Gå til innhold
Hundesonen.no

Spørsmål til deg med STOR hund


TollerRetriver

Recommended Posts

Skrevet

Vet ikke om dette er riktig plassering...

Når man går tur hver dag så tenker man en del. :icon_clapping:

Jeg har undret litt på om dere med stor hund kaller hunden deres f.eks. "lille vennen min".

Når jeg går ned og treffer Dina om morgenen sier jeg alltid:

"God morgen lille vennen min!"

Dina er en ganske liten hund. Derfor lurer jeg på om dere noen gang kaller hunden deres liten eller lille.. :thumbs:

Skrevet

Ja det blir nok lille venn uansett størrelse her også.

Jeg sa alltid lillejenta til Bessie som var en Leonberger.

Var faktisk flere som reagerte på det. "Hu er vel ikke liten " :thumbs: men for meg så var hun ikke

så stor. Var jo lille jenta mi det :icon_clapping:

Skrevet

jeg sier lille venn til barna,hunden,hesten,hamsteret også jeg.

Da jeg hadde samboer som var endel større enn meg sa jeg lille venn til ham også...

Det har da vell ikke noe med størrelse å gjøre det vell?

Skrevet
jeg sier lille venn til barna,hunden,hesten,hamsteret også jeg.

Da jeg hadde samboer som var endel større enn meg sa jeg lille venn til ham også...

Det har da vell ikke noe med størrelse å gjøre det vell?

Det har vel ikke det. Tror jeg hadde kalt hunden lille venn uansett hvor stor den var.

Skrevet
Det har vel ikke det. Tror jeg hadde kalt hunden lille venn uansett hvor stor den var.

da jeg var yngre var den største hesten i stallen der jeg jobbet yndlingshesten min.Den gikk under kallenavnet "lille"

Han humret da jeg ropte "lille" til ham...

Søteste hesten... :icon_clapping:

Skrevet
Buffy, schæfertispa på 67 i mankehøyde, var "Veslejenta mi" i alle årene hu levde hu.

hihi, Faro (schæfer, 73 cm og 48 kg), lille gubbe, lille mannen, lille lusa mi. Han var veldig liten inne i hodet sitt da.

Skrevet

Hunden min er aldri "lille" selv om hun ikke er mer enn ca 51 cm høy i mankehøyde, hun... Det faller meg veldig unaturlig å kalle noen for "lille ***" uansett hvor store eller små de er, og uansett hva slags art de er.

Skrevet

Scilos er: Knertulf, skilaki (valp), rufsegutt, piraja. Fibi er: Fibilusken, fjottefrøken, ruskesnuska, tuppelure. Er det bittelitt synd på dem er de begge to "lille vennen", sånn hvis jeg har kommet til å tråkke på en hale, eller må pille brodder ut av pelsen eller andre katastrofale små og store hendelser.

Skrevet

Du er min tøøødeste lisse venn, får min lille schäferjente høre rett som det er. Og ja hun forstår hvert ord :wub:

Skrevet

Arnie nærmer seg vel 50 kg etterhvert nå, men jeg kaller han likevel småen når jeg skal skille mellom airedale terrieren til pappa og han.. Selv om den er myye mindre.. Arnie er liksom så liten inni hodet ennå, hehe...

Skrevet

Chessea er "Lille mus"... hehe. Vet ikke om jeg synes det er et særlig flatterende kallenavn, men det passer henne :wub: Klart hun er min lille.

Skrevet

Chessea er "Lille mus"... hehe. Vet ikke om jeg synes det er et særlig flatterende kallenavn, men det passer henne :wub: Klart hun er min lille.

Skrevet

Kanskje ikke helt etter tråden, men må bare få med her.

Gikk fordi en Stoor rotwailer med Zorba en gang, og den begynte og treffe mot Zorba og Knurre og bjeffe som bare det, og eier sa ' Bamse, vill fu hilse på vovv, vovven der? ' Også gikk hun vidre og jeg fikk ikke helt med meg hva hun sa, men hun gikk og dulla med den store knurretse rotwaileren som om den var en liten veskehund :wub:

Skrevet

Xena er 60 kg, og er pappens liten vov, baby eller gjerne stompelomp...

Hennes personlighet sier at hun er liten sammen med meg, og vil gjerne sitte på fanget, men utad sammen med andre hunder er hun den store (og fæle???) dronningen...

Skrevet

Nå har jeg en liten hund, men han kalles aldri for lille venn og sånt..

Det er enten vennen eller bølla når han skal kalles noe annet enn det han heter :lol:

Skrevet

Mine to sloughis, begge med mankestørrelse 70 cm, er mine pytesmå snuskepu'er. Yngstemann, som er 18 måneder, kaller jeg fremdeles for Lille Knotten og allverdens babyvarianter av navnet hans, som er Bahij: Hibi, Hibiji, Lille Hii, osv. Eldstemann, som blir 3 år om noen dager, heter Azaar, og ham kaller jeg Zariussen, Lille Zaar, Mamma'n sin lille hoinn, Azaar-Bazaar, etc.

Og ja, de er "lille", ingen tvil om det. Det var også min forrige hund, en 70 kilos boerboel. Pyteliten, var han. Og søt.

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...