MiO

Ja man skal gi til begge hundene, hvis man har en valp og en voksen. Dette fordi de gjerne sleiker hverandre rundt munnen eller f.eks. et par slikk rundt snuten eller dype sniff bak, er typiske ting som kan overføre ormegg og smitte. Jeg fikk klar beskjed på veterinærkontoret om dette da jeg kjøpte yngste hunden min og han skulle gjennom ormekurene sine som valp. Da skulle den voksne også ha. Ormekur til begge ble skrevet ut på resept, for som hun sa; har èn hund det, har sannsynligvis begge, når de bor så tett.

Siterer fra artikkel hos Nordstrand dyreklinikk: "Reise med hund og katt" "VAKSINASJON I samråd med veterinæren må de nødvendige vaksinasjoner gjennomføres. All vaksinasjon vil bli skrevet inn i et eget pass. Hunder og katter som skal inn til Norge må være rabiesvaksinerte. Hunder og katter skal være vaksinert mot rabies etter vaksineprodusentens anbefaling (vanligvis tidligst når den er tre måneder gammel). Den kan ikke innføres før 21 dager etter at den er vaksinert. Kravet om rabiesvaksinering gjelder også ved innreise fra rabiesfrie stater, men ikke fra Sverige. Revaksinering mot rabies er pr idag etter 1 år, dvs maksimun 365 dagers intervall. Dersom dette ikke overholdes må man vente nye 21 dager før innreise." Artikkelen er datert våren 2013 og opplyser at det ovenforstående er nye regler som gjelder.

Tre mnd gamle kan de få vaksinen, så skal det gå 21 dager, så kan de eksporteres. Altså vil valpene være 3 måneder og 3 uker gamle, nesten 4 mnd. Det var det jeg leste en plass.

Du finner ikke noe kryss å stenge den reklamen med...? Når det dukker opp sånne reklamer øverst på sonen på pc-skjermen min, så finnes det et lite kryss man kan klikke på for å forhindre at akkurat den reklamen popper opp igjen. Beveger man musemarkøren over krysset uten å klikke, så står det "Ikke vis denne annonsen igjen" da. Se bilde med pil. Finnes ikke den muligheten på ipad? .

Jeg blir litt småsjokkert over at det er så mange som aksepterer at en hund som knurrer for både det ene og det andre i dagliglivet. Selv ville jeg blitt veldig nervøs og vàr i omgang med en hund som drev med knurring til stadighet. Knurring kan være en trussel fra hundens side, og at familiehunden skulle finne det for godt å drive og true oss i hytt og vær, det hadde jeg hatt vanskelig for å godta. Knurring under lek skjer hele tiden, men da er det helt klart lek og har en annen tone. 100% godtatt knurring, selvfølgelig. Jeg tenker godt etter nå, og kunne først ikke komme på noen tilfeller der noen av mine hunder har knurret til meg eller oss i familien. Men så kom jeg på det: av mine to hunder er det kun den ene, hannen, som har knurret mot meg noengang. Det har skjedd noen få ganger i forbindelse med stell (børsting). Han likte ikke at jeg prøvde og gre han under buken, i nærheten av "skrotet" hans. Derfor har jeg barbert litt under der, for å slippe griseri med urin i pelsen som lager skitne floker. Og når pelsen er klippet kort der, slipper jeg å gre, så da slipper vi situasjonen der han kan komme til å knurre. Min reaksjon på den slags knurring? Han fikk skarpt tilsnakk av meg da han prøvde å bestemme selv at han ikke skulle børstes, og etter et par-tre ganger så ga han seg med det siden han fikk svar tilbake om å bare hoppe og drite i det. Nå sitter han og innfinner seg med sin skjebne, med et oppgitt og lett lidende uttrykk i fjeset når han gres. Jeg tror han i smug liker å gres oppå ryggen og langsmed sidene da, for da begynner han å blunke sånn sakte og søvnig :- ) Han får en liten hundekjeks til avslutning på det hele da, så det er plaster på såret for all den "lidelse" jeg utsetter han for Kan aldri huske at tispen jeg har, har knurret noen gang mot meg - ikke annet enn under drakamplek, men da er det jo ikke reell knurring med aggressive undertoner, men kun lek. Begge hundene mine har en yndlingsplass når de er inne; de ligger på sofaryggen og kikker ut gjennom det store stuevinduet vårt. Da ser de inngangspartiet og hvem som kommer og går både til oss og til naboene. Da hender det jeg hører han lille tøffingen min (hannhunden) knurrer når han ser noe han ville likt å kjefte på. Blir det lengre knurring, annet enn et lite knurr bare, så ber jeg han kutte ut. Da gjør han det. Jeg forteller han at naboer har lov til å komme og gå uten at han skal bry seg. De forsøker ikke komme inn til oss eller i vår hage, så det får han tåle uten å ty til knurring.

http://www.tv2.no/2014/02/28/nyheter/innenriks/5363807#.UxA5JoWHaLc Politiet vet ikke hvilke hunder som er farlige, de fører ingen statistikk.

Jeg har to sheltier og de legger lett på seg av mat som er ment for mennesker. Veldig lett! Tispen er en del tyngre enn hannen, merkelig nok, siden de får eksakt samme mengde av både mat og snacks og belønninger. Får den ene noe, får den andre det samme. Men likevel, kiloene setter seg mest på tispen. Uansett; ifjor hadde jeg et slankeprosjekt gående på dem, og lyktes med det ganske bra. Alt jeg gjorde, var å kutte ut alle godbiter og sånne ekstra ting. Det var rett og slett nødvendig å kutte ut alle "smaksprøvene" på vår mat, f.eks. de som de fikk mens jeg sto og skjærte opp og tilberedte middagen vår osv. Smaksprøve av restene på tallerkenen ble det også ofte.... Alt i alt for mye, ble det. Slanking måtte til, og alle slike smaksprøver fra vår mat ble borte. Hundematen (Orijen tørrfôr) forble urørt, de fikk samme mengde som før. Det funket strålende over tid. Når snacksen ble borte, gikk vekta ned. Tispen gikk ned omtrent 20% av kroppsvekten. Hannen var slank fra før, og ble nesten litt tynn, for han gikk med i dragsuget kan man si, når jeg slanket tispen ble jo han litt slanket også, siden ingen av dem fikk noe utenom hundematen i skåla lenger. Tispen var nesten nede i hva jeg ønsket som match-vekt, men så... så ble jeg slappere mtp "reglene" og begynte å la de få smake ditt og datt igjen på slutten av året... Nå er de blitt for tjukke igjen begge to, så nå er det ny "slanking" og kutte ut alle godbiter. De får fremdeles den samme maten i skåla, det er godbitene vi kutter ut. Det eneste de får nå,er hundefôret sitt i matskåla to ganger om dagen. En gang i uka ca byttes et tørrfôr-måltid på kvelden ut med en porsjon tørkede kyllinghalser til hver. Fin knaske-trim for tennene. De får tre stk hver, en sånn veier bare noen få gram. Hvis det er noe som trengs å belønnes for å understreke hvor utrolig flink de har vært, og lære hunden at å gjenta dette kan lønne seg, så vanker det en bit hundekjeks (av denne typen fra James Wellbeloved, de elsker dem! Inneholder ikke hvete og ris osv). F.eks. innkalling på tur. Når vi møter andre hunder. Kommer hannhunden min da på innkalling og lar den andre hunden være, så får han en hundekjeks som belønning. Det har han skjønt nå, og på turen i går kom han lett på innkalling hver gang vi møtte en hund, FIRE ganger på den timen vi var på tur. Jeg er stolt av han! Han er blitt så flink.

http://www.tv2.no/2014/02/26/nyheter/innenriks/dyrene/fido/5361766#.Uw8GI4WHaLc " Politiet i Salten har bestemt at Fido ikke skal avlives, men omplasseres. Hunden Fido har ved et tilfelle gått til angrep på og bitt en person. Han har også ved flere andre anledninger utvist skremmende adferd ved at han blant annet har gått til angrep på andre hunder, skriver politiet i en pressemelding." Personlig synes jeg det er en uting å drive og flytte på problemet i sånne tilfeller der en hund har utvist aggressiv atferd. Har en hund begynt å bite folk, er det lite sannsynlig at det vil forandre på noe å flytte på hunden. Hunden har fremdeles samme innstilling til biting. Jeg ville aldri i verden overtatt en hund som har bitt folk og angriper andre hunder, og det tror jeg 99.9% av folk mener det samme om. Bare spesielt interesserte tar en slik sjanse.

Personlig tror jeg ikke jeg hadde våget å kjøpe en valp med såpass alvorlig tannstillingsfeil som det der. At hjørnetennene i underkjeven går opp i gummen er ille. Det kan medføre operasjoner og trekking senere, behandlinger som du selv må betale og som kan bli fryktelig dyre. Selv om valpen er billig i innkjøp, har den med tannfeil potensiale til å bli den aller dyreste hunden du har hatt...Tannbehandlinger hos veterinærer er ikke akkurat billige, det er svindyrt, og det er penger du må dekke av egen lomme siden forsikringsselskapene ikke dekker noe valpen er født med. Å satse på at "det retter seg av seg selv når den vokser til" hadde jeg ikke våget. Det er rett og slett for dyrt med veterinær.

"De ungarske forskerne fant at hundehjernen og menneskehjernen reagerte likt når de hørte mennesker prate, og på følelsesladde lyder som gråt eller latter. " De burde prøvd å vise hundene menneskelige ansiktsuttrykk i tillegg. Veldig mange hunder er mestere i å lese menneskenes kroppsspråk. De ser nesten mer på det enn toneleiet, er min erfaring. Men ja, jeg føler at den ene av mine to hunder "forstår meg" ganske så bra. Av mine to hunder er det tispen, den eldste, som er mest vàr og oppmerksom på mine ansiktsuttrykk og mitt humør, rett og slett. Ser jeg sint ut i fjeset, eller bare irritert, litt stram rundt leppa eller øyenbryn som trekker seg litt sammen og stirre på henne...she knows it. Trenger ikke ha sagt et ord til henne. Da legger hun ørene flatt og unnskyldene bakover med en gang og blir litt "flat". Hannhunden derimot, et år yngre, bryr seg egentlig ikke om ansiktsuttrykk så mye. Han er derimot veldig oppmerksom på stemmeleie. Som testen i artikkelen nevner. Alt som kommer ut av oss i form av lyder fra mennesker i familien, han lytter med ørene på stilk og stirrer oss oppmerksomt inn i ansiktet for å prøve og forstå. Kunne jo være at vi nevner ordet "mat" eller "tur" inni alt vrøvelet... ? Men dersom han f.eks. legger sin lange snute på bordet og driver og sniffer og er litt nærgående det som står der, noe som ikke er lov, så holder det å si navnet hans eller "ikke røre" eller "ta bort snuta" i et litt strengt tonefall. Han trenger ikke forstå hva ordene betyr, så jeg kunne i prinsippet sagt hva som helst, han forstår tonefallet. "Ok, dette var ikke ønskelig - så jeg slutter". Han er veldig flink til det, å endre atferd etter tilsnakk. Han blir helt tullete hvis jeg lager lyder han ikke forstår, som f.eks smattelyder eller smekker med tunga og sånn. Nå tror jeg ikke jeg har begynt å gråte eller noe sånn på svært lenge, kan ikke huske en eneste gang så lenge jeg har hatt hund, så hvordan hunden(e) ville reagert på det, er jeg usikker på. Tror nok de fremmede og merkelige lydene ville fremkalt en eller annen reaksjon, ja. Mest fordi de blir usikre. Jeg vet ikke om de hadde forstått så mye hva det betydde, at jeg faktisk var lei meg. Det tror jeg ikke de hadde skjønt, mer at oppførselen min var urovekkende for dem fordi den var så merkelig og ukjent.

Marsvin får også sånne raptuser når de er ekstra glade og fornøyde. F.eks. når de blir satt tilbake i buret etter rengjøring og det er fyllt på med grønnsaker, høy og pellets Da blir det gledesutbrudd, og de spretter rett til værs - vi kalte det "å popcorne". De spretter jo som et nypoppet popcorn, pop-pop. Leste uttrykket på en engelskspråklig side en gang (at marsvin driver med "popcorning" når de er glade og spretter sprelske rett til værs) og siden adopterte vi det til de to marsvingutta våre. De bodde i utebur med tak over halve om sommeren. Svært og tungt, men vi flyttet på det jevnlig hele sommeren så de kunne beite ned bakken for gress før de ble flyttet på ny. Vet at innlegget jeg siterer er gammelt, men jeg kom over denne artige tråden først nå Sååå mye søte kaninbilder her!

Ja, det er normalt. Hunder peser når de har vondt og det er en måte å takle det på. Riene gjør at hunden peser.

Når du er oppvokst på tjukkeste østkant i Oslo kan det fort bli uttalt sånn, jo Men ok, I stand corrected!

Navn da? Må jo snakke om det også, hehe!

Likte navnet jeg også, passer perfekt. Lykke til med firmaet, håper du lykkes

Hvis han løper fordi han ser en annen hund og vil bort til den, er jeg nødt til å gå etter og følge etter han. Den fremmede hunden er, uansett hva jeg gjør, mer interessant enn jeg er for øyeblikket, og jeg er nødt til å følge etter for å kunne gripe inn hvis det blir bråk...Og det er det overhengende fare for. Han har hittil ikke direkte slåss med noen, men det er bare flaks tror jeg. Ja, jeg sier "han" og ikke "hun" fordi det er alltid og uten unntak hannhunden av mine to hunder som løper bort til andre hunder - hvis noen av de løper bort overhodet da. Tispen har aldri gjort det, hun er rett og slett ikke særlig interessert og er heller skeptisk til å hilse på andre. Hannhunden derimot KAN finne på å gjøre det. Kommer litt an på hvor nær oss de rekker å komme før JEG ser dem. Jeg bruker å kalle inn hannhunden og ha han gående ved siden av meg og ber om kontakt (han må se meg inn i øynene) og lokker med en belønning. Det har fungert mens han er løs, men er jeg usikker på den andre hunden (ser den aggressiv ut e.l) så tar jeg min i bånd mens vi passerer. Han er blitt flinkere, det skal han ha. Han spretten min modnes vel litt i hodet, han også, etterhvert At hundene stikker av fra meg og ikke kommer på innkalling fordi det er noe annet, har jeg *bank-i-bordet* til dags dato aldri opplevd. Meeen...Nå kommer jeg vel til å oppleve det ganske snart, bare fordi jeg var så dum å si det høyt! (litt overtroisk?) Enden på visa er: stikker hunden av for å komme seg bort til en annen hund; da følger jeg alltid etter og henter dyret. OM de hadde stukket av fordi de var redd for noe, hadde jeg fulgt etter da også, for å se hvilken vei de forsvant, mens jeg ropte. OM de hadde funnet noe interessant å jage? Vel, det har jeg aldri opplevd. De har jaget fugler, men det er snakk om noen meters radius fra meg og innenfor synsvidde. Ingen krise altså. Noe annet som har ført dem ut av min synsvidde? Hmm..jo, nå kom jeg på det! De HAR stukket av fra meg EN gang! Denne ene gangen skjedde det på et øyeblikk. Jeg hadde begge hundene bak meg, de hoppet rundt i det høye gresset, mens vi gikk oppover en svært lang bakke. Til venstre for oss var skogkanten, 10-15 meter unna. Jeg gikk og snakket med sønnen min, og brått oppdaget jeg at løpelydene fra hundene var borte. Jeg kikket bak meg, og begge var søkk vekk!? Fattet ikke hvordan det kunne gå til, men jeg antok raskt at de hadde stukket mot skogen, ikke boligfeltet. Sjekket skogkanten og der så jeg høyt gress som var trampet ned på et sted, så jeg gikk inn i skogen derfra. Etter noen få meter fant jeg begge hundene nede i et søkk i terrenget... de sto og råspiste og glefset i seg ROGN, av alle ting. En diger oransje blokk med frossen fiskerogn lå på bakken, og hundene glefset i seg så fort de kunne,fordi de så at jeg kom og antageligvis ville stoppe dem. Hvilket jeg gjorde, så klart. Kan ikke stikkes under en stol at jeg var forbanna, både fordi de stakk av men også fordi de spiste fremmed mat på bakken. Hva vet vel jeg om hva som er grunnen til at den digre blokken med fiskerogn lå der? Kanskje var den bedervet og derfor kastet? Kanskje noen perverse folk fant det moro å forgifte den og så legge den ut for å ta livet av løse katter og hunder? Det er sånt man ikke vet, når man finner noe så uventet i skogkanten. Den var svær også, den frosne blokka med rogn..! Fatter ikke hva slags folk som kan ha kastet den ute. Uansett, båndet ble satt på begge hundene og de ble tauet bryskt med mens jeg kjeftet på dem, rimelig sinna fordi jeg også var redd for hva de hadde fått i seg. Så for meg diarè og spying det neste døgnet...eller enda verre, forgiftning. Så sånn reagerte jeg den gangen de stakk av...sikkert ikke korrekt, men. PS! Rogn-spisingen fikk ingen følger overhodet, hverken diarè eller noe, så det gikk bra.

Trener du? Les i så fall denne artikkelen mht ekstra inntak av div. vitaminer som C-vitamin osv: http://www.side2.no/helse/ny-studie-har-vakt-oppsikt/5158373.html

Alaskan husky er ingen rase Det er en blanding.Alaskan husky er bare kallenavnet på en form for blandingshunder. Blandingen kan bestå av så mye rart egentlig, men det er ingen offisiell stamtavle på dem og de er ikke reg. i Norsk Kennel Klubb da de altså er blandingshunder offisielt. Som regel har de litt Siberian Husky (som er en ren rase) i seg, og diverse andre raske og langbeinte hunder med god utholdenhet. Det er en blanding som er avlet frem med et formål; å få gode, sterke, raske og utholdende hunder til løp. Det er alt:-) Siberian Husky og Alaskan Husky er altså to forskjellige ting; den førstnevnte en rase, den sistnevnte en blanding som gjerne inneholder Siberian Husky. PS! Det finnes også en polar-rase til som heter Alaskan Malamute, som kan være litt lett å sammenblande pga navnelikheten. Men Alaskan Malamute brukes ikke i Alaskan Husky blandingene etter hva jeg har lest, da de er for store og tunge til å løpe så fort som ønsket. Men de er seige og utholdende,da.

Du skriver to ganger i ditt innlegg at maten som har blitt tilbudt hunden skal kastes etterpå? Det er vel litt drøyt å skulle kaste fullgod og urørt mat i søpla, hver dag kanskje, når det bare har vært fremme i romtemperatur i kun ti minutter...? Snakker om sløsing. Jeg ville personlig tatt litt plastfolie over og satt det inn i kjøleskapet igjen. Maten som er i skåla er like holdbar som resten av ferskvarefôret hunden får. Det er snakk om bare kort tid maten står fremme i romtemperatur, og de minuttene er ikke nok til å gjøre den dårlig iallefall. Den tåler nok å serveres på nytt i et par dager minst, hvis man passer på antall minutter ute i romtemperatur. Tørrfôr er enda mere holdbart (så sant man ikke driver og sper det ut med vann da)

Jeg ville personlig gått ut fra at en hund av den størrelsen fint klarer å få en så liten pinnebit til å passere den naturlige veien, uten nevneverdige problemer. Følg med på det han "leverer" fra seg på bakken de neste par-tre dagene, så ser du om den kommer ut igjen. Sjekk alt, rot i det med en pinne om nødvendig, så du blir sikker på at pinnebiten er kommet ut. Gjør den ikke det i løpet av uka, ville jeg forhørt meg med en veterinær på telefon, kanskje sånn rundt onsdag/torsdag (det er mandag i dag).

http://www.vetscan.no/agria-inngar-banebrytende-avtale-med-vetscan/ "Agria Dyreforsikring har inngått en avtale med VetScan AS som gir dyr tilgang til avansert CT & MRI- diagnostikk for sine forsikringskunder. – Det er ikke hver dag man informere om at noe blir både bedre og billigere på samme tid, sier Christian Geelmuyden i Agria Dyreforsikring."

Det pleier som regel å ta noen dager, opp til en uke, før gamlehunden i et hjem tar til seg den lille ufyselige valpe-tingen som plutselig trenger seg på Her tok det ganske nøyaktig en uke. Litt oppmykning dag fem og seks, hun stakk ikke avgårde når han nærmet seg lenger, og dag sju var alt plutselig greit. Da lå de og tannfektet og koste seg. I dag er de uadskillelige og perlevenner Det vil nok gå bedre og bedre med dine også, og de blir bedre venner jo eldre valpen blir (da forstår den mer av "god hundeoppførsel" og lever ikke på valpelisens hele tiden). Lykke til. Det var en utrolig søt cocker-valp du hadde fått deg :- )

Mine to lever i "flokk" og de elsker hverandre så mye som to hunder kan, tror jeg De følger hverandre i ett og alt og henger sammen som erteris. De ligger også sammen på sofakanten og skuer ut gjennom det store stuevinduet (som vender mot inngangsdøren, så de ser alle som kommer og går...!) sammen. Ellers pleier de ikke å ligge sammen når de hviler. Men det er egentlig en lettelse å se, så tett som de er ellers. De finner hver sin plass, gjerne på forskjellige underlag. Hannhunden liker best gulvet eller hundesenga, mens tispen som regel velger sofaen - en stund. Etter en stund blir det varmt og da går hun også ned på gulvet. Jeg regnet egentlig aldri med noe problemer med disse to da jeg kjøpte hund nr to, for jeg valgte en av hvert kjønn samt at det er veldig lite aggressjon ute og går i denne rasen. Oddsen for at det ville bli venner av dem var altså svært gode. Det virker som de av en eller annen grunn selv VET hvilken rase de er og hvem som er deres like Snodig. Men de blir aldri så glade som når de treffer andre sheltier, det er spesielt stas og da krangles det ikke.