MiO

Jeg synes du skal se litt nærmere på den korthårede collien, jeg!

Jeg har halvstrup-halsbånd på begge mine, nettopp for at de ikke skal kunne backe bakover og vri seg ut av halsbåndene sine. Det gjorde nemlig den ene av dem en gang, da vi sto i veikanten på en sterkt trafikkert bilvei.... Han ble redd (for bussen) og vips, hadde han vridd seg ut. Heldigvis, jeg hadde med meg to raske guttunger (selv sto jeg halvveis inne i bussen) som lynraskt kastet seg etter hunden og fikk fatt i den i det den skulle til å løpe ut i veien, der den garantert ville blitt påkjørt. Bilene suste forbi i begge retninger. Den dagen dro jeg rett hjem og satte meg ved pc'en, og bestilte to halvstrup-halsbånd på nett, et til hver av hundene. Aldri brukt vanlig halsbånd siden. Det er altfor lett for en redd hund å vri seg ut av! Litt synd, da jeg hadde rukket å kjøpe inn en hel samling kule halsbånd... Jeg holder mine hunder innendørs på nyttårsaften, og kun lufting i inngjerdet hage. De er rolige, men skeptiske, når rakettmoroa fyres av ute. Litt pesing, men ligger i ro på sofaen. Jeg har gitt guttungen beskjed om å ikke stå og glo i vinduene, da det kan få hundene til å tro at det er grunn til uro. Skal han se, får han gå ut, men han foretrekker å være inne selv.

Jeg har to hunder forsikret i Agria og får ingen rabatt av det. Men 10% rabatt pga innmeldt i raseklubben/NKK.

Jeg ville glatt hindret hunden adgang til området hun pleier å gjøre fra seg. Hvorfor skal hun få den friheten nå, når hun ikke vet å oppføre seg der? Sett evt inn en port, sånn type babygrind, i trappen mellom dere. Da kan de se og lukte og høre hverandre bedre, begge hundene, selv om hun minste ikke får kommet seg helt opp og gjort fra seg. Virker som hun vil markere litt oppe på den andre hundens territorium når hun har løpetid. "Se her, lukt på dette du, jeg har løpetid og jeg vil at alle hunder skal vite det" liksom :- ) Hvis du går for portløsningen, har jeg sett dem til 1000 kr og til 500 kr :- ) Jeg har hatt den til 500 kr i snart tre år nå i døråpningen til guttungens rom, så ikke hunden(e) skal gå inn der. Mye ting som ligger og flyter på gulvet osv, så der har ikke hundene adgang. Porten fungerer strålende. Er av metall, selvlukkende (blir ikke stående åpen om du går gjennom og glemmer å lukke den etter deg). Finnes mange plasser, Biltema og Ikea f.eks.

Skribenten...? Klartekst.no Ordkontrolløren.no Forstår problemet med firmanavn. Man får litt "jernteppe" når man skal finne et navn på noe man skal leve med i mange år kanskje, og i tillegg sende et seriøst budskap med som ikke kan misoppfattes eller tolkes negativt. Den eldste broren min gikk i fellen mht enkeltpersonsforetak (den gangen het det enkeltmannsforetak ), fordi han ikke ansatte en regnskapsfører og heller ikke satte seg inn i det selv. Dermed ble han skyldig en enorm sum med skatt, en gjeld han måtte dra på i mange år etter at foretaket var lagt dødt. Dette fordi, som man vet, enkeltpersonsforetak er man personlig ansvarlige for gjelden til. Ikke noe regelverk som kan hjelpe en å sno seg unna når tidene blir dårlige, som med et AS. Har jobbet en del med kredittsjekking av både firmaer og personer i forbindelse med utstedelse av kredittkort, og jeg må si det er mange konkursryttere i dette landet, som legger bak seg det ene konkurs-AS firmaet etter det andre...! Bare å melde seg konkurs, snu seg rundt og starte et nytt firma med en liten ny vri på navnet. Gjerne i samme lokaler og alt. Nå er det noen år siden (6-7 år) jeg sluttet med dette, så dessverre er mye gått i glemmeboka (og regler kan ha blitt endret), ellers skulle jeg listet opp alt jeg kunne her MEN det kan også være en trygghet for deg å heller stifte et AS enn et enkeltpersonsforetak da. Du blir ikke personlig ansvarlig for gjelden firmaet opparbeider seg evt. Tenk deg grundig om mht firmatype, og sørg for å holde kadaverdisiplin over regnskapet. Sett av penger til skatt på en egen konto, som ikke brukes til NOE annet. Regninger på en annen konto osv. Bland aldri næringspenger med andre, private penger. Da mister du fort oversikten. https://www.altinn.no/no/Starte-og-drive-bedrift/Drive/Skatt-og-avgift/Foretakets-skatt/Skatt-for-enkeltpersonforetak-forskuddsskatt/ Kurs? http://www.skatteetaten.no/no/Bedrift-og-organisasjon/Starte-bedrift/kurs-for-nye-naeringsdrivende/ PS! Lykke til! Gleder meg til å høre hva det endelige navnet på foretaket blir. Det blir sikkert noe bra, du har virkelig gode evner i dette, har jeg lagt merke til : - )

He-he, det var litt spesiell valp du hadde da, som har begynt å røyke også! Ta fra den tobakken med en gang, sier jeg! :- ) Hilsen eks-røyker (sluttet i 2010) PS! Trådstarter; du har en helt normal valp! Hormonene begynner å vise seg forbløffende tidlig skal jeg si deg. Min hannhund ble småinteressert i damer da han var 6 mnd, altså bare et par uker eldre enn din, men røytingen startet ikke før han var ett år. Dette er imidlertid forskjellig, og kan også avhenge av klimaet der man bor, arvede egenskaper ved pelsen, tidlig/sen modning osv. Hormoner styrer mye av pelsen også.

Fine hunder du har! Ser ut som et koselig hytteopphold. Så ikke så veldig hytteaktig ut der da, med oppvaskmaskin og greier

En shetland sheepdog greide å stikke av fra hundepasseren sin på Majorstuen stasjon. Den stakk ned på t-banesporet og forsvant inn i t-bane tunnelen...!! (jeg er vokst opp i Oslo og har aldri hørt om en lignende episode før) LES http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10141686 "Mange Oslo-beboere opplevde forsinkelser på T-banen lørdag. Her er årsaken: Denne firbente sjarmøren stakk av fra sin hundepasser og rotet seg inn i Majorstu-tunnelen. Hunden kom ikke opp i dagen igjen før etter den hadde beveget seg de 4,8 kilometerne fra Majorstua til Tøyen."

Har aldri sett den eller hørt om den før. Men den ser virkelig fin ut, akkurat sånn hundetype/størrelse som jeg liker! Kunne fort ha funnet på å kjøpe en faktisk (om gubben hadde tillatt hund nr tre i huset, da...noe han ikke gjør) Fant et bilde av kokoni på siden du linker til, der det defintivt ser ut til å være noe papillon innblandet også, iallefall :-) Se på ansiktet og ørene på denne foran i bildet:

Om Canicur pasta på tube står det: "Velsmakende pasta som hunden lett aksepterer." Høres ut som det er lettere å få i hunden enn de store tablettene? Men det eneste er vel at pastaen på tube er tilsatt fuktighet (ikke er helt tørre som tablettene), og derfor har de vel sannsynligvis kortere holdbarhetsdato enn tabletter? Slike hjelpemidler mot diare har lett for å ligge lenge i skuffen for å ha til sånn "just in case", og da er det jo viktig at de har lengst mulig holdbarhetsdato. Er diare noe hunden svært, svært sjelden har, ville jeg valgt tabletter. Skjer det fra tid til annen, kan pasta velges, da man sikkert rekker å bruke den opp uansett før holdbarhetsdatoen går ut.

Gilbert (den hvite) var litt av en kjekkas, altså! Jeg liker så godt røde og hvite katter, og jeg ser han har snev av rødt (i bleket form som "kremrød", vet ikke hva den korrekte betegnelsen er). REDIGERT: PS! Siden han er så sjelden (leste på bloggen du linket til nå nettopp) i fargen, så skal du kanskje ikke selge han, men beholde selv?

Vi dusjer vel hundene, selv om vi vet de blir møkkete igjen, av samme grunn som vi dusjer oss selv, selv om vi vet at vi også må gjøre det om igjen ganske snart :- ) Av hygieniske grunner og for at de ikke skal lukte for ille. Jeg dusjer og shampoonerer hundene ved spesielle behov, som f.eks. hvis en av de eller begge er dårlige i magen og har diarè (hunder med lang pels i baken....). Ellers har jeg ikke noe fast rutine eller intervall på det, men nå er det seks uker siden sist og jeg har tenkt å dusje dem i morgen og shampoonere. Julebadet, kan man si Før jeg dusjet dem sist nå i november var det månedsvis siden forrige gang. Da kjente jeg at det var på høy tid for de begynte å lukte så veldig av HUND. Våt hund eller gammel, uvasket hund lukter ikke alltid så godt. Vi kjenner det nok ikke så godt selv, vi hundeeiere, når vi bor i samme hus som hundene hver dag.Vi blir liksom litt immune mot lukten, vant til den. Men gjester som kommer på besøk og som ikke selv har hund hjemme, kjenner veldig godt lukten av uvaskede hunder i huset. Så, for at andre mennesker (familie og venner) skal orke å besøke oss hundeeiere, er det en god idè å vaske hundene med hundeshampoo i blant. Ikke nødvendigvis så veldig ofte, men kanskje hver tredje, fjerde måned i det minste...? Oftere hvis behov (hvis hunden ruller seg i møkk eller kadaver f.eks.)

Det er dette hunden din kan finne på når den stikker av fra deg og ut av syne på turen deres... http://www.op.no/nyheter/article7058268.ece

Pøh! Jeg har sett det samme, men blåser i de som måtte mene det. Selv nøler jeg ikke med å anbefale egen rase, sheltie, om det nå engang er sånn at jeg tror den kan passe til noen som spør etter forslag. Hvorfor i alle dager skulle jeg ikke det? Tross alt den rasen jeg bor med og kjenner best. Ikke bare erfaringer, men også hva jeg har lest over lang tid i både bøker og på nett. Og jeg er ingen stamtavle-nerd eller utstillingsfanatiker, altså. Jeg er bare hvermannsen. Man kan fint uttale seg basert på almennkunnskap. Man MÅ ikke være en guru. Herregud, skal bare sånne bedrevitere sitte og svare på raseforslag da eller? Folk spør jo som regel om forslag og innspill fra de vanlige forumbrukerne her, ikke bare fra ekspertene innen hver rase.

Faktisk hadde jeg vel hatt to tisper nå om jeg hadde fått bestemme. Men jeg endte med en av hvert kjønn, hovedsaklig fordi tisper blir "revet vekk" og kapret først i et kull. Mitt inntrykk iallefall. Først kjøpte jeg tispe. Ville ha det fordi de er litt "mykere", mindre testosteron og slikt. Har i grunnen alltid likt tisper best. Så vinglet jeg litt når hund nr to skulle i hus, visste ikke om jeg ville ha tispe eller hannhund. Leste noe om samkjønnsaggresjon blant hunder her på Sonen akkurat på den tiden, og da fortet jeg meg å velge hannhund. Oppdretter sa det var greit, det var nok hanner. Jeg tenkte på den tiden at det var best, selv om samkjønnsaggresjon er lite utbredt i rasen. Mens vi ventet på at valpekullet skulle bli gamle nok til å besøkes, så fikk jeg kalde føtter og sendte en il-mail til oppdretter om jeg kunne få en tispe istedet (pga trøbbelet med hannhund og tispe i samme hus senere). Men da var det ikke sjanse for det, de to tispene var okkupert for lengst. Også i kullet etter (som kom tre uker senere) var tispene bortbestilte alt. Ellers hadde jeg ventet litt lenger og valgt valp fra neste kullet i stedet. Så da endte jeg med hannhund som hund nr to. Jeg er veldig glad i den hunden, han er en flott fyr, men jeg liker nok tisper best, har jeg funnet ut. Liker ikke helt den bråkjekkheten og høye haleføringen hos en breial hannhund, som alltid skal tøffe seg. Han har også knurret til meg når det er noe han ikke liker... (f.eks. når jeg børster han under magen) Alt i alt - jeg liker best væremåten til tisper. Det passer nok meg best.

Begynte å tenke litt da jeg leste denne bloggen. Vet ikke om den er postet på forumet før. http://rufflyspeaking.net/were-breeders-why-are-we-anti-breeding/ Hva mener folket? Akkurat som det står i bloggartikkelen synes jeg faktisk det kan virke når man leser rundt på forumet her ang. oppdrett og oppdrettere. Det er liksom nesten så folk mener det er et kvalitetsstempel i seg selv å ha så få kull som mulig. Iflg denne bloggartikkelen er det jo ikke det, for du går glipp av erfaringen. Skal du få erfaring og få til noe av betydning, må man opp i antall kull, skriver bloggartikkelforfatteren.

Jeg kan i grunnen bare si som de andre i tråden; hvorfor i all verden driver du og tar fra han ting du har gitt han hele tiden? Både i matskålen og godbiter ellers? Har du ikke tenkt å la han spise noe til han er ferdig, la være å gi han det i utgangspunktet. Du har lært hunden din at du ikke er trygg å ha rundt mat og godbiter, du tar ting fra han. Derfor "renner" han i armen din. (regner med at det er lokal dialekt for at han flyr på deg og biter deg i armen?) Jeg har aldri noensinne tatt fra hundene mine noe i matskålen. Hvorfor i alle dager skal jeg det? De har fått det, det er deres. Hvis du er redd for småbarn rundt hunden, la være å mate hunden mens det er småbarn i nærheten. Så enkelt er det. La være å gi hunden noe som helst spiselig når det er barn tilstede, for mat eller snacks er en ressurs hunden kan finne på å ville beskytte uansett. Man gir ikke hunden en kilde til konflikt hvis det er andre hunder eller barn i nærheten. Evt får man sitte klistret og holde oppsyn, og passe på at ingen barn nærmer seg. Barn har godt av å få beskjed og lære at "NÅ ligger du unna hunden, ikke rør når han spiser. Aldri!" Barn skal uansett ikke svime skjødesløse rundt uten oppsyn i nærheten av en hund eller to. Hvis jeg en sjelden gang har behov for å ta fra mine to hunder noe tyggebein eller noe de har fått å kose seg med, er det avledning og byttehandel som gjelder. Jeg går ikke bare rett bort og stjeler noe ut av munnen deres! Det som kan skje, er for eksempel en gang jeg så at det var i ferd med å løsne en stor skinnklumpebit fra et tyggebein hannhunden min hadde fått. Han lå på sofaen med det. Jeg ble redd han skulle få den biten helt løs og forsøke og svelge den, og at den da skulle sette seg fast i halsen hans og kvele han. For å ta det fra han, ba jeg sønnen min gå inn på pc-rommet mitt, der jeg har en kommode full av godsaker. Bl.a. tørket kyllingnakke. Da sønnen min gikk inn dit, sa han bare høyt ordet "kylling", og da løp begge hundene etter han. Det ødelagte tyggebeinet ble liggende forlatt igjen i sofaen, og jeg kunne ta det og kaste det. Hannhunden fikk en bit tørket kyllingnakke i rommet ved siden av, og var like glad og fornøyd. Byttehandel og avledning i ett :- )

"Men nå drikker jeg tre-fire pils om dagen. Det er en ærlig sak, sier Jan." Når en alkoholiker sier at han drikker "tre-fire" pils om dagen, kan man trygt doble det antallet... minst. De bagatelliserer alltid problemet sitt, og drikker alltid mer enn de innrømmer å gjøre. Den hunden er overhodet ikke rette hunden for en eldre mann som har skral helse og bruker dagene til å drikke alkohol. En setter trenger mye mosjon. Merkelig fremstilling i avisen. Kun hans side av saken. Hvis dette skjedde i august (at hunden ble fratatt mannen), hvorfor kommer det ikke opp før nå, flere mnd senere? Hva har skjedd som plutselig får fyren til å gå til avisen? Tror det var rett av Mattilsynet, jeg...

Jeg har tilbragt de siste par dagene med å se gjennom videoene her (det finnes flere på YouTube) og jeg har fått litt tårer i øynene et par ganger... :- ) Snakk om ildsjel, som bruker all sin tid på å redde løshunder han får telefoner om. Han filmer mens han finner løshunden, lokker den til seg med vennlighet, mat og en utstrakt hånd... Herregud, han må ha et hjerte av gull. Han kan bruke en hel dag på å få tak i bare èn hund. http://www.hopeforpaws.org/ Han har 175 videoer på Youtube også, her er en av dem: http://www.youtube.com/watch?v=Xw7LgscrT2o

Denne genseren, som jeg hadde tenkt å ha til et sort, knelangt blyantskjørt på julaften: http://www.zalando.no/made-for-loving-jumper-sort-ml621i00b-802.html

Jeg må tilstå at jeg har hatt en sheltie før de to jeg har nå... Det føles som et nederlag å ha gitt opp en hund. Det var den første hunden jeg kjøpte i voksen alder, og skulle bli min første drømmehund; shetland sheepdog. Jeg er uføretrygdet og ønsket meg en turkamerat og selskap på dagtid. Kom over en hannvalp, og han var vakker som få, helt nydelig var han. Da jeg fant han på oppdretterens hjemmeside, tok jeg kontakt og spurte om han var ledig. Han var dessverre solgt uken før og hadde alt flyttet. Så gikk det litt tid.... og plutselig ringte oppdretter igjen en dag og spurte om jeg fremdeles var interessert i den hunden. Jo, jeg var jo det. Hadde ikke glemt den vakre valpen. Oppdretter fortalte da at de som hadde kjøpt han, hadde tatt kontakt for å levere han tilbake igjen. Forbløffet spurte jeg hvorfor. Jo, de mente han var aggressiv, sa oppdretter avvisende og med et snøft la til at "jeg har aldri hørt om en aggressiv sheltie". Det hadde ikke jeg heller, så jeg sa jeg ville ta over valpen. Men jeg lurte på hva som kunne få noen til å påstå at en sheltie var aggressiv... men så slo jeg det fra meg. Det stemte sikkert ikke, og hunden var jo så nydelig. Men så ringte oppdretter igjen få dager etter eller noe sånt. De som eide valpen, hadde ombestemt seg på nytt, nå så det ut til å gå bedre og de ville beholde han likevel, sa de. Tiden gikk. Noen uker? Husker ikke helt, men på ny ble jeg kontaktet av oppdretteren. Nå var det bestemt, de ville returnere han. Kunne jeg møte oppdretter, eieren og valpen på Gardermoen den og den datoen, så kunne jeg få overta han direkte ut av hendene på første eier. Jeg sa ja. Så betatt var jeg. Men jeg kjente et stikk av tvil i meg. Usett valp... og hva var det med denne hunden som gjorde at de absolutt ikke kunne beholde han og kategoriserte han som "aggressiv"? Jeg satset på at all researchen min var nok, det eksisterer knapt aggressjon i rasen, og ihvertfall ikke mot mennesker. Så jeg tenkte "de tar feil, og tror valpebiting er aggressjon"...! Hentet valpen på Gardermoen, signerte papirer og fikk broren min til å kjøre oss hjem. Valpen lå rolig i bilen og jeg klappet han hele veien hjem. Alt virket ok. Hjemme gikk det greit å hilse på familien. Tror det gikk greit et par dager. Hunden var ny i huset, så han var vel litt usikker og følte seg ikke trygg nok til å "vise sitt sanne jeg". Det var stille før stormen. Så brøt ******* løs... Da jeg bestemte meg for å svare på denne tråden, visste jeg ikke helt om orket i detaljer. Men jeg må, for at folk skal forstå hvordan han var. For han var helt gal. Flekket tenner, bjeffet og knurret mot oss, helt uten grunn. Han bjeffet hele tiden. Uansett om noe skjedde eller ikke. Sto bare og stirret på oss, inn i øynene, og knurret, bjeffet og snerret. Han gikk løs på alle som beveget seg, alle som prøvde å gå over gulvet ble bitt så blodet rant av oss alle. Det var rett og slett ikke vanlig valpebiting. Dyret flekket jo tenner og snerret! Sønnen min begynte å gråte og lurte på om vi "skulle bo med den slemme hunden for alltid"....Han var livredd hunden og våget ikke gå ut i stua fra rommet sitt hvis hunden var løs. Han ropte før han gikk ut av rommet; "Mamma, kan du holde hunden mens jeg går bort til kjøkkenet?" Så måtte jeg holde hunden, som forsøkte å kjempe seg løs for å løpe bort og bite i beina. Hunden var helt rabiat, den sto på gulvet og bjeffet rasende på oss, helt uten videre. Vi var forvirret og forsto ingenting. Hva var det han ikke likte ved oss? For det var sånn det virket, som om hunden rett og slett IKKE LIKTE oss!? Det var rett og slett ingen kjemi overhodet mellom oss, bare dårlig. Eksempel: jeg sitter i sofaen, ser på tv og legger ikke merke til at hunden kommer opp rett ved siden av meg. Ikke før de flekkede tennene og bjeffene er få cm fra fjeset mitt. Man blir jo sinnsykt redd i sånne situasjoner, så det var ikke få ganger jeg skvatt ut av sofaen... Og han gjorde det samme når vi sov. Kunne liste seg innpå deg der du lå og sov og ante fred og ingen fare, og så plutselig ble du revet ut av søvnen av hans hissige bjeff bare få cm fra puta der du hadde ansiktet ditt...! Dette gjorde han hver morgen. Han beit meg nesten i ansiktet mer enn en gang. Jeg satt i sofaen og han kom opp på siden av meg. Sto der litt og så plutselig kastet han seg frem og beit etter ansiktet mitt. Fikk heldigvis verget ansiktet med armen og dyttet han vekk i brøkdelen av et sekund før det var for sent. Igjen virket han sint for noe, men jeg kunne ikke for mitt bare liv skjønne hvorfor. Var utrolig lei meg i denne perioden, for jeg følte at jeg feilet.... når ikke en gang en hund kan like meg, liksom... Men det var ikke bare meg. Alle i familien var redd han. Vi skjønte ingenting. Han var så utrolig SINT på oss hele tiden. Hver eneste dag kunne han få det som så ut som sinte utfall og stå der og bare bjeffe, bjeffe og bjeffe mot oss. Midt i stua sto han og gjorde dette, helt uten påviselig grunn. Han skremte oss. Hva var det han ville ? Hvorfor utagerte han så voldsomt til og med mot folk som ikke engang så på han (vi sov, så på tv eller evt så på han, spilte ingen rolle). Det var ingenting jeg vet om som vi gjorde som overhodet kunne tirre han eller terge han. Jeg forsøkte å gi han mer og mer oppmerksomhet, for jeg tenkte kanskje utfallene var et rop om det. Men han var like forbannet likevel, flekket tenner og bjeffet og trakk seg unna. Andre ganger ville han ha kos, men da satt jeg der og skalv litt mens jeg klappet han. Ville han bråsnu seg igjen og glefse etter ansiktet mitt igjen? Det demret rimelig fort for meg hva de første eierne hadde ment når de påsto at han var aggressiv. Jeg har aldri hørt om en sheltie som dette. Aldri. Han var ikke bare sint, han var veldig stor også. Dobbelt så stor som normalt. På tur møtte jeg stadig folk som lurte på om det var en collie. En gang var det en fyr som selv eide en collie som spurte meg om jeg var "blitt lurt" og hadde fått en collie istedenfor en sheltie, han kunne bare ikke tro meg når jeg sa at den store valpen var en sheltie. Størrelsen gjorde det jo litt verre når han (valpen) i tillegg hadde det temperamentet han hadde... Vi var redde, vi blødde hver dag, og det var bare spørsmål om tid før han fikk tak i ansiktet på en av oss når han fikk utbruddene sine. Vi var fortvilet og ante ikke hva vi skulle gjøre. Men det verste av alt var at jeg hadde migrene hver eneste dag. Det var stress og redsel, rett og slett. Han bjeffet jo fra morgen til kveld, innendørs og utendørs, spilte ingen rolle. Bjeffingen, de skarpe evige bjeffene sammen med det faktum at jeg faktisk var redd for en hund som var få måneder gammel... migrene dag ut og dag inn. Til tross for migrene måtte jeg slepe meg ut på tur med han hver dag, og det var sinnsykt slitsomt. Jeg var utrolig lei meg, for jeg følte at jeg feilet på alle områder. Hvorfor likte han oss ikke? Vi hadde jo ikke gjort han noe, forsøkte bare å være snille og greie og kose med han. Men etter en periode innså jeg at jeg ikke maktet mer. Hunden var rett og slett for mye for oss. Sønnen min var livredd hunden, og mannen min var sint og angret på at han sa ja til hele hundekjøpet. Jeg sleit med daglig migrene pga stress og lydnivå, og jeg måtte til slutt dessverre kaste inn håndkleet og si til oppdretter at jeg ikke maktet mer. Den hunden var rett og slett ikke den rette for en nybegynner som meg. Den krevde en langt mer erfaren hundeeier, som kanskje kunne se gjennom alle de hissige utfallene og få roet den og taklet den hunden. Han ble returnert hjemme hos oppdretter. Det var mannen min som kjørte avgårde og leverte han, jeg bare gråt og orket ikke være med. Mannen min kom hjem og var imponert over oppdretters andre hunder som de hadde hjemme. De var snille, rolige og snille. Ingen som beit og snerret sånn som vår... Etter hva jeg hørte, så havnet hunden etter kort tid hos en ny, erfaren hundeeier som hadde hatt flere collier tidligere. Hvordan det gikk der, vet jeg ikke. Oppdretter ble ikke så blid på meg da jeg ga opp.... det er jeg veldig lei meg for, for jeg følte helt ærlig ikke at jeg maktet en så spesiell hund. Det gikk noe tid, noen måneder, og jeg gjorde en hel del research. Siden jeg ikke jobber, hadde jeg tid. Jeg satt i timesvis foran pc'en hver dag og leste om rasen, forsøkte å finne NOE opplysninger om at det fantes aggressive hunder blant dem, om det var noe problem osv. Kunne ikke finne noe som helst om det. Ingenting. Jeg hadde etterhvert kjøpt mange sheltie-bøker om rasen, og ingen av dem nevnte noengang noe om aggressjon - sånn er rasen rett og slett ikke. Etterhvert ble jeg mer og mer overbevist om at den hunden hadde vært en sånn "once in a life time" hund... du møter ikke på en sånn sheltie igjen. Det var rett og slett maks uflaks og sinnsykt dårlig kjemi mellom oss. Kan ikke ha vært noe annet. Men han hadde da dårlig kjemi med de forrige eierne også da... Det var fortvilende å tenke på at den hunden skulle ødelegge hele min fremtid og skremme meg vekk fra tanken på et liv med en sheltie. Jeg ønsket meg sånn en normal sheltie! Etterhvert, etter samtaler med mannen min og sønnen min, der jeg faktisk garanterte dem at det ville ikke skje igjen at vi fikk et sånt individ, så gikk de med på at vi skaffet en ny sheltie. En dag fant jeg den nye hunden, en annen oppdretter i et annet fylke. Jeg valgte en tispe denne gangen, og hun viste seg å være den nydeligste og snilleste hunden jeg noengang har møtt. Så herlig! Midt i blinken. Traff meg rett i hjerterota da jeg var og kikket på henne i valpekassa, tre uker før leveringstidspunktet. Da hun kom hjem til oss, viste det seg at hun var akkurat som rasen pleier å være; hun var snill og grei som dagen var lang, lettlært og vennlig, oppmerksom og kontaktsøkende, og vi følte oss trygge med henne omtrent fra dag en. Guttungen i huset var noe skeptisk først, etter erfaringen med første hunden, men det tok bare noen dager før han skjønte at DETTE var slik en valp faktisk skal være :- ) I dag har jeg to sheltier!

Det var også en måte å vri det på...Ingen har sagt at det er greit. Du legger ut stråmenn her. Brems. Det handler om å først og fremst feie for sin egen dør, der man faktisk har håp om å oppnå noen konkrete, håndfaste resultater. Det handler om å skjønne at vi kan ikke redde verden, og vi kan ikke la være å gjøre noe HER bare fordi vi ikke kan endre alle andre lands syn på saken samtidig. Vi i Norge kan ikke forby andre land noe som helst. De får ta seg av sine egne hunder og vedta egne lover for hundehold. Det er strengt tatt ikke vår jobb å passe alle andre lands hundehold eller hunder, selv om mange eiere av Romania-importerte løshunder mener noe annet.

Kan slettes. Har svart i tråden tidligere, men glemte det

Hvem er det som betaler 56.000 kroner for en 9 år gammel hannhund????

De skriver jo om virkelige personer og virkelige hendelser med hunder. Så hva er det som plager deg? At det tas opp? Fakta skal jo frem. At det faktisk finnes så mange drittbikkjer som skulle vært avlivet forlengst rundt omkring er vel ikke noe nytt som skjer bare "nå for tiden". At det var en rottweiler overrasker meg ikke... og nå får jeg vel en kule sendt etter meg for at jeg sa det også.