Gå til innhold
Hundesonen.no

Vi som liker blekk!


Recommended Posts

Skrevet
Stoltheten min, vakre Ronjagullet mitt er foreviget på leggen min :) (hun lever ennå btw)

Innfallstattisen på ankelen, elsker den. Mini!

Rosen jeg tok på kroppskunst mot barnekreft-dagen, sitter på skulderen og skal bygges videre til en stoooor tatovering med masse roser :D

I tillegg har jeg 4 stjerner med teksten "Under your spell, it's heaven and hell", rosene skal dekke over stjernene da jeg ikke liker dem (dum som tok tattis som 14åring... :rolleyes: )

Nå spares det opp til rosene som skal bygges på (som deretter skal gå videre til en sleeve av noe slag) og "eventyr"/skog/vilt-ish sleeven som jeg planlegger. Etterhvert skal jeg ha portrett av den avdøde hesten min. Og masse masse mer! Er helt avhengig og gleder meg til å fylles mer opp! :D:jump:

Den av Ronja var helt herlig? Ti i ett!
  • Svar 1.4k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Da er jeg ferdig og fysj det var vondt på slutten. Tårene bare rant og heldigvis kom min snille stedatter til unnsetting og fant frem bedøvels spray til meg. Det tok ca 4 timer og nå er jeg sliten git

Herreeeeeeee! Har glemt å poste den her! Sorry! JEG ELSKER DEN! Verdt turen, pengene, ventinga, alt! Verdens flotteste folk på studioet, og verdens fineste tatovering!

Da er jeg offisielt ferdig med sleeven! Her er bilde tatt rett etter hun var ferdig, og som dere ser så tatoverte hun ved underarmen min  Er grisefornøyd!   Edit: allons-y er skrevet i @ingv

Posted Images

Skrevet

Æææ, det er ikke sunt å se innom her jo. Har hatt skissa liggende til min neste tattovering ganske lenge, og tenkt på den i fem-seks år - men det mangler litt på pengefronten enda. Vil nåååå!

  • Like 1
Skrevet
Jeg har alltid lurt på hvorfor folk tatoverer sitt eget navn på seg selv jeg? Noen som har innspill?

Intet indspil, men har undre mig over det samme...

Skrevet

Ser egentlig ikke problemet jeg, med å ha navnet sitt på seg. Det er jo faktisk en ganske stor tribute til sine foreldre som har valgt dette navnet, det er også noe som sannsynligvis ikke endrer seg. Mulig etternavn kan endres ved giftemål eller lignende, men det er jo fortsatt det man ble døpt som liten.

Samt at jeg egentlig syntes det er ganske spesielt å diskutere hva folk velger å tatovere på kroppen. Man tatoverer jo noe man vil ha på kroppen i evig tid, da ligger det gode grunner bak det. Ved å stille spørsmål rundt en person sitt valg, så føler jeg nesten at man stiller spørsmål til vedkommende.

  • Like 1
Skrevet
Mjo ser den da.

Ja, altså, hadde jeg hett Hansen- så hadde jeg nok ikke prydet meg med det ;) Men jeg har et rimelig sjelden etternavn, festet til gården jeg kommer fra. En gård der de tidligste nedtegningene er helt fra 1400-tallet. Så det er noe litt annet for meg :) Jeg blir muligens prydet med enten initialer, hele etternavnet, eller bumerkene. Eller alt sammen en gang. Det er min arv, på godt og vondt- og jeg er stolt over å komme fra den slekten jeg kommer fra :)

Fornavnet mitt kunne jeg aldri hatt på kroppen. Det gjør seg ikke. Men jeg ser ikke skjevt på de som har det :)

  • Like 1
Skrevet
Ser egentlig ikke problemet jeg, med å ha navnet sitt på seg. Det er jo faktisk en ganske stor tribute til sine foreldre som har valgt dette navnet, det er også noe som sannsynligvis ikke endrer seg. Mulig etternavn kan endres ved giftemål eller lignende, men det er jo fortsatt det man ble døpt som liten.

Samt at jeg egentlig syntes det er ganske spesielt å diskutere hva folk velger å tatovere på kroppen. Man tatoverer jo noe man vil ha på kroppen i evig tid, da ligger det gode grunner bak det. Ved å stille spørsmål rundt en person sitt valg, så føler jeg nesten at man stiller spørsmål til vedkommende.

Må bare si at en diskusjon er ikke det jeg ønsker her, bare lurer jeg. På lik linje med at noen lurer på hvorfor man tattoverer dyrene sine, tribal tatoveringer osv osv

Ja, altså, hadde jeg hett Hansen- så hadde jeg nok ikke prydet meg med det ;) Men jeg har et rimelig sjelden etternavn, festet til gården jeg kommer fra. En gård der de tidligste nedtegningene er helt fra 1400-tallet. Så det er noe litt annet for meg :) Jeg blir muligens prydet med enten initialer, hele etternavnet, eller bumerkene. Eller alt sammen en gang. Det er min arv, på godt og vondt- og jeg er stolt over å komme fra den slekten jeg kommer fra :)

Fornavnet mitt kunne jeg aldri hatt på kroppen. Det gjør seg ikke. Men jeg ser ikke skjevt på de som har det :)

Hehe jeg kunne heller aldri hatt mitt etternavn tattovert, altfor kjedelig og vanlig syns jeg og historien bak det er også rimelig kjedelig, dog er det gårdstilknyttet, men fra en "ny" gård. Men jeg kunne funnet på å gjøre som SE har gjort, tatt ett annet navn som mellomnavn eller fått dobbelt fornavn og tattovert det egenvalgte navnet. Vurderte det til og med en periode. :)

Skrevet

Mye tattiser på forumet altså! Masse stilig :) Har selv aldri vurdert eller hatt lyst på tatovering, men synes det er spennende å se hva alle dere andre har!

Guest Jonna
Skrevet

Hvorfor man velger ett motiv/tekst annser jeg som ganske personlig, og føler faktisk ikke for å forklare det til noen andre enn meg selv :P

For de fleste så er vel dette ganske beskrivende for de valgene de gjør når det kommer til dette:

All of these lines across my body
Tell you the story of who I am..

Skrevet

Tatovering er en personlig sak som ingen andre enn den som har tatoveringa trenger å forstå eller vite betydninga av, syns jeg.

Når noen spør hvorfor jeg tatoverte en gris over hele korsryggen, så svarer jeg bare "fordi jeg syns den er kul". Det er grunn nok for meg, og hva andre syns om det betyr fint lite, egentlig.

Skrevet

Synes det er helt ok å tatovere navnet sitt. Digger meg selv, jeg er min egen helt. Hvorfor skulle jeg hatt noen andres navn enn mitt eget? I rule! Janteloven kan ta seg en bolle, en hyllest til den sinnsykt awesome personen man er kunne da ikke passet bedre inn enn på sin egen kropp!

Skrevet

Må bare si at en diskusjon er ikke det jeg ønsker her, bare lurer jeg. På lik linje med at noen lurer på hvorfor man tattoverer dyrene sine, tribal tatoveringer osv osv

Hehe jeg kunne heller aldri hatt mitt etternavn tattovert, altfor kjedelig og vanlig syns jeg og historien bak det er også rimelig kjedelig, dog er det gårdstilknyttet, men fra en "ny" gård. Men jeg kunne funnet på å gjøre som SE har gjort, tatt ett annet navn som mellomnavn eller fått dobbelt fornavn og tattovert det egenvalgte navnet. Vurderte det til og med en periode. :)

Nå er vel heller ikke du en av dem som har snust litt på latterliggjøring av å tatovere et av sine navn på seg seg heller, ihvertfall ikke som jeg ser. Om noen kommer bort til meg og spørr sier f.eks. "Wow kul tatovering, hva er historien bak den?", ja da forteller jeg nok vedkommende historien med mye større sannsynlighet. Men å komme med "hvorfor har tatovert det der?", ja da får du muligens til svar at jeg syntes den er kul.

Alternativt er jo dem som spørr meg hvorfor jeg har ødelagt kroppen min, da svarer jeg at det er min kropp og jeg digger dekorasjonen :)

  • Like 2
Guest Gråtass
Skrevet

Men å stille et spørsmål og få et svar er vel ikke det samme som å latterliggjøre noen eller forvente at folk skal dele noe personlig?

Jeg har blekk selv jeg og grunnen til at jeg har tatt de er jo enkel, jeg syns de er kule. Hvis folk syns navnet sitt er kult, så er jo det helt fett. Skjønner ikke hvorfor det skal problematiseres, jeg? En kompis av meg tatoverte navnet sitt på armen når han var 18 år, jeg spurte han også hvorfor han hadde gjort det, uten at det ble oppfattet som en fornærmelse. Han svarte forøvrig at han syns det var greit hvis han ble så full at han ikke husket hva han het, hvorpå han konkluderte med at da var det litt teit å ikke tatovere det opp-ned slik at han kanskje kunne være i stand til å lese det selv.

  • 3 weeks later...
Skrevet

Da er jeg nettopp kommet hjem fra tatovøren :ahappy: Ikke noe spennende da, farget opp ulven min som har 10-års jubileum i år :P
Tatovøren var imponert over hvor godt den hadde holdt seg, og hvor god utførelsen var :ahappy: Nå blir det spennende å se resultatet når den har grodd seg til :D

  • Like 2
Skrevet

Jeg har en tatovering, på håndleddet. Har lyst på en til, et sitat på foten - men er så usikker. Sitatet har fulgt meg i flere år, så der er jeg brennsikker, men plasseringen derimot.. Har så lyst til å ha det langsmed foten, ganske langt nede, men pga. slitasje anbefales det å ta det litt høyere opp. Problemet er at jeg ikke synes det er like pent.. What to do? :icon_confused:

Skrevet

Om 2 timer sitter jeg i stolen.

For meg blir denne tattoveringen meget personlig. Så jeg både gleder og gruer meg. Gruer meg fordi jeg vet det ikke er godt, gleder meg fordi jeg er så fornøyd med det jeg har kommet frem til.

IIIIIIIK.

Edit:
tattovøren ønsket lengre tid - så timen ble flyttet til 21.mai i stedet.

  • Like 1

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Den trenger ikke å bli det, og det avhenger av mange faktorer. Dessverre er jo eurasier også en rase som er litt utsatt for nervøsitet og usikkerhet, så da blir det ekstra nøye med disse tingene. Oppdretter og linjer. Sunne linjer både fysisk og mentalt, og foreldre som er trygge og har tidligere kull der valpene jevnt over er stødige hunder.  God sosialisering og miljøtrening - alene, uten den andre hunden. Vi hadde en fryktaggressiv hund da vi fikk valp, vi gikk ikke tur med dem sammen det første halvåret for at valpen ikke skulle lære av den voksne. Valpen må lære å gjøre alt på egenhånd, og vennes til ulike miljøer og situasjoner. Er du alene, eller har du familie som kan hjelpe til? Hvis ikke kan det bli krevende å lufte, trene og sosialisere både en valp og en voksen hund hver for seg. En annen ting er to hunder av motsatt kjønn. Det er jo en ganske stor risikofaktor med stress under løpetid, og dette kan forverre situasjonen både for tispa og hannhunden. Jeg ville vurdert å få en tispe til, rett og slett for å gjøre hundeholdet veldig mye enklere. Det kan være krevende nok med to ellers stabile hunder under løpetid. 
    • Vurdere å skaffe meg en hund nummer 2. Har en voksen labrador tispe fra før av, hun er en nervøs type, litt skvetten og var på lyder og skygger. Ønsker meg en Eurasier, hannhund, men lurer på om denne rasen er av typen som vil adoptere hennes oppførsel og nervøsitet? Eller vil eurasier valpen, siden det er en ganske egen og sta rase, være nærmest uaffektert av det? Jeg ønsker jo ikke å skaffe en hund til dersom den også blir en nervøs hund..
    • Takk for mange gode tips 😌 Det er ikke noe problem hos veterinær, hun er veldig snill ved håndtering og sånn da  ☺️
    • Hun er ung, og har dårlige erfaringer. Jeg tenker at det kan hjelpe å gi henne tid, og trene i utstillingslignende settinger. Tren uten å stille opp for dommeren, belønn masse, og gå ut igjen av ringen uten å stille opp for visning. Tren også på oppstilling og visning for seg selv uten for ringen og i andre settinger, hjemme, på parkeringsplassen, i parken osv. Gå videre med å trene i utstillingsring og stille opp, men la treningsdommer bare belønne uten å ta på henne. Og selvfølgelig respektere alle signaler på at hun er utrygg, la henne selv ta initiativ. Om utstilling ikke er viktig for dere er det såklart like greit å droppe det, men det kan nok fint gjøres å gjøre positivt igjen med trening og tålmodighet. Og det er viktig at hun f.eks. kan stå på et veterinærbord og bli undersøkt også.
    • Har ei tispe på snart 2 år. vi har drevet litt med utstilling siden hu var valp fra 4 måneder til hu ble ca 1 år. Den første tiden på treninger gikk det veldig bra , hu er sosial hund utad og elsker oppmerksomhet og byliv. Etter en tid begynte hu å rygge fra dommeren i ringen , kunne sette seg og rygge unna men vi fikk allikevel satt hun opp igjen og fikk bra premier på utstillinger . Helt til vi kom til den 5 siste utstillingen, da gikk det bra første dagen men 2 dagen da vi gikk i ringen gikk det bra helt til vi skulle stille henne opp, hode og tenner gikk fint helt til dommer skulle kjenne mot rygg da rygger hun bakover og klappet med tennene mot dommer .  Så jeg tok en avgjørelse med å si vi trekker oss .. her innså jeg kanskje at hun har jo prøvd å gitt oss tegn litt hele veien med å sette seg og rygge unna, men folk rundt trodde det var kun trass siden hu er en bestemt tispe .  etter dette oppsøkte jeg fysioterapeut og tok MR og røntgen av henne og det ble påvist betennelse på begge sider i lysken/ hoften. Det vi så når fysio skulle gå over hu var at det var tydelig vondt . Men nå i dag 1 år etterpå med gjentatte behandlinger og styrke treninger har hu endelig blitt friskemeldt og vi kan gå tilbake til det normale. Vi har vært med 2 ganger på utstillingstreninger , første gangen gikk veldig bra . Men det var folk som hu kjenner i miljøet fra før  .2 gangen oppsøkte vi nytt sted , hu var veldig glad for å komme og se så mange hunder og mennesker og hu hilste og koste med flere .  Men da vi løpte i ringen og skulle stille henne opp før treningdommeren rakk å ta på henne «snappet « hun . Så da gikk vi ut av utstilling posisjonen ,da gikk hun bort til dommer og damen og nusset og koste med dem.. utenfor ringen er det heller ikke noe problem .  Så nå lurer jeg på om jeg bare skal droppe utstilling helt for hennes del, når jeg ser at det minnesbilde fra smerte fra siste utstillingene sitter i henne så sterkt ..  Hun er jo en fantastisk og glad hund ellers. Vi skal vertfall ha en lang pause og fokusere på  noe annet og bare være hund. Har noen opplevd noe lignende, og er det beste å bare droppe utstilling helt ?
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...