Malamuten

Bra! Sitat: på tross av at hunden «ikke medfører større fare for fremtiden enn andre skarptrente politihunder». Det er jo virkelig betryggende... Nå synes jeg dette er riktig avgjørelse, men jeg synes det er litt mistenkelig at en hund som beviselig ikke er farlig eller ustabil, og som har en nytteverdi (som er tatt høyde for i vurderingen), faktisk blir avlivet. At familien og nabolaget skal slippe å leve i frykt er jeg helt for, men om dette er sånn en flott og stabil hund så kunne den jo blitt "omplassert" til en annen patrulje en annen plass i landet. Poenget mitt, hvor mye av sannheten får vi? Vi ser jo ikke testene, eller resultatene som kommer frem. Å hvor mye tryggere kan folk føle seg om uttalelsen; «ikke medfører større fare for fremtiden enn andre skarptrente politihunder» stemmer...

Jeg hadde gjort en av følgende, evt begge om det gjentar seg. Ring Falck/Viking eller politi, om det er et alternativ, så får de hente hunden og eier betale. Eller tatt med meg hunden hjem/bundet den et sted så den blir borte en stund, så kanskje eier gidder å bry seg litt mer. Sistnevnte må selvfølgelig gjennomføres på en slik måte at man tar vare på hunden og dens behov.

Da er det vell bare å komme seg ut i naturen i sommer så man kan forsvare pengebruken.. Ble en liten glipp i impulskontrollen..

Trene opp en god lek, kontakt, miljø, starte tidlig med "trening"(grunnleggende) men selvfølgelig bare gøy og enkelt, motivasjon. Og skyndt deg sakte. Gjør ting riktig med en gang istedet for å drive å luke ut små tullefeil etterhvert.

Skulle gjerne, men jobber midt i dagen :/

Sjeldent.. Hunder fra samme kull som er jevne hos oppdretter kan ende opp med store forskjeller som voksen. Noen hunder gir store avkom, uavhengig av egen str og motsatt, men det er jo heller ingen garanti, for det betyr ikke at hele kullet blir stort. Noen som er små vokser forbi sine søsken, noen ikke. Og om så den lille valpen forblir liten sammenlignet med de andre i kullet, så sier det jo ikke nødvendigvis noe om hvor stor eller liten han faktisk blir.

Det kan forandre seg, men det vet man jo ikke. Størrelse hadde jeg ikke brydd meg så mye om, men jeg hadde ikke valgt en tilbaketrukken valp. Feil str (om det skulle bli det) er greit å leve med, mentale brister derimot kan bli et utrivelig problem både i ringen å til hverdags. Dessuten så er jo rasestandarder flest slik at man har noen cm å gå på så liten eller stor trenger ikke å bety at den blir utenfor standard, selv om den er mindre eller større enn søsknene sine. Om du vil drive med utstilling så er selvfølgelig eksteriør viktig, men uansett hvor god valpen er så hjelper ikke det om den er nervøs i ringen, dårlig oppførsel kan trekke mye mer enn noen små eksteriør feil.

Det varierer litt, det går jo raskt så noen ganger reagerer man før man tenker, situasjonene er forskjellige, er man alene eller flere. Om en eller begge har fått tak og holder så tar jeg halsbånd/sele på begge(evt bare den som biter om den andre er medgjørlig å ikke svarer opp, om de har det, holder de oppe i luften slik at lufttilførsel stenges og de har begrenset mulighet til å rive og slite i hverandre også slipper de når de er tomme for luft. Om de ikke henger i hverandre, men "fekter" så tar jeg gjerne tak langt bak (type hale/bakbein etc) slik at både jeg og hunden har tid til og reagere/tenke om hunden skulle hive seg rundt og bite etter meg når jeg tar tak. Ellers så har det blitt brukt forskjellige "metoder" opp igjennom, jeg har stukket hendene midt i å fått tak i kjaker på begge (når jeg har vært alene), ryggskinn, spark, jeg har tatt "stage-dive" over malamutene å rett og slett lagt meg på dem så de har gått i bakken begge to (tispe og hannhund så ikke alvorlig, men de blokkerte nok til å drite i både skrik og spark, å når de fekter slik så frister det ikke å stikke hender inn siden det går så raskt for seg), brøling, jeg har smelt sammen en kasserolle og et lokk så det smalt... Personlig så skiller jeg alltid hundene så lenge jeg har sjangs, uansett hvem det er, hvorfor de sloss å hvor ille det er, de får ikke lov. Kun en gang har jeg blitt bitt, men det var min egen feil. En hund ble hold og "sakset" rundt seg i forsøk på å få tak selv, jeg stakk handa for nærme da jeg prøvde å få den andre til å slippe og den fikk tak i handa mi. Mine hunder har heldigvis vært veldig fornuftige der, når jeg har klepet tak i ryggskinn, hale eller ben så har de hivd seg rundt i refleks, men altid rukket å skru på hjernen før de har kommet så langt som til å bite meg også gått tilbake til den andre hunden, og når jeg først har tak, da er ikke jeg noe tema lengre så da er det bare å dra de unna.

Svart/hvitt svar, nei. Men det er jo ikke så enkelt. Det kommer nok an på både rase og individ. For min del er det hele raser som er utelukket ene og alene pga helse/mentalitet, så jeg kommer aldri til å påstå at tilfeldiger utelukkende bra. På samme måte som jeg ikke er imot alle typer blandingsavl. I all hovedsak så er forskjellen slik jeg ser det, at på rasehunder er det enklere å finne den rasen som passer meg og sjekke linjer og dermed enklere å velge den oppdretteren/det kullet som gir størst sannsynlighet for å få den hunden som er nermest det jeg vil ha, både i mentalitet, helse, egenskaper og utseende. Samme syn har jeg forsåvidt på blandingsavl, så lenge det er et formål og ting blir gjort riktig, helse og mentalitet dokumenteres, så har jeg ingen problem med blandingsavl heller. Der det derimot blandes helt tilfeldig, uten at man kjenner helse/mentalitet på linjer, ikke taes hensyn til hvilke raser som blandes osv, der har man jo ingen statistikk så umulig å si hvordan det står til, men de kommer jo fra rasehunder de også så genetiske sykdommer som ligger i de rasene som er opphavet forsvinner jo ikke bare fordi man blander to forskjellige. Så hvorfor de skal være noe friskere er et spm for meg. Personlig erfaring tilsier også at de ikke er friskere, har kjent mange som har vært avlivet tidlig eller dødd av seg selv pga hjerteproblemer, kreft, allergi og dårlig mentalitet m.f.

Gratulerer og lykke til for meg er polarhunder mye mer enn en ren løpshund, synes det er bra at det holdes fokus på arbeidskapasitet, men det trenger ikke å være løp, etter min mening. Fine hunder virker det som du har, både bruksmessig og utseendemessig, blir gøy å se hvordan småtassene blir

Det er jo ikke rart om du løper fremfor, da har han jo en "hare" og konkurrere mot/fokusere på. Ja, det blir antagelig mer vimsing, å det er jo poenget da, ikke så kjedelig for hunden. Men for all del, det kan jo like gjerne bare være en "dette er gøy" raptus, da er det jo bare å be han slutte å løp videre. Hvordan? Tja, hvordan trener du? Hvordan type hund er han? Si nei, lett korreksjon i bandet, be han legge seg i noen sekunder å roe ned litt etc.. Du kjenner nok din hund best.

Prøv om det hjelper med fleksiline/langline? Da har han litt mer bevegelsesfrihet så slipper det å bli så monotont å kjedelig. Ellers så tenker jeg mer raptus enn vil ikke når jeg leser startinnlegget Ikke uvanlig at de kan få det å det kan jo komme av både at det er gøy eller at det er litt kjedelig. Få han til og slutte å løp videre så går det nok seg til..

Hvor mange spaniels jaktes med? Hvor mange har vært med i undersøkelsen? Hvor alvorlige skader er det snakk om? Er det engangstilfeller eller er det et vanlig problem som oppstår jevnt og trutt? I utgangspunktet så ser jeg ikke behovet, de som skader seg får jo hjelp og blir kupert ved behov, hvorfor man da skal åpne for at alle kan kuperes ser jeg ikke. De fleste hunder tåler jo helt fint å løpe i terrenget uten å skade hverken det ene eller det andre.

Staffen er ikke muggen mot andre hunder, stort sett er den veldig tolmodig og leken, den kan derimot ha samkjønnsaggresjon, men det vil jo ikke bli et problem hos dere siden det er tispe og hannhund.

Jeg hadde mest sannsynlig blitt sur jeg, for at noen jeg stoler på hadde oppført seg så ansvarsløst, til tross for enkle, tydelige instrukser. Så av meg hadde de kun fått ei kjeftskur og jeg hadde garantert ikke spurt de om hundepass igjen.

Jeg ville heller da gått over på høyenergifor, om hun har behov for å legge på seg. Jeg vet jo ikke hvor tynn hunden din er, men det er ikke uvanlig at unghunder er tynne, de vokser å strekker seg, de har ofte slanke lange muskler(noe som gir lite masse), fylde kommer med alder. Det er jo bare bra at de er slanke så er det mindre belastning på kroppen, så med mindre hun er alt for tynn ville jeg bare latt henne være slik og heller la henne fylle ut med muskler etterhvert som hun vokser til heller enn å legge på henne unødvendig fett.

Det er det jo ikke, men horribelt å skulle betale så mye uansett

Gratulerer Tulip For en herlig skapning!

Får han den aktiviteten han trenger? Viss svaret er ja ville jeg på ingen måte gitt han noe å gjøre når han begynner slik. Jeg ville stoppet han og bedt han legge seg, ikke noe mer om og men enn det. Ja, det er sikkert kjedelig, men det er jo akkurat det han må lære. Du må antagelig gjenta deg selv mange ganger i starten, men etterhvert vil han ta tegninga å roe ned. Hormoner hjelper garantert ikke, men det er ikke umulig uansett. Om han har en plass som er sin så kan du godt bruke den slik at han får beskjed om å ligge på samme plass hver gang, evt også hjelpe deg selv med et bånd, som bindes i nærheten av plassen hans, slik at han ikke får løpe rundt over alt.

For en ekkel opplevelse God bedring til Asti. Et spm som jeg tenkte på når jeg leste dette, som jeg ikke har tenkt over før, gjelder forsikring i utlandet?

Det desidert verste her var da hannhunden var rundt 2 år og hadde 3 mnd sammenhengende hvor han oppførte seg som om det var en høyløpsk tispe i huset, pip, pesing, masing... Stress.. Han hadde det jo ikke så greit selv heller stakkar, men da var det like før jeg kvelte han selv altså, så slitsomt ble det.. Men vi kom oss gjennom det å han ble da en sanset kar Tispa mi fikk en periode rundt 9 mnd hvor hun begynte å spise på ting, og ikke bare små ubetydelige ting, men sengeramma, veggen(!), bilseter osv.... Veldig gøy... I tillegg så har vi selvfølgelig vært igjennom det "vanlige" som døve ører, pøbelstreker, markering inne osv...

Men er hun plaget av det? Tror omtrent ikke jeg har sett en eneste hund (med farge hvor slikt vises) som ikke har det der rødskjæret i større eller mindre grad på typiske plasser som munnviker, (under) poter og i baken. Men har ikke sett noen som har vært plaget med det, så viss de ikke har det så har ihvertfall ikke jeg brydd meg med det.

Første bud er å hindre han i å få mulighet til å markere. Ha han i bånd inne, feks, eller følge med, men det er vanskelig å gjennomføre 100%. Lar han da være, så er det fint, prøver han seg så sier du fra. Personlig hadde jeg bare droppet å ta han med ut, det er jo ikke snakk om at han må på do, så av meg hadde han bare fått beskjed om å glemme det. Når du har hatt en periode uten uhell kan du slippe opp litt og litt på kontrollen å se hva som skjer. Samme på besøk til andre, ha han ved deg i starten av besøket ihvertfall, til han har roet seg, også kan han få gå som han vil. Er du på steder eller i situasjoner hvor du vet det kommer til å skje så følg med han å ta han før han gjør det, når du ser han tenker på det, da smeller du til å forteller at det er ikke lov. Lukt fra tidligere må også vekk, viss ikke kan det friste til gjentagelse.

Svaret er veldig enkelt, ja. Som du selv sier, det blir antagelig ingen topp hund konkurransemessig, men nå handler det ikke alltid om å vinne heller, helsemessig så er det ikke noe problem så lenge hunden er frisk.

Det er helt umulig å se hvordan den ligger over nakken fra den vinkelen der