Gå til innhold
Hundesonen.no

Nimbus

Medlemmer
  • Innholdsteller

    293
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

  • Days Won

    8

Alt skrevet av Nimbus

  1. «Som mange vet kan hunder hoppe opp mot et menneske av glede. Dette er normal hundeadferd der hunden ikke har intensjon om å skade, men loven åpner for å tolke dette og lignende adferd som et angrep. Den fagkyndiges evalueringer har liten betydning i en rettssak. Derimot vektlegges menneskets fryktfølelse, selv om situasjonen ikke er en reelt farlig situasjon.» Tanker omkring dette? (Var ikke spesielt imponert over selve kronikken, men vi har jo nå en rettskraftig dom som åpner for praksisen i sitatet ovenfor. Det synes jeg er leit.)
  2. Dere kan også vurdere å blande inn litt Vom, eller andre råfôrmerker, da spiser de aller fleste hundene også opp tørrfôret sitt! Ellers er det bare å gjøre som @Malamuten skriver - ta utgangspunkt i hva hun burde veie. Her er grei oversikt over hvordan man kan regne ut hundens kaloribehov. Som det også står der vil selvfølgelig aktivitetsnivå påvirke dagsbehovet. Bruk vekt for å veie maten, 10-20 gram utgjør stor forskjell for en liten hundekropp, men den lille vektforskjellen er sjelden merkbar for oss i f.eks. en kopp! Jeg ville kanskje vært bittelitt forsiktig med å øke aktivitetsnivået mye mer så lenge hunden er såpass overvektig, da det er ganske belastende for ledd. Underlaget bør ihvertfall være relativt mykt! Det aller beste er nok å få hunden litt ned i vekt først. Men, akkurat som for folk bør hun selvfølgelig få røre på seg så mye som mulig. Så dere får bare se an hva dere føler hun kan håndtere, og øke treningsmengden gradvis. Hvis hun skulle bli veldig sulten når dere minsker fôrmengden så kan man også hive oppi litt kokte grønnsaker o.l. for å fylle opp magen uten alle de ekstra kaloriene. Husk at eventuelle godbiter også teller på dagsinntaket, så bruk gjerne kalorifattig belønning også. Lykke til! Høres ut som hun har kommet til et riktig så godt hjem hos dere, og at hun endelig får både den maten og mosjonen hun fortjener
  3. Hvis dere uansett planlegger innkjøp av større bil ville jeg kanskje bare brukt selen inntil videre, eller? Vi har samme sele, fordi vi nesten bare låner bil (og den vi låner mest er en Toyota Yaris). Når vi kjøper bil etterhvert står et godt bur øverst på ønskelista. Men selen er et helt medium minus alternativ i mellomtiden. Hunden er sikret sånn at den ikke fyker veggimellom, men det er klart - det er ikke optimalt for henne. Skulle man kræsje, spesielt i stor fart, så blir det mye trykk på et lite område. Men nå kjører vi sjelden med hunden, så jeg kan se at man ønsker en bedre løsning hvis man farter rundt i bilen litt oftere. I så fall støtter jeg det som er skrevet ovenfor - bur i baksetet som stroppes fast med gode stropper kan funke godt. Eventuelt, hvis det er nøyaktig samme modell som vi låner - så kan vel hunden nesten bare være i bagasjerommet (typ, litt raus burstørrelse)? Så kan man ha bagasjen andre steder. Vi har gjort det et par ganger. Nå er jo hun voksen, så hun har ikke hatt noe behov for å klatre over baksetet Hvis Ceres foreløpig er mer vilter er det nok en god idé med gitter, som @mushi skriver!
  4. Ja, altså, hvis 9gag er målestokken for hvor elendige folk kan være så skjønner jeg ihvertfall godt at man mister troen på menneskeheten generelt. Jeg tror som sagt jeg ser hva du vil. Jeg bare kan ikke helt se at de faktisk uskyldige bildene man deler av reelt fornøyde hunder på mer eller mindre private sosiale medier er spesielt utslagsgivende for det store bildet. Uavhengig av om man skriver at de smiler, er fornøyde, glade eller lykkelige. Skulle man ha en venn eller bekjent som finner på å dele noe ala valper i klessnora, i den tro at det er festlig, så kan man jo heller sende dem en privat melding og forklare greia. Kanskje også hvis man har en venn som legger ut et privat bilde av en åpenbart stresset hund, men beskriver den som en variant av fornøyd? Så har man kanskje lært én person noe nytt! Men personlig ville det nok sittet langt inne i siste tilfellet, og jeg ville trådd varsomt. Som "Hun om hund" også skriver - et bilde fanger kun et øyeblikk, hvorvidt hunden faktisk var stresset/glad er utrolig vanskelig å bedømme hvis bildet f.eks. er tatt nokså nært.
  5. Haha, det der er så fint! Jeg har aldri hatt en hund som smiler på den måten selv, men jeg har hilst på et par opp igjennom. Like freaky, på en god måte, hver gang. Jeg er enig, jeg ville sagt at de smiler. Kanskje spesielt til folk som ikke er hundevandte, faktisk, og forklart hvilke andre ting man kan se ved kroppsspråket deres som gjør det til en vennligst hilsen og ikke en advarsel. Jeg ser hvor du vil, Kanger, men jeg tror ikke at ordvalget er hovedproblemet. Folk kan ikke hundespråk, og er ikke villige til å lære seg det heller. Det er i bunn og grunn der problemet ligger. Spesielt ille når de eier hunder selv, men jeg møter de folka hele tiden: "Ehehe, han er bare sååå leken!" Ja, eller fryktaggressiv, da. Som jeg heller ville sagt. Man får bare fortsette å spre budskapet, når det er mulig. (Bare meg som blir litt fysisk uvel av å scrolle forbi og se de valpene på klessnora? Folk!)
  6. Hehe, så bra! Vel, det blir mest spekulasjoner. Men som med så mange andre raser (og mye annet her i verden), så går det ofte dårlig når noe vokser for fort. Når hunderaser blir veldig populære, av en eller annen grunn, ender man opp med at en del useriøse folk ser sitt snitt til å tjene penger. De avler på hunder som ellers ville blitt tatt ut av avl. Og man får solgt hunder, selv om de har et dårlig utgangspunkt, fordi rasen er så populær. Ond sirkel. Det slår spesielt uheldig ut på raser som lagotto (og spansk vannhund og en rekke andre) som faktisk ikke skal være supersosiale og -omgjengelige, og som kan være en håndfull om de ikke får litt mer enn gjennomsnittlig mengde mental trening, men som blir markedsført av useriøse mennesker som noe helt annet. Men så når det som regel kun til et visst punkt. Du er f.eks. ikke den første som har en litt dårlig opplevelse knyttet til lagottoen. De fleste jeg møter i Oslo er passe fornøyd med sin, men kommer ikke til å kjøpe seg et nytt individ. Sånt sprer seg, etterhvert. Så de har nok sett sin salgstopp, vil jeg tro. Og det tror jeg er til det beste for rasen. De kan jo være supre hunder, så med litt flaks kan man sitte igjen med (nesten) bare seriøse oppdrettere til slutt Vel, de har vel stort sett vært utegående med sauer. Så de har med seg en genetisk pakke med vokt og skarphet, og de skal ikke nødvendigvis være så lette for fremmede å håndtere. Når man da får individer som er nervøse i tillegg kan den kombinasjonen bli veldig uheldig her på berget. I Spania er det dessverre mange av de større oppdretterne som driver rene buroppdrett, mer eller mindre. De står i hundegårder og blir luftet litt innimellom (på utstilling f.eks.). Med unntak av de obligatoriske greiene er det lite oppfølging av hundene på den måten som vi er vant til her hjemme. Da blir ikke alltid nervøsiteten/usikkerheten fanget opp, og hvis man ser den så blir den bortforklart med at "de skal jo være reserverte". Det er jo her de norske individene stammer fra, også. Og i tillegg har man hentet inn hunder derfra som man har satt rett i avl uten å faktisk sjekke ut mental helse først... Også finnes selvfølgelig strusemenneskene her òg, som mener at fryktaggressiv = reservert Har dessverre ikke kjennskap til barbet! Men innbiller meg at det kan finnes ihvertfall én person på forumet som eier (har eid) barbet? Kanskje noen andre i så fall husker hvem
  7. Ja, jeg kjenner ikke helt igjen de individene jeg har møtt av rasen i den beskrivelsen, men det kan godt være jeg bare har hatt flaks! Men, på den andre siden så sier min klart ifra når hun vil ha noe, oppmerksomhet, mat eller tur, så kanskje jeg bare ikke synes det er like slitsomt Ja, jeg har samme oppfatning som deg. Lagottoen hadde uflaks, og ble tidlig markedsført som den perfekte allergivennlige familiehunden. Den steg altfor raskt i antall og man har avlet på mye som sikkert ikke burde blitt avlet på, og man har fortsatt mange useriøse oppdrettere som stikker hodet i sanden. For spanjolens del er det andre faktorer som spiller inn. Du har de useriøse oppdretterne der også (som alle andre steder), men rasen ble (heldigivis) aldri like populær. Samtidig er den også en av de rasene som er blitt litt utsatt for vårt ønske om å tilpasse enhver hunderase til moderne, vestlig levesett. I Spania har den vært en rendyrket bruks- og gårdshund som blant annet gjeter sau. Mye av det som gjorde den bra til sitt formål gjør den til ikke en så god familiehund, ihvertfall ikke for alle familier. Heldigvis er det noe mange av oppdretterne er opptatt av. Man skal ikke kaste "babyen ut med badevannet" - rasen må få beholde noe av sitt særpreg, så får man heller bare innrømme at det gjør at den faktisk ikke er perfekt for alle. Men utrygg og ustabil skal den da altså ikke være, og det jobbes det åpent og ærlig med. Anywho, jeg skal slutte å skrive mer om akkurat dette i denne tråden. Alle ser uansett ut til å være skjønt enige - for en gangs skyld
  8. Er du veldig usikker, så er det greiest å ta en tur innom veterinæren, tenker jeg. Da finner du forhåpentligvis ut av hva som er årsaken. Skulle det være noe mer alvorlig er det kjekt å vite så raskt som mulig. Men kanskje han bare har fått seg en liten strekk, og da slipper du å bekymre deg noe mer over det (da kan man jo stivne litt når man blir kald, men være "symptomfri" ellers). Enig i at det er en god idé å filme det, også. Lykke til! (Og ja, de 5-minuttersgreiene kan du trygt fortsette å overse, altså! La hunden sose rundt som den vil, og bær kun ved behov som du allerede gjør. Selv ganske små valper har godt av å styrke muskler og sener, det gjør de ved å bevege seg i blant annet variert og ulendt terreng.)
  9. Var det egentlig så mange her som prøvde å argumentere for at hunden smiler i situasjoner som sammenfaller med tilfelle én, som "Hun om hund" beskriver, og på nøyaktig samme måte som mennesker? For tilfelle to, som hun trekker frem, kunne jeg også fort ha brukt ordet smiler. Og det hender jeg sier at hunden min smiler, men det er kun når hun er tilfreds/fornøyd/eller et annet ordet man synes passer seg å bruke for å beskrive hunders sinnstilstand. For hennes del er det som regel en kombinasjon av øyne og ører som er utslagsgivende for ordvalget. Jeg kunne selvfølgelig ha sagt at hun er glad (et menneskelig begrep det også, for øvrig), men det blir egentlig ikke helt det samme. For hun smiler jo, men på en annen måte enn meg - med øyne og ører. I de tilfellene jeg heller ville brukt glad, om henne, er gjerne aktiv logring og/eller hopp og sprett involvert i tillegg. Jeg er uansett enig i at generell folkeopplysning er høyst nødvendig. Og ja, menneskeliggjøringen av hunder er som regel en uting. Det gjør at vi ofte misforstår hundene rundt oss. Jeg deler aldri typisk "morsomme" filmer og bilder av hunder i sosiale medier. Den store majoriteten av de feiltolker det som skjer, og ofte presser man allerede stressede hunder enda mer for å få flest mulig tomler opp eller hjerter. Festlige fremstillinger av dyr er sjelden faktisk det. Og jeg støtter at de mer kunnskapsrike hundeeierne kan gjøre sitt ved å spre kunnskap både på nett og når det kommer opp som samtaleemne i sosiale lag. Og selvfølgelig aldri trykke liker selv, eller dele sånne fæle filmer og bilder. (Sosiale medier, altså, får frem det verste eksponeringsbehovet i oss alle. Samlingen av tomler og hjerter har ikke akkurat bidratt til å bedre situasjonen heller.)
  10. Inntrykk er vanskelig å basere seg på, selvfølgelig. Hvis man sjekker ut RAS så ser eierbeskrivelsene ut til å være relativt like for begge rasene når det kommer til det mentale. Det er vanskelig å si noe sikkert, siden Lagotto-klubbens lenke er nede og dokumentet ikke er tilgjengelig hos NKK. For meg blir den store forskjellen at de beskriver resultatene slik: «Hvis de som har besvart undersøkelsen er representative for rasen ser det ut som om rasen er stort sett god helse og adferd.» «På atferdssiden er det enkelte utfordringer. Det kan se ut til at enkelte hunder er noe usikre og enkelte viser også tendens til aggresjon, muligens som resultat av usikkerhet.» Spansk vannhundklubb anerkjenner, og jobber aktivt med, atferd og mental helse. De seriøse oppdretterne vil ikke ha noen problemer med å innrømme at dette er en utfordring og ustabile og usikre hunder blir der tatt ut av avl (det finnes de som mener rasen er problemfri, og er den perfekte «familiehunden» for de i tidsklemma - superfornøyd med relativt lite mental og fysisk trening - det stemmer ikke). Derfor tror jeg også det er lettere å finne en stødig spanjol, enn lagotto. Men, uansett. Hovedpoenget står - begge raser er nok litt for store wildcards for TS, så sjekk heller ut de andre rasene som går igjen nedover i tråden
  11. Hvis det finnes noen rettferdighet i systemet, så taper han saken. "Kjæledyr" - som står i trange nettingbur, uten mykt underlag, hele dagen, som på ingen måter får tilfredsstilt noen av sine mentale eller fysiske behov? Skal du holde rev som selskapsdyr så bør du i det minste ha dem i større innhegninger hvor de har mulighet til å bevege seg. Edit: Nei, fy pokker. Nå så jeg filmen også. Stakkars, stakkars dyr.
  12. Det er nok lettere å finne en stødig spansk vannhund enn lagotto, men ja, de kan slite med mye av det samme. De kan ha en del lyd og er ofte borrelåser i tillegg. Min varsler og maser aldri ute, men er pratsom når hun vil noe innendørs. Tenker også portis, mellompuddel - og kanskje bedlington? Har titta litt på de to siste selv, og pumi (men tipper den ihvertfall blir for snakkesalig i akkurat dette tilfellet), hvis jeg skulle kjøpe noe annet enn spanjol engang. Har nokså godt inntrykk av alle rasene, men de ser ut til å overlappe på forholdsvis ulike måter når det kommer til atferd og behov. Så det vil være litt smak og behag inne i bildet, tenker jeg.
  13. Aha, takk for oppklaringen! Jeg synes uansett det, og døvheten, hos dalmatinere er kroneksempler på idiotisk avlsbeslutninger tatt basert på kun utseende som har ført til nokså ekstreme feil. At de lever godt så fremt man tar hensyn/opererer er selvfølgelig fint (jf. kortsnutede raser), men det burde ikke stoppe oss fra å nå, som vi faktisk vet bedre, avle ut og få inn de friske genene som mangler. Spesielt når det er så enkelt som hos dalmisen. At det finnes oppdrettere som ikke bare velger å stikke hodet i sanda, men aktivt motarbeider gode tiltak for å få en friskere rase gjør meg uvel. Hudproblemer og allergi ser ut til å bre om seg hos flere... Igjen - forskning ser ut til å støtte at dette kan knyttes til altfor selektiv avl over tid. Bare for å tydeliggjøre: Jeg har egentlig ingen store problemer med enkeltraser! Blir kun frustrert over at det fortsatt, i 2018, er sånn at utseende > helse og mentalitet, for en god del. Synes i grunn man ser det over hele fjøla. Og det er få raser, om noen, som er så fryktelig mye bedre enn andre. Man må liksom leite med lupe, føles det som, etter seriøse oppdrettere uansett.
  14. Jeg har aldri grua meg så mye til noe, som jeg grua meg til oppkjøring. Herrefred. Jeg var et vrak. Men det gikk, med et nødskrik - føltes det som. Jeg gjorde et par, tre mindre, og en stor, feil underveis så da jeg svingte opp på Risløkka så var jeg helt, helt sikker på at jeg hadde strøket (altså, sensoren ropte "BREEEMS!" på et tidspunkt - jeg hadde heldigvis begynt å bremse allerede). Det tok faktisk noen dager før jeg virkelig skjønte at jeg hadde bestått. Jeg tror at det hjalp å se feilene under oppkjøringen selv, anerkjenne at det skjedde noe, men så håndtere det og komme seg videre. Viktig å huske at det ikke trenger å være perfekt, du skal faktisk ikke være ferdig utlært. Kjørelæreren min gjentok det til det kjedsommelige: "Det skal bare være bra nok til at du får lov til å øve aleine de neste to årene." Og, ja. Ingen krise å stryke heller. Da prøver man faktisk bare på nytt Aner forsatt ikke hvorfor jeg fikk for meg at det var så skummelt...
  15. "Renhet" tatt alt for langt, åpenbart. Og dalmatineroppdrettere er ikke alene om det, dessverre. Er det rart raseavl får et dårlig rykte når man faktisk har oppdrettere som tror det er bedre å avle "rent" fremfor friskt? Som @Quack skriver - de avler beviselig på en genmangel som fører til at individer dør i ung alder. Det burde være forbudt (og er vel strengt tatt det i Norge?). Men hei, de har visst perfekte prikker (og man har ikke, gud forby, blandet dem med en annen rase) - så da er det greit?
  16. Absolutt. Personlig tenker jeg ikke at noen av rasene jeg listet opp er helt like (heller ikke i utseende). Men de overlapper på noe. En bedlis kunne fanget opp noe av det jeg liker i en spansk vannhund (men ikke alt), er mitt intrykk. Mulig jeg tar helt feil, da. Har jo ikke inngående kjennskap - utover det jeg har lest, og noen individer som jeg har hilst på!
  17. Eh, ok. Kan i grunn bare linke til men egen tråd om MDBA og påpeke at den har status som blandingshund flere steder enn i Norge (faktisk i alle land). Julesalg. "Fantastisk".
  18. Ja, det der er fryktelig trist. En bekjent på fjesboka delte en kampanje, her om dagen:
  19. Har spansk vannhund. Mellompuddel, pumi og bedlington er mulige fremtidige kandidater hvis det skulle bli for vanskelig å finne hyggelige og friske spanjoler (jau - liker medium-ish store krøllerter).
  20. Javisst! Heldigvis er det sjelden veldig vanskelig å vurdere hva som er seriøs forskning. Også kan man avgjøre selv om man synes de har vektet feil ting, for det er det jo dessverre ingen fasit på. Anbefaler å lese artikkelen! Det er spennende tall. Og, heldigvis, så ser faktisk majoriteten av de totalt undersøkte hundene ut til å være (relativt) friske. Så det var ihvertfall mer oppløftende enn hva jeg forventet (og det på en forsknings-/undervisningsinstitusjon, til og med - hvor man kan se for seg at det kommer inn flere skikkelig syke hunder enn ellers): For 13 av de 24 sykdommene var det heller ingen forskjell i forekomst mellom blandinger eller renrasede. De har tallene for hver enkelt rase, men har, i akkurat denne artikkelen, valgt å fokusere på "purebred" vs "mixed" (det påpeker de selv også). Men de lister opp prosentvis forekomst av de 10 genetiske sykdommene rasehunder er mest utsatt for også. Mot slutten trekker de frem flere mulige begrensninger ved studien (som f.eks. at rasehunder av ulike årsaker godt kan være overrepresentert). Så skriver de: Jeg støtter det utsagnet. Det ser solid ut, så vidt jeg kan bedømme - 90 000 hunder, jo! Jeg tror allikevel ikke at man ville sett akkurat de samme tendensene i f.eks. nordiske land. Direkte overførbare til alle andre områder er de nok ikke. Som nevnt tidligere, jeg ville gjettet på at forekomsten av skikkelig blanding-blandinger er større i USA enn her på berget. Veldig, veldig, veldig enig! (Og den storskala, og planlagte, blandingsavlen (da tenker jeg ikke NKK-sanksjonert utavling, altså) som foregår her hjemme synes jeg virkelig ikke noe om. Den er kun økonomisk motivert, og har ingenting med sunn og fornuftig avl å gjøre.)
  21. Nei, absolutt ikke! Det var ikke intensjonen. Innlegget var vel egentlig først og fremst ment som en form for fortsettelse, egentlig. Men det kom ikke så tydelig frem. Ble litt kronglete på telefonen! Mjo. Det er i og for seg sant, og dagens mennesker stammer kanskje fra omtrent 10 000 individer etter en flaskehals for noen titusen år siden. (Men det er vel også derfor man har noen merkelige sykdommer som dukker opp noen steder, og ikke andre.) Problemet med flaskehalser i hundeavl er vel at man sjelden får en faktisk bredde i etterkant. Jevnt over har vi ikke akkurat vært superflinke til å prioritere genetisk variasjon, og helse, fremfor utseende, liksom. Men ja. Det er vel også da noe av problemet med blandingshunder i Norge, hvor det faktisk er lite "tradisjon" for sånt. Uten at jeg vet det sikkert ville jeg gjettet på at majoriteten av blandinger her er 1. generasjons blandinger (godt mulig jeg tar feil). Og da ofte av de som ellers ikke blir brukt i egen rase, av ulike grunner. I USA, hvor undersøkelsen som ble lenket til ovenfor er fra, er vel blandinger langt mer vanlig. Og i mye større grad litt på kryss og tvers av absolutt alt, over lang tid. Da får man med noe rusk, men man får kanskje også friskere hunder. Av de nesten 30 000 individene i studien var ihvertfall det tilfelle - det var langt mindre sannsynlig at gjennomsnittsblandingen hadde 10 ulike genetiske sykdommer. Deriblant allergi. Og akkurat det synes jeg var spesielt interessant, all den tid det virker som om flere og flere hunder (og raser!) sliter med nettopp det.
  22. Det skjønner jeg veldig godt! Tror jeg hadde sendt dem en sinna e-post og aldri dratt tilbake igjen (og lagt igjen vurdering på Facebook, hvis de har en side). Hva annet svindler de kundene sine på, tenker jeg...
  23. Jeg er egentlig veldig enig, men, det viser seg jo at veldig mange raser har en ekstremt liten genpool. Da jeg googlet i forbindelse med det forrige innlegget snublet jeg over en side som nevnte at f.eks. den portugisiske vannhunden i Storbritannia (tror jeg) i hovedsak stammer fra typ, seks individer. Mulig det var en liten overdrivelse, men at blant annet matadoravl er et reelt problem er der vel ingen tvil om. Personlig skulle jeg ønske man litt mer aktivt drev planlagt utavling - med litt mål og mening, selvsagt. Da kunne man beholdt ønskede egenskaper, men kanskje blitt kvitt ihvertfall noen genetiske sykdommer.
  24. Utrolig useriøst! Regner med klinikken er i Tromsø?
  25. Det kan godt være at blandingshunder jevnt over er friskere enn rasehunder, mye fordi de i utgangspunktet vil ha en større genpool. Dessverre finnes det lite forskning, også på dette. Men, som nevnt ovenfor: 1) Det er like stor sannsynlighet for å arve syke, som friske, gener (det man nok i større grad vil unngå er de merkelige recessive greiene som vil dukke opp når man driver aktiv innavl og dramatisk snevrer inn avlsmaterialet over tid). Hvor arvbart noe er varierer selvsagt, men like fullt: syk labrador + syk puddel er ikke nødvendigvis lik frisk "labradoodle". 2) Blandingshunder blir sjelden sjekket for de samme arvelige sykdommene som rasehundene blir sjekket systematisk for. Se punkt 1: Hvis man blander to individer fra to raser med forskjellige problemer, la oss si hhv. HD og hjertefeil, så kan man selvfølgelig ha flaks å få et individ uten hverken HD og hjertefeil, men man kan også ende opp med en hund som sliter med begge deler. Som @Smooth skriver, det er ingen av oss som arver kun positive egenskaper (hadde det enda vært så vel!). Og, altså. Ulven er fin, den. Det er jo en grunn til at vi for en del tusen år siden begynte å henge sammen. Men ulvens naturlige levesett er særdeles lite kompatibelt med dagens moderne samfunn. Personlig synes jeg det er ganske råttent gjort (og anbefaler å lese denne), ovenfor hund-ulvhybridene, å tvinge dem til å tilpasse seg oss i dag (man kan, igjen, være heldig å få et individ fra et kull som er mer "hund" enn "ulv", men de kan også ende opp med nesten bare ulveegenskaper ). Og ja, det er både et (knøttlite) marked for sånne blandinger, og det skjer mer eller mindre systematisk rundt omkring (det er ikke tillatt i Norge). Edit: Her er artikkelen som bloggen @tillito lenker til, baserer seg på, forresten!
×
×
  • Opprett ny...