Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvordan oppfatter andre hunden din?


SandyEyeCandy

Recommended Posts

På helgas utstilling så jeg Jeanette, som dagen før proklamerte at kelpier er glade bare du tar på dem, forgjeves forsøke å få kontakt med mitt livs lys Aiko. Jeg kunne nesten se henne tenke "hvorfor i all verden vil noen ha noe så sært". :aww: Bare minuttene før hadde derimot Ingvild blitt overfalt bakfra av ett stk lykkelig trollbolle som ville opp for å susse, og dagen før fikk Caroline rundvask. Aiko er nemlig ikke overstrømmende før hun kjenner folk. I tillegg skrudde Imouto på sjarmen overfor Tíbrá og hoppa på henne med sinna grevlinglyder.

Jeg vil vel kanskje ikke si at jeg føler at jeg må forsvare rasevalget mitt ofte, men jeg kjenner jo litt på at ingen andre enn de som virkelig kjenner Aiko skjønner hva slags enorm personlighet vi her snakker om, hvor kjærlig og hvor klok hun er, og og ikke minst hvor enormt givende det er når vi sammen får til ting ingen forventer at en shiba skal gidde.

Hvordan trur dere andre oppfatter hundene deres, og føler dere at inntrykket stemmer i forhold til den hunden dere lever med hver dag? :aww:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Folk som kjenner henne : snill, dum og kjælen (stemmer)

Fremmede : stor, potensielt farlig, spiser tre mennesker pr dag (ja, nei, nei)

Fremmede som tar kontakt: spiser mye? trenger mye mosjon? tar stor plass? (nei, nei - men er med på alt om hun får lov, nei egentlig ikke, bare i bil og på offentlig transport :aww:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det har jo litt med rase å gjøre, noen er mer sosiale enn andre liksom :aww: Men innenfor alle "slike" raser så fins det jo også de individene som ikke passer inn også.

Jeg tror nok folk har inntrykket av at rasen min er konstant oppå deg, konstant logrer, hyper og litt overalt -alltid.

Når jeg sier at hundene mine ligger i sofaen uten å bry seg mindre om meg, hilser knapt på meg når jeg kommer inn døren (de skal jo ut jo), ingen morra sussing eller kosing så tror folk meg knapt.

Eller at jentene mine går på tur, skjelden de spinner rundt. Sheltiene til Caroline er vel mer aktiv på tur enn jentene mine *ler*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bambi er en veldig søt, veldig sær og smålig skummel liten dame. Iallefall for folk som ikke kjenner basenjien. Hun grumler nemlig når hun møter folk (med voldsom halevifting i tillegg) og det er vanlig at grunlingen blir tatt for knurring, og ikke en startende jodle-godlyd som det egentlig er. Stakkar Bambi kan hverken jodle eller bjeffe, så det er noen merkelige lyder hun lager. Gurgling er kanskje beskrivende :aww:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er akkurat dette her jeg snakker om. Jeg husker første gang jeg hilste på Talli, eller dvs, første gang Talli hoppa på meg og tungevoldtok meg. Jeg blei jo helt sjokkskadd over at hun kunne oppføre seg så "manisk", men nå blir jeg bare helt varm i hjertet når Blaze eller Talli vil kose og susse på meg (og så later jeg som at jeg er heldig utvalgt :aww: ). Jeg synes også at en del basenjier er litt vanskelige å komme innpå, og jeg tør liksom ikke ta i dem på samme måten som en shiba, som har mer kjøtt og kropp, og ikke bare er pene og glatte, hehe. En del av disse lite tilnærmelige spisshundene kan ofte virke litt pregløse, de er liksom bare et pent ytre, men for de av oss som kjenner dem, veit vi jo om hele spekteret. :aww:

Og idet jeg fikk hele det skimrende hårlaget til Tíbrá i fanget for over ett år siden, var jeg fullstendig solgt og stormende forelska. Jeg trudde hele hunden bare var glad, snill og litt dum (misforstå meg rett nå), og elsker at vi ettersom tida går får se mer og mer av spekteret til "showhunden", som ikke bare er pen og glad, men ei ekte bikkje også. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

DS'er er jo visstnok noen sta gneldrebikkjer som det ikke går an å lære noe :aww:

Så har du realiteten da: nei, de er ikke veldig førerorienterte, men finner man rett forsterker så går det fint an å jobbe med dem. De bjeffer når det kommer folk inn på deres territorie (det er jo det de er avla for så ikke så rart), men ellers holder de stort sett kjeft (med unntak av de som er litt for eplekjekke).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil vel kanskje ikke si at jeg føler at jeg må forsvare rasevalget mitt ofte, men jeg kjenner jo litt på at ingen andre enn de som virkelig kjenner Aiko skjønner hva slags enorm personlighet vi her snakker om, hvor kjærlig og hvor klok hun er, og og ikke minst hvor enormt givende det er når vi sammen får til ting ingen forventer at en shiba skal gidde.

Dette er litt sånn jeg har det. Vi er jo så "strenge" på å prøve å unngå at kooikeren blir ansett som "skjødehund" og opptatt av å fortelle hva slags brukshund det er, så det hender av og til at jeg tenker "med alle disse ulempene jeg forteller folk om, hvorfor i all verden har jeg rasen da?" Men så er det jo all personligheten, og kjærligheten, og alt det gir meg å jobbe med en hund som kanskje ikke alltid er rett fram.

Jeg tror det er veldig forskjellig hvordan Linux blir oppfattet

De som treffer han "på jobb"; på utstilling/trening osv: Syns nok han er en uvanlig hyggelig, kosete, lydig og søt kooiker

De som bare ser han, ikke blir kjent med han, og har møtt en annen litt bråkete kooiker i hele sitt liv: "kooikere er jo aggressive"

De som gir han tid til å undersøke saken og tenke over om han vil bli venn når de kommer på besøk; For en personlighet! For en utfordring! For en koselig hund:)

De som ser meg på tur med han en dårlig dag; "Jeg hadde blitt sååå sliten av å ha en hund som snuser sååå fælt på tur"

De som ser oss på en GOD dag og selv har hund som trekker på tur; "Jeg skulle ønske jeg hadde en hund som gikk så fint i bånd"

De som kommer litt for brått på i mørket om kvelden; "Jeg skal ivertfall aldri komme brått på dem igjen"

De som passerer oss på tur og kommer med tilfeldige kommentarer; "Nthååå, så søt hund *stort smil*" (Dere skulle bare visst, sier jeg da med et stort smil)

De som har små hunder; "ååå, så fiiint med en liiiten hund som ikke er så vooldsom som de store"

De som har store hunder; "Aah, så bra, det er litt størrelse på'n, da tåler'n litt"

:aww:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror nok de fleste som møter Willy mener han er en litt smått uoppdragen *host* villbasse med null grenser og full fart hele dagen. OK - han ER litt sånn i trenings- og utstillingssettingen - da bobler det litt over og han er skrekkelig glad, skrekkelig happy og skrekkelig ivrig og intens innimellom - plagsomt intens til enkelte, men det er jo ikke hans feil, han bare lider under å ha en litt småslapp eier... :aww: Og ja - det GÅR fort når han børner avgårde i selen med meg på slep på ski etter. Og nei, bildene lyver ikke - han ER et skogstroll på speed når vi lufter oss i skogen bak huset her.

MEN - når vi bare går på tur i nabolaget, så tusler han relativt greit å bånd, snuser og leser avisa, stresser ikke framover, passerer folk med logrende hale men uten å overfalle dem, passerer andre hunder på samme vis, han er den mest avslappa hunden jeg har hatt innendørs faktisk. På tur uten bånd (og uten meg på slep på ski), så går han ofte i sin egen verden laaaaangt foran meg, men kommer jo når jeg roper, han gjør noen sprell innimellom, men det er liksom ikke full speed hele tida nei.

Siden jeg selv elsker denne hunden er det vanskelig å skjønne at andre kanskje ikke setter like stor pris på å bli overfalt av 40 kg glede og entusiasme, men om jeg tar på meg litt andre briller KAN jeg jo til nød forstå at det kanskje ikke er like sjarmerende som når en bitteliten hund på 5 kg gjør det samme :aww::P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Felix blir nok oppfattet som ganske så reservert av fremmede. Han bryr seg sjelden om å hilse på noen med mindre han kjenner dem. Kan gå bort å snuse litt, men det er som oftest det. Om du går inn for å få en kos og klør han på rumpa så blir han derimot stående en stund.

Folk han kjenner blir overfalt rett og slett. Ei vennine av meg får nusser i panna når hun kommer på besøk :aww: Han er en liten klovn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Stor, mye større enn de trodde... også så kraftig da! (Og da sier jeg alltid nei han er av den mindre typen han... )

Glad, litt voldsom, og i noen settinger uoppdragen, på utstilling utenfor ringen fks. Men i andre settinger synes folk han er så flink og så lydig, så kommer vel an på øyet som ser, og situasjonen :aww:

Men ja, de første folk sier er så stor, og så pen. Han får alltid mange komplimenter for utseende sitt, og etterhvert som folk blir kjent med ham for personligheten hans, så da blir jeg jo veldig stolt :aww:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Svaret på det spørsmålet tror jeg er veldig avhengig av om Tinka har spist opp maten deres eller ikke.

:aww: Jeg husker jeg skulle gi deg noe godbiter eller noe en gang, og vips har man labradorsikkel over hele hånden og ikkeno' godis :aww:

Jeg vet ikke helt hvordan folk oppfatter mine. Kommer an på settingen. Får vi folk hjem til oss tar Tia totalt av og virker ikke akkurat særlig oppdratt. Tror hun oppfattes som klin gærn egentlig. Cita? Tja, rolig, glad, kosete og blir fort veldig kjedelig ved siden av Tia. Og valpen? Jeg liker å tro at folk oppfatter henne som veloppdragen og avbalansert, oppmerksom og klin gærn når hun ser kjentfjes.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Peik blir nok sett på som en typisk gråhund (fra gamle dager). Han kan se noe sinna ut når han treffer nye folk, varsler når det kommer folk til gårds, men er egentlig god som gull, og stille og rolig :P

Hera oppfattes nok som ei oversosial, utrolig kosete og noe hyper gråhund, med kjeften på rette stedet, og det stemmer ganske så bra :P som en dommer sa på utstilling en gang: "du er akkurat sånn dere skal være du", da hu rullet seg opp i fanget hans for kos :aww:

Birk oppfattes nok som noe pysete (men glad) på utstillinger. Han er min første utstillingshund, og jeg var LIVREDD når vi først startet å stille ut, noe som dessverre satte sitt preg på Birk også (vi blir stadig bedre da). Men folk som treffer han i andre settinger oppfatter han som en glad, lydig, beintøff liten sprett (kanskje noe bortskjemt). Han har en fiks ting, som jeg ikke skjønner noen tingen av. Han er utrolig lydig når vi er på lydighetskurs, ikke så lydig hjemme :aww: I hodet mitt er han en glad, "typisk-shiba-lydig" sprett - mors baby :P

Kiri er primadonnaen - uansett setting. Mannfolk oppfatter henne nok som kjempesosial og kjærlig, kvinnfolk kan nok oppfatte henne som sær og nesevis. Hun elsker mannfolk :P Og alt dette stemmer ganske så bra med virkeligheten slik jeg oppfatter den :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er ganske usikker hvordan folk oppfatter mine hunder. Det er jo få her som har møtt de som kan si noe om de. Men det inntrykket jeg har av kommentarer og oppførselen til folk rundt mine er at med Nitro så er han en stor klossete hund, med mye føtter og hale. Virrer rundt og er som en glad tenåring. Han er ganske hyper utendørs, og viser mye kroppspråk både mot folk og dyr. Må bruke mye kraft på å holde han rolig i båndet når vi treffer på folk på gata for han hopper i iver og gnir seg mot dem.Og når han står på to, blir han like høy som et menneske. Særlig barn må jeg passe på, for han liker barn også godt. Så bare det gjør at folk ser på han som ganske så happyenergisk. :aww: Tror de som har et bilde av greyhound som laidback, reservert og rolig, vil få seg et sjokk når mistern kommer. Han er alt annet enn det :aww: Veldig mange som får et godt inntrykk av han! Syns han er kul, stilig, flott osv.

Chanti derimot er moderlig, som moren min sier. Hun ser ut som hun har hatt flere kull (altså på måten hun er på, ikke at hun er tjukk hehe), og er en flink mor. Hun har en ro over seg og selvbeherskelse, og er mer lydig enn Nitro. Hun overser fremmede og virker ikke interessert på de går forbi, men hvis folkene gir av seg selv, eller kommer på besøk er hun så gira, småhopper, logrer og vil stå klistra inntil personen lenge bare å bli klødd på. Veldig kjælen, og rolig inne. Når hun og Nitro er sammen er det hun som er den mest rolige av dem. Men så kan hun virke ganske tøff mot andre hunder, bjeffer mot dem, så noen tror sikkert hun er agressiv mot hunder. (hundetreninger eller på utstillinger hvis hun kommer for nært noen face to face) På hundeklubb-turer har jeg hatt henne med en gang, og da stressa ho så innmari og var helt umulig, så da fikk nok noen et feil bilde av henne der og da.

Egentlig tror jeg at folk kan se på henne som en stressa hund, fordi hun kan være litt oppgira i slike settinger med mange folk eller situasjoner som utstillinger, byturer etc. Men det er et helt annet bilde enn hun er på privaten.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Cosmo er noe reservert men nyskjgerrig, men inne er det mange som syns det er rart at han får klatre på møbler og sove på stuebordet når det er stol der. Vel, han får egentlig ikke lov til det, men han prøver stadig vekk.

De syns han har alt for mye energi og at han ikke vil hilse er jo rart. :aww:

De som kjenner han bare ler, og syns det er veldig koselig med hoppebasenji når de kommer inn dør!

Tesh er det jo få som kjenner enda, men de syns hun er kjempesøt men kanskje litt liten, hun som skal bli så stor :aww:

Så prøver jeg å forklare at hun er jo bare 10 uker og har vokst kjempemasse siste uka ;P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja. Jeg trur de fleste lurer på hvorfor jeg gidder å ha en så stygg og sær BC som Nirm, og ikke bare har kassert han og byttet han ut mot noe som er penere. I hvert fall er det sjeldent så mye pene kommentarer om han, annet enn "lange bein" tidvis fra hundefolk. Fra ikke-hundefolk vi møter på tur, så kommer det masse godord, og idag sjarmerte han et par gamle damer igjen på tur. Han er en hund man må bli kjent med, for han gir ikke spesielt mye av seg selv til fremmede. Han kan omgås folk på sine premisser, eller kjøpes med mat. Blir man kjent med han, så lærer man den virkelige Nirm å kjenne. Men de færreste har tid til det, siden de skal klappe den pene i stede...

Vida er nok en søplete drittschäfer i enkeltes øyne, og jeg har til og med fått beskjed om å ta hu bak et skjul å skyte hu. Manglende drifter må man jo vite, og det er ikke noe å ta vare på... Så der kommer det litt an på hva folk ser etter. IPO folket synes hu er søppel, utstillingsfolket synes hu er schtøgg, fremmede mennesker synes hun er dritskummel (men ikke like skummel om hun har jakke på, for da er hun søt nemlig). Blir man kjent med henne, så oppdager man at dette er verdens største kjælegris som har blitt feilprodusert og kommet som schäferformat i stede for veskehundformat.

Men heldigvis er de mine hunder, og de er best i hele verden uansett. :aww:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ella finnes det nok mange oppfattelser av. De som er redd hunder faller helt for henne, nesten uten unntak. Hvem kan da være redd for en hund som forsiktig legger hodet sitt i fanget ditt mens hun kaster forsiktige blikk opp på deg? De som møter henne når vi passerer andre hunder; uoppdragen dritthund. I treningssituasjoner er det enten "oi, så lydig hund" eller medlidende blikk i min retning, alt ettersom hvor mye personen kan om hund :P Jeg tipper at majoriteten av de som kjenner henne gir henne medlidende stakkars-søppelhund-tanker :aww:

Om valpen tenker nok som regel folk selvstendig sjarmerende herlig racerhund med egne meninger. Og så klart veldig søt og ultraherlig :aww: Noe annet ville vært meget rart.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Svaret på det spørsmålet tror jeg er veldig avhengig av om Tinka har spist opp maten deres eller ikke.

:)

Symra tror jeg ikke noen har noe imot. Hun er en snill og glad hund. Pippin ville folk hatt veldig mye imot hvis jeg ikke passet på. Han sier nemlig fra så det høres hvis han blir usikker. Folk liker ikke så godt å bli snerret til, har jeg oppdaget. I tillegg til dette så tror jeg nok mange soniser ville lurt litt på hvilke treningsmetoder jeg egentlig bruker på de hundene. :P

Men det går vel på hva de synes om meg, ikke om dem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så gøy tråd! :D

For folk som ikke kan hund ser Balrog tydeligvis litt skummel ut. Tror naboene lurte veldig da jeg (som de var vant til å se med Ellie) kom med en så mørk, 'ståøre' hund. Men nå har de oppdaget at hvis de snakker til han så legge ørene seg mykt bakover og han smiler med hele seg. :)

De som kjenner Talli og Blaze kan bli overrasket i motsatt retning kanskje, han er hakket roligere i utdelingen av 'kelpielove' -man skal helst ha blitt litt kjent først! Men til de han kjenner derimot! :(

Ellers får jeg mange komplimenter på hvor pen han er, og hvor treningsvillig og glad i å leke han er. :P

Og kom på en ting til, folk tror nok at han er tøffere enn han er! Han er egentlig bare en liten litt pysete myk valpekosesak han! :P

Og bjeffingen står ikke i stil til det maskuline utseendet! :P

Ellie er jo en case for seg selv. I min første tid med henne og her inne på forumet fortalte jeg minst mulig om dillene hennes, men plutselig har det bikket andre vei, og jeg syntes nesten jeg forteller for mye negativt! (Får jo dårlig samvittighet etterpå :P)

Så ja hmm, noen tror kanskje hun er et nervevrak full av diller? Noe hun jo ER :P

Men hun er jo så mye mer! Så jeg tror mange kan bli positivt overrasket over hvor høy arbeidskapasitet hun har og hvor lite kjedelig hun er, og hvor mye lek hun har. og hvor glad hun er.

Dette gjaldt hundefolk.

For fremmede menn i skogen så kan hun nok være en skuffelse, der de ser en vakker hund med myke ører de vil kose - kommer den 'politidama' frem og skal fortelle at ikke hvem som helst får gå i skogen her! På feil dag har hun alt for mye lyd, og kan virke skummel. Men om de og jeg har tid til å bli stående litt kan hun roe seg og gidde å gni seg inntill å koose, eller sette seg pent å kikke med godbitblikket..

Folk med sære hunder som ikke gidder å leke blir overrasket ovet at hunden deres gidder å leke med Ellie, samme med folk med redde hunder. Og hun har også en veldig god teknikk på å roe ned hunder som er litt mye! Tror aldri jeg får en så språksterk hund igjen.

Også må jeg legge til om hvor voksen hun har blitt, i tilfelle noen tror hun er valp / unghund, den tiden er definitivt forbi.

Ella finnes det nok mange oppfattelser av. De som er redd hunder faller helt for henne, nesten uten unntak. Hvem kan da være redd for en hund som forsiktig legger hodet sitt i fanget ditt mens hun kaster forsiktige blikk opp på deg? De som møter henne når vi passerer andre hunder; uoppdragen dritthund. I treningssituasjoner er det enten "oi, så lydig hund" eller medlidende blikk i min retning, alt ettersom hvor mye personen kan om hund :P Jeg tipper at majoriteten av de som kjenner henne gir henne medlidende stakkars-søppelhund-tanker :P

Om valpen tenker nok som regel folk selvstendig sjarmerende herlig racerhund med egne meninger. Og så klart veldig søt og ultraherlig :P Noe annet ville vært meget rart.

Jo også skulle jeg si at jeg har aldri tenkt det om Ella! Jeg har bare tenkt at jeg er glad jeg kjenner en til med hund med diverse 'ting', da vet jeg at du kan forstå Ellie bedre om vi trener sammen! :P Og jeg vet at det kan være fantastisk med søppelhunder. :)

Om valpesaken er jeg helt enig! :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmm...

Fremmede folk uten hundeerfaring ser nok en diger hund, som helt sikkert spiser flere kilo mat per dag, tar uhorvelig med plass, røyter og sikler all mass, men imponeres over at hun går knallfin fri ved fot når vi passerer dem på stien mens øynene hennes er helt fiksert på hånda jeg har i godbitlomma - "fantastisk artig å se en så lydig hund!"

Fremmede folk med hundeerfaring ser nok en overentusiastisk hund som er bortskjemt og ikke har fått nok grenser og disiplin... Avhengig av settingen - etter LP-stevner kommer det uten unntak alltid noen bort til oss for å fortelle hvor imponert de ble av X'ens kontakt, innsats, tempo, arbeid eller hva som helst. På turer er det ofte nye turfølgere bemerker at hun er raskere og smidigere enn forventet. Så hun er nok en hund som kan overraske positivt, men jeg tror ikke hun gir så altfor negativt inntrykk hos folk heller - det er mer min håndtering av henne folk da heller kan bite seg merke i.

Og for de som kjenner henne, tror jeg de ser en livsglad, entusiastisk hund med mye moro i livet, som gledes av små ting, som har litt meninger og liker å snakke om dem, og er någet heftig og begeistret, som liker å jobbe på det nivået jeg synes er moro - og elsker mat, og finner mat, og finner'n er vinner'n...

Og det er vel cirka sannheten. Men det er klart, går vi tur alene går hun finere i bånd enn når hun helst vil leke med turfølget eller i hvert fall ta igjen de som går litt foran, eller hun bare må snuse rundt på parkeringsplassen på utstillingen. Hun er flinkere i LP når vi trener alene enn når folk ser på og jeg får nerver som påvirker henne. Hun kan også ha litt mer meninger sammen med andre enn når vi er alene, fordi hun vet jeg ikke korrigerer henne like hardt foran andre fordi jeg er redd for hva folk skal tro (og nå høres det ut som om jeg denger henne med furugrener når vi er alene, hvilket ikke er sant, altså).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Storm:

storm blir nok oppfattet som en hoven blei i noen situasjoner, fordi han rett å slett ikke gidder bry seg om de som vil hilse på.

ham er enten eller,noen ganger er det bare "What ever-kom da mamma vi gidder ikke stå her med de drittene vi går videre".

eller det kan være "oi noen folk som vil klø av meg halsbåndet...yes!" :) min oppfatning..

Men dette komer veldig an på hvem vi møter..

Voksne mannfolk- Oi den var spesiell,hva er det? er ikke den forbudt?

Voksne damer - går store buer rundt å rynker på nesa mens de mumler usj..

Unge "tøffe" gutter- oi den var stor, trekker du noe vekt med han? hvor mye veier den? :P

Eldre damer - Næmmen det var en flott hund, den var uvanlig..

så alt i alt ser vel folk på storm som en stor,skummel,puddelspisende beist.. De skulle bare vist hva som skjuler seg bak det barske ytre- En ydmyk,sjarmerende, alt elskende bull :P Mammas "lille" solsikke..

Amy er folk mye mer vennlige til, hun blir "nesten" bare omtalt som søt å sjarmerende..

har kanskje noe med at hun ELSKER folk å spesielt barn, vibrerer nærmest om noen går forbi uten å sjenke henne et blikk eller en liten kos.. da er det gauling!

Men de blir nok stort sett oppfattet som veloppdratte hunder, stopper fint i veikanten når folk passerer. flinke hundene mine :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvordan trur dere andre oppfatter hundene deres, og føler dere at inntrykket stemmer i forhold til den hunden dere lever med hver dag? :)

Det kommer veldig ann på, men jeg har inntrykk av at jeg kan dele de i tre hovedkategorier:

1. de som absolutt skal, skal, skal hilse på henne

2. de som ikke prøver frenetisk å hilse på henne

3. barn og unge

De i kategori 1 vil fort se på Jaily som en møkkaschäfer. Tekstbok eksempel på farlig, ustabil og bråkete schäfer. Det kan veldig lett forklares ettersom hun fra "valpelabber av" (les: barnsben av :P ) har vært dritusikker på folk som absolutt skal hilse og ikke har noe til overs for kosemoseklemming fra fremmede. Da syns hun tydeligvis at det er bedre å basunere ut alle bekymringer så de holder seg på akseptabel avstand.

De i kategori 2 blir veldig, veldig sakte akseptert (som regel) og oppfatter henne som er rolig, men lite sosial schäfer med sjarm. Lar folk Jaily være i fred lar hun de være i fred og alt er bare fryd og gammen. Men fortsatt ingen kosemoseklemming...

Kategori 3 har alltid vært veldig akseptert i Jailys øyne. Barn er moro, barn kan koses med, barn er ikke skummelt. Sånn har det alltid vært og jeg håper hun ikke endrer seg på det punktet. Barn syns ofte Jaily er litt skummel siden hun er stor og litt voldsom, men selv vesle nabogutten til mamma (4-5 år gammel) syns Jaily er den kuleste boffen i nabolaget. :P

Kunne nok laget flere kategorier med tanke på hvordan ulike hundefolk oppfatter henne og hvordan jeg syns det stemmer, men da blir jeg nok aldri ferdig med å skrive... :P Bunnlinja er at hun er sær når det kommer til folk og det synes, høres og merkes veldig lett...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Garm oppfattes nok av de fleste som spik spenna gæren, med stress tytende ut av alle kroppsåpninger og totalt uten kontroll. De som faktisk får se ham når han er i "det skjer ingenting"-modus, får gjerne bakoversveis over at stressballen blir en geleklump.

Han har mye stress i seg, og mye lyd, og mye burde og skal - men han er ikke så kørka som han kan virke.

Dette gjelder jo helst når man går tur i bånd eller sammen med andre hunder.. Før jeg "herpet" ham fikk vi gjerne store smil fra de vi møtte med hund, og en var helt sikker på at han var tispe siden hannhunden hans kom busende på oss så vi måtte stoppe (sykkel og springer) og Garm ikke sa et knyst når han fikk fuglehund i fleisen (han er ikke utagerende i tilfeldige møter altså, men ville nok ment en ting eller to om det i dag). Når jeg går med ham løs uten turfølge så tror jeg nok folk ser en vimsete men lydig hund, der han virrer hit og dit, men kommer og sitter pent når andre skal passere. MED bånd eller turfølge (hund) så er han den spik spenna gærne schäferen.

Noen synes han ser skummel ut, er vel fordi han er nesten svart og har ståører.

De som treffer ham på hjemmebane gjør gjerne den feilen å leke med ham (han kommer jo umiddelbart fresende med ball, pinne eller leke til fremmedfolk) - og tror at hvis de bare sliter ham ut litt, så gir han seg. :P

Og til slutt de som treffer på ham uten at det finnes noe å leke med - totalt utilgjengelig og uinteressert. :)

Sannheten er at han har på-knapp og av-knapp og ingen gir, er tvers igjennom harmløs mot folk og en stressball med andre hunder og i bånd.

Argyr er diiiger kosebamse, diigert livsfarlig beist eller "fascinerende" - hvilket jeg tror må beskrives som en blanding av beundring og frykt. De tør liksom ikke helt å ta på ham. Det avhenger veldig av holdningene deres, rett og slett. Folk som er innprentet med at de er farlige, skumle eller en form for unikum har vanskelig for å slippe seg løs, de tror liksom at han sitter i armen på dem om de gjør et lite feiltrinn. De som synes han ser ut som en kosebamse får gjerne det bekreftet - bare man ikke oppfører seg veldig snodig, så skal han ha kos, han.

Folk som ikke er komfortable med hunder synes han er dritskummel, og det skjønner jeg godt - han synes nemlig ikke noe om dem heller (vi kunne ikke fatte og begripe hvorfor Argyr var så mistenksom overfor en venn av oss, helt til han sa at han pleide å stirre ham i øynene for å sette seg i respekt :P ).

Og de (ukjente) som dukker opp brått og uanmeldt snur og går igjen. :)

Sannheten er at han er en veldig grei gutt som helst skal kose med alle hele tiden, men er skeptisk til noen få. Og han har ingen ambisjoner om å sitte i armen på noen som helst. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Vi har større problemer enn FVF. Skjønneste, rolige, snille og greie Ede i alle andre situasjoner går så høyt i stress når vi ankommer treningssenteret, han setter i en slags smerteskrik av rent stress.  Ikke hørt verre siden første hunden fikk panikkanfall pga aggressivt "angrep" fra annen hund. Han hadde mer legit reason til å få den typen angststress. Ede har lagd samme lyd to ganger nå, men utløsende faktor er noe så simpelt som utålmodighet ifbm en forventning om lek.  Muttern har shoppa. Magnesium og DHA/EPA legges til daglig kost, og godbiter med cannabidiol - jepp, dop - inntas i god tid før vi nærmer oss treningssenteret igjen.  Vi ble anbefalt Trikem MaxRelax, men jeg avventer pga melatonin i produktet. En kan bli irritabel av melatonin om en ikke sovner av det, derfor tror jeg det er dumt å gi det unntatt på kvelden, før lang transport eller lengre opphold i bur av andre årsaker. Resten av produktet ser bra ut til vår bruk, så får ta frem labfrakken og labbrillene og lage en egen mixtur uten melatonin til dagtid, dersom ikke det hasjplante-dopet CBD gjør susen.  Ede kan ihvertfall drite i å få lek som belønning der inne på en stund. Trenger ikke høyeste verdi godbiter heller. På cannabidiol er han antakelig fornøyd med tørre tørrforkuler til munchies, ble jeg fortalt av en venn.  Han roer seg alltid etter en stund der inne, men å gå så i taket av forventninger som han gjør på bølgetoppene er virkelig ikke bra. Trodde jeg hadde ham godt nede mot slutten av dagens "koselige" (skulle være) såkalte miljøtrening. Hadde gått så rolig og fint gjennom løypa flere ganger. Utfordret alle sine usikkerheter og på eget initiativ bare valset rett over et hinder jeg selv trodde det ville være dumt å prøve lokke utpå, pga stresset. Dette nektet han plent forrige gang. Nonchalant utpå på eget initiativ i dag.  Den lealøse plattformen var også helt kul med bare forbeina. Klar forbedring. No stress. Etter å ha blitt oppgira igjen av tunnelen, som er en klar favoritt  så tok vi det litt rolig med en nær flat balansepute som kasse å pivote rundt. Bort fra puta, og plasserte ham i en sitt. Ren rutine. Gikk noen meter. Han begynte dirre - synlig fra to meters avstand - av overivrig forventning da jeg nærmet meg tilbake, og klarte ikke holde begeistringen, men spratt opp i glede da han så hånden med godbit på tur ned, og begynte jukke av stress da han ikke fikk den fordi han hoppet opp på meg.  Det er ille. Det er virkelig ille. Derav turen innom det lyse nettets SilkRoad for å kjøpe (lovlig) dop til ham. Så voldsomt stress som det der trenger han ikke ha i kroppen mens vi trener på å senke forventningene til stedet.  Å gå ham endorfin-rolig før desensitivering på senteret kunne fungert om jeg hadde hatt kontroll på hvor hans after exercise sweet spot er. Slik vi har det nå går han i raptus om turen blir for kort før han oppfatter at den snart er over, eller han blir plutselig kaputt og trenger bæres om den blir for lang. Ingen av delene er bra før rotrening, så dop er altså løsningen muttern velger her. (Kan hende en eske cannabis-cookies til seg selv også var en stein på vektskålen i den decision making prosessen)  Ellers er Ede bare fin og rolig og snill og god, altså, selv på fulle busser og i travle gater, med og uten musikk og rare mennesker, og alskens matlukt. Han er nonchalant og tar godis overalt ellers, men stresset inne på det senteret er så ekstremt at han ved flere anledninger avviste godbiter der i dag.  Dette er målet. Stillbilde sier ikke mye, men han var avslappet, ikke sliten. Nøt livet mens vi ventet på bussen hjem etter 40 min koslig søndagskos i varmende vårsol på torg og i park. 
    • Jeg "må" begynne gi tilskudd av EPA og DHA for å hemme kortisol i valpen. Han blir så stressa når han er gira og må vente, risikerer få vedvarende endokrine problemer om jeg ikke får det under kontroll. Takk for påminnelsen!
    • Elle melle på privattime pakketilbud og kursmeny hos naboen, som er Midt-Norsk Kompetansesenter for Hund. De har et godt utvalg av undervisning og tjenester, og det er vanskelig å velge hva en skal prioritere.  Opplever å slite spesifikt med lineføring/FVF, og fikk lyst på det minikurset, selv om han egentlig ikke er gammel nok til å være målgruppen ennå.  Andre sier: "Han er bare .. liten. Vi _begynner_ ikke engang med FVF før senere. Han er veldig flink for alderen." Jeg synes ikke det. Jeg synes vi to er ELENDIGE på dette ifht forrige valp på samme alder.  Vurderte derfor minikurset i FVF - og innså hva problemet vårt er. Forrige valp ble bare klikkertrent, ikke engang korrigert med: "Nei." Fulgte Canis oppskrift til punkt og prikke.  Hun ble formet til å problemløse, for å få muttern til å bli glad og plukke godis ut av lomma. Hun ble by default tidlig tålmodig og utholdende av metoden i seg selv.  Ede ble i motsetning lokket avgårde med smil og oppmerksomhet og godbit uten å måtte finne ut av noe. Han ble rost FØR han gjorde noe. Han trengte bare være, og så plutselig kom det sånne belønninger. Han koblet ikke at det var hva han gjorde MELLOM oppmerksomhet og tilbud frem til utbetaling som var hva han fikk betalt for.  Han kommer nå inntil og snuser på hånden, men mister umiddelbart interessen og stikker ut igjen straks hånden er tom. Ingen tålmodighet med å vente på markør eller fikling med å hente fra lomma. Velger heller å sjekke inn igjen senere. I det øyeblikket godbit er servert skjener han ut eller sakker bak fordi han tror det er der tilbud om ny godis kommer. Det var jo sånn det var i utgangspunktet. Det er hva han har lært ved lokkemetode.  Spørsmålet er nå om vi klarer rette opp dette igjen med ren klikkertrening på FVF. Det avhenger av om muttern klarer skjerpe seg og faktisk klikkertrene igjen. Klikkertrening virker, om fører får til. Det er vanskelig når en begynner sause metoder. Lettere å bare bruke en. 
    • Jeg har foreløpig en utgift på 8-900 kr mnd, med max av hva jeg fikk i veterinærdekning (50k? med økende for hvert skadefrie år inntil dekning på max 90k?) egenandel på rundt 2k og 20k i livsforsikring. Better safe than sorry.  Den laveste egenandelen virker uforholdsmessig dyr. Jeg vet ikke. Ingen ekspert i å bruke forsikring. ..men har forholdsvis friskt i minne at min golden lillebror i barndommen ble påkjørt og måtte gjennom ganske omfattende kirurgi pga indre blødninger og hadde lang rekonvalesenstid med mye oppfølging fra veterinær. Typisk heslig situasjon hvor en innser at kjærligheten og selv familiens kjæreste medlem er varer for kjøp og salg - om en ikke er godt nok forsikret til å skåne seg fra naturens iboende brutaliteter. 
    • Først litt bakgrunnsinformasjon: jeg har en kleinspitz på 3 år som hadde patella grad 3/4 (det værste) og 2/3 (det nest værste) på andre benet. Vi merket det ved at hunden dro opp det værste benet når hun løp veldig raskt og lekte eller dro hardt i båndet, da begynte hun å løpe på tre ben. Ellers virket hun ikke plaget og hadde normal gange og ikke noe halting. Vi opererte det værste benet etter oppfordring fra 2 beinspesialister. Da var hun litt over ett år. Dessverre så synes jeg ikke hun ble så veldig bedre. Hun sluttet å hinke med benet, men jeg tror hun ikke greier å hinke selv om hun ville. Hun er veldig stiv i det opererte benet og hun bøyer det så vidt når hun går. Hun går som en pirat med trebein. Ellers begynte hun å hoppe opp i sofaen etter operasjon, det greide hun ikke før. Vi var hos fysioterapaut og hadde vanntrening og trente i lang tid etter operasjonen. På grunn av den dårlige erfaringen kvier jeg meg fra å operere det andre benet selv om alle vetrinærer jeg har snakket med sier at det burde jeg gjøre, og at hun kan få forkalkninger som kan gjøre amputasjon som eneste mulighet. Hun virker ikke veldig plaget og halter ikke på benet som ikke er operert men hun er stiv på det benet også. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Har forsikring som dekker operasjon og jeg vil kun det beste for hunden.    Når jeg kjenner på beinet hennes virker det som om det uopererte beinet har mindre muskler og er stivere enn det som er operert. Dette gjør at jeg nå tenker at jeg bør operere til tross for at hun ikke halter eller viser noen tydelige plager. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...