tillien

Synes det har vært et sammenhengende hel••te fra sent oktober! Mer enn vanlig. Glatt, svart og surt. Helt ubrukelig til noe som helst. Men ja, nå snur det

Nytt år og nye umuligheter. Godt nyttår!

Får vel stå fram som en representant for de med svært få og enkle mål Målet i år var å bestå kvalifiseringsprøve for retrieverjakt samt debutere i konkurranse (WT eller Retrieverjakt). Det første gikk veldig greit. Det andre gikk skeis grunnet dårlig timet løpetid i første omgang. Når all aktivitet ble stengt ned på høsten, så forsvant alternativene også. For 2020 blir målet da å debutere med resultat i konkurranse, fortrinnsvis WT. Men vi får se, jeg opplever at med en gang jeg begynner å ta tak i de småtingene som bør på plass for å minimere sjansen for disk, så forsvinner motivasjon og moroa både hos meg og hunden (sannsynligvis i den rekkefølgen). Har aldri vært noe konkurransemenneske, og hater alt småpirk som ikke har noen stor praktisk betydning. Med et mer stimulerende treningsmiljø med regelmessig aktivitet så hadde det vært en annen historie, så skjer det noe på den fronten - hvilket det kan gjøre - så ser det bedre ut. Ellers er målet at hun skal være med på rypejakt og få apportert sin første nyskutte rype. Og ikke minst bare ha det gøy med turer, teltturer, trening (om ikke annet på vårt vis) og kanskje et eller annet kurs (sannsynligvis spor eller rundering).

Jeg sa «i praksis». Men jada, jeg ser at du får inntil 60 000,- kroner. Det ble overforenklet og upresist formulert - det er enklere å se poenget når forsikringssum og egenandel ikke bryter maks forsikringssum. Får du en regning på 60 000,- fra veterinær, så betaler du 10 600,- kroner og Agria 49 400,-. Og du hadde (økonomisk) kommet like godt ut med en forsikring med makstak 50 000,- og en normal egenandel på 500-1000,- kroner. For ikke å snakke om regningen hadde vært på 30 000,- da hadde man spart tusener på den andre forsikringen. Det er poenget mitt, og det bør man ha i bakhodet når man regner på dette og velger hva som passer en best. Det blir jo enda mer relevant om man velger høyere bevegelig egenandel.

Ja, men hvis du må betale over 10 000,- for å få utbetalt de 60 000,-, hvor mye penger har du egentlig «fått» da? Ja, at forsikringen varer livet ut er også et viktig poeng! En del forsikringer blir jo nærmest verdiløse etter 7 år - ganske meningsløst.

Agria, 1600,- +15% egenandel, 60 000. Livforsikring på 14 000,- i tillegg. Forsikringen er jo helt ubrukelig ved småting (siden egenandelen er minst 1600,-), men den var (når jeg jeg tegnet den - kan ha endret seg) den beste dekningen jeg fant dersom uhellet virkelig skulle være ute. Og det var det viktigste kriteriet. Har vurdert å tegne en rimelig forsikring i tillegg med typisk 500,- i egenandel, men har latt det ligge. Hadde ellers gjerne betalt litt ekstra for 80 000,- eller kanskje 100 000,- maksdekning. Så vidt jeg vet er 60 000,- (som med den høye egenandelen vel i praksis er mer som knappe 50 000,-) fremdeles maks på markedet og det har stått helt i ro i mange år. Det blir for lite i mange tilfeller - trenger ikke se lengre enn til utbruddet i høst hvor folk måtte ut med både 80 og 90 000,-.

Min gjør akkurat det samme. Jeg har tolket det dithen at hun legger seg ned fordi hun vil hilse (eller leke). At hun hopper mot dem (noe jeg forsøker å unngå) skyldes at hun er sosialt litt klønete fra tid til annen og tror alle er supervenner. Det har ikke hjulpet at tullete hundeeiere tenker «ååååå så søtt» og slipper hunden sin bort for å hilse når hun legger seg ned. På tross av klar beskjed fra meg. Belønning oppnådd. Kanskje er det også et snev av usikkerhet her. At hun tenker at om hun legger seg ned så har hun kontroll på situasjonen. Jeg kan ikke slepe henne noen veier og hun kan følge med nøye på hvor den andre hunden går og hva den gjør. Men jeg vet ikke. For vår del er det veldig kontekstavhengig. På tur i skog og mark hvor vi treffer en enkelt hund er det verst. Rusletur i fredelige smågater litt mindre ille. På bytur eller under treff med mange andre hunder er det overhodet ikke noe problem. Jeg tror også det kommer litt an på hunden vi møter - noen bryr hun seg nada om, spesielt bjeffete småbikkjer. Da holder hun bare på med sitt. Har trent mye gå fot, og nå begynner det å løsne i smågater og slikt dersom jeg ser «faren» før det er for sent. Må passe på å alltid ha godbiter med meg (vel, jeg kan lure henne fra tid til annen ved å stikke hånda ned i godbitlomma, men det gjør jeg bare om jeg må). At det har gått tregt skyldes at slike situasjoner ikke oppstår så altfor ofte (noen få ganger per uke maks) kombinert med at det som kunne vært en god treningssituasjon altså saboteres av den andre hundeeieren. Et skritt fram og to tilbake liksom. Å simulere slike situasjoner under trening har ingen effekt, det gjør hun helt fint. Jeg tror noe av årsaken her også er at vi ikke omgås mye hunder til daglig. Da blir det liksom en skikkelig happening hver gang vi treffer på noen. Har i det siste gått turer med en del andre hunder, og jeg tror også det har hjulpet. Ble ikke veldig konkret dette, men oppsummert: Tren kontakt/gå ved fot. Ikke la din hund hoppe mot den andre (kort inn båndet), og si i fra til den andre eieren at dere øver på å ikke hilse. Tålmodighet. Vær i forkant - få hunden til å gå ved fot FØR den blir oppmerksom på den andre hunden og ha godbitene klare. Muligens kan del å gå turer med mange andre forskjellige hunder også hjelpe.

Ja, men det fritar jo ikke oppdretter for ansvar ved medfødte feil. Men rart at bare Agria tilbyr slikt. Da er det jo egentlig ekstremsport å velge noe annet.

Jaja, det var ikke det. Jeg er bare over middels opptatt av at oppdrettere ikke sluntrer unna, ser det altfor ofte. Her har dere krav på erstatning, ikke gi dere. Det skal ikke være noe han skal kunne «velge» å gå med på eller ikke. En seriøs oppdretter hadde sendt dere pengene allerede. Og hatt forsikring.

Men dere har krevd kjøpesummen tilbake ja?

Ser at dere har et godt forhold til oppdretter. Håper dere krever hele beløpet dere ga for hunden tilbake, det blir vel et par titusen der også... Her har dere all rett til å heve kjøpet. Da ville ansvaret for enten behandling eller avliving falt på oppdretter og det blir dyrere enn å tilbakebetale kjøpssummen til dere. Og har ikke oppdretter forsikret valpen gjennom noen avlsforsikring eller noe slikt? Ønsker uansett både dere og den lille masse lykke til!

Hvordan er det en sammenheng mellom L4-L5 og korsbåndsskader? Hvor har du lest det? Jeg ble bare nysgjerrig, altså. Som gammel fysioterapeut får jeg det ikke til å gå opp. I alle fall ikke som annet enn en del sære tilfeller og da indirekte gjennom svekkelse av stabiliserende muskulatur rundt kne slik at korsbånd blir ekstra utsatt. Men da skjønner jeg ikke helt hvorfor det skulle være begrenset til L4-L5. Eller at man ikke har ant ugler i mosen lenge før. Uansett, dette kan jo være alt og ingenting. Muskulatur, ledd eller nerver fra rygg til fot. Nå kan det jo godt vise seg at det er korsbåndet - spesielt siden du synes det er noe rart med knærne, men får man noe for seg så er det veldig lett å se veldig mye «rart». Håper dere finner ut av det!

Ulvemotstandere tar knekken på ulven ved å legge ut kjøtt med frostvæske. https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/8m1pKW/doed-ulv-var-forgiftet?utm_source=vgfront&utm_content=row-1

Ja, ved litt mer lesing så ser jeg at det absolutt er en stående fuglehund og har mye til felles med de kontinentale stående fuglehunder, så som kleiner münsterländer. Altså ikke en type støtende spaniel slik vi tenker på dem i Norge. Jeg har forhørt meg litt blant noe fuglehundfolk (som konkurrerer aktivt), og de har ikke møtt rasen de heller. Men dette er altså stående fuglehunder, og ut fra det du skriver så høres det ikke ut som noen god match. Det fugleinstinktet/standinstinktet er ikke spesielt godt å ha med å gjøre om man ikke skal bruke det til noe, vil kunne være en forstyrrelse og gjøre den vesentlig mindre «samarbeidsvillig» til generell hundesport. Jada, det er verdt å vurdere forskjellige raser, men det er da så mye kjent og flott som du kan få tak i i Norge, evt Sverige. Sikkert flere titalls raser som oppfyller ønskene dine. Noen har jo et ønske om å finne noe litt spesielt, jeg tenkte selv at jeg aldri skulle ha en «kjedelig» retriever (og lette en stund etter noe mer «eksotisk»), feks, men når man begynner å grave litt så er det ofte en grunn til at vanlige raser er vanlige, og uvanlige er uvanlige (jada, unntak der). Og det er mange fordeler ved å kunne finne en hund i Norge, med stamtavler og resultater i dogweb, norsk forbrukerlovgivning, norske eiere fra samme kennel å snakke med og en oppdretter som skjønner seg på norske forhold. Jeg skjønner godt at mye ser fint ut med den rasen, men det er altså en stående fuglehund. Jeg mener fremdeles at en del vanlige spaniels, legg til retrievere, vil gi deg mye av de samme egenskapene, men uten det sterke fugle- og stand-instinktet. Vil du ha noe mer spesielt i samme gata så kan kanskje kooikerhund være noe? Eller hva med stabijhoun? Jeg har truffet noen utrolig fine av sistnevnte, allsidige hunder, og tenkt på det som mulig framtidig hund, men aner egentlig ikke ståa på norsk oppdrett der (men det finnes). Uansett, lykke til!

I mitt hode er dette veldig enkelt. Enten har du så godt som 100% kontroll på situasjonen slik at hunden aldri oppsøker andre folk eller hunder, eller så har du den i bånd. Ferdig snakka. Jeg synes både det er merkelig og slettes ikke greit at det ser ut til at du begynner å relativiserte dette: Personlig blir jeg fly forbanna når hunder oppsøker oss løse. Det er ingen god situasjon med den ene hunden (min) i bånd og den andre er løs. Unntaket er når det var et åpenbart uhell, eier tar affære med en gang og legger seg langflat. Uhell og feilvurderinger kan skje, liksom. Min er mye løs og hun er hjernevasket på innkalling. Jeg velger imidlertid alltid plasser hvor jeg har total oversikt over folk som er der (parkeringsplassen) og hvor området jeg slipper henne på er oversiktlig nok til at jeg på flere hundre meter ser om det kommer folk eller fe. Og hun skal aldri ut av mitt synsfelt.

Har aldri hørt om rasen og finner ingen skikkelig norsk informasjon om den. Den er ikke registrert under spanielklubben heller. NKK viser bare en blank side. Aner ikke hvorfor, det lille jeg leser i farten på engelsk så høres det ut som en trivelig hund. Men samtidig finnes det jo trivelige spanieler, med veldig like beskrivelser, som allerede er godt representert i Norge. Og som passer det du beskriver som hånd i hanske. Feks engelsk springer spaniel. Så hvorfor gjøre det vanskelig for seg selv?

Nå har jeg sett hele greia. Viktig tema. Det første som slår meg, nok en gang, er hvor defensive NKK er. Og hvor lite jeg egentlig har lyst å være medlem i den organisasjonen. Representanten for NKK gikk egentlig bare i forsvar. Alle forslag ble avfeid med at det er så «komplekst». Hun framsto som en forsvarsadvokat for NKK ikke en diskusjonspartner. Den store elefanten i rommet ble dessverre ikke diskutert i særlig grad: Utstilling. Det som er tenkt å være en kvalitetssikring har blitt noe annet. Det har blitt en arena for noe som er bra (en sosial arena for hundefolk), men også en rå konkurranse hvor eiere, oppdrettere og dommere søker en form for status. Man vinner ikke med fjorårets modell, man må ta det et skritt videre for å skape det neste «wow»-øyeblikket. Når rasestandardene er mildt sagt vage og når det kun er eksteriør som belønnes, så går det selvsagt galt. Her har NKK et enormt ansvar. Det er de som har skapt denne kulturen. Jeg vil påstå at de til og med pleier den. Selvsagt har raseklubbene et stort ansvar for sin rase, men all den tid de er tilknyttet NKK så blir det ansvarsfraskrivelse fra NKKs side. NKK har imidlertid et godt poeng å dra opp av hatten her: Blir vi for strenge melder folk seg ut og holder på helt uten kontroll. Derfor er det viktig at norsk lov oppdateres på en slik måte at det ikke er noen friplasser å stikke. Enn så lenge kan NKK uansett gi vesentlig sterkere signaler enn de gjør, selv om de begrenser sanksjonsmulighetene sine for ikke å skremme folk vekk. De snakket litt om hvordan enkelte raser har delt seg og at NKK sa at de hadde bedt raseklubbene ta tak i det. Beklager, men det holder ikke å bare be om noe slikt. Nå er ikke jeg NKK, men de gangene jeg har luftet temaet for min rase, i min klubb, så er det NULL forståelse. Det blir, blant enkelte, rett og slett uggen stemning, det bedrives fornektelse på høyt plan og det er åpenbart hvem som styrer dette. Jeg snakker om golden retriever. Da jeg kom som helt nytt medlem og var så uheldig å si at jeg hadde en jaktgolden (fullt inneforstått med at det er et kallenavn), så holdt enkelte på å bite hodet av meg. Ordet er bannlyst i klubben (også sentralt virker det som, jeg kom i klinsj med en fra raserådet grunnet at jeg brukte ordet på Wikipedia). Noen påsto videre at det bare var en «trend» å avle på slike hunder og at de ikke burde avles på. Videre ble det påstått at alle golden var like gode jakthunder. Dette på tross av at i mange linjer har ikke noe som ligner bruksegenskaper blitt testet på mange generasjoner. At det er ingen som helst regler i klubben for at avlsdyr skal ha prestert eller gjennomført noe som helst annet enn å se «riktig» ut i ringen. Ingenting. Samtidig blir hunder som min, som ser mye ut som de gjorde da rasen ble skapt, som kan gjøre det rasen ble skapt for, latterliggjort av dommere («fin hund, men jeg aner ikke hvilken rase det er» er et omtrentlig sitat fra et dommerskjema) eller i beste fall skjenket med Good (VG hvert skuddår) fordi «det var vel det du trengte» - gjerne med et lite blunk attåt. Uff, jeg kunne holdt på lenge, det er jo helt vanvittig hele greia. Resultatet er at genpoolen i praksis innskrenkes og faren for sykdom øker. Nå har golden sluppet de verste sykdommene (men er genetisk disponert for mange) og absurd anatomi (som feks schæfer), så det er helt sikkert andre raser man bør starte med, men jeg tror historien er beskrivende for mange klubber og hvor lite de bryr seg om alt fra fakta til motforestillinger om hva som foregår. Noen har kuppet showet, og slik vil de ha det. Har man brukt de siste 25 år av livet til å avle utstillingschampions uten å gjort så mye som en mentaltest eller en ferdselsprøve med hundene, så er det klart det blir nærmest en eksistensiell trussel om kravene skulle endres. Hadde det vært opp til meg så hadde hele graderingssystemet for utstilling blitt avskaffet. Gode, men relativt vide, rasebeskrivelser burde ligge til grunn for en bedømmelse fra feks 3 dommere som dømmer hunden innafor eller ikke. Med tilhørende en eller annen form for ankemulighet. Videre burde det være krav om rasetilpassede mentalitets- og funksjonstester for alle raser i forbindelse med avl. All den tid en del raser alltid vil være godt egnet både som brukshunder og familiehunder så vil man få en viss deling, men det går an å sørge for at de ikke blir totalt forskjellige raser i alle fall. Det er en lang vei å gå, og jeg har egentlig store problemer med å se hvordan man kan få representanter fra de forskjellige fløyene i raser som har delt seg til å komme til noen enighet. Men hvis man kunne begynne med at man sørger for at systemet ikke belønner stadig utvikling i eksteriør og undervurdering av andre egenskaper og at man ikke ekskluderer «opphavet», så kan det se annerledes ut om 20-30 år.

Det er et veldig godt poeng det med å kunne bære hunden. Ikke alle som tenker på det. Tolleren er den minste retrieveren og i alle fall tispene er vel stort sett under 20kg. For jaktgolden har jeg hørt om tisper fra 18-19 kg, men rett over 20 er vel vanligere. Hannene er vel oftest rundt 25kg. Men nå er jo ikke jaktgolden noen offisiell benevning - det er jo renrasede golden retrievere - så man må jo ha et øye med opphavet for å kunne tenke noe om størrelse. Jeg er usikker på vekt for jaktlabbene. Men de er vesentlig lettere enn standardvariantene. Trekløveret flat, golden og labbe er veldig nært beslektet og er på mange måter veldig like. Tolleren er litt annerledes, men jeg klarer aldri helt å beskrive det. Noe med at de er litt mer reserverte og litt mindre klovnete. Kjappe, lette hunder som krever en god del aktivitet. Sikkert andre som kan si mer om tolleren. Dessverre har det vært en del dårlig avl en periode (mulig det er over nå?) og har truffet en del (mer enn for de andre retrieverene) som ikke har vært helt gode i knotten. Spesielt mot andre hunder og også mye lyd. Men det er selvsagt mulig å få tak i gode tollere, bare gjør hjemmeleksa når du velger oppdretter. Det må man jo uansett. Hverken golden eller labbe skal være daffe. Nå har det dessverre (i mine øyne) vært en tendens til at utstillingsavlen går mot tyngre og kraftigere hunder for begge raser, men daffe skal de rett og slett ikke være. Nå er det nok noen som avler mer sedate hunder, helt uten respekt for at dette er brukshundraser, men hovedgrunnen til at noen blir daffe tror jeg er at det er slik tilpasningsdyktige hunder blir med altfor mye mat og altfor lite aktivitet. Jaktvariantene er uansett mye lettere på foten, ja, og ofte mer energiske. Men det avles jo svært energiske standardvarianter også, det kommer mye an på oppdretter. Kanskje spesielt for labbe har jeg hørt ganske mange siste tiden som har fått vesentlig mer hund enn de hadde sett for seg. Som svært førerorienterte hunder som er avlet for å jobbe innenfor førerens synsfelt så vil sjansen være stor for å lykkes med å få en hund som kan gå løs når det høver. Min har ikke stukket av en eneste gang på 3 år nå, og radiusen forøvrig avhenger litt av hva jeg tillater. Hun kan løpe 100m avgårde om vi er på et kjent sted og hun har øyekontakt med meg. Mister hun øyekontakten går det tre sekunder før hun er på plass igjen. Feks om hun har sprunget over en bakketopp eller rundt en knaus. Kommer på innkalling selv om hun har tatt fart etter fugl eller gnagere. Elg og rein har hun aldri gått etter.

Synd du tenker at golden og labbe er for store, for de hadde passet perfekt. Flatcoated retriever også. Hva er grunnen til at du ikke ønsker hund i den størrelsen? Om det er håndteringen så har jeg forståelse for det (har sett en del førere få kjørt seg godt bak labradorer, feks), men om det er plasshensyn så mener jeg personlig det er litt overdrevet. I alle fall i de størrelsene vi snakker om her. En Toller er vesentlig mindre enn de andre retrieverene og burde kunne passe? Ellers så har du jaktvariantene av labbe og golden som er vesentlig mindre enn standardvariantene. Min jaktgoldentispe er 21kg. Ut fra det du beskriver tror jeg det kunne passe deg, du beskriver bra med aktivitet, men du må jo vite at du trives med en hund med mye motor i 12+ år framover. Det første jeg tenkte på utenom retrieverne var imidlertid engelsk springer spaniel. Litt samme type hund som retrieverne, men i en mindre pakke. Litt pelsstell må du regne, men det er vel ikke allverden om du holder det kort. Ellers: mellompuddel, spansk vannhund, portugisisk vannhund? De var i alle fall opprinnelig avlet som apporterende hunder og burde kunne oppfylle ønsket ditt om ikke altfor stor radius, men det kan kanskje andre si mer om hvordan det fungerer i praksis. De jeg har møtt har brukt å være løse. Så er det noen gjetere (bortsett fra Sheltie), men de blir vel også litt større igjen. Bortsett fra border collie, men det blir kanskje vel mye hund? (Jeg er av den oppfatning at bc er vesentlig mer hund enn jaktretrievere, ikke alle er enig i det). Meget mulig de nevnte rasene jevnt over fremdeles er litt større enn det du ser for deg, men i mitt hode er de medium/medium minus/på grensen til liten. Og definitivt alle vesentlig mindre enn en 40kg labrador. Vi snakker vel 13-22-23+ kg.

Min knurrer, bjeffer (men det høres mer ut som klynk), piper, uler, flekker tenner, slikker og løper i drømme en gang i mellom. Noe som er helt vanlig. Men jeg har aldri merket eller i det hele tatt hørt om at det skjer etter at hunden våkner. Noe som får meg til å stusse. Så jeg ville også tatt en tur til veterinær.

Så skjønn hun var Morsomt å se. En profesjonell tredemølle er veldig dyrt, ja, men har sett noen til hunder som ikke koster SÅ mange svømmetimer. Feks: https://www.finn.no/bap/forsale/ad.html?finnkode=45945881 Aner ikke kvaliteten på disse, dog. Og så skal man jo ha plass til den også... Uansett, fint å høre at dere fant noen grep som ser ut til å gjøre det morsommere.

Kanskje du kan få noen tips i den forrige posten du startet om det samme? ?

Du kan jo bruke hva som helst som ikke ruller som en ball? Det første som slår meg er en dummy av noe slag. Kommer i et utall varianter og størrelser. Standardvariantene er kledd med stoff og kan tygges i stykker om det er et tema, men det finnes andre typer. Feks noen i plast som flyter (det gjør forsåvidt også standarddummies, men...). En dummy har gjerne (men ikke alltid) en kastesnor som gjør det enkelt å kaste den relativt langt. Eller hva med en frisbee? Min har gnagd seg gjennom både noen menneske- og hundefrisbees, men til slutt fant jeg en Kong Extreme (svart) frisbee. Den er veldig slapp og ikke så altfor lett å kaste veldig langt, men kan brettes sammen å legges i lomma uten problem. Ekstremt holdbar som alle svarte (Extreme) Kong-produkter. Men det finnes masse å velge i, og om han ikke tygger er sikkert en stivere type det greieste om dere ønsker å kaste lengre. Ellers, som sagt, hva som helst. Gummibein eller andre leker. Kjøp noe man kan feste en snor i så blir det mye enklere å kaste.

En god del jaktsekker (småvilt) har feste for kobbel enten med løkker eller D-ringer i magebeltet, feks MyLagopus. De er de jo oftest desentrert, men om man har feste på begge sider kan man feks bruke en hanefot. Fullt mulig å snørekjøre på den måten. Mange synes det blir knotete med hundebelte og ryggsekkens magebelte. Man får gjerne en del ekstra funksjoner man ikke trenger om man ikke er på jakt (rypenett, patronholdere mm), størrelsen ligger rundt 35-40L og de kan være sabla dyre, men fungerer veldig fint som dagsturssekker også. Noen fester bare et bånd eller noe rett på sekkens magebelte (som nevnt over), og det kan fungere greit avhengig av størrelse på hunden og hvor mye den trekker. For hvis den trekker kan draget bli i låsen heller enn bakover hvor magebeltet er sterkest.

Selvfølgelig kan det sammenlignes. Nettopp fordi ulv anses som spesielt verdifull, skal det sannsynliggjøres at det var siste utvei å drepe. Hvis ikke kan man bli dømt. Det betyr ikke - slik du påstår - at ulv som "forsyner seg av husdyr" spares. For det er lov å skyte ulv, uansett ulv, dersom den gjør slikt. Det betyr at man kritisk går gjennom forklaringen til den som drepte ulven, og dersom den ikke henger på greip så kan man risikere å bli dømt. Jeg har argumentert for hvorfor jeg mener en hund også anses som spesielt verdifull. Det er riktignok andre grunner til det enn for ulven, men poenget blir det samme. I dag kan man skyte først og tenke etterpå om man kommer over en hund, uten å måtte ta ansvar for det. Noe som er ille uansett, men spesielt ille når det er et dyr som fungerer som familiemedlemmer. Mulig det finnes slike hundeeiere, men jeg har ikke sett noen som er i nærheten av å argumentere for det her inne i alle fall. Du slår inn åpne dører. Det er ingen som mener noe annet. Poenget er at når begge typer dyr selvsagt har egenverdi, og det for den ene typen - hunden - jevnlig ender med døden uten at den som drepte den trenger å komme med noe annet enn påstanden "den angrep", så er det en ubalanse. En ubalanse som i tillegg går på tvers av den verdien hunden har som familiemedlem. Ja, og det er en del av vurderingen som må gjøres. Er det en gås av spesielt stor verdi i flokken, så er det forståelig om oppdretter raskere tar til våpen. Det blir en urimelig generalisering basert på en enkelt situasjon du har vært i. Det kan godt være det faktisk var umulig å få tak i hunden i dette gåsetilfellet, men når det står i motstrid til hvordan hundeeier mener hunden oppfører seg, så bør det diskuteres og vurderes grundigere enn man får inntrykk av i saken. Konklusjonen kunne blitt den samme, for all del. Nå er det vanskelig å konkludere med at oppdretter nødvendigvis gjorde noe galt i denne situasjonen, det kan godt hende skyting var eneste utvei. Derfor hadde det vært interessant å vite mer. Jeg skjønner imidlertid ikke hvordan det, på generelt grunnlag, basert på etterhvert mange slike historier, er mulig å ikke se at hunder stiller ekstremt svakt i slike saker. Dette på tross av hundens sterke bånd til oss mennesker. Det er relativt mange helt uforståelige hundedrap etter påståtte husdyrangrep som har skjedd senere år, inkludert begjæringer om avliving.