Nimbus

Dette er kanskje litt på siden, men ser flere har skrevet at de synes visse raser er penest/kulest/tøffest del- eller helkuperte. Kan det være en generasjonsgreie, for noen ihvertfall? Jeg har vage minner om hunder med kupert hale som liten (født rett før forbudet ble innført), men hunder med kuperte ører hørte først og fremst til filmverdenen for min del (nesten alltid aggressive vakthunder). I tillegg kjente vi noen ihugga oppdrettere som insisterte på å importere kuperte hunder, frem til utstillingsforbudet kom, fordi hundene var "stygge" og "ikke rasetypiske" med naturlige ører og haler. Jeg som er mest vant til å se f.eks. doberman med hengeører og lang hale synes de er finest sånn. Kupering er ganske uestetisk, rett og slett, i mine øyne. Spesielt ørene, som får hårløse kanter og kan være nokså ekstremt skjært slik at det bare er en liten spiss trekant igjen. Jeg kan i og for seg synes at et individ er vakkert til tross for at det er kupert, men jeg tenker alltid at de hadde vært langt penere med et naturlig utseende. Synes medfødte stumphaler også er litt pussig i grunn, selv om jeg eier en hund med det selv. Ståører blir en litt annen sak, det er vel strengt tatt det mest "naturlige", sånn egentlig. ...Og mens jeg skrev dette poppet innlegget om sporer opp. Enig med Symra, all kupering som ikke er medisinsk nødvendig er ugreit. ...Og, jeg tipper at hvis du spør "mannen i gata" om sporer så ville de fleste sett dumt på deg (da ser jeg bort ifra de mest aktive brukerne på sonen). Øre- og halekupering har stort sett alle hørt om - kanskje aller mest fordi det er så himla synlig. Sporer derimot, er ikke det - for folk flest.

Jeg tror vi er ganske så enige om hva et godt hundehold er generelt! Så får jeg ta til etterretning at jeg må være tydeligere når jeg skriver innlegg Oooog, avsporing over!

Ja, selvfølgelig gjør de det. Jeg har ikke skrevet noe annet heller, selv om det kanskje kan oppfattes sånn. Jeg bare påpeker at ulike raser krever forskjellige nivåer av engasjement og innhold for å være lykkelige. Hvis man tar med en topptrent griffon og en middels trent border collie på fjelltur, tipper jeg at førstnevnte vil bli noe mer sliten (sånn, for å fortsette å bruke raser som jeg egentlig ikke kjenner så godt som eksempler, liksom). Samtlige hunder fortjener, og trenger, fysisk og mental trening (som jeg jo også faktisk skrev i mitt første innlegg), men målrettet avl over lang tid har da virkelig ført til at man har et vidt spekter av raser med ganske ulike aktivitetsbehov (og skavanker, men det blir ihvertfall et sidespor). At alt for mange hundeeiere tror tre-fire korte lufteturer, og null mental trening, er nok stimulering er veldig, veldig synd. Jeg mistenker også at det er mye av grunnen til at en del selskapshunder har fått rykte på seg for å være vanskelige/gneldrete/aggressive/etc. Men det finnes noen nivåer mellom den type hundehold og "minst tre timer trening hver eneste dag, helst mer" som faktisk gir en del raser et veldig godt hundeliv.

Jeg er enig jeg, altså. Poenget var vel mer at én time aktivisering bør være absolutt minimum for en vannhund, og mange andre raser (i tillegg til de kortere lufteturene, selvfølgelig!), selv på en travel dag – og at de dagene helst ikke bør være to–tre dager hver eneste uke. Jeg vil allikevel driste meg til å påstå at noen raser faktisk kan være mer enn litt fornøyde etter en times kvalitetstrening, spesielt hvis de fire–fem dager i uka får mer enn det. En griffon har liksom ikke helt det samme aktivitetsbehovet som en border collie, tenker jeg (uten at jeg har noe personlig kjennskap til akkurat de rasene – så det er mulig jeg er helt på jordet). Det betyr selvfølgelig ikke at man ikke kan trene opp en liten "selskapshund" til å gå lange dagsturer i fjellet og/eller agility. (Det blir for så vidt et lite sidespor, men på generelt basis synes jeg flere mennesker burde stille seg selv spørsmålet: "Har vi faktisk tid til å gi en hund den tiden og oppmerksomheten den trenger, og fortjener?" At man liker hund, og har lyst på hund, betyr ikke at man burde ha hund akkurat nå. Kanskje det passer bedre på et annet tidspunkt i livet?)

Som alltid kommer det vel an på hva man sammenligner med Jeg har vokst opp med selskapshunder, og nå som jeg har en voksen (spansk) vannhund vil jeg påstå at de krever en del aktivisering. Hvis man sammenligner med typiske brukshunder, så kanskje ikke? Jeg vil uansett ikke anbefale vannhund hvis du vet på forhånd at du ikke vil ha tid til å trene nok med den. De rasebeskrivelser jeg har lest anbefaler at du trener mye (mye er som alltid relativt, men kanskje 1-2 timer fysisk og mental trening hver dag er et minimum?), fordi vannhundene generelt liker det, er gode på det, og trenger det. Hvis du sjekker linken, og andre rasebeskrivelser, blir både spansk og portugisisk vannhund og lagotto beskrevet som reserverte i møte med fremmede. Det betyr ikke at de er redde eller sky (selv om det kan skje, dessverre , hvis man ikke er bevisst på det når man trener valpen). At de er reserverte er et rasetrekk for alle tre, vannhunder som er veldig interessert i fremmede er nok derfor ikke normen. Når de får hilse ordentlig er mitt inntrykk at de varmer fort opp. Min hund hilser litt når hun er ute, men mister fort interessen for andre hunder og mennesker på tur. Det passer i grunn meg veldig fint. Inne hopper hun opp i fanget på alle som er på besøk - etter 10-15 minutter. Hvis hun kjenner dem allerede, er saken en annen. Altså, det er superfine raser, alle tre. De er smarte, lojale og har morsomme personligheter (synes jeg), men de bør definitivt få god, daglig trening. De aller fleste hunder tåler en dag eller to, i ny og ne, med lite aktivitet. Men hvis det er skjer hver uke, så nei, da tror jeg ikke at akkurat vannhund er riktig for TS. P.S. "Du" i det første avsnittet er til en generell "du" og ikke deg, Yellow. Ser at det kan misforstås!

Portugisisk vannhund regnes som over gjennomsnittlig aktiv, og bør nok få en god dose daglig fysisk og mental trening for å være en lykkelig hund. Jeg har selv spansk vannhund, typisk for både den, lagotto og portis (som er forholdsvis like av utseende og gemytt) er at de kan være noe reserverte ovenfor fremmede og at de gjerne vil være i nærheten av familien så mye som mulig. For at hundene skal bli trygge og (relativt) sosiale kreves det ofte en del trening over tid. Du kan lese mer om alle tre her, men hvis du og familien har et stramt tidsskjema anbefaler jeg ikke vannhund. Hva med en selskapshund? De krever også fysisk og mental trening, selvfølgelig, men stort sett noe mindre enn raser fra de andre gruppene.