt litt mye og alternativet var enten en hund som jeg ikke hadde forventninger eller krav til eller ikke flere hunder overhode.

Man får seg en valp/hund som man har forventninger til, man begynner å trene den, man legger seg mål og man begynner på kurs, også blir hunden syk og må avlives, man gjør det samme med neste og den må også avlives, og når man da har gjort dette nok ganger så får man en vond smak i munnen bare av å tenke på å starte på nytt med en ny valp/hund, man orker ikke å legger planer for hva man har lyst å trene med den nye hunden, man har ikke lyst å trene hund i det hele tatt.

Derfor skaffet jeg meg en skotsk terrier. En hund som jeg ikke hadde noen forventninger til annet en kos og tur.

Men så ble hun også syk og måtte opereres og det hele så ganske svart ut, jeg satt igjen med tanken om at jeg aldri aldri skulle ha hund igjen, det var null gleder overhode ved å ha hund.

Så ble hun operert, hun kunne gå dagen etter operasjonen, ble bedre hele tiden, røntgenbildene viste fremgang og hun ble friskemeldt. Kiwi viste meg hva det vil si å ha en mentalt bra hund, som man ikke trenger å tilrettelegge livet etter, og jeg begynte å savne å trene hund igjen.

Planen var å ikke skaffe meg en ny brukshund/gruppe 1 hund før jeg ikke hadde Emma lenger, men den gang ei og cattle dog'en ble ett faktum. Noe jeg ikke angrer på, foreløpig. :-P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kooiker; I utgangspunktet fordi jeg ville ha en mindre hund i gruppe 8 (mindre enn flat coated, som egentlig er rasen i mitt hjerte, men med en samboer hvis eneste krav var "middels størrelse, men ordentlig hund" så måtte størrelsen ned), med spaniel/retrieveregenskaper- og utseende, og som skulle gi meg litt mer utfordringer enn flat- tispen hjemme. Jeg ville ha en rase som egnet seg for ulike hundesporter, i hovedsak lydighet, men den måtte tåle å være med på alt, en "ordentlig hund" der altså. Og jeg ville ha en hund som var litt kjappere i reaksjonen og som hadde en litt "raskere bevegelse" enn det jeg var vant til (det kom også litt med størrelsen). Det var søsteren min som først viste oss rasen på et bilde i en hundebok, og så begynte utstillings- turene for å hilse på, mailing med oppdrettere og andre, og besøk hos oppdrettere.

I kooikeren har jeg fått alt det, men også en del "downsides" som kommer med et kjappere hode, og en mer "alert" personlighet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mopsen: Hverken jeg eller samboeren hadde hatt hund før, eller hadde noe særlig erfaring med dem. Vi ønsket oss boxer, men innså at det ble litt vel mye for noen som ikke ante hva de drev med. Mopsen derimot, den minnet på en måte litt om boxeren syntes vi, men den skulle vi greie å gjøre til lags. Og dessuten er de dønn sjarmerende :)

Pinscheren: Dobermann har alltid vært verdens vakreste rase for meg, men av mange grunner kommer det nok ikke en av dem i hus. Men det satte oss på sporet av pinscheren, som jo er opphavsrasen til doberen. De var mer passe i aktivitetsbehov, de er allsidige, vakre hunder, passe store, godt lynne.. Perfekt, bare :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg valgte boxer, fordi jeg ville ha en hund med litt størrelse (45 kg var litt mer enn jeg så for meg), som var noenlunde trenbar (nåja) og som jeg kunne konkurrere og ha det gøy med (vi konkurrerer, men som oftest er det de andre som ler..på MIN bekostning!) :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor Jeg valgte han jeg hadde sist (Boston terrier) Var fordi jeg leste igjennom mange raser og prøvde liksom å matche min livs situasjon på en måte. Jeg så ikke på utseende i det hele tatt, for den smellen går jeg ikke på en gang til, hehe.

Boston terrier var rasen som passet meg og angret aldri på det. Jeg ville hatt en til, men prisen er for høy og det kommer lett med sykdommer. Min ble ikke mer enn 6år gammel :icon_cry:

Vi får nå en bichon blanding og gleder oss :D Man vet ikke helt hva man får, men hun virket så rolig og snill :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dere som valgte kelpie: Hvorfor ble det akkurat denne rasen? Hvordan er den sammenlignet med belgerne eller aussiene? Jeg synes det virker som det er mye stress hos gjeterhundene. Hvordan er dette på kelpiene?

Jeg kjenner bare til malle, aussie og kelpie. Med alle rasene må du selvsagt være nøye på hvor du kjøper fra.

Aussiene er dårlig "kartlagt". Veldig få hunder er mentaltestet, populariteten har skutt i været. Det er en del dårlig mentalitet og helseproblemene kommer det mer og mer av og det er ikke lenger en særlig homogen rase. Du får de oversosiale og du får de sky, de med masse jakt og utholdenhet og de uten driv i det hele tatt, og de med mye stress.

Aussien er den rasen jeg kjenner best av de jeg nevnte ovenfor, så da kjenner jeg jo også best til de negative sidene.

Jeg vurderte lenge om jeg skulle ha kelpie eller malle, og klarte ikke å bestemme meg. Derfor gikk jeg heller for den kombinasjonen jeg likte best, og det var "tilfeldigvis" et kelpiekull. Kelpiene virker generelt litt mykere, mens mallene har mer sterk jaktdrift og selvstendighet. Mallene virker litt mer likegyldige til fremmede, mens kelpien er mer sosial. Men jeg er ganske ny på begge rasene og kjenner ikke særlig godt til ulike linjer :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Salukien valgte meg, eventuelt oppdrettern til salukien valgte meg.

Det har hverken salukien, oppdretteren eller eieren angret på tror jeg (husker godt da det var snakk om at han skulle selges, da satte Rak seg på bakbeina ja: "om du våger så mye å antyde noe må du komme hit med slegge og slå inn døren, overmanne meg, snuserdame og sinnaveps for den der får du ALDRI med deg igjen"..... sa hun :ahappy:

Og hvis det er noen trøst ble jeg også valgt av min første saluki. Han lå så pent i gangen sammen med onkelen sin, hos min søster som jeg bodde hos på den tiden, hvor hele barselsgruppen var på besøk. Behøver jeg si at jeg tilbrakte kvelden i gangen med salukiene :lol: Og da det ble klart at han lette etter et nytt hjem, og kom på besøk til meg, og slo seg hjemmevant til, ja, så ble han igrunn bare der. Og det var begynnelsen på mitt salukiliv, jeg som bare skulle ha to hanner og sitter nå med tre tisper og en hanne, tre kull bak meg og flere foran meg :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det har hverken salukien, oppdretteren eller eieren angret på tror jeg (husker godt da det var snakk om at han skulle selges, da satte Rak seg på bakbeina ja: "om du våger så mye å antyde noe må du komme hit med slegge og slå inn døren, overmanne meg, snuserdame og sinnaveps for den der får du ALDRI med deg igjen"..... sa hun :ahappy:

Og hvis det er noen trøst ble jeg også valgt av min første saluki. Han lå så pent i gangen sammen med onkelen sin, hos min søster som jeg bodde hos på den tiden, hvor hele barselsgruppen var på besøk. Behøver jeg si at jeg tilbrakte kvelden i gangen med salukiene :lol: Og da det ble klart at han lette etter et nytt hjem, og kom på besøk til meg, og slo seg hjemmevant til, ja, så ble han igrunn bare der. Og det var begynnelsen på mitt salukiliv, jeg som bare skulle ha to hanner og sitter nå med tre tisper og en hanne, tre kull bak meg og flere foran meg :P

*fnis* Stemmer! Jeg har aldri angret, han er en fantastisk god skranglegutt som bare flyttet inn i hjertet mitt med en selvfølgelighet som bare en mynde kan. :wub: Nåde den som truer med å ta med seg godgutten min!

:lol: Farlige de derre lånesalukiene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg valgte dalmatiner fordi jeg alltid har syntes de var så vakre, og hjertet mitt hoppet hver gang jeg så en. Drømmen har alltid vært å få en, og det viste seg heldigvis at det ikke bare var utseende som passet meg.

Selv om dalmatiner alltid har vært spesiell for meg, og alltid vært en drøm, var det på det tidspunktet det ble aktuelt med egen hund også andre raser som ble like nøye vurdert, grand danois og boerboel. Egentlig kunne det nok blitt hvilken som helst av disse tre, men så ble det Casper, en planlagt impuls. Og det er jeg veldig glad for.

Jeg elsker elsker rasen og hunden min, passe størrelse og fine både utenpå og inni. Jeg har definitivt funnet rasen min, selv om det sikkert ikke er slik så ser jeg liksom ikke for meg at jeg kan bli like fornøyd med en annen rase nå, dalmatineren har alt jeg ønsker meg iallefall.

Jeg har lyst til å prøve andre raser og, men er litt redd for at alt annet vil skuffe.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vurderte mange raser, men holdt meg mest innenfor polarrasene. Mannen her ville ha SH fordi de var så pene å se på :P Det synes selvfølgelig jeg også, men det var jeg som skulle bruke hunden, trene osv så da havnet jeg på AH. Angrer ikke et sekund! Siden jeg selv er ganske aktiv og elsker skog og fjellturer så passet denne typen til meg. Jeg valgte bort AM fordi den ble for stor og for treig for min del. Samojeden er også litt for treig type, men utrolig fin og vi tenkte masse på den. SH ble det ikke noe av fordi jeg synes AH er mer allsidig, og derfor mer passende.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel, det startet jo med familiens to blandingshunder. Den ene en dorsk labrador blanding, den ander en hyper aktiv border collie blanding. Jeg falt veldig for border/gjeterhund siden hos border blandingen. Men, hun hadde også en masse negative sider ved seg. jeg ble fast bestemt på at jeg ville ha en gjeterhund som neste hund. Men siden borderblandingen hadde så me dilldall, ville jeg ikke ha border, og det var svært få gruppe 1 hunder jeg likte utseendet på.

En kollega på min tidligere jobb fikk seg en aussie i 2007. = jeg var solgt ! Jeg ville ha en hund, jeg kunne prøve diverse hundesporter med, og en aussie passet jo til det. En hund som kunne brukes, og med det kom interessen for utstilling også. Nå har vi 2 aussier, tispa er en konsentrert arbeids maskin, men ikke det fødte utstillings stjerne, helsa har heller ikke alltid vært på hennes side. Så da vi skulle ha hund nr 2, ville gubben han en til aussie, og den skulle være hannhund. Valge falt da på en litt med utstillingsvakker type, men han har nada konsentrasjon og er ganske høy i stress.

Aussiene våre, er som to forskjellige raser, både i være måte og utseende. I grunn er jeg noe skuffa, men rasen er lite homogen, så jeg har meg selv og takke der. Men aussie blir det nok ikke igjen, men jeg kommer ikke til å bevege meg ut av gruppe 1 med det første heller.. :aww:

Ganske enkelt valgte jeg aussie fordi jeg ville ha en aktiv sports hund, men også en utstillinghund, og ikke en manisk gjete-gal hund som jeg ofte innbilldte meg at border collier var.. :icon_redface:

Apropos ur-hunder, passer en mexicansk nakenhund (puff) nå, og jeg må si jeg digger den ærlige holdningen og den 'halvville' væremåten, en nydelig yndig skapning, oppmerksom og vakker! Kanskje det blir en mexer på meg en gang, som maskot hund hehe?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min første hovawart fikk jeg som 14-15 åring, og det var vel mest fordi det var en fin og spennende rase :rolleyes2: Jeg var såå sikker på at det var rasen i mitt liv, og det ble to hoffer til etter den første. Nå er jeg ganske så sikker på at jeg ikke skal ha flere hoffer, det er" for mye hund i en hund", for mye vakt (selv om det er "bare" lyd), upraktisk pels og de krever/fortjener mer mental trening en hva jeg er interessert i å gi nå. Det var toppers den gangen jeg var student og hadde en hund for å prøve ut ulike aktiviteter med. Glad i rasen, men den passer ikke inn i vår livsstil lenger. Føler at hoffen vår skulle hatt så mye mer trening/oppmerksomhet en han får, han hadde nok helst sett at det var bare han og et menneske her i verden. Han har det godt nok han, men han hadde hatt det bedre om all oppmerksomhet hadde vært rettet mot han.

Border collie "må" vi ha pga sauene våre, elsker rasen! Mine 2 er enkle sjeler, ukompliserte og glade uansett. Potethunder som kan brukes til alt, bortsett fra vakt :thumbsup:

Samojeden kom inn i livet mitt gjennom en nabohund rundt 1995, men vi har ikke eid rasen så lenge selv. Vi skulle ha en rase for trekk og tur, og som kunne fungere sammen med ungdommene som er her på grønn omsorg, som ungdommene kunne være med å sitte på slede med, og være med å lære hunder å kjenne. Snill, arbeidsom, barnevennlig, enkel trekkhund? samojed. Er strålende fornøyd med valget og har 6 pr i dag! Makan til enkle, snille, kjærlige, positive, gode hunder! Perfekte for oss. Størrelsen er super, den turen en samojed ikke klarer klarer ikke jeg heller, de eier ikke vaktinstinkt, de er bare glade hele tiden og ja, de har alt vi ønsket oss i en hund :) Nå skal jeg ikke si at jeg aldri skal bytte rase, for jeg skulle jo aaaldri ha annet en hovawart heller :whistle: men...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg valgte Alaska Husky fordi de er bare helt fantastiske hunder(rolige, snille osv...)også ble det vel litt automatisk å velge AH når man bor i Finnmark og er mye med hundekjørere. Etter at jeg flyttet til Vestfold har AHene blitt med meg, kan bare ikke leve uten dem ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fikk endelig trasset meg til min første hund når jeg var 15, og måtte da finne en rase som kunne egne seg som førstegangshund i en familie og som passet både med tanke på størrelse, aktivitetsnivå og bruksområder. I tillegg måtte den være pen og søt å se på, det var mammas krav (hun ville IKKE ha hund nemlig, og hadde klare preferanser på hva som var greit og ikke :lol:).

Etter å ha vurdert flere raser landet vi til slutt på springeren, og jeg har ikke angret på det valget - det er vel en grunn til at jeg har to nå :)

Dog er jeg usikker på om det blir springer igjen eller noe annet neste gang. "Heldigvis" er ikke det en aktuell problemstilling nå, men jeg ser absolutt ikke bort i fra at det blir springer igjen. Time will show!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville ha en lett trenbar, allsidig prøveklut, årvåken og lettbeint, som gjerne kunne være grei å se på. Jeg fikk absolutt alt jeg kunne ønske meg i Cane, og siden har det bare ballet på seg. Ambisjonene vokste med hunden, og nå jeg har en hel flokk av disse svarte. :wub: Har et par andre raser jeg ønsker å prøve også, men ser ikke for meg at det ikke skal være minst en svarting i hus i fremtiden også. :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har blitt kjent med og vært innom maaange raser fra jeg var 14, jobbet hos oppdrettere, hos dommere og lært mye. Etter jeg bestemte meg for å aldri mer ha en mynde igjen når de kom seg ut av en 2.10 hundegård og drepte sau så var kravene enkle. En hund jeg kan ha løs uten å engste livet av meg for om det går noe løs, en hund som kan trenes, en hund som kan stilles ut. Jeg har hatt Collie hele livet, uten overdrivelse faktisk og når jeg ble ringt og spurt om å ta Ivy da de som kjøpte henne bestemte seg for to dager etter å ha hentet Collievalpen at det ikke var noe for dem så var det bare meant to be :) Angrer ikke, og blir nok bare Collie som vi driver med fremover selv om jeg har veeeldig lyst på en maskott hund etterhvert. Men ja, barnevennlige, lette å trene, aldri noe tull, kan bli med overalt, trenger ikke all verdens men tar imot alt den kan få :) Perfekt i mine øyne. Vi får vår første korthår om ikke så lenge, men har bodd med kortis og føler den har litt mer humør og litt mer " go go go" så gleder oss veldig til korthåren :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde egentlig veldig få krav. Jeg ønsket meg en liten og livlig hund med søtt utseende som ikke røytet så mye. Falt for Chinese Crested Powder Puff, men etter ett besøk hos en oppdretter ble jeg helforelsket i den nakne. Når den jeg har nå er død blir det en litt større og mer praktisk rase som ikke røyter, men ser ikke bortifra at det blir nakenhund som atpåklatt når neste hund er voksen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bodde i leilighet i Oslo, og trengte en hund som tilpasset seg dèt - både plass og bruksmessig. Ville ha en hund som var lettstelt, morsom og anvendelig uten å stille store krav. Whippet oppfylte disse kravene perfekt, men jeg syns den var stygg.. Måtte venne meg og typen til det utseende gitt! Men nå har jeg to, og syns de er veldig vakre. Korthårsmynder generelt er vel det peneste jeg vet i hundeverdenen <3

Min neste hund kommer til å være mer konkurannsevennlig (hovedsaklig innenfor LP). Whippeten er litt for...mild? Ser for meg at jeg alltid kommer til å ha en mynde, og en "annen". Aldri mer to whippets - selvom jeg ikke bytter ut de jeg har nå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg lurer på hvorfor du valgte akkurat din rase? Var det flere raser det stod i mellom? Og har du funnet "din" rase? Eller kommer du til å velge noe annet neste gang?

Jeg har alltid, siden jeg var liten, hatt en stor svakhet for collier og derfor også miniversjonen av dem; shetland sheepdog. Det finnes flere raser jeg liker og kunne tenkt meg egentlig, men ingen kan sammenlignes med de to rasene. Det finnes ingen over - ingen ved siden.

Da jeg skulle velge hund nå i voksen alder, var det hevet over enhver tvil; jeg måtte ha en relativt liten rase. Dette fordi jeg gjennom ti år har hatt kronisk betente skuldere og overarmer, som gjør at jeg har litt redusert bevegelse i dem samt at en del ting gjør vondt å utføre. Det gjør at jeg ikke helt så for meg å skulle takle en stor hund i bånd... det måtte bli en liten rase!

Jeg visste i grunnen at det ville bli en sheltie til slutt, men pliktskyldig kikket jeg på andre raser først; som f.eks. papillon og chihuahua, men sistnevnte gikk jeg bare bort fra pga det Hilton-wanna-be opplegget som har hengt seg fast i rasen. Gadd ikke betale så mye bare fordi rasen er blitt poppis blant kjendiser!

Collie var egentlig et ønske, den også, men jeg gikk bort fra det fordi den var for stor. Jeg vet de er lette å få lydige, men... jeg våget ikke velge en såpass stor rase likevel. Shetland sheepdog ble det selvfølgelige valget. Jeg klarer å løfte den uten å få for vondt, og kan håndtere den greit som voksen også.

Hvorfor vet jeg ikke, men jeg liker generelt de fleste hunderaser som opprinnelsen har hatt med gjeting å gjøre. Alt fra Welsh Corgier og Lancashire heeler, til alle collie-typene. Det må være noe med mentaliteten og gemyttet, samt intelligensen disse rasene har. De er ofte førermyke og snille av natur, og spesielt gjelder dette sheltien. De er så utrolig nydelige med sine øyne som utstråler snillhet og det søte uttrykket som de får av sine vippører.

Så absolutt ja, det er Shetland sheepdog som gjelder for meg! Jeg kommer til å velge det samme neste gang også, og sannsynligvis kjøper jeg hund nr to neste år eller året etter det. Jeg må ha to! ♥

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Tusen takk Dette er første gang jeg har gammel hund, og jeg synes det er kjempevanskelig å vurdere livskvalitet. Hun er jo helt klart ikke den samme hunden hun var som ung, men jeg tror ikke hun har det så forferdelig at hun selv ville valgt døden over det livet hun lever nå. Samtidig er hun jo på et punkt der noe som egentlig bare er en bagatell potensielt kan bli en dødsdom, fordi hun ikke kan dopes ned. Man sitter jo her i en umulig situasjon der ingen av alternativene egentlig er noe alternativ... Vi skal tilbake til veterinæren på torsdag for å ta en ny ultralyd av hjertet, så får vi se hva dommen blir da.
    • Håper det gikk bra. Trist at hunder eldes og får helseplager. De skulle vart evig, sunne og friske. Folk har så ulike syn på hunders ubehag ifbm aldring. Noen mener det er dyremishandling å la en hund ha noen aldersdomsplager i det hele tatt, og avliver tidlig for å la hunden slippe. Andre mener det er grotesk å ikke la det (ofte) kjæreste familiemedlemmet få fullføre livsløpet naturlig. Jeg vet ikke hvor på den skalaen du befinner deg, så jeg vet ikke hva jeg skal si eller ikke si for comfort ang. evt. narkose.  Håper det går bra med dere ❤️
    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
    • Frøkna har mest sannsynlig fått en blokkert spyttkjertel. I går skulle hun til utredning i CT, men forundersøkelse av hjertet viste at det ikke er et alternativ å dope henne ned slik hjertet er nå. Så hva i alle dager gjør jeg? Er det noen som har vært borti dette, og evt. fått utført noe slags behandling (f.eks. drenering?) under lokalbedøvelse? Hun ble satt på vanndrivende over helga for å redusere trykket på hjertet, så vil de ta en ny vurdering mtp. risiko ved narkose i neste uke,  men hun vil uansett være en høyrisikopasient så det er jo kjempeskummelt å gå den veien. Jeg har jo ikke lyst til å risikere livet hennes for en blokkert spyttkjertel, som tross alt ikke er livstruende og mest bare et irritasjonsmoment. Alt hva den stakkars hunden skal måtte gjennomgå 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...