MiO

Oj, ja du kan sannelig kunsten til å få det til å høres koselig ut å være valpekjøper på besøk hos deg - man føler seg hjertelig velkommen som "et nødvendig onde"! Med den innstillingen så er det kanskje ikke så sannsynlig at du vil plages med at valpekjøperne renner ned dørene hver uke. Lykke til med kullet uansett. Er det puddel eller belger det blir valper på, forresten?

Akkurat det tallet var et normalt anslag, at valpekjøpere gjerne begynner å besøke jevnlig fra når valpen er noen få uker gammel. Kanskje 3-4 uker gamle, til de er leveringsklare ved 8 uker. Det skulle bli sånn rundt fem uker tilsammen pr valpekjøper. Hver dag, for det er 7 dager i en uke, og det var snakk om 10 personer eller familier pr uke, så jeg spredde dem utover uka da muligens ikke alle kommer samme ukedag for alle kan jo ikke samtidig som regel. Eller foretrekker du 10 stk på EN dag, alle sammen pakket sammen på søndag? Det vil jo hjelpe...

Det er ingen som har fremstilt det sånn. Ta på deg et par andre briller når du leser - det var ingen som mente det så negativt som du fremstiller det her. Jeg oppfattet det slett ikke på det viset. Som det ble nevnt i eksempelet, om man har 10 valper og alle valpene har kjøpere som vil komme en gang i uka, HVER UKE, så sier det seg selv at det blir en umulig oppgave for oppdretter. Man har da et liv utenom, kanskje også familie og unger som skal ha hjelp med lekser og aktiviteter og så videre. Jeg ser iallefall ikke for meg at noen skulle orke å skulle være vertskap for 10 familier HVER dag og hver uke i kanskje 5 uker fremover - det er besøk hver eneste dag, hver uke, og noen ganger flere familier på samme dag! Selv i overkant sosiale folk flest hadde slitt seg ut og ikke hatt tid og energi til å følge opp alt annet som jeg skulle være gjort. Jeg tviler på at du hadde giddet det, du heller. Men jeg vet jo ikke selvsagt. Du er jo kanskje en sånn derre Wonderwoman - liksom

Jeg har besøkt valpene mine, ja, før jeg hentet. En gang på hver av dem (jeg har to hunder, kjøpt i hhv 2011 og 2012). De var begge fem uker gamle på tidspunktet da jeg besøkte de. Det var ganske lang reise, tror det var ca 3 timers kjøring hver vei om jeg ikke husker feil, på begge valpene. Tilfeldighetene ville det sånn at selv om de var fra ulike oppdrettere, så bodde oppdretterne i samme fylke. Jeg bor rett utenfor Oslo. På første valpen, som jeg fant til salgs på Finn.no (stedet alle elsker å hate ) så kontaktet jeg først oppdretter og hørte på kjønn osv på valpene. Den jeg ville ha var fremdeles ledig og var riktig kjønn, så da booket jeg et besøk hos oppdretter for å se på valpen (tispe, farge blue merle, var det jeg ville ha) litt frem i tid når valpene ble fem uker. Da tok jeg med sønnen min, som til sin store begeistring og forbløffelse faktisk fikk en fridag fra skolen for å bli med mamma for å se på vår kommende valp! :- ) Spennende! En helt vanlig tirsdag, og han fikk fri - det husker han med glad undring ennå :-) Vi tok toget, lang reise egentlig, kostet mange hundre kroner i billetter for oss begge to tur/retur, men det var det verdt! Oppdretter var veldig koselig og vartet opp for oss, og etterhvert som besøket skred mot sin slutt, ble vi gjensidig enige om at, joda, jeg skal få kjøpe den valpen jeg gjerne ville ha, og jeg fikk kontonr og sum for "deponerings-summen", eller hva jeg skal kalle det. Sum som ikke refunderes om kjøper ombestemmer seg. Da jeg kom hjem samme kvelden, logget jeg meg rett inn på nettbanken og betalte 3000,-. 3 uker senere kjørte hele familien bil sammen og hentet valpen vår, når den var gammel nok. Da var det helg, så vi slapp å ta fri fra skole/jobb. Da hadde jeg med meg restbeløpet for valpen i kontanter, som ble betalt på stedet. Med valp nr to, som jeg fant via research over tid og søk på sheltieoppdrettere på nettet, kjørte vi hele familien og hilste på oppdretter med bil. Det var enklere enn togreise, selv om det tok omtrent like lang tid totalt. Vi fikk hilse på alle oppdretters hunder, en hel bande. Valpene var kjempefine, de ble godt ivaretatt fikk jeg inntrykk av, og jeg ble veldig imponert over en viss side ved denne oppdretterens sheltier. I motsetning til mange andre sheltier så var ikke disse reserverte eller skeptiske til fremmede i det hele tatt. Rasestandarden nevner at de har en viss reservasjon mot mennesker, og det er veldig vanlig at de unngår fremmede. Men det hadde altså ikke disse - de sto i kø for å få kos og klapp av oss besøkende, og var så kosete som bare det Hvis jeg satt og klappet og koste med en valp i fanget, så kunne det f.eks. komme bort en av de voksne, smyge seg inntil bena mine og lene kroppen sin mot knærne mine som for å si: "Her er jeg, klapp meg da!" Det likte jeg veldig godt, alle hundene var sånn. Begge foreldrene til valpene var der, så jeg fikk hilse på både far og mor (pluss en gjeng andre sheltier), og sett hvordan de var. Det var en fordel. Det viste seg også senere at valpen min arvet denne hjertelige og vennlige naturen overfor fremmede. Han blir sprettende glad og lykkelig når han ser fremmede og vil så gjerne hilse begeistret på alle og få en kos. For mye av det gode faktisk, for han stormer jo mot alle vi møter på tur, uansett om de vil det eller ikke...! (måtte lære bort det siden ikke alle liker hunder, men det er en annen historie, men det gikk heldigvis bra)

Rasemessig ser dette ut til å være en moloss av et slag, fransk mastiff, muligens samme rase som var involvert i den angreps-episoden på en lekeplass på Sørlandet her i Norge i fjor sommer. Artikkelen handler om en hendelse som skjedde i Leicestershire, midt i England. Barnet som ble angrepet, en fire år gammel jente, ble forsøkt reddet av sin desperate mor som stakk hunden med kniv for å få den til å slippe barnet. Det var ingen fremmed hund, men familiens egen.... (selv om de hadde overtatt den bare fire uker tidligere, omplasseringshund) Ingen farlige bilder i artikkelen om noen vegrer seg for å se slikt. http://www.tv2.no/nyheter/utenriks/lexi-4-ble-bitt-i-hjel-av-familiehunden-4151470.html http://www.bbc.co.uk/news/uk-24831822 Dette viser vel en gang for alle at det er ikke alt av hunder som bør omplasseres....(for jeg kan ikke hjelpe for at jeg etter å ha lest dette, sitter igjen med en mistanke om at denne hunden kan ha vist aggressjon eller uønsket atferd før, og at det var grunnen til at den ble omplassert i utgangspunktet, og så har bare ikke forrige eierne opplyst om hundens lynne fordi de ville hevne at de ble fratatt hunden pga mishandling?) PS! Ser nå at samtidig som da jeg skrev min post, var det en annen som skrev innlegg om samme hendelse her under "Hundesaker i Media". Mens jeg skrev min, postet den andre personen sin, så da ble det dobbelt. Sorry. Det var ikke noe innlegg der om saken da jeg startet å skrive mitt innlegg.

Sitat fra siste del av artikkelen det linkes til; "Mattilsynet vurderer nå å kutte ut hele muligheten til å ta inn valper og katter under tre måneder fra alle land." Kan de bestemme det da, og sitte og lage sine egne lover? (trodde det var storting og regjering som la frem og stemte over hvilke nye lover som skal vedtas?)

Det er tydeligvis litt forskjellige meninger ute og går blant veterinærer om hvor ofte det bør gis til valper, og myndighetene har også endret sine anbefalinger de senere årene for voksne hunder. Men utifra hva jeg kan lese meg til på diverse sider fra veterinærklinikker osv på nett ang. valper, så anbefales det faktisk en kur ved 12 ukers alder (3 mnd) også, i tillegg til 6 mnd. Mine to hunder fikk (foruten ormekurene i valpekassa hos oppdretter) iallefall ormekur ved 3 mnd, 6 mnd og deretter ved 1 år. Fra 1 års alder av sa veterinæren at det kun var ved påvist behov, ikke "rutinemessig", som gjelder. Siden valpen din hadde fått flere ormekurer bare uker i forveien (hos oppdretter) så ser ikke jeg på det som noen krise at den ikke fikk det ved 3 mnd. Men det er helt riktig å følge med på det som kommer ut i bakenden på valper og hunder, for å evt oppdage at det er orm der. DA kan man be veterinæren om en kur til hunden, slik du gjorde. Det er som de andre sier her, litt forskjellige rutiner ute og går hos ulike veterinærer. Tidligere her i landet har man hatt en "felles anbefaling", og det var "å tenke forebyggende" og at folk sto fritt til å gi hundene sine ormekurer i hytt og vær, uten at det faktisk var behov for det. Dette med tanke på "i tilfelle det er noe...", noe som har over årene medført at en del parasitter har vist tendens til å bli immune mot virkestoffene i medisinene, de har blitt resistente! Dette er farlig for oss, for hva gjør man da? Resistens oppstår ved feil bruk (f.eks. for lav dose ifht hundens vekt osv) og overforbruk av visse medisiner i samfunnet. Noe annet som er svært interessant er at lab.tester har vist at kun 5% av hundene i samfunnet vårt faktisk HAR orm i avføringen sin. Det betyr at svimlende 95% av hundene har fått medisiner helt uten grunn - og dette har pågått i samfunnet i mange, mange år! Myndighetene har derfor gått bort fra anbefalingene om å gi voksne hunder ormekurer rutinemessig en eller to ganger i året - Det skal ikke gis uten å først ha fått påvist orm ved kontroll. Enten at man ser det selv i avføringen, eller at man leverer prøve hos veterinær. Nå er også ormekurene lagt på resept som man må få fra veterinæren. Dette for å forhindre videre resistens blant parasittene og overforbruk blant folk. Jeg var imidlertid på tur i skogen med hundene her om dagen, da den ene hunden min fikk øye på en dau mus som lå på stien - og spiste den på et blunk før jeg rakk å gripe inn. *urk* Fulle av utøy og parasitter, sånne småkryp som de der. Jeg sa fra til veterinæren, og vi fikk da resept på et spesielt antiparasittmiddel (ikke det samme som hundene fikk som valper), selv om ikke hunden ble kontrollert først for å se OM hun hadde fått parasitter av det. Man regner åtsel i skogen som garanterte smittebærere, så derfor blir det gitt ormekur etter en slik episode uansett.Verdt å huske på hvis du ser hunden spise noe dødt dyr i naturen. Som valper fikk mine to hunder middel i kremform, sprøytet inn i munnen fra en tube. Dette middelet som de nå fikk pga musa, var annerledes, het noe annet også, og var i form av en tablett, gitt èn gang. Siden jeg har to hunder i hus, fikk begge kur, selv om bare den ene spiste mus.. Dette pga de smitter hverandre lett med vask med tunga osv.

http://www.vestnytt.no/aktuelt/Svein-Bergh-foreslar-hundeavgift-93460.html "Både rådmann Steinar Nesse i Fjell og Vestnytt trudde først det var ein spøk, men Svein Bergh meiner det alvorleg. Den elles så skatt- og avgiftskritiske Svein Bergh i Sotralista tar no til orde for ei avgift som han håpar kan bidra til å redusera talet på firbeinte i Fjell kommune. - Eg er sikker på at det finst fire-fem tusen hundar i Fjell. Ein må jo nærast ta på seg oljeklede og støvlar om ein skal gå på vegar eller gangvegar utan å få hundeskit på seg. Det ligg hundeskit overalt, meiner Bergh. 10.000 kroner per hund Han meiner ein skatt på minimum 10.000 kroner per hund vil vera passe."

Linken ovenfor virket ikke da jeg klikket på den. Fant artikkelen på egenhånd. Legger den ut her på nytt i tilfelle det gjelder andre også.

Mitt siste kjøp, som jeg kjøper med jevne mellomrom, er en haug med poser med tørkede kyllinghalser. Kjøper dem fra Petworld, for de har god pris og 200 grams poser. Noen steder selger de halvparten så store poser for samme prisen...! Googlet meg frem og lette rundt etter beste tilbudet. Har kjøpt derfra det siste året eller litt lenger. Tørkede kyllinghalser gir fin trim for tennene på hundene. Dette er det eneste de får utenom sitt vanlige tørrfôr, da vi ble lei av å oppleve løse mager og slikt med to langhårede hunder... (dessuten er den ene av hundene litt for tung, så dietten er strengt begrenset - siden desember ifjor ble alt annet kuttet ut) Men disse kyllinghalsene får de altså. En gang i mellom, kanskje en gang i uka eller så, får de noen slike tørkede kyllinghalser istedenfor kveldsfôringen med tørrfôr (ikke begge deler). De elsker dem! Fint med noe å bruke jekslene på! http://www.petworld.no/no/artiklar/kyllingbiter-200-gram.html

Min eldste hund, tispe, går til døren og står der og stirrer og venter på at noen skal se henne. Ikke en lyd. Men grunnen til at hun går dit, kan være så forskjellig. Som regel er grunnen bare at hun vil ut i hagen, løpe litt rundt der for å kjefte på folk og dyr som går forbi; ikke fordi hun må gjøre fra seg. Derfor har vi i blant oversett henne med vilje når hun går og steller seg ved døra der, spesielt hvis det ikke er så lenge siden siste tur ut. Det straffet seg en gang for noen mnd siden, da det plutselig viste seg at hun faktisk måtte tisse, så hun gjorde det inne. Det er den eneste gangen hun har gjort noe inne siden hun ble husrein. Hannhunden, som er et år yngre, vet jeg ikke om han sier fra, han har aldri gjort det. Han har vel aldri hatt behov for å si fra heller, for begge mine to hunder blir sluppet ut så ofte i løpet av dagen at de sannsynligvis ikke rekker å få trang til å si fra. Vi har inngjerdet hage, så det de ikke gjør fra seg på tur, gjør de i hagen. De blir sluppet ut ganske mange ganger pr dag, i tilfelle de må noe (jeg er hjemmeværende, så de trenger aldri holde seg en hel arbeidsdag f.eks heller). Hvis jeg vet at en av hundene er løs i magen, er jeg ekstra påpasselig med å slippe ut ofte, men det er så sjelden de er det at jeg husker ikke sist. Det har heldigvis ikke skjedd inne. Tispen min har litt fikse ideer om tissing. Regner det eller er veldig vått etter nylig regnvær ute, er hun meget kritisk til å bevege seg ut. Hun snur i døra, eller snur etter et par meter og smetter inn igjen. I går morges tisset hun ute i hagen i 6-tiden på morgenen. Det var mannen min som tok henne ut før jobb. Deretter tilbød jeg henne turer ut i hagen for å tisse ca hver annen eller tredje time hele dagen, men det regnet og hun nektet å huke seg ned i det våte gresset. Løp bare tilbake og stilte seg på dørmatta utenfor døra for å bli sluppet inn igjen. Først 13 timer senere, i 19-tiden på kvelden, gikk hun med på å tisse igjen. Og da, da tisset hun leeeenge, skal jeg si deg Så hun er en merkelig skrue. Vil ikke bli våt i baken av regnvått gress og sånt, så hun kan holde seg en hel dag for å unngå det.

Hvis jeg på forhånd hadde understreket at hunden er aggressiv og derfor MÅ gå i bånd, og denne vennen likevel valgte å slippe den løs, så hadde jeg blitt rimelig forbannet over å bli presentert for en veterinærregning, ja. Jeg hadde forlangt at denne vennen i det minste delte regningen med meg, og ikke bare overlatt til meg å betale for dennes skjødesløshet. Ja, det er min hund, men jeg hadde sagt i fra om forholdsreglene og det er det. Sier man da ja til å passe en hund likevel, så påtar man seg også en del av ansvaret for hva som vil skje mens hunden er i dine hender.

Sukker er karbohydrater, ikke fett. Folk med galleblæreproblemer reagerer vel ofte på fet mat, med mye fett og olje i?

Det jeg hadde likt at hundene mine virkelig kunne, var å holde kjeft når jeg ber om det . Nyttesløst. De bjeffer og bjeffer når de er ute i hagen. Nå som det er mørkt om kveldene og alt løvet er falt av hekken, kan de se både virkelige og innbilte spøkelser på veien utenfor hagen og bjeffer i et sett. De TROR de ser noe, og så var det ingenting og ingen der.... jeg blir sprø. Går knapt å ha dem ute i hagen lenger. De setter i gang med det samme. Nåvel, nok klaging Jeg er glad i hundene mine, og jeg synes jeg har lært dem alt annet av det de trenger for å være gode og behagelige hunder å ha i hus. De er rolige inne, de går ned fra sofaen/sengen når jeg ber om det, de sitter pent og venter stille og rolig på maten sin og girer seg ikke opp selv om de sikkert vil det, de sover hele natten og venter til vi våkner med å stå opp (viktig for et dovendyr som meg), de sitter og venter pent på å få på båndet når vi skal på tur, og de kommer som regel når jeg roper. Unntaket er hannhunden, han kan gi blaffen når han får øye på en annen hund noen ganger. Men de streifer aldri langt avgårde, holder seg rundt meg på tur og kommer styrtende når jeg roper. Heldigvis, de bjeffer ikke inne, unntatt når det ringer på døren da, men det er for et minutt eller to, så blir det stille. Synes helheten teller mest i grunnen. Jeg vet ikke hva som er det viktigste for meg at hunden kan om jeg skal plukke ut EN ting. At de kommer når jeg roper, antar jeg. Som sagt kan hannhunden min ta seg friheter der, men jeg pleier å "være føre var", og kobler han fast med en gang jeg ser en annen hund i det fjerne. Så går vi rett forbi, og så slipper jeg han igjen når vi er kommet vel forbi. Det pussige er at han aldri løper TILBAKE på veien for å finne denne andre hunden igjen, selv om den kanskje er innen synsvidde til og med. Neida, han løper forover i den retningen vi går, og tenker heldigvis "by gones is by gones".

Spørsmålet som melder seg hos meg nå, er "Hvorfor tror du en hund skjønner NORSK?" :-) Du har tydeligvis aldri gått inn for å LÆRE hunden hva disse ordene faktisk betyr i handling, men du tror at den skal forstå deg, tre mnd gammel valp og nærmest født med norsk kunnskaper...? Det er faktisk overraskende mange nybakte hundeeiere som snakker i vei til hunden og så blir veldig overrasket over at valpen ikke gjør som de sier, eller slutter når de sier "nei". Da lurer folk på "Hva er i veien med valpen min, hvorfor skjønner ikke en hund hva jeg sier?" Folk tror rett og slett dyret er født med språkegenskaper og automatisk er født med evnen til å forstå hva "nei" skulle måtte bety, eller "gå ned" eller "Vær stille" eller hva som helst. "Det er mange veier til Rom" heter det, og det er flere måter å lære en hund ting på. Jeg valgte å vise hunden hva jeg ville, mange ganger og så belønne. Etter noen få forsøk skjønte hunden koblingen mellom kommandoen og handlingen, og utførte så handlingen når jeg sa ordene, i håp om å få belønningen (en godbit). Hunder er gløgge de, og kan forstå svært mange av våre ord, men vi må først lære dem hva ordene betyr! Når det gjelder f.eks. å få en hund ned av sofaen, var det ganske enkelt. Hunden satt i sofaen. Jeg tar den pent i halsbåndet, leier den rolig og pent ned samtidig som jeg sier tydelig "gå ned!" Vel nede på gulvet, en kjapp ros og så en spiselig godbit. Dette ble veldig godt likt av hunden, og den skjønner da at "ok, jeg fikk godbit når jeg gikk ned fra sofaen, da er det riktig og det lønner seg for meg å gjøre det!". Hunder gjør alltid det som lønner seg for dem. For de fleste hunder er en spiselig godbit mange, mange ganger bedre en muntlig ros, og du vil se at hunden din lærer MYE fortere om du belønner med godbiter (små!). Særlig siden du har en labrador, de er kjente matvrak. Bittesmå godbiter er nok, på str med en ert. Skjær opp en grillpølse f.eks, og ha litt i hånden mens du trener. Hold hånden med godbitene på ryggen. Belønn øyeblikkelig og i rett sekund. I det øyeblikket labbene til valpen går i gulvet på vei ned fra sofaen, frem med godbiten og ros. Forsinket belønning kan forvirre og forlenge læreprosessen, da hunden kan begynne og lure på hva du egentlig vil eller mener. Bruk en ettermiddag og kveld på å lære hunden din å gå ned fra sofaen. Gjenta 5-6 ganger, så tar du en pause på f.eks. en time. Gjenta senere på kvelden. Gjenta neste dag. Jeg tipper at det tar kanskje en eller to kvelder å lære hunden din hva det betyr når du sier "gå ned". Begge mine to hunder lærte rekordfort å gå ned fra sofaen på kommando med denne vise-metoden. Når det gjelder valpebiting, så er det et veldig vanlig problem blant mange hundeeiere. Nybakte valpeeiere blir sjokkerte hvor mye kraft og iherdighet det kan være i en liten valpemunn.... men sånn er det. Noen valper er verre enn andre. Når det gjelder å ta hånd om dette problemet, er det litt forskjellige metoder ute og går, og ikke alle rådene man får er like snille...! HUSK AT VALPEN IKKE VET BEDRE. Vis valpen hva du vil at den skal gjøre og ikke gjøre - på en vennlig måte uten bruk av smertestraff. Husk at valpen har brukt tennene til lek og utforsking hele sitt korte liv, og den har ikke fingre å ta i ting med som vi har. Den bruker munnen når den leker med sine søsken, og den bruker munnen når den vil leke-herje med deg. Det er opp til oss å lære hunden/valpen at vi mennesker er litt "softier" og ikke liker sånt. Og hvis du er KONSEKVENT hver gang valpen biter deg og gjør en mothandling, så vil den lære i løpet av få dager at den handlingen er uønsket. Noen hundeeiere tar f.eks. og monterer en øyeskrue i en gulvlist i et hjørne på stua (helst et sted der det ikke er noe valpen kan ødelegge). I denne øyeskruen er det bundet fast et hundebånd. Hver gang valpen attakkerer deg og biter, sier du "nei" litt morskt, og ikke noe mer, og samtidig leier du den bestemt og rolig bort til båndet, hekter den fast i det, og går din vei med ryggen til valpen. Ikke bry deg om "hyl og skrik". Vent med ryggen til, les et blad eller se på pc'en, ikke gi valpen noen kontakt, bare vent - til valpen er rolig. Tar det fem minutter, så tar det fem minutter. Tar det ti minutter, så gjør det det. Når valpen har vært rolig i et halvt minutt eller så, går du bort og snakker rolig til den og gir en godbit samtidig som du slipper den løs igjen. Ikke begynn å stormrose den og hause opp ting, bare oppfør deg som om dette er helt normalt og ikke noe å lage fuzz over. Slipp den løs, gi den en rolig klapp og et par vennlige ord, og gå og gjør noe vanlig du pleier. Gjenta å binde den HVER gang den biter og overse den etterpå. Den kan ikke løpe etter deg og bite mer for den er bundet, og den forstår veldig godt den symbolske handlingen i å snu ryggen til noen og overse dem. Budskapet når fort inn i valpens hode; "Biter du meg, overser jeg deg og setter deg i dette hjørnet". Det er selvsagt en klar fordel at resten av familien gjør det samme når valpen biter dem, så den opplever samme konsekvens av bitingen sin uansett hvem den overfaller. Ikke bruk hundeburet som "straff" i slik læring. Du vil sikkert at buret skal være et positivt sted for hunden i fremtiden. Jeg ser at du etterlyser respekt i overskriften din fra din nye hund. Vel, respekt må man fortjene og oppnå over tid. Valpen er ikke født til å respektere deg, du er fremdeles relativt ukjent for den. Men dette kan endres over tid. Se det slik at DU er roten til alt godt her i verden for hunden, DU gir den mat, du gir den vennlighet, du leker med den og du gjør livet gøy og du tar den med på turer. Alt dette er ting som gjør at hunden over tid vil "se opp til deg" og respektere deg, fordi du har fortjent det. Respekt får man ikke ved å straffe hunden med kjeft, slag og klyp.

Jeg ville bare gått videre, jeg. Dratt litt i båndet og bare gått videre med litt kort oppmuntring. "Kom så". Bare vist valpen at "dette er det vi gjør når vi er ute og går i bånd, vi GÅR". De kommer etter Tror kanskje valpen din synes verden er en smule skummel og mange lukter og inntrykk ennå...? Noen valper liker f.eks. ikke gjøre fra seg langt hjemmefra frem til en viss alder, pga alle luktene fra andre hunder. Min ene hund gjorde ikke fra seg andre steder enn i hagen vår før hun var et år gammel! Hun nektet bare å gjøre fra seg på tur, virket ikke som hun våget. Det løsnet imidlertid etterhvert, først våget hun å tisse en gang, så en gang til en annen gang og til slutt tisset hun hver gang vi gikk tur. Det tok mer tid før hun også bæsjet på tur. Hunden din kanskje har noe lignende? At den føler seg litt utrygg ute i verden? Har du vært flink å sosialisere den de ukene du har hatt den? Hvor lenge har du eid den? Du skriver den er femten uker, men har du hatt den siden den var åtte uker? Hvordan har du gått frem under sosialiseringen i det daglige?

For en nydelig kelpievalp du har fått deg! Jeg er sikker på at dere blir litt av et racer-team når hun blir stor. Man får liksom den feelingen av å se på bildene av dere. Lykke til! Jeg er litt valpesyk selv jeg da, men da etter en sheltie til... men gubben sier nei, vi har to og det får holde sier han. På fornuftige dager er jeg enig med han da, hehe

Oj, det var ikke så rent lite LYD i et sånt valpekull! Nydelige!

Da jeg kjøpte hund nr to, byttet jeg fôr fra oppdretters type til en helt annen type jeg bestemte selv (Orijen). De første tre til fire ukene på det nye fôret prompet valpen en hel del. Han var fast i magen, ikke noe problemer der, men det var altså en del luft i overgangsperioden. Men når "systemet" hans hadde vennet seg til det, forsvant all prompingen og ble helt borte. Første hunden min prompet bare en veldig kort periode, en ukes tid, så var det over. Men det KAN altså ta litt tid for noen å venne seg til ny meny. Kan hende din valp også er inne i en sånn overgangsperiode, hvis du har byttet fôrtype til noe annet enn det oppdretter ga? Tror ikke oppbløtingen skal ha noe å si, for det er bare vann og alt eltes jo sammen til en røre i magen uansett.

Verden trenger flere mennesker som deg og samboeren din Nydelige katter. Jeg likte veldig godt Heddali. Den fargen er jeg bare så svak for...!

Jeg hører aldri på musikk, nei, og prater så godt som aldri i telefonen heller da. Kan ikke huske jeg har gjort det, i så fall kun svart når guttungen har ringt. Jeg vil være "tilstede" og høre hva som er omkring meg, om det kommer noen og om hundene mine gir fra seg noen lyder jeg burde høre. Hender ofte at jeg går og småprater med hundene mine, menneskespråk som de selvsagt ikke forstår et ord av som f.eks. "Ja, dere er så flinke, så. Ja, det er dere, mammas flinke vovver" og sånt tull De titter på meg i blant når jeg snakker og driver litt med sitt samtidig. Synes det er veldig hyggelig, det virker som de skjønner at jeg kommuniserer med dem på min menneske-måte. Tydelig at de forstår at dette er ment å være hyggelig fra min side, for de ser på meg og myser litt sånn snilt Dette hadde jeg gått glipp av om jeg gikk og fokuserte på musikk i øret eller en telefonsamtale. Ellers liker jeg å høre hva som rører seg i skogen og stillheten mellom trærne. Deilig.

Jeg tillater til en viss grad litt lek i stuen. Har to hunder, og de får lov å "tannfekte" med hverandre. Men hvis de driver med det i sofaen der jeg sitter, så blir det for viltert og de dytter i meg, så da blir jeg sur og ber dem gå ned. Så fortsetter de på stuegulvet, og der plager de jo ingen, så da er det greit som regel. Noen villere leker enn det driver vi ikke med inne. Det var en periode der jeg satt i ene enden av stua og kastet en Skinneeez-pipeleke over til den andre enden av stua, så hentet hundene den. Det synes de var utrolig stas. Men det ble litt mye hopping og fyking hit og dit og bikkjer som sklir avgårde på glatt gulv i full fart, så jeg sluttet med den slags lek innendørs. Ellers er det ingen lek inne. Det er for liten plass her i grunnen, vi bor i rekkehusleilighet.

Tenkte jeg også, spesielt siden dette er i varme Spania... det tar ikke mange timene før kjøttet begynner å råtne der om det ligger ute i varmen. Men nå er kanskje ikke hunders mage like sensible som våre ang. bedervet kjøtt? Villdyr spiser jo det (åtsel) uten problemer, men deres fordøyelse er jo mer vant til det og tilpasset det enn en vanlig familiehund...

Jeg har en tispe som ble kastrert to år gammel, og her har vi merket veldig lite forandringer. Iallefall lite forandringer som plager oss Men noen småting er det. Det jeg vil si er mest merkbart, er at hun er blitt litt mer modig - på mange fronter. Før kunne det f.eks. ikke falt henne inn å hilse på en annen hund ute på tur, iallefall ikke hvis den var større enn henne selv. Hun gikk alltid i en stor bue utenom hunder før. Men etter kastreringen gjør hun det, hilser altså, om enn noe forsiktig, og hilser og snuser på fremmede hunder snute mot snute. Snodig nok. En annen ting jeg kom på, er pelskvaliteten. Dessverre er den blitt dårligere. Mattere og mer "ullete" pels. Hun virker å røyte jevnt hele tiden også, ikke bare etter årstidene lenger.(ja, hundene mine får lakseolje.tilskudd daglig) Til sist har jeg noe som er mer en følelse enn en direkte hendelse.... men jeg føler at hunden har blitt mer tilbøyelig til å bite, faktisk. Som om denne modigheten hun opplever etter kastreringen, også gjør at hun kan finne på å bite. Hun har ved flere anledninger vist tendens til å ville bite meg når jeg børster henne, noe som var helt uhørt før kastreringen. Det kunne ikke ramle henne inn, ydmyk og forsiktig som hun var. Men jeg vet ikke helt.... dette nyfunne motet er kanskje et resultat av at hun er blitt eldre og "funnet seg selv" mer også. Ikke bare et resultat av kastrering. Hun har ikke direkte bitt meg, men bråsnudd seg mot meg med tennene blottet og glefset, når jeg har børstet. Det er litt skremmende, men som sagt; hun har ikke direkte bitt, hun har bare vist at "hun kunne tenke seg det hvis jeg ikke holder opp". Dette gjorde hun aldri før kastreringen. Men som sagt; det er godt mulig hun hadde blitt sånn uansett, at det er alder og modenhet, ikke kastreringen, som er bakgrunnen for denne nye atferden. Selve kastreringen gikk helt prikkfritt. Operasjonen var overstått på kort tid, hun kom hjem med en body (ikke hodeskjerm) og plaster på såret, for å hindre henne i å komme til såret. Vi måtte passe på å trekke av bodyen hver gang hun skulle ut for å tisse, og så passe på at hun ikke begynte å slikke på såret når bodyen ble fjernet de minuttene det tok før hun tisset. Hun begynte å bevege seg bortimot normalt på bare et døgn, etter to døgn var det knapt merkbart hva hun hadde vært igjennom. Såret grodde utrolig fort. Det var aldri noe problem, ingen infeksjoner eller lekkasjer fra såret. Tørt og fint og grodde fort. Etter en uke var det grodd, mener jeg å huske, men fikk beskjed om at hun måtte ta det med ro i noen uker (fire) etter operasjonen. Lettere sagt enn gjort det da, med en hund som følte seg i storform...!