Malamuten

Om ikke annet så er det godt å høre at hunder kan leve lenge (og godt) på smertestillende. Om det viser seg og være eneste mulighet og at det fungerer for henne så håper jeg hun har mange fine år igjen Fineste og godeste damen Edit: Hva tenker dere er sannsynlig årsak til forkalkning i et ledd? Skade? slitasje? annet? Jeg tenker jo skade, men er jo ikke godt å si når man ikke vet.

Det gjelder på høsten/vinteren Mater du de da så kan det hende de blir værende der, noe som kan bli et problem om du slutter og det ikke finnes annen mat i området, nå derimot er det jo, som du sier, masse mat

Nja, ikke så enkelt, solfaktor beskytter å pleier huden, ikke bare fra å bli solbrent, men fra slitasje, aldring, farlig stråling osv. Men klart, man trenger ikke bruke sunblock liksom, men feks lav faktor(6-8), da beskytter man mot det som er skadelig uten å ødelegge nevneverdig for brunfargen.

Prøv deg frem du, det er forskjell på solarium også så det er liksom vanskelig å si. Ta på deg solfaktor som du normalt ville brukt på sommeren, start med 10-15 min å se hva resultatet blir. Personlig ville jeg holdt meg til 2 ganger i uken

Det roer seg nok litt om en måneds tid igjen helt til neste gang pubertet er slitsomt.

Nei, det gjør jo ikke det, ikke blir hun brukt hardt heller, en og annen sykkeltur (uten trekk) før, men det er det slutt på for lenge siden, ikke trekker hun og ikke kløver hun, de går tur i bånd eller langline, slipper de løs på stranda, rundt om kring og pusler og koser seg etc.. så tåler hun ikke det så er det ikke mye hun kan gjøre å det blir for lite, selv for henne. Antageligvis er det en skade mer enn overbelastning/slitasje.. Men vi får se, går jo selvsagt an å ta henne av smertestillende å se etter en stund, men det virker som det ikke er mye håp uten.

Bakkne(finnes vell ikke noe fremkne? ). Kan godt hende, poenget er at hun ikke har det bra nå, å ikke har hatt det på ganske lenge. Hvor lenge er jo vanskelig å si, fordi hun er en veldig tøff hund som biter i seg mye, men ihvertfall det siste året, for da har det vært tydelige endringer i adferd. Hun tåler jo ikke en times rusletur med innlagt pause en gang, og herjing blir det lite av med denne damen, hun er litt ole brum, tar livet med ro

Jeg liker jo usannsynlig mange forskjellige hunderaser (sånn liker at jeg kunne tenkt meg en), dessverre så kan jeg ikke ha ubegrenset med hunder og dessverre har jeg ikke ubegrenset med tid, ergo må jeg velge en av dem som passer inn i den hverdagen jeg har nå og som duger til det jeg vil drive med. Da sitter jeg igjen med et par stk og hvem av dem rasene neste hund blir er vell mer opp til tilfeldighetene. (tror jeg har bestemt meg, men kjenner jeg meg selv rett så kan jeg vingle frem og tilbake mange ganger enda). Jeg tar vell lite hensyn til min eksisterende hund i valget, men det er fordi jeg ikke ser noen spesielle hensyn som trengs å taes. Jeg tenker at så lenge jeg ikke har samboer som er interessert i hund vil jeg ikke ha en "selskaps"hund og en treningshund, da blir det enten dårlig samvittighet for at en må sitte i bilen/være hjemme alene mens den andre trener eller dobbelt opp med først en tur også trening av den andre. Men det går jo mer på meg og min tid/mitt ork enn den andre hunden, det samme med kjønn, jeg har tispe nå og neste blir også tispe så jeg slipper løpetidstress med en av hver. Så lenge hunden passer inn i min hverdag så tenker jeg at resten ordner seg

Hundene må jo få det de trenger begge to, utover det så burde det ikke være noe problem. PS, selskapshunder har ingen problemer med å gå lange turer..

Hvorfor skulle det ikke fungere?

Hun er ikke operert, nei. Har vell ikke fått noen råd om det heller, av vet, så jeg vet ikke hvor aktuelt det er..

Vet får bestemme hvordan medisin som evt blir aktuell, spm var egentlig mer om det er et alternativ for hunden å gå på smertestillende hele tiden. Vet ikke om det finnes knebeskytter fra bot, men det kan jo sjekkes ut

Det er som regel stress, men umulig å si om det er pga løpetid, pubertet hos din hund eller annet stress, uansett så er det lov å si fra om hva som er lov og ikke.

Tips og triks mot forkalkning i kne? Malamutetispa jeg hadde før har nå blitt ganske dårlig, så antagelig er det ikke så mye å gjøre, men det skader jo ikke å høre hvilke erfaringer folk har. Hun har vell plagdes i litt over et år nå, har hatt et par kortere runder på rimadyl og uten i mellom. Tåler lite før hun blir halt og viser adferd som er helt atypisk henne også når hun ikke er synlig halt (så hun har nok antagelig ganske vondt også når hun ikke halter, hun er en rimelig tøff hund). Hjemme er hun stort sett helt fin, bare kan merke at hun er litt stiv når hun skal reise seg etter å ha ligget, men virker glad og forvøyd ellers, halen opp, settervalpen får gjøre som han vil når han vil osv. Derimot har hun blitt helt utilregnelig mot andre hunder, både i passeringer og ved tur/besøk/løsslipp, da kan hun hoppe på en hund som sitter med ryggen til eller forsøke å ta livet av en liten valp, noe som overhodet ikke er normalt for henne. Normal adferd er at hun er stødig, tolmodig, klatrestativ og nålepute for valper, totalt overlegen i passeringer og dronninga av å overse uønsket adferd hos voksne hunder. Og de gangene det har vært noe så har det aldri vært med mål om hverken å skade eller drepe. Er det håp? Jeg kjenner at de eneste tipsene jeg kom på i farten var 1. få sjekket kroppen av noe annet enn vet for å sjekke om det er noe muskulært som kan fikses på relativt lett. hunden har forkalkninger, men den kan jo ha sekundærskader/belastning pga det. 2. Viss ikke noe annet galt, rimadyl fast. Så dårlig som hun er nå så er jo alternativet avliving så da må jo rimadyl kunne være et alternativ, forutsatt at det tar smertene? Hun får glukosamin og BOT dekken tror jeg har liten nytte ettersom hun har masse isolerende pels som ikke slipper ut varme.

Jeg kan forstå hvorfor slikt skjer, det er jo den klassiske noen ødelegger for alle. En praksisk som sjeldent er rettferdig, og sjeldent virker spesielt bra, men forståelig nok en naturlig konsekvens når man ikke har enkeltpersoner og ta, da blir eneste måte å ta alle. Jeg synes det er utrolig trist, fordi vi mister mange fine raser, fordi mange uskyldige hunder har blitt avlivet pga utseende(feks blandinger), fordi det ofte ikke rammer de som har farlige hunder (de bryr seg jo ikke og fortsetter og ha disse hundene) og fordi det i ytterste konsekvens gjerne rammer andre raser når folk ser i andre retninger for å finne tilsvarende (evt har feks pit bull, men har papirer på at det er staff, slik at evt uhell eller avsløringer av hva som foregår går utover staffen som rase).

Jeg synes ikke den er stygg. Den er kanskje ikke så komplisert, men det trenger de vell ikke være. Den er enkel, men den sier noe og som du sier betyr den noe for deg, det er jo akkurat slik det skal være Utover det så er det jo ikke noen "feil" på den, arbeidet ser fint ut så skjønner ikke hvorfor noen synes den er stygg. Synes det var en koselig tattovering jeg

Først og fremst så må du skille på knurringen, knurring kan bety så mangt, både at de vil ha avstand, er missfornøyd, usikker eller at de har det gøy når de leker. Det virker litt som om du er veldig usikker og overtolker alt han gjør og også hva du skal eller ikke skal gjøre, slutt og tenk så mye å gjør det som føles naturlig. Ikke tenk at alt skal være "riktig" hele tiden, hunder forstår faktisk mye og i de fleste tilfeller så er det ikke noe mer hokus pokus og oppdra en hund enn det ville vært å oppdra en unge. Og selv om de ikke snakker samme språk så er det ofte ganske lett forståelig hva de mener om du ser på hunden, hvordan oppfører den seg, hvilken situasjon er den i, hvordan "toneleie" er lyden, hvordan er kroppspråket forøvrig. Hunden forteller deg det du trenger og vite. 1. De trenger utløp for sin energi. 2. De trenger grenser. 3. De trenger veiledning. Stress er selvforsterkende, ikke ignorer han når han går bananas. Ikke bli sint heller, men hjelp han å roe seg, tving han om han ikke greier det selv, etterhvert blir det bedre. Du kan feks holde han fast til han blir rolig eller du kan ha et bånd klart som du bare kan klipse på å gi han en time out når det bikker over. Eller du kan reise deg opp og følge han til "plassen sin" når han begynner og be han legge seg der. Det vil du antagelig måtte gjenta mange ganger (forsåvidt uansett hvilken av metodene du velger), men så lenge du er konsekvent og rolig så vil de virke. Setter du han i timeout enten det er i bånd, i bur, i et annet rom eller hva så må han stå der til han er rolig, ikke fri han ut før det. Og igjen, ikke tenkt så mye, ikke overtolk alt, det enkle er ofte det beste, tenk logisk. Overtolking og redd for og gjøre feil er antagelig den største feilen man kan gjøre, fordi da blir ofte "alt" feil og halvveis fordi man er usikker.

Vår 17.mai, sykkeltur i skogen

Korrigering av biting e.l. vil ikke hjelpe på stresset, i første omgang, men det vil jo hjelpe deg til og håndtere situasjonen bedre med en hund som ikke hopper, kliper e.l. og da vil nok også stresset etterhvert gå ned som en naturlig følge av at hunden ikke får holdt på med slik selvforsterkende adferd. Det sagt så må korrigeringen være hard nok (og tydelig nok) til at hunden faktisk slutter å hoppe/bite på deg. Det er nok mindre sjanse for at hunden får en slik raptus på en kort runde, fordi slikt gjerne kommer etter en liten stund. Og er du riktig heldig så vil jo en eller to litt mindre turer tidligere på dagen føre til at problemet blir mye mindre med en gang, fordi hunden får utløp for energien sin litt tidligere på dagen. Ellers, for at du ikke skal få gjennomgå så hardt så er det veldig enkelt og stille seg på båndet når den begynner, så nærme halsbåndet du kommer, da får ikke hunden til og gjøre spesielt mye og du kan bare stå der til den gir seg. Anbefaler deg og se på en slik http://www.4dogs.no/hund/trekk-og-tur/halti/halti-grime-display-pakke det gir deg mye mer kontroll og mye bedre mulighet til og få trent på det du trenger og trene på og før ting faller på plass så slipper du å "bekymre" deg for å gå tur. Til sist så vil jeg anbefale deg og enten bli med på et kurs, det er utrolig mye man kan lære av at en utenforstående ser sammspillet mellom deg og hunden, de kan se ting som selv en veldig erfaren trener ikke ser på egenhånd, nettopp fordi de kan stå på sidelinjen og observere. Om du ikke har mulighet til kurs så ta kontakt med noen du kjenner som er flinke med hund (om du kjenner noen som har kompetanse til og hjelpe deg) eller meldt deg inn i den lokale hundeklubben og bli med på fellestreninger. Alltids noen tips å hente der også Bare det at du allerede nå bekymrer deg for og ut på tur er et problem som med stor sannsynlighet ikke vil bli bedre, det vil være mye lettere å ta tak i ting nå før hunden er voksen, og det vil jo være mye bedre for dere å få ting i orden så raskt som mulig så dere kan kose dere med hunden isteden. Det kan godt hende at denne følelsen sitter i deg og er noe av det som påvirker hunden til å oppføre seg slik den gjør, enten du er klar over det eller ikke.

Det høres igrunn ikke ut som en veldig uvanlig unghund, men det kan selvfølgelig oppleves problematisk fordi, om man ikke vet hva man skal gjøre og hunden begynner og bli stor. Først og fremst, om hunden ikke får tur før i 8-9 tiden så er det ikke rart at han begynner og terge kattene/finne på ting på egen hånd. Hvorfor ikke gå en liten runde på morgenen heller enn å sette han ut alene i line? Eller gå en tur ila formidagen ihvertfall. Båndtrening er kjekt også av andre grunner enn at hunden slutter og dra i båndet, det er ofte en aktivitet som tar vekk litt stress, så kanskje dere skulle trene på det heller enn og ha på langline. På tur så har du jo flere "lettvintløsninger", hovedpoenget er jo egentlig bare at han ikke får utøve uønsket adferd, får han ikke det vil det heller ikke befeste seg en uvane der. Å unngå uønsket adferd trenger ikke være vanskeligere enn å fylle lomma med godbiter og rett og slett bare holde han opptatt når han begynner og bli stresset. Enten om du ber om aktivitet (triks, fot, dekk e.l.) eller om du bare holder en godbit i handa slik at han kan gå å tigge. annen løsning er grime for kontroll. Ellers vil du selvfølgelig ha mye igjen for å være konsekvent og ikke gi deg, når han begynner så blir det timeout e.l. til han er rolig og det gjentaes så mange ganger som nødvendig. Edit: Og det er faktisk lov å si ifra skikkelig når adferd går over stokk og stein, biter han deg så klapp til han en gang da så blir det nok slutt.

Jeg har blå trønderbunad, liker den veldig godt Hadde jeg fått valgt igjen hadde jeg nok bare forandret på en ting og det er fargen, liker den nye svarte veldig godt, men det var ikke et valg da jeg fikk min.

Hvordan er en normal hverdag for dere (mengde tur/aktivisering og hvilken type)? Blir hunden herjet/leket mye med? Er den stresset hele tiden eller er det noen aktiviteter/noen ganger som er verre? Har den vært det hele tiden siden dere fikk den eller har det vært i perioder? Hvordan håndterer dere hunden/situasjonen når den blir slik? Hva har dere prøvd av "trening"(rotrening, timeout, sette tydelige grenser og krav om ro e.l.)?

Jeg hadde ikke gått med på det, min oppfatning er at det er vanlig praksis og overføre hunden til forvert når den er ferdig i avl eller om det viser seg at hunden ikke egner seg/ikke skal brukes.

Det tror jeg også, bare ikke alltid like lett å få frem poenget når det er så omfattende. Og selvfølgelig så er det mange flinke oppdrettere i begge leirer og i alle raser, selv om det ikke er det som diskuteres akkurat her.

Jeg tviler ikke på at mange oppdrettere gjør det beste de kan, men igjen hadde feks utstilling fungert som det skulle så hadde ikke utviklingen vært så graverende som den er. Manglende kunnskap kan være et like stort problem som ting som blir gjort med viten og vilje, og når man da ikke har kvalitetssikring der man skulle hatt og blant de som har kunnskapen de trenger så blir det slik det er i dag. Alikevell sitter jo raseklubber med hodet i sanden, de har bevisene rett fremfor seg, men nekter og innse både det ene og det andre, det er et problem og det er menneskeskapt. Tolkning vil selvfølgelig være varierende, men hadde man vært engasjert, aktiv og jobbet for samarbeid hvor man er åpen for både positive og negative trender så hadde situasjonen vært en helt annen. Og nå er det jo flere raser og konkrete ting so mer oppe i media, man hører om det, man vet om det alikevell ser man mer aktivitet i retning av og skjule eller husje ned problemer enn man ser sunne debatter, forsøk på samarbeid og løsning(gjelder flere raser enn brukshunder som er delt). Man ser isfronter mellom eksteriøroppdrettere og bruksoppdrettere og det virker i mange tilfeller som det er mer prinsipp enn det er noe annet. Det er liksom ikke begrunnet, det bare er slik. Jeg har selv flere ganger i nytt miljø blitt forsøkt påvirket i både den ene eller andre retningen, man opplever skeive blikk om man velger det ene fremfor det andre, delte leirer, egne klaner. Jeg synes det er utrolig tris, både for miljøet og ikke minst for rasen. Selv har jeg ingen problem med å se feil på mine hunder, selv om jeg kanskje synes de er både pene og "verdens beste" for meg, det er ikke noe nederlag og ikke ha en perfekt hund, det er ikke noe nederlag å innrømme at min rase har problemer, tvert imot er det eneste måte å forbedre ting på. Jeg synes det er trist at det skal bli grupperinger som drar i hver sin retning heller enn at man forsøker å skape samarbeid for å dra retning av en type av rasen som fungerer til både og, som den faktisk er ment til, og som langt ifra er en umulighet. Og som sagt så er det langt imellom personlige tolkninger mot et felles mål å det å utelukke helt det ene eller det andre. Det første skaper små forskjeller, det andre skaper bare dårlig utvikling og to helt forskjellige raser til slutt. Som sagt så er det ofte ikke noe problem for en brukshund å få det den trenger på utstilling, for avl eller championat i bruks eller andre sporter, men når hunder blir premiert dårligere enn de burde, bare fordi de er av "feil" linjer så skaper jo det en forskjell. De som da ønsker og være aktiv både på utstilling og i sport, de velger jo ikke de linjene som "bare" kan oppnå en blå eller kanskje en flat rød. Selv om de hundene, om man legger ifra seg hva man vet bruker og gjøre det godt på utstilling, tar for seg bare denne hunden og sammenligner med rasestandard kanskje faktisk er en veldig god og rasetypisk hund. Hadde denne hunden da blitt premiert riktig så hadde man kanskje ganske rast snudd utviklingen, folk som vil stille hadde kanskje i større grad kjøp hunder fra de som også sikter høyt på bruksegenskaper og mentalitet. Men jeg gjentar meg selv, første steg i riktig retning er å ta en real opprenskning, få opp øynene, få opp kunnskapsnivå, komme seg tilbake til virkeligheten, få hodet opp av sanden å få lagt fra oss alle de her ekstreme stygge trekkene som vi sykelig fremelsker,.