Nimbus

Æsj, savner et litt bedre kamera på mobiltelefonen. Vurderer å krype til korset og kjøpe meg en alt, alt for dyr telefon (Samsung Galaxy S9+, som ihvertfall har krøpet et par tusen ned i pris siden den ble lansert). Verdt det? Jeg synes jo egentlig ikke det sjæl, men så klør det i fingrene allikevel. Litt lei av tredje "billigtelefonen", som har fungert helt ok, men som blir raskt treig og har et medium minus kamera. Det er dessverre altfor sjelden jeg gidder å ta med meg med kompaktkameraet ut. Innspill tas imot med takk!

Velkjent problem, det der! Start med å sende e-post til veileder, kanskje allerede i kveld, og legg kortene på bordet. Spør om dere kan møtes så fort som mulig og forklar at du sliter med å komme i gang og generell motivasjon - vær brutalt ærlig. Hvis du har en ålreit, og litt erfaren, veileder så vil personen ha noen råd å komme med, og du vil definitivt ikke være første personen som sliter med dette (selv om årsakene selvfølgelig varierer). Hvis du er uheldig og har en veileder som ikke vil gjøre jobben sin (de skal ikke fungere som psykologer, men de skal hjelpe deg med å gi deg gode verktøy og fremgangsmåter for å starte og fullføre et prosjekt - det er det dessverre ikke alle veilederne som er enige i), så ville jeg absolutt tatt kontakt med andre personer ved UiO - for de finnes! Hvis veileder kjenner deg litt fra før av kan hen kanskje gi noen konkrete innspill til hva hen tenker du kan klare å få til innen november. Ferdig er bedre enn perfekt (som i studie- og forskningssammenheng uansett ikke finnes)! Det høres ut som om du har gode muligheter til å gjøre mye på kort tid. Men ikke legg for mye press på deg selv ved å hele tiden si: "Jeg er jo egentlig flink, hvorfor fikser jeg ikke dette?!" Kan bare snakke for meg selv, men det fører ikke noe godt med seg. Da føler jeg meg gjerne bare lat i tillegg (hvorfor ellers "gidder" jeg ikke, liksom?). For min del gjelder å finne ut hvorfor jeg utsetter noe, og eventuelt hva. Og bryte det ned til små oppgaver, som lar seg løse. Istedenfor å fortelle meg selv at jeg må "skrive en artikkel/avhandling/oppgave", så må jeg "sende en e-post til minst 3 mennesker for å spørre om de kan stille opp til et intervju", "skrive problemstilling", "lage utkast til disposisjon" eller "oppdatere X av databasen" (lettere sagt enn gjort, da, jeg utsetter fortsatt altfor mye og altfor ofte). Det høres jo ut som om du har nokså konkrete årsaker, utover bare motivasjon, til at det er vanskelig å sitte lenge foran en PC, så kanskje det blir veldig flåsete tips for din del - i så fall er det bare å overse dem! Ja, på mitt fagfelt må man stort sett også ha master for å få jobb, så jeg kjenner flere som har hatt som mål å bare fullføre! Men ja, når det kommer til katastrofetenkningen så bør kanskje en god rådgiver/psykolog ved UiO kunne bidra? For det er sånne spor det er vanskelig å komme ut av. Ja, for blir man syk av det, for eksempel, så tenker jeg at det har liten verdi.

Det er fullt mulig å skrive en masteroppgave på 3 måneder, og ihvertfall hvis alternativet er å ikke levere overhodet. Det går litt på ambisjonsnivået, tenker jeg. Hvis du kan leve med en D, eller til og med E, så skal det faktisk ikke så mye til. Og når snittet ellers har vært A-B er det ikke helt urealistisk med en C. Men litt tid må du jo legge inn, og hvis du allerede sliter med motivasjonen vil det nok bli litt ekstra tøft. Hjelper det å snakke med veileder eller en rådgiver på instituttet? Jobbe sammen med andre (ikke på oppgaven, altså, men å sitte sammen med andre)? Jobbe alene? Hvis du er ved UiO så ser det ut som om de fortsatt tilbyr kurs, og annen rådgivning når man sliter med studiehverdagen. Ville det føles like ille å levere til våren hvis du søkte om deltid, fremfor å utsette? Da får du mulighet til å fordele arbeidet litt utover, liksom. Når alt det er sagt - innimellom er det faktisk også helt ok å slutte. Jeg har studert med flere som ikke fullførte master, av ulike årsaker. Mitt inntrykk er at de har vært veldig fornøyde med det valget. Kanskje det er bedre å komme seg ut i jobb, kanskje vil en annen master passe deg bedre. Ta det valget som føles mest riktig for deg! (Og ikke hør på de som prøver å overbevise deg om at du eventuelt kaster bort tid ved å slutte - det er faktisk ikke enhver pris det er verdt å betale kun for å fullføre en mastergrad.)

Ikke akkurat noe man koser seg med, nei! Kjenner flere som hoppet av etter et par episoder - og det blir i grunn bare mørkere. Men vanvittig bra skuespill og manus. Men ja, skummelt realistisk, og dermed litt deprimerende, i disse dager. Hm, men da ville jeg prioritert Killing Eve og Fargo av de jeg har nevnt (de andre seriene er mer realistiske, og tidvis sånn man kan få vondt i magen av), hverken scifi eller paranormale - men litt dystopisk mørk humor. Spesielt førstnevnte. Barry var passe festlig, synes jeg, og i samme gata. Penny Dreadful kan kanskje falle i smak? Litt dyster stemning, men definitivt i eventyr/paranormal-sjangeren. Kan muligens bli litt for urealistisk innimellom. Taboo kan være verdt å sjekke ut. Outlander, hvis du vil ha litt, lett «husmorporno» (ikke faktisk noe særlig erotikk, men definitivt inspirert av sjangeren). Og The Leftovers! Hvis du har likt Castle Rock hittil har jeg faktisk ganske trua på den. Hvis du slipper opp for ting å se har jeg tips til flere serier på Netflix også

Regner med du har sett Handmaid's Tale? Kommer an på hva du liker, selvsagt. Men jeg satte pris på Big Little Lies. Sharp Objects virker lovende. Killing Eve var knall, og The Affair er litt ujevn, men fortsatt veldig bra. Fargo! Og ellers er det klassikere som Oz og The Wire, begge krever litt tålmodighet i starten, men tar seg skikkelig opp. (Strømmer aaaltfor mye TV, har langt flere tips på lager ? - avhengig av dine preferanser.)

Har aldri prøvd, men ser for meg at lav temperatur i ovnen burde funke? Litt knekkebrød-stil, kanskje? Si ifra om du finner ut av det! Hadde vært innmari kjekt å lage noen tørre godbiter av leverpostei. Edit: Eller ville de kanskje bare smuldret bort? Hm, nå ble jeg nysgjerrig. Lurer på om jeg må google og teste litt selv! Hoho, fant oppskrift på hjemmelagde. Da burde det funke med innkjøpt leverpostei som base også, tenker jeg.

Njæh, det vil jeg ikke si. Jeg tenkte at det var to alternativer: 1) trolling, 2) tinnfoliehatt. Men så fjernet jeg mitt eget spørsmål om du kun trollet, da, før jeg publiserte. Fordi jeg tenkte det ble litt ufint av meg å tillegge deg trollete sider. Tinnfoliehatten hadde ihvertfall kommet fra et genuint sted, liksom. Jaja, hva skal man si? Godt du har funnet en trivelig fritidssyssel? Siden jeg foretrekker å mate andre skapninger enn troll så noterer jeg meg det bak øret til fremtidige tråder, ihvertfall. Hf!

Ditt syn, din mening, din oppfatning, din tro, din side. Du kan velge fritt, og du kan komme med alternativer. Og du kan selvfølgelig også velge å overse resten av innlegget, spørsmålene, og heller fokusere på at du mener at "din sak" er feil formulering å bruke om at du har en ganske tydelig mening om en bestemt sak. Også kan jeg dermed anta at anonyme innlegg, kopiert fra ukjente steder, som er kjørt gjennom Google Translate er det som finnes av "bevis" for hva enn det er du egentlig argumenterer for i dine siste innlegg. (At myndighetene og diverse foreninger i nordiske land + Russland (?) har konspirerert om å "plante" ulv ett, flere, mange steder, fordi... Jeg vet ikke helt - fordi de kan?)

Kan egentlig bare si meg enig med de ovenfor! Har også overtatt voksen tipse. Hun var 5,5 år. Vi kjente henne riktignok relativt godt allerede da hun kom fordi vi hadde passet henne over noen uker et par, tre ganger, så vi visste litt hva vi gikk til. Husker ikke hvor jeg leste det (kanskje her et sted?), men noen skrev at man kunne dele opp i hvilken grad en voksen omplasseringshunds har slått seg skikkelig til ro i ulike faser: 3 dager, 3 uker og 3 måneder. Jeg telte ikke dager, men følte allikevel at det stemte ganske godt. Etter 2-3 måneder hadde hunden slått seg helt, helt til ro og hun viste noen personlighetstrekk som ikke hadde kommet så tydelig frem tidligere. For øvrig kan man fint lære en voksen hund en hel masse nye ting. Min hund hadde en del hverdagslydighet inne, men hadde ikke lært noen "triks" utover "sitt". Det tok litt tid å lære henne å lære (mitt inntrykk er at det ofte tar lenger tid dess eldre de er), men nå går nye kommandoer nokså kjapt! En 2-åring vil mest sannsynlig ta ting fort, så lenge dere er tydelige og trener jevnt

Om ikke utrolige påstander krever utrolige bevis, så krever de ihvertfall en eller annen form for dokumentasjon. Hvor er papirene og filene? Siden de, for meg, ukjente kildene dine sitter på mesteparten av det, så burde det da virkelig være mulig å publisere alt sammen. Storskala? Også er det ingen dokumenterte observasjoner? Kun historier om tremenningen til onkelen til kompisen til han borti gata som hadde en grandtante som så helikopter på natta, liksom. (Jada, jeg har hørt nok historier fra hjembygda. Pussig nok var det aldri fra noen som faktisk hadde sett noe sjæl.) Bare, hæ - ukjent art? Jeg prøvde faktisk å gi det en sjanse og lese igjennom et par ganger, men det ga ikke så mye mening, for å være helt ærlig, og var ikke spesielt overbevisende. I tillegg til at innholdet er litt, usammenhengende, ser det ut som om teksten har blitt kjørt gjennom Google Translate også? Enig med @Meg, festlig, men dette er ikke et innlegg som gagner din sak.

Ser den. Jeg må innrømme at jeg har sett mest på proteinkilden og hvor karbohydratene kommer fra (vil heller ha fra frukt, bær og annet grønt enn mais og soyabønner). Siden den lokale sjappa ikke fører Orijen ble det Acana.

Det er få fôr med mye protein, men at alle er «fulle av» karbohydrater er en liten overdrivelse. Hills har vel få (om noen?) typer med mer enn 20 % protein (det meste fra beinmel), hvor hovedingrediensen er ris og/eller mais, mens typ Orijen har 80-90 % (fra faktisk kjøtt). Så det finnes jo høykvalitetsalternativer i tørrfôrverden også, om hunden trives og fungerer med det er en annen sak.

Min hund har fått en kombinasjon av Hills og V&H hele livet (hun er 7 år, men har kun bodd 1,5 år hos oss), men jeg har heller ikke vært videre imponert over innholdet i Hills. Vi økte først andelen V&H og bytter nå ut Hills med Acana, men har tatt det veldig gradvis - typ, byttet 10 g til frokost og 10 g til kvelds, sett an en ukes tid også byttet ut 20 g til (hun veier 13 kg og får totalt 210 g daglig, mer i perioder med økt aktivitet). Tenkte det var greit å ta en såpass rolig overgang siden proteininnholdet er veldig mye høyere - sprutdiaréen som jeg ser en del sliter med når de bytter fôr fristet ikke så veldig... Vi hadde samme tilnærming da vi startet med å erstatte noe av tørrfôret med V&H også. Avføringen har som regel vært bittelitt bløtere første dagen med økt mengde fôr med mer protein, også har det justert seg veldig bra. Nå skal vi egentlig bare bruke opp det vi har igjen av Hills. Når det er sagt - hvis hunden fungerer fint på Hills, så tror ikke jeg heller det er det verste i verden. Enig med @Kaisen, det er bedre at hunden fungerer i hverdagen enn at man på død og liv skal finne det "beste" fôret.

Ja, sorry, jeg ser nå at jeg det gikk litt fort i svingene fra min side! Mente ikke å bare trekke frem dødsfall i siste svar til deg. Det er selvfølgelig grader av bitt også, det er jeg helt enig i. Og det er vel der en del raser, flere enn de «typiske» kommer med, for min del. For det er nok av hunder som er hundeaggressive (og flere raser hvor det er et vanlig, og forventet trekk). Hadde en rimelig hissig golden der vi bodde før som fyrte seg opp når vi hadde med hunden, den styrte vi laaangt unna, for å si det sånn. Edit: Og ja, innsikt er en fil bil, for noen. Som jeg liker å si.

Men ikke hvis man hadde selektert på aggresjon over tid, vel. Det er jo litt av poenget, det er sånn man har fått kamphunder, vokterhunder, etc. i utgangspunktet. Alle hunder kommer fra samme sted. Jeg sier ikke at det hadde tatt 5 år, men det er klart man kunne brukt typ labrador som utgangspunkt og endt opp med noe totalt annerledes. Og akkurat aggresjon er vel en av de «egenskapene» det ville være lettest å fremdyrke, tipper jeg. Det er så trist at man ikke fratar slike mennesker retten til å ha dyr. Personen burde aldri ha hatt hunder, og burde ihvertfall ikke få eie noen igjen. Dessverre er mitt inntrykk at det er nokså vanlig at de begynner å samle seg opp nye flokker ganske umiddelbart etter at de blir fratatt én, stemmer det med din erfaring?

Og da er vi i bunn og grunn ganske enige, faktisk! Det første tilfellet virker som noe som kunne skjedd mange steder - og med mange raser, barnet var vel bare 2 år? Da skal det ikke så mye til. Ja, tror jeg så noe om schæferblanding også! Og at de levde under kummerlige forholder overrasker meg ikke. Det går jo på samme som noe av det vi har vært innom - folk undervurderer og feiltolker hundene sine, behandler dem ikke slik de skal, og sikrer dem ikke godt nok. I møte med spesielt barn kan det slå særdeles uheldig ut. Da er rasen, men (selvfølgelig) ikke størrelsen, irrelevant.

Flere? Jeg har ikke sett noen som argumenterer for at dødsfall og bitt er likestilt. Kan kun svare for meg selv, men jeg gjorde et forsøk på å vise hvor utrolig få dødsfall vi faktisk snakker om, tross alt. Samtidig blir omtrent 5000 hundebitt registrert hvert år, og jeg antar at det er de som krever behandling - så da har vi i tillegg alle de som ikke fører til sting/stivkrampesprøyte. Hva bør man frykte mest i hverdagen, liksom? Som @MaritaS er jeg egentlig mest interessert i å finne ut hvilke raser som er farlige, og hva kriteriene skal være for å forby en rase. For det er ingen av de som er for raseforbudet som har svart på om huskyer og husky-blandinger bør forbys. Og det bør de vel, hvis man faktisk bryr seg om reelle, nylige, dødsfall i Norge? (Sorry @Snøfrost, jeg ser at husky blir upresist, men jeg har ikke klart å finne så mye mer informasjon enn «husky» i artiklene jeg har lest - så grønlandshund i ett tilfelle.) Akkurat nå virker det litt som om alt med kort pels og muskler, over en viss (ikke gitt) størrelse ryker. Men ikke rottweiler og doberman, og heller ikke schæfer, etc. Det virker rett og slett litt vilkårlig, for meg, hva som er «farlige» raser.

Ja, jeg ser helt klart det du skriver. Og jeg synes det er synd at det ikke finnes noen tall noe sted, som alltid er jeg interessert i andeler og hvor representativt noe er. Det er det dessverre vanskelig å finne ut av når man ikke har noen oversikt i utvikling over tid. Hvis det har ønsket effekt, så er selvfølgelig det helt supert - og ja, da bør flere raser inkluderes. Forbud all the way, hvis det faktisk er løsningen. Jeg har f.eks. flere anekdoter om både folk og fe som ikke beveger seg i områder med blant annet aggressive rottweilere, i dag, og vi har rapporterte alvorlige hendelser (inkludert dødsfall) også, så åpenbart skjer fortsatt sånne ting. Igjen, hvis vi vil se en kjempeeffekt - forby familier med barn på under 10 år å eie hund. Eller så kunne man jobbet for det som faktisk hadde vært den beste løsningen - forby totalt uegna mennesker å eie hund, uavhengig av rase. Jeg har kun satt meg inn i, og forsvart Bob, ihvertfall, så kanskje du adresserer en generell «dere»? For akkurat i den saken, så synes jeg faktisk det er en del som skurrer, det står jeg for. På generelt basis har jeg absolutt ingen problemer med at hunder som hindrer folk i å bevege seg fritt i eget nabolag og/eller skader folk og andre dyr blir avlivet. For en del hunder er det helt klart den beste løsningen. Statistisk sett er det ihvertfall langt mer sannsynlig at du, eller en av hundene dine, blir bitt av en av de nevnte rasene enn drept av en «farlig rase».

Men er det noen her som egentlig har argumentert for noe annet? Visse raser har selvfølgelig mer vokt, "vilkårlig" jakt (mindre hunder og barn), alvor, etc. i seg, men det gjelder langt flere enn de man typisk snakker om i akkurat denne sammenheng. Det er ihvertfall et av mine hovedpoenger. Hvis målet med et forbud er færre individer av rasene så har det åpenbart en effekt, det er klart, men har det faktisk ført til færre alvorlige skader utført av hunder mot mennesker og andre hunder? Det har ihvertfall blitt drept to barn etter at forbudet ble innført her til lands, av noe annet enn raser på forbudslista. Det var ikke så lett å finne noen oversikt over hvilke raser som har vært involvert i dødsfall over tid. Det her! Hvis man faktisk tok tallene på alvor, og mener at raseforbud er veien å gå for å få bukt med problemet, så bør man strengt tatt argumentere for å føre opp flere raser på lista. Rottweiler og schæfer må ihvertfall forbys. Ja, også huskyer, selvfølgelig. Også kan jeg bare gjenta at folk som ikke burde hatt hund, alltid kommer til å ha hund. Så de kommer til å bevege seg nedover lista, de. Med streng selektering og litt målrettet avl kan selvfølgelig flere av de typisk "milde" hunderasene også bli mer aggressive mot mennesker og andre hunder. Man hadde ikke trengt så fryktelig mange generasjoner, heller. Det er liksom litt fordelen, og ulempen, med at vi styrer opplegget, det.

Hvilken av undersøkelsene tenker du på? Den som NHI omtaler? For det er kun en oversikt over antall bitt av hund, hverken mer eller mindre. Jeg har ingen interesse av å renvaske noe som helst, og det er virkelig ingen (heller ingen av forskningsartiklene) som hevder at toypudler har et like stort skadepotensiale som større raser. Men det kan se ut som om de står bak flere bitt enn en del andre raser. Så kan man jo synes det er uinteressant, selvsagt, det er opp til hver enkelt. Men hunden trenger ikke å være så fryktelig mye større enn en toypuddel før den kan alvorlig skade et lite barn. Googler du husky + barn + angrep så dukker det opp artikler om barn som har blitt drept i Norge, relativt nylig, og angrep mot barn, hunder og voksne utført av huskyer. Skal vi forby alle huskyer? Hvilke kriterier skal egentlig ligge til grunn for å forby en hel rase? Du kom med en påstånd, og jeg er åpen for at den stemmer, jeg. Fordi jeg er oppriktig nysgjerrig. Derfor ville jeg gjerne lese noe om det. Det virket som du kunne vise til relevant informasjon, kall det gjerne bevisbyrde om du vil.

Jau, som jeg nevnte tidligere så er nok mentalitet, og en rekke andre egenskaper, arvelig. Så at noen raser (og individer) har høyere/lavere terskel for å angripe mennesker og andre hunder er ikke overraskende. Men det er fryktelig mange flere raser enn de man tradisjonelt trekker frem i sånne disuksjoner som faktisk alvorlig skader, og dreper, mennesker og hunder. Det ser man når man sjekker ut tallene. Derfor tror jeg ikke et forbud er løsningen heller. For hva skal man forby, liksom? Det er langt flere enn buller og molossere som hadde røket. Man hadde blitt sittende igjen med et nokså snevert utvalg av raser til slutt (og selv om jeg ikke fant så mange undersøkelser, så ta det med en klype salt, så var det faktisk blandingshunder som scoret lavest på alle former for aggresjon fremfor de renrasede hundene som ble testet). Hvis vi nå satt igjen med et lite knippe raser, som i teorien skulle ha lav sannsynlighet for å alvorlig skade mennesker og andre hunder - ville vi blitt kvitt problemet? Jeg er veldig skeptisk til at det. Folk som ikke burde hatt hund, ville fortsatt hatt hund. Så da hadde rett og slett noe annet enn buller og molossere blitt statussymboler. Gi det litt tid, og litt dårlig seleksjon, så hadde man kanskje fått mer aggressive labradorer, bernere, schäfere, etc. i noen miljøer også. Jeg tilhører absolutt ikke den gruppen som tror at alle hunder i utgangspunktet er bra og stødige, og at det alltid er eierens feil hvis noe går galt. Men jeg tror også at folk veldig enkelt kan ødelegge hunder som kunne hatt det riktig så fint i et hundekyndig hjem. Alle molossere er ikke vandrende dødsfeller for hverken hunden min eller meg, og det finnes, tro det eller ei, et par aggressive labradorer i nabolaget som jeg styrer unna (de blir heldigvis holdt på kort bånd). Håndteringen betyr noe, den også. Enig!

Selvfølgelig. Jeg har vel ikke argumentert for noe annet enn det, eller? Jo større hunden er, dess større er skadepotensialet. Alle hunder over en viss størrelse er i stand til å drepe et menneske. Jeg har bare bidratt med noen tall, for å påpeke at det faktisk ikke er så enkelt som at hvis vi forbyr visse raser (hvilke skulle i så fall det være?) så blir vi kvitt alle dødelige utfall og bittskader. Som noen andre påpekte, de dødsfallene vi har hatt her til lands de siste årene har involvert huskyer. Tre barn har dødd grunnet hundebitt de siste 20 årene, av åtte totalt. Jeg tror folkeopplysning og strengere krav til alle dyreeiere hadde vært den beste løsningen for både barn, voksne og andre hunder, men hvorvidt det er gjennomførbart er jeg mer usikker på. Det ville krevd politisk vilje til å gjennomføre noen dyre og trolig upopulære tiltak. Så jeg kommer ikke til å holde pusten i påvente av noe sånt. "I britiske undersøkelser har forskere beregnet at 740 personer per 100.000 blir bitt årlig av hund, men bare et fåtall søker lege. Totalt fant man i Storbritannia at 2,6 per 100.000 behøvde sykehusinnleggelse på grunn av hundebitt. Dødsfall på grunn av hundebitt er sjeldne, men forekommer og over halvparten skjer hos barn under 10 år." (Min utheving.) Hvis man kun ser på tallene så hadde kanskje det mest effektive tiltaket for å få ned (den allerede svært lave dødsstatistikken) vært å forby familier med barn under 10 år å eie hund? Jeg er veldig interessert i å se tallene på hvilke hunder som er involvert i opphopingen av alvorlige angrep - og hvem som ønsker forbud (mot hvilke raser)! (Hurra for prokrastinering, si.) Alle hunder av en viss størrelse kan drepe andre hunder og mennesker. De fleste hunder som biter mennesker er faktisk relativt små. av størrelse, og hunden trenger ikke være så fryktelig stor for å alvorlig skade et barn. Ja, alle dødsfall som involverer kjæledyr er selvsagt unødvendige - og jeg tipper mange av dem kunne vært unngått med litt sunn fornuft. Med tanke på hvor mange hunder vi har, og hvor tett de lever på oss er allikevel sjansen for at slikt skal skje forsvinnende liten.

Nei, si det, hva gjør man? Et forbud fungerer jo åpenbart ikke. Folk skaffer seg andre raser, eller blander inn f.eks. pitbull/amstaff lell. Eller skaffer seg langt større, og dermed potensielt mer skadelige, hunder, som molossere, når de ikke kan ha pitbull. Likegyldig synes jeg ikke det er, hvilke hunder som faktisk, helt reellt sett, er mest aggressive mot mennesker. Det tross alt ytterst få som dør av hundeangrep, men ekstremt mange som blir bitt (hva bør man frykte mest i hverdagen, liksom, hai eller å kjøre bil?). Personlig skulle jeg ønske at man innførte langt strengere krav for å kunne eie dyr generelt - fucker du opp, javel, da får du faktisk, helt på ordentlig, ikke eie noen dyr lengre. Eventuelt ta et kurs, for mindre alvorlige hendelser, og en karantenetid. Kunnskapsnivået må helt klart opp blant absolutt alle. Vi har en megafryktaggressiv chihuahua i nabolaget, som eieren bare flirer av og snakker til som om den var en 3-åring samtidig som h*n sier til de rundt seg: "Hihihi, han tror han er en schempestor og supertøff hund." Så langt har jeg bare stirret med et dumt blikk... Men det er klart, jeg er glad det ikke er en diger molosser akkurat den personen reker rundt med.

Min nye prokrastineringssyssel er tydeligvis å utsette eget arbeid ved å søke etter helt annen forskning, spesielt på hunder. Denne var interessant, selv om den nå er litt gammel. De sjekket uansett tallene over en 20-års periode, og har noen "disclaimers" på forsida: "In contrast to what has been reported in the news media, the data contained within this report CANNOT be used to infer any breed-specific risk for dog bite fatalities (e.g., neither pit bull-type dogs nor Rottweilers can be said to be more “dangerous” than any other breed based on the contents of this report). To obtain such risk information it would be necessary to know the numbers of each breed currently residing in the United States. Such information is not available." (Min utheving.) Som @simira så har jeg også inntrykk av at et nokså stort antall hunder i USA inneholder pitbull, eller noe som ligner, i en eller annen form. Men det er da altså veldig vanskelig å finne ut det eksakte antallet og dermed kunne finne ut hvor stor prosentandel av det totale antallet pitbull-isher som er aggressive. Kanskje er de superduper aggressive mot mennesker, kanskje de har en del vokt og alvor (som en god del andre raser) og grunnet sitt rykte så havner de i del ymse miljøer og hjem (dårlig kombinasjon!), kanskje det faktisk er andre raser som har en høyere prosentandel "mannevonde" hunder. Mentalitet er arvelig, liten tvil om det (det meste av forskningen ser ut til å støtte det). Men jeg er allikevel tilbøyelig til å tro at en del av molossernes og bullenes utseende og historie gjør at de dessverre havner i hjem de ikke burde være i - og at det faktisk er hovedproblemet. De vokter, mange er høye og tunge - når de havner i hjem som ikke tar dette seriøst så vil det åpenbart oppstå problemer. Schäferen, og et par, tre forskjellige Spaniels dukker faktisk oftere opp i forskningsartiklene som raser med aggressiv atferd (men ikke nødvendigvis med dødelig utfall). Denne er nokså ny, og gir noen nyanserte tall: "Breeds with the greatest percentage of dogs exhibiting serious aggression (bites or bite attempts) toward humans included Dachshunds, Chihuahuas and Jack Russell Terriers (toward strangers and owners); Australian Cattle Dogs (toward strangers); and American Cocker Spaniels and Beagles (toward owners). More than 20% of Akitas, Jack Russell Terriers and Pit Bull Terriers were reported as displaying serious aggression toward unfamiliar dogs. Golden Retrievers, Labradors Retrievers, Bernese Mountain Dogs, Brittany Spaniels, Greyhounds and Whippets were the least aggressive toward both humans and dogs. Among English Springer Spaniels, conformation-bred dogs were more aggressive to humans and dogs than field-bred dogs [...]." (P.S. Jeg har ikke finlest noe av dette, altså! Skulle noen være interessert i .pdf, og ikke selv har tilgang, er det bare å sende meg pm.)

Jeg kan bare føye til at jeg er veldig enig med han her: «Norsk naturforvaltning ligger slik lysår unna hva man finner i land vi sjelden velger å sammenligne oss med, som ulike stater i Afrika og Sør-Amerika. Ikke overraskende får derfor Norges lite dyrevennlige praksis stor oppmerksomhet internasjonalt.»