tillien

Poenget er at i dag tolkes lovverket så til de grader i den som "stopper" hunden sin favør, og at det som var "nødvendig" - eller om det i det hele tatt var nødvendig - er helt opp til den som griper inn. Det later til at det i praksis ikke gjøres noen som helst sannsynlighetsvurdering over om det den som griper inn forteller eller om andre tiltak enn avliving var mulig eller rimelig å forvente. Når ulv skytes gjør man det i større grad, og det burde vært tilfellet for folks familiemedlemmer også.

Har du vurdert truger? Med gode truger kan man gå nesten hvor som helst, også på steder hvor hunden kan være løs om hun kan og/eller liker det. Litt avhengig av hvordan hun er i løssnø og hvor mye det er så begrenses antall dager noe, men etterhvert blir det stort sett såpass hardt at hunden greit går oppå eller bare trår litt gjennom (noe som burde være kjempetrening). Både jeg og hunden min liker nok også barmark best, men jeg må si at noen av de aller mest fantastiske turene har jeg hatt i marka i vintermørket, stjerneklart, vindstille og noen magiske ganger med en fullmåne som gjør hodelykt unødvendig. Med truger eller bare kraftige turbrodder om det har blitt skikkelig skaresnø. Hunden liker det også, og om det er en del snø er hun totalt utpeist etterpå. Ellers så finnes det jo tredemøller for hunder. Hvor lett det er å gjøre det morsomt aner jeg ikke, men kan jo være noe å spe på med istedenfor at dere begge surrer halvsure rundt i mørket halve tiden ? Blansepute/ball har dere kanskje allerede? Meget god trening for stabilitet rundt hoftene. Ellers merker jeg at min er relativt fornøyd med turer "gatelangs" dersom det har vært litt aktivitet der fra før. Hundespor, kattespor og evt andre dyrespor. Ikke så spennende med menneskespor. Strandsoner når det ikke er flo er også en plass hun liker å gå - helt snøfritt. Skal vel godt gjøres å få halvannen time ut av det, dog, men jeg legger gjerne inn noe trening samtidig.

Jeg synes vi skal slutte å late som om alle dyr har like mye verdi for mennesker. I en særstilling står kjæledyr, kanskje spesielt hunder. Forstå meg rett, jeg mener alle dyr har egenverdi og at ingen dyr fortjener å bli skremt, pint eller drept. Jeg er oppriktig glad i alle dyr. Jeg tror til og med jeg ville hatt problemer med å sette ut musefeller dersom jeg ble plaget med slikt. Men vi dreper hundretusener, om ikke millioner dyr årlig uten at folk trekker særlig på skuldrene. Enten det er fugler (i Sverige anslår de 8 millioner) og små og større dyr som massakreres på veiene, rotter og mus som drepes med gift eller feller. Det er ikke gøy å kjøre på fugl, men bare tanken på å kjøre ihjel noens hund eller katt får det til å svimle for meg. Kommer man kjørende i bil og hadde valget mellom å kjøre ned en hund eller en gås, så hadde de aller fleste valgt gåsa. Det er dette aspektet som ikke reflekteres godt nok i loven mener jeg. Jeg vet ikke nok om hva som har skjedd i akkurat denne saken, men det dukker jo opp en del spørsmål. Hvordan kom hunden seg inn? Var fuglene vingeklippet? Er det virkelig mulig å ikke få tak i en hund i det som måtte vært en innhegning? Hvor lang tid tok det å hente våpen og ammunisjon? Hvor ble det av den påståtte skadde fuglen? Hvordan er det mulig at ingen (evt bare den ene fuglen) fugler ble skadd som følge av det påståtte angrepet? Var denne typen dyrehold grunnen til båndtvangen? Selv om jeg ikke kan konkludere så aner jeg at saken føyer seg inn i et mønster vi har sett i mange andre saker. Hunden og eier er totalt rettssløse og dyreeier blir alltid trodd. Hund har jo blitt plaffet ned av mann på ATV fordi han mente han hadde sett hunden jage sau tidligere. Uten noen som helst reaksjon på hverken det eller åpenbare brudd på våpenloven. Biter meg merke i at også her ble anmeldelse om brudd på våpenloven henlagt. Loven skal være rimelig. Her mener jeg i ytterste konsekvens at i motsetning til mange situasjoner med feks sau og rein og en del vilt så ville evt skadde dyr her kunne blitt effektivt og raskt avlivet på stedet om ikke hunden alt hadde drept dem momentant. Hundeeier kunne blitt ilagt krav om erstatning og bot. Boten må mer enn gjerne være høy nok til at det svir skikkelig. Fuglene skulle drepes som mat uansett, målet var inntjening. Høres kaldt og kynisk ut, men det er jo nøyaktig det vi gjør med dyra. Og det bør være med i vurderingen. Jada, ser man kan tegne opp en uendelig rekke scenario hvor man kunne tenke annerledes, og det er åpenbart tilfeller hvor avliving av hund på stedet er berettiget, og det er egentlig poenget. Nå er det ikke noen slike rimelighetsvurderinger hvor hundens verdi som kjæledyr er en del av vurderingen. Man sitter alltid igjen med dyreeiers ord om at det var et "angrep", og de blir alltid trodd. Det er en enkel løsning for rettsvesenet, men jeg mener det er urimelig.

Kan hende det dukker opp noen sykepleiere her etterhvert. I mens kan jeg si noe på bakgrunn av en beslektet utdanning, fysioterapi. Likt både i struktur på utdanningen, at man jobber med pasienter på sykehus og i kommunen og at ting man ikke kan kan gi direkte konsekvenser for pasientene. For det første. Du er jo helt fersk! Det er normalt å føle seg både knøvlete og usikker når man skal øve på ting man ikke kan. Jeg var ikke særlig høy i hatten de første gangene vi skulle kle oss halvnakne og leke fysioterapeuter på hverandre. Det var klamme hender både som "pasient" og som "terapeut". Men innen utgangen av første året så var det noe helt annet og tredje året var det den naturligste del i verden. For det første blir man vant med hele settingen, man lærer de andre på kullet å kjenne og blir mindre engstelig for å drite seg ut. Alle er der med samme utgangspunkt, alle skal lære. Og så tar man jo med seg ting man lærer rent faglig etterhvert også i ulike situasjoner. Det går seg til. For det andre. Praksis! Du skal i flere, lange praksisperioder. Der får du tid til å utvikle deg, til å kjenne på hvordan det er. Det vil også føles nytt og skummelt til å begynne med (jeg vil nesten besvime når jeg tenker på min første pasient den dag i dag!), men det gir seg veldig fort. Når du sier at du liker å jobbe med mennesker, så er det viktigste på plass. Bruk det, og du vil oppleve at pasienter også lar deg prøve og feile. Jeg har ikke møtt en eneste sint eller sur pasient (vel, bortsett fra et par klin psykotiske på psyk samt en nonne som hatet kvinnfolk men jeg dugde fordi jeg var mann og sterk...), selv når jeg har feilet. Og det har jeg gjort, både som student og senere. Husker spesielt da jeg klarte å rive ut et sentralt venekateter hos en pasient på intensiven. Det måtte ha gjort fryktelig vondt, men ingen sure miner fra hverken kolleger eller pasient. For det tredje. Evaluering! Du vil bli evaluert hele veien. På skole/eksamen og i praksis. Du får tilbakemelding på alt, normalt sett fornuftige tilbakemeldinger. Som gjør deg trygg på at du er på rett vei, at du har nådd det nivået som er forventet av deg på det stadiet du er og kanskje ting du kan jobbe ekstra med. Noen yderst få blir kastet ut fordi de ikke er egnet. Det er ikke for å skremme deg, men for å fortelle deg at du slipper å tenke på om du er god nok eller ikke. Andre vil ta den avgjørelsen for deg, og om du jobber jevnt og trutt, gjør ditt beste og er en normal person så går det helt fint. For det fjerde. Om det skulle bli slik at du etter at du har begynt å jobbe finner ut at dette makter du ikke, så vil du finne ut at det er en veldig fin ting med å være helsefaglig utdannet. Og kanskje sykepleier spesielt. Som sykepleier har du et enormt spenn i typer jobber å velge i. Og et enormt spenn i videreutdanninger som gir deg enda mer å velge i. Jordmor, psykiatrisk - både i avdeling og som terapeut, operasjonssykepleier, lærer, forsker, intensivsykepleier, selger, jobbe i forvaltningen, pasientorganisasjoner... Bare for å nevne en brøkdel. Det er en ekstremt anvendelig utdanning. Nyt livet som student, senk skuldrene, pust med magen og masse lykke til både til eksamen og videre!

Jeg har forsøkt begge deler, men er hun i rette lunet drar hun uansett Hun er stort sett flink nok, dog - men de første minuttene på et nytt sted blir det litt. Veldig sjelden hun virkelig legger seg i selen, men hun kan forsøke å stramme det akkurat nok til å si "hei, jeg vil gå denne veien". At jeg ikke kommer helt i mål kan nok legges på kombinasjonen av uerfaren fører og hund med mye motor. Men jeg har da sett erfarne hundeførere som henger vesentlig mer som slips etter retrieverene sine. En ting jeg erfarte med stopp-metoden var at spesielt som valp ble hun veldig stressa og til slutt fikk hun bare raptus. Spesielt om man tok versjonen med at vi skulle snu også. Raptus i bånd er ikke noen høydare. Så jeg brukte stort sett belønning når hun ikke dro. Problemet jeg opplevde med det var at da ble hun plutselig på jobb, hvor jobben var å gå pent. Hun gjorde ikke hundeting. Så synes det er et greit kompromiss slik det har blitt nå. Dersom hun begynner å bli litt ivrig på tur nå så kan jeg imidlertid stoppe opp og da henter hun seg inn.

Jeg vet ikke hva du mener med "når vi stopper"? Å begynne å holde den unna med henda og slikt vil i alle fall bare kunne gire valpen opp enda mer eller i alle fall at den ser på det som lek og/eller oppmerksomhet. Mission accomplished tenker vel valpen da. Dere bør fjerne dere eller valpen fra hele situasjonen om dere ikke vil den skal bite. Med biting holdt det for min del at jeg bare sluttet leken umiddelbart, satte meg i godstolen og leste i noe. Om valpen hadde bitt meg "hardt" la jeg på et lite klynk i det jeg avbrøt (noen valper blir bare mer gira av det, prøv dere fram). Ved ved bjeffing gikk jeg brått på et annet rom, lukket døra og ble der et minutt. Om valpen skulle fortsette bjeffe, ikke kom tilbake før den er stille. Om enn bare et par sekunder. Timeout i grind eller noe er også mulig. Hvilket "nivå" dere trenger å bruke enten det gjelder biting eller bjeffing må dere bare prøve dere fram til. Hjelper jo ikke å sette seg i godstolen om valpen henge i fingrene dine. Men velg deres kamper. Det er ikke sikkert man skal sette himmel og jord i bevegelse om valpen biter litt i buksebena når dere er ute og går, feks. Det går over og snart vil dere nesten savne slik tullete valpeoppførsel Men det er i alle fall greit å lære valpen at hard biting på mennesker under lek ikke er ok. Det er mulig man kan komme i mål med 100% positive metoder, men personlig mener jeg slik negativ straff er uvurderlig i slike sammenhenger.

Ja, så den kostet 1200,- i Sverige så når du sa 5000,- i måneden så tenkte jeg den måtte være mye dyrere i Norge selv om man trekker fra en tusing i fôr. Men fryktelig mye penger uansett!

Huff, for en fryktelig situasjon! Med slike kostnader vet jeg rett og slett ikke hva jeg kunne gjort. Men hva er prisen på Atopica i Norge? Sjekk evt pris i Sverige eller Danmark også. Man kan i alle fall hente ut menneske-medisin med papirresept fra Norge i disse landene...

Til den bruken du beskriver, så vil selvsagt en god toller egne seg godt. Et lite minus kan være størrelsen med tanke på agility da - om jeg skjønner det rett - den har en litt ukurant størrelse med tanke på klasseinndeling. Hvor mye det betyr i praksis vet jeg ikke, men det kan sikkert noen agilityfolk her inne si noe om. Det er vel muligens først og fremst et argument om man har svært høye ambisjoner. Nå er jeg generelt glad i retrievere. Tolleren opplever jeg imidlertid som minst "retrieversk" av de fire vanligste retrieverene. Jeg opplever de oftere som relativt uinteressert i folk, noen sågar skeptisk (det siste skal de ikke være, men det har vært en del dårlig avl på dem en periode, mulig det begynner å bli bedre). Jeg har også møtt en del illsinte individer (mot andre hunder) - flere enn hos de andre retrieverene. Slik skal det selvsagt ikke være heller, så sjekk grundig når du evt velger oppdretter. Det gjelder jo uansett rase. Er det noen klare grunner til at du tenker toller og ikke golden, labrador eller flat? Du har i alle fall mer å velge i om du kunne vurdere noen av disse også. Evt jaktvariantene av disse. Men det er jo, som jeg har vært inne på noen forskjeller både i størrelse (som kan være en fordel eller en ulempe avhengig av kontekst) og lynne (da tenker jeg ikke på de som ikke virker, bare generelt).

Min første hund og jeg er i tillegg relativt elendig på å terpe på ting når jeg anser at det fungerer greit nok. Bare det er funksjonelt liksom. Så det har blitt en del usunn praksis (flere begreper for samme ting, samme begrep betyr forskjellige ting i forskjellige kontekster osv) og varierende presisjon i innlæringen. Har blitt mye kortsiktig pragmatisme (funker det greit i hverdagen her og nå?), funnet på ting selv osv som enkelte ganger har skapt og vil nok skape problemer når neste steg står for tur. Men det fungerer nå greit på et vis, og med manglende miljø rundt meg så ble det nå slik. Vi har nå hatt det gøy uansett. "Sitt" (lys stemme), "Dekk" (kort, mørkere, med litt rasp i). Fungerer greit i praksis, men ingen høye stilpoeng akkurat. Sitter fint på avstand og det blir et slags stoppsignal også - hun snur seg mot meg. Har ikke terpet på om hun legger eller setter seg skjevt - hun vrir seg gjerne litt mot meg - økende ved flere runder - flytter seg noen cm osv. "Bliii". Bli er stødig som fjell for alle praktiske formål, men bruker håndsignal i tillegg når det virkelig er alvor. "Slipp". Her er hun veldig, veldig flink. Det eneste problemet er at hun blander det litt med "Sitt" - ordene er for like. Så om hun kommer mot med noe i munnen og jeg sier "Sitt" kan det hende hun slipper heller. Eller hun setter seg OG slipper - helgarderer altså. Eller motsatt. Burde brukt et annet ord her "slæpp" eller "dropp" kanskje. Ikke noe problem om jeg har hendene på objektet - feks en leke - da tar hun aldri feil. "På plass" - kom hit og sett deg ved min venstre fot. Hun kan bare ene veien (rundt meg) så dersom hun setter seg skjevt - noe hun gjør i en del situasjoner - og jeg sier det på nytt så blir det en ny runde rundt meg. Ser snodig ut. Har ikke terpet mye på dette og kunne med fordel startet på nytt, men det fungerer greit nok. *to klaps på mitt venstre lår når hun sitter på plass* - gå ved min fot, fokus framover. Ikke kommet helt i mål. Fungerer bra under jakttrening, men bedre løs enn med bånd av en eller annen grunn. "Ut" - apport (dummy, vilt). Bruker det på både markeringer og skjulte objekter (da med å vise retning med hånd samtidig), noe som vel er omdiskutert og kan komme tilbake å bite meg bak. Vi får se. Mye rart jeg har gjort i jakttreningen. "Høyyy" og "Vennn" - høyre og venstre i dirigering. "Søk" - søk og apporter dummy og vilt. Bruker det også mer uformelt til å søke godbiter (neppe bra, men det har nå blitt slik) "Nei" - betyr avbryt/ikke gjør det. Her er hun veldig, veldig flink på tross av at jeg dessverre har rotet litt med begrepet. Utgangspunktet var innlæring positivt, men det er et slikt ord som er så lett å ta til når man er irritert også så det har blitt noen glipper. "Fri" - når hun får løpe løs. "Værsågod" - betyr jada gjør nå det du venter på. Feks mat, eller ut av dør. Her er det nok en sammenblanding både med "Ja", "Fri", "okei" og "søk" (etter godbit) men for mat innendørs og ut av dør og bil fungerer det 100%. Kontekstavhengig altså. Skal gjøre det lettere for både meg selv og en evt neste hund! Det hadde vel vært nok med en eneste kommando for de fleste av disse. "Gå i senga di" - jada, akkurat som det høres ut som. "Nu masa du" - betyr at nå vil jeg være i fred. Denne skjønner hun merkelig nok og tar hintet med en gang (og jeg får litt dårlig samvittighet hver gang når hun slipper leken hun forventningsfullt har holdt i munnen samtidig som hun har stirret på meg i 10 minutter, og lusker til plassen sin) - mulig tonen i stemmen sier mer enn ordene. Innkalling:"Hiiiiit" Høyt, skingrende og relativt lyst. Fikk råd fra instruktør på valpekurs om å lære det inn som jeg kanskje ville skreket det i full panikk. Skjønner poenget, men jeg høres jo ut som en idiot når det er kontrollerte omstendigheter :D). Det er et "hellig" innkallingsord. Brukes bare når jeg vet hun kommer eller når hun MÅ inn (type oj, der står det jo en elg). Forsøker å belønne masse hver eneste gang. Hun er veldig flink. Ellers en masse innkallings"kommandoer" som sikkert med fordel kunne vært ryddet opp i som: Sansa, kom kom! (litt syngende), kom her (litt irritert), kommer du? (vennlig), kom nu, kom nu igjen, ska du kom (betyr like gjerne nå går vi videre). Det er et slags hierarki i det. Men det funker nå greit og hun virker ikke å være i tvil om hva jeg mener selv om hun ved disse kan finne på å måtte gjøre seg ferdig eller i verste fall overse meg dersom noe er interessant nok.

Foruten at jeg overhodet ikke ser logikken i hvorfor det beskrevne skulle løse problemet, så ser heller ingen som helst grunn til å gjøre det morsomste hun vet i hele verden (å hente og bære ting) til en pliktøvelse forbundet med ubehag. Hun får heller ha det gøy og slurve med grepet hele livet enn at jeg - grunnet egne ambisjoner - skal ødelegge det for henne.

Ja, nå er det jo først og fremst leit at hundene skal plages med slikt (jeg skriver bare "leit" siden det vi snakker om her er relativt milde former), men det er ganske fascinerende også. For det er vanskelig å finne noen logikk i det. Jeg har nesten gitt opp å forutse hva som blir problematisk, ofte når jeg tenker "å å... her blir det trøbbel", så går det helt fint. Feks i den nye dyrebutikken du nevnte (går jeg ut i fra), men det gikk helt fint. Og her om dagen skulle vi inn på et hotell med flott og uglatt skifergulv - det måtte jo gå bra. Stein går hun jo på hele tiden. Men neida, totalfrys på en måte jeg nesten ikke har sett før. Og så er det denne tilsynelatende manglende evnen til generalisering som du nevner - det har jeg opplevd flere ganger. Så det er jo en eller annen måte hun ser verden på som ikke jeg med min menneskehjerne ikke helt klarer å få tak på. Og det er vel dette med generalisering man håper å få brukt på et eller annet vis. Jeg har hatt en følelse av at når jeg overhodet ikke har lokket på noe vis og hun da har fått finne ut av ting helt selv - så har det vært best. Hun likte ikke trebrygger, feks - da satte jeg meg ned ved en og etter en god stund gikk hun nå å vandret der og det har deretter virket å være generalisert til like trebrygger i lignende omgivelser. Mens de plassene hvor jeg feks har kastet godbiter (eller leke) utpå, så kan hun finne på og gå etter, men da er det ikke nødvendigvis "trygt" på selv den spesifikke plassen neste gang. Av og til får jeg følelsen av at jeg bare har gjort det verre. Det blir en del (mage)"følelse" rundt mine erfaringer som du ser, men det er fordi - litt som du beskriver - så er ikke dette et daglig problem. Ikke ukentlig eller månedlig heller. Så det har gjort noe med hvor systematisk og ofte jeg jobber med det. Det er jo også et praktisk problem - man må jo både identifisere problem"flater"og ha nok av dem å trene på, ofte nok til at man kan tenke seg at det er rimelig å få til en generalisering. En trebrygge finner man enkelt tilgjengelig, feks, mens mange hytter på kanskje flere campingplasser eller andre fremmede rom er jo litt mer plunder å få til. Men det er kanskje det som må til? Stor nok mengde nye rom over en periode?

Ser du skriver "hver gang", men vil bare spørre likevel: Gjelder det uansett underlag? Eller er det typer underlag som går igjen? Farge, materiale, gjennskinn fra belysning eller vinduer? Store eller små flater? Min har et snev av underlagssvaket (vel, det kan være ille når det slår inn, men stedene det slår inn er ekstremt få), dog nok sannsynligvis mest medfødt. Det er imidlertid åpenbart redsel for at det er glatt som er problemet hos min også. Det aller verste jeg kan gjøre er å presse henne på noe vis - hun må få bruke all den tid hun trenger. Ideelt sett er hun løs og om hun er i bånd må jeg sørge for at det ikke er stramt - hun er ekstremt var på om båndet strammes og søker umiddelbart mot underlaget om det skjer. Og så tror jeg det er viktig at om man skal trene på slike situasjoner - noe som vel er veien å gå - så er det ikke nok at hunden klarer å bevege seg normalt på underlaget, men at den er helt ferdig avreagert før man drar videre. Jeg tror også det kan være verdt å tenke på om det er slik at når hunden skal gjøre en oppgave i et slikt rom, noe som motiverer den, så gjør den det kanskje på tross av at den fremdeles ikke er helt trygg på underlaget, og at det ikke er hensiktsmessig. Legger jeg på nok stimuli så er det sjelden min ikke våger seg utpå, men det blir ikke bedre til neste gang om hun ikke får gjort seg ferdig på eget initiativ, uten slikt "press". Det ser du selvsagt best på din egen hund, men det er i alle fall noe å tenke på.

Jeg kan overhodet ikke se for meg at en terrier skulle fungere i særlig grad i jakt på fugl. Nå er det jo mye rart man kan trene veldig mange hunder til om man får rett individ og er en god nok hundetrener, men det blir en litt annen sak. En terrier blir ikke en setter, uansett. Hvilken type fuglejakt var det du så for deg og hva tenker du hunden skal bidra med? Jeg tolker det slik at dere ønsker en "allergivennlig" hund, og at dere har lest en plass at blue terrier er allergivennlig. Forskningen er rimelig klar på at det ikke finnes allergivennlige hunder. For det første finner man ikke forskjeller i allergenproduksjon mellom raser. Bare mellom individer. Dernest har man også forsket på hvor mye allergener det er i hjemmene til mennesker med hhv såkalte allergivennlige raser og andre raser. Det ble ikke funnet noen forskjeller der heller. Så dere må vurdere om allergiproblemene er så store at det gjør anskaffelse av hund umulig, eller om det kan holdes i sjakk med medisinering, hundefrie soner i hus, renhold og evt vask av hund (som ikke må overdrives slik at hunden får hudproblemer - det øker allergenproduksjon). Det er også en kjensgjerning at noen mennesker er mer allergiske mot noen hunder enn mot andre hunder - det kan dreie seg om rase eller individ - uten at noen helt vet hvorfor. Så å møte slekta til en mulig valp og teste ut først kan gi en pekepinn. Om man tenker røytefri hund og fuglejakt så er det nærmeste jeg kommer puddel og vannhundene. Jeg vet ikke hvor mye jaktlige egenskaper det er igjen i dem, men det kan jo tenkes det fremdeles er noen linjer som avles med tanke på slik bruk. Noen andre kan sikkert si noe om det. De ble vel primært brukt som apportører så vidt jeg husker, så det er ikke snakk om at de tar stand eller noe slikt. Men det burde vel være mulig å trene dem til støtende hunder, det er i alle fall mulig med retrievere som også primært er apportører.

Nei, hun henter DNA fra innsiden av kinn, sender inn og får resultat på e-post. Det er ikke noe galt med det. Problemet er om det er mulig å skille ulike raser fra hverandre gjennom DNA-profil. Det er det ikke - i alle fall ikke konsekvent. Da blir en staff (eller hva det nå var) til en border collie.

Tror ikke en slik DNA-test er mye verdt om noen slår seg vrange. Hvem som helst kan jo ta DNA fra hvilken som helst hund, få resultatene og gi det til hvilken som helst hundeeier. Spørsmålet må vel heller være om slike tester godtas rent juridisk under gitte forutsetninger slik at det evt kan være verdt/mulig å kreve om det skulle bli en sak. Men så vidt jeg husker så er det vanskelig å "frifinne" hunder basert på slike tester. Har vel noe med slektskapet mellom ulovlige raser og de lovlige rasene som kan forveksles å gjøre, kombinert med at det er nok å mistenke innblanding av en ulovlig rase. Det nytter altså lite om man kan vise at "se, her er noe DSG!" hvis man ikke kan se hva resten er.

Min startet med Eukanuba, så RC deretter Orijen. De to første (og lignende fôr som har vært prøvd innimellom) gjør henne om til et vandrende gasskraftverk. Orijen elsket hun, men det ble litt hardt til magen hennes. Acana Classic-serien er en ok mellomting med 50% kjøtt, og hun liker det stort sett godt, men går litt lei siden jeg kjøper 17kgs-poser (det får ned kilosprisen radikalt). Light and fit har jeg ikke prøvd, men ser den blir relativt dyr og har 65% kjøttinnhold (som i utgangspunktet er fint om hunden trives på det). Orijen og Acana (samme firma) forsøker jo å selge seg som det du beskriver. Hvor mye bedre eller verre de er enn andre fôrprodusenter, det vet jeg ikke. Orijen er vel hakket "bedre" (og dyrere) en Acana igjen med enda mer kjøtt og mer uprosessert kjøtt. Det viktigste er uansett at hunden fungerer på fôret og liker det.

Huff, det er så vanskelig å gi råd til familier som man aner ingenting om. Så dette blir ren synsing og magefølelse. I utgangspunktet er jeg litt betenkt når en familie hvor ikke alle støtter det å få hund, tenker på å anskaffe en. En ting er å være nøytral eller litt lunken, men du virker vel mer enn skeptisk om jeg tolker deg rett. Det jeg er mest betenkt over er denne ansvarsdelingen. En hund griper virkelig dypt inn i en families hverdag og at en i husholdningen nærmest ikke skal forholde seg til hunden på noe vis ("ikke får noe ansvar") virker nærmest umulig. Og urettferdig overfor hunden. Hvis du er hjemme for tiden, hva slags forhold skal du ha til hunden da, feks? Overse den? Ikke en tur på plena for å tisse? Gi den vann? Hadde du hatt innstillingen at hovedansvaret lå hos de andre og at du gjerne hjelper til når helse og tid tillater det, så er det jo vesentlig mer å gå på. Men da er det viktig at de andre i familien forstår dine begrensninger. Og viktigst av alt så må ikke hunden bli et tema man bruker for å markere seg grunnet annen irritasjon. Type "Joda, akkurat nå er jeg både sprek nok og har tid nok til å gi hunden mat, men jeg er generelt irritert på deg så da hevder jeg min rett om at jeg ikke skulle ha noe ansvar for bikkja!" Når det er sagt så har jeg sett en del folk som aldri skulle ha dyr i hus, ga etter for partnerens ønske, for så å bli helfrest. Selv om det ofte sitter langt inne å innrømme det. En ting er å treffe andres hunder, en helt annen ting er å få en liten krabat i hus som trenger deg, som du virkelig lærer å kjenne, som viser deg hengivenhet... Nå aner jeg ikke hva slags helseplager du har, men for mange med helseplager vil nok en hund i huset være både en støtte og en mulighet til å få tankene ut av eget hode fra tid til annen. Det fordrer selvsagt at ikke oppgaven er større enn man makter med redusert helse. For å bli veldig spesifikk så tror jeg spesielt det blir viktig at dere har tenkt i gjennom de første ukene/månedene med valpen (om dere går for valp). Hvis du er hjemme, men med sterkt redusert kapasitet, så er ikke det noen god løsning den første tiden. Det må være noen andre der også. For en valp krever enormt med oppmerksomhet. Gjerne ut hver time i begynnelsen, men det avtar relativt raskt. En plan må dere uansett ha. Rase? Det er så mye å velge i. Vær klar over at hunder som ikke røyter har andre ulemper. For det første slipper de hår de også, og ikke minst så kommer det litt skitt og slikt med dem også. Har man hund så blir det mer støvsuging. Men klart, noen raser slipper enormt med hår fra tid til annen og da blir det nok ekstra støvsuging. Ulempen med røytefrie raser er at de oftest trenger vesentlig mer pelsstell enn andre hunder, så det er greit å ta med i betraktningen. Jeg har ikke noe særlig oversikt over de røytefrie rasene, så andre kan sikkert si noe mer om hvilke som kunne egne seg med tanke på størrelse og aktivitetsnivå. Og så blir det jo viktig at dere i lag finner en rase dere liker - det er jo mye personlighet i de forskjellige rasene.

Veldig godt poeng. Det er en ekstra grunn til å ikke grave spørsmål av allmenn interesse ned i Akkurat nå-tråden og det er søkbarhet og nytteverdi i framtiden. Jeg var en av dem som ropte høyest ut mot den kulturen som hadde utviklet seg for en tid tilbake og jeg må si at jeg har hatt snev av dårlig samvittighet fra tid til annen når aktiviteten her har vært lav. Ble det feil? Skremte man bort folk som diskuterte greit, men likte temperaturen? Skremte man bort folk fordi de trodde det skulle bli militærdisiplin og null takhøyde? Jeg vet ikke. Men jeg synes virkelig det har vært en flott tone her inne siden forrige ragnarok og jeg nekter egentlig å tro at høy aktivitet fordrer at det blir utrivelig for mange. Og tross relativt liten aktivitet har jeg virkelig fått mye og god hjelp de gangene jeg har lurt på noe. Og om man ser nærmere på hva som ble postet på den tiden, så var det veldig mye smalltalk i AN, til dels relativt internt (ikke noe galt med det altså) og det var laaaaange tråder om politikk, etikk og andre betente tema som det ble mye bråk av. Altså ikke nødvendigvis veldig hunderelatert. Det skal sies at man måtte holde tunga rett i munnen for ikke å få den kappet av selv i hunderelaterte tråder den gangen. Nå savner jeg forsåvidt hyggelige diskusjoner om Game Thrones og slikt, men ikke det andre. Poenget mitt er at selv om aktiviteten nok har gått ned overalt, så tror jeg den har gått mindre ned i det som tross alt er hovedfokus her. Og det er da noe å ta med seg. Ellers så avler aktivitet aktivitet. Ser man et ubesvart/lite besvart spørsmål og man har noe halvveis fornuftig å komme med, så er det flott om man svarer (noterer meg det bak øret selv også). Da begynner gjerne snøballen å rulle litt blant de som er her, og den aktiviteten er den beste reklamen for å få nye medlemmer til å engasjere seg. Virker det dødt så snur gjerne folk i døra. Men ja, informasjon tyter mot oss i mange kanaler nå og det på en måte som er skreddersydd for å holde på vår interesse. Det er naturlig at et godt gammeldags nettforum merker konkurransen. Men det må selvsagt være et minimum at innmeldingsfunksjonen fungerer så det håper jeg admin sjekker ASAP!

Nå har ikke jeg fått med meg hele historien her, vet feks ikke hva som er skrevet i kontrakten, men i utgangspunktet bør det være rom for både kompensasjon (både på kjøpspris og i forbindelse med veterinærutgifter) og/eller evt tilbakelevering/heving av kjøpet. Feilen var kjent ved salgstidspunkt og du ble fortalt at det kom til å løse seg - noe det ikke gjorde. Dersom du i tillegg hadde kommunisert at hunden skulle brukes aktivt så blir det enda klarere at selger har ansvar. Heving av kjøpet hørtes ut som en god idé helt til jeg gikk inn og så bilder av sjarmøren. Han var utrolig nydelig, men først og fremst fikk jeg en påminnelse om at det jo ikke er en "ting" man handler når man handler valp selv om det i følge loven er definert som det. Så om jeg tenker tilbake på da min var valp og noe lignende hadde skjedd så hadde ikke jeg klart det eller i det hele tatt ønsket det. Men poenget mitt er at det kan være en reell mulighet, og jeg ville ikke holdt det mot noen om de gjorde det selv om jeg ikke hadde klart det (det går jo også på behov og hva man så for seg å gjøre med hunden). Men oppdretter må ta ansvar når det gjelder kostnader her, om ikke du har frasagt deg noen rettigheter i kontrakten da. Krysser uansett fingrene og håper det løser seg for både deg og ikke minst valpen på en god måte.

Ja, det er de virkelig! En ting jeg har lagt merke til nå er at hun har størst problemer med disse tofargede dummyene, hun tar liksom midt på en av fargene. Ja, etter den feltsøkfadesen hvor hun bare skulle finne sine egne dummy er, så har jeg begynt å bytte med noen fra tid til annen. Spesielt viktig siden det blir mye trening alene - det kan gå måneder mellom hver gang klubben samles.

Har egentlig ingenting å komme med, men ville bare si at dette høres helt forferdelig ut. Krysser fingrene! Det eneste jeg lurte på var om det ikke var noe annet antiinflammatorisk og imunsuppressivt som kan gis istedenfor prednisolon? Ville tenkt at det var avgjørende å få redusert inflammasjon slik at tarmen kan fungere normalt en tid. Og samtidig hemme en evt allergisk eller autoimmun reaksjon - all den tid man egentlig ikke vet hva IBD er og det er en sekkebetegnelse for det man ikke klarer å forklare så kan det jo dreie seg om sistnevnte heller. Dere har sikkert tenkt på alt dette, synes bare det var rart om det ikke finnes alternativer til prednisolon.

De er nå morsomme disse dyra våre Må bare dele litt om hvordan dette går, det ble en liten ahaopplevelse for meg også... Lettere demotivert og lei tok jeg noen uker pause før jeg startet opp igjen. Den store bøygen jeg så for meg med å få henne til å plukke opp dummy som ikke er kastet eller lagt et stykke ut viste seg å løsne bare på et par økter. Lekte det i prinsippet fram - inviterte nærmest til dragkamp med den, lavere og lavere og til slutt på bakken. Så et par økter til så så det plutselig ut som det gikk opp et lys for henne angående hvor hun skal gripe. Stor lettelse! Det hele måtte selvsagt feires med noen feltsøk. Endelig i gang igjen! Den gang ei... Hun slurvet fremdeles. 5 av 6 dummyer kom litt på snei eller direkte dårlig. Bare en gjorde hun perfekt. Prøvde på nytt igjen. Samme greia. Jeg mener nøyaktig samme greia. Ikke bare 5 av 6, men det var den samme dummyen hun leverte perfekt. Var det tilfeldig mon tro? En gang til, samme resultat. Og enda en gang. Det var veldig rart syntes jeg helt til jeg kom på hvilken dummy vi hadde trent grep med! Det var jo nøyaktig den samme røde, nye som hun grep perfekt! Det er virkelig fascinerende hvordan hjernen fungerer på disse dyrene altså. På en måte virker det jo litt teit at hun ikke umiddelbart generaliserte. Dummy er dummy, skulle man tro! På en annen måte er det jo utrolig "lydig" at hun gjør nøyaktig som hun har lært! Det minner meg litt om første feltsøk i klubben. Jeg var helt sikker på at det kom til å gå fint. Hun kunne jo det - gjort det perfekt mange, mange ganger. Hun løp og løp og sprang forbi alt. Jeg så at hun registrerte dem, men ikke snakk om at hun skulle apportere. Løsningen var rett og slett at hun lette etter sine egne dummyer, men de lå jo ikke der ute! De vi hadde trent med hjemme i sikkert 1 år. Det ordnet seg veldig greit etterhvert det altså, og nå er det bare å begynne å trene grep med masse forskjellige dummyer også.

Jeg er forsker (vel, var i alle fall) selv, så det vet jeg mye om. Nå var kommentaren ikke noen klage, men en observasjon. Når det er sagt så er det mange måter å kommunisere slikt på. Hvis man er klarere på hvor og hvorfor man må være "utydelig" så unngår man at lytteren eller leseren lurer på om hun bare er generelt utydelig og dårlig til å kommunisere. Jeg synes kanskje ikke hun er spesielt god akkurat der, men ellers hadde hun mye bra å komme med også. Når det gjelder det hun bevisst ikke ville snakke om, så blir det litt annerledes. Slik media fungerer og så dårlig menigmann er til å tolke slik informasjon så er det kanskje en dyd av nødvendighet, men for min del blir nysgjerrigheten pirret såpass at jeg bare blir irritert.

Podkasten er ikke bak betalingsmur. Men det var ingenting nytt der så vidt jeg kunne høre. Oppsummert: Trolig ikke (særlig) smittsomt mellom hunder. De har ikke funnet noe som helst fellestrekk mellom hundene gjennom spørreundersøkelsen. Fôr og godbiter er altså fremdeles så godt som utelukket. Den bakterien som har vært mistenkt er relativt vanlig å finne i mennesker og dyr, den er kjent for å kunne gi diaré fra tid til annen, men ikke av en slik alvorlighetsgrad som vi ser nå - så det går ikke helt opp. Det antydes at det evt er en annen sykdom som gjør at denne bakterien plutselig blir farlig. Det er sannsynlig at denne ligger i miljøet (høst, mye vann). De vil fortsette å undersøke i uker framover, men det er relativt sannsynlig at de ikke finner noen klar årsak. Likevel viktig arbeid for framtiden og man håper å komme et steg videre. Det antydes at toppen er nådd og at man nærmer seg en normalsituasjon igjen. Tolket etter beste evne. Hun var veldig vag til tider. Og det var noen ting hun åpenbart ikke ville snakke om. Allmennheten kan jo ta skade av slikt, må vite (mine ord) ?