Tyttebæra

Nei, bare ... nei. Beklager altså, men du har elendig smak. Man får aldri det myke, fine uttrykket på en med usymmetriske tegninger, særlig split face. Galskapen min i et av sine mindre gale øyeblikk.

Mange pussige historier her, men ikke helt forundret mtp. hva jeg møter av snåle hundeeiere rundt om. Tror en ”har dessverre ikke valp til deg i dette kullet”, sparer både en selv for mye drama og kjøper for såre følelser. Ser ikke noe galt i å ta en hvit løgn for å spare seg selv for unødvendig bry. Dere som snakker om dårlig magefølelse selv om alt annet høres bra ut, hva er det som har gitt dere det? Er det at det høres ut som det pyntes på sannheten, eller er det noe annet som skurrer?

Min mening oppsummert.

Gratulerer på etterskudd! Riktig så fin gjeng.

Fordelen med hunder som skyr vann, jeg slipper i alle fall unna noen bad i året.

Om mulig sier jeg selvfølgelig ”ja takk, begge deler”. Har hatt to med ønsket farge. Pussig nok har jeg etter noen år endret mening med begge. Den/de fargene jeg ikke har er plutselig blitt penere enn de fargene jeg har. Jeg har farger jeg liker bedre enn andre, men har ikke så veldig sterke meninger om farge. Da er tegninger en større greie, iom. at jeg foretrekker lite hvitt. Liker ikke hunder som nesten er helt hvite, samt usymmetriske tegninger på hodet. Særlig hater jeg disse med halve siden av fjeset hvitt, split face. Liker heller ikke blass rødfarge. Den skal være skikkelig rød, gjerne mørk rustrød, ikke gul. Preferansene spiller likevel ingen avgjørende rolle i om jeg ender opp med å kjøpe den valpen eller ikke. Er så mye jeg vil ha en hund, at farge ikke er noe jeg prioriterer.

Har enda til gode å eie en hund som ikke trenger litt mer vask enn bare det obligatoriske badet til jul. Hjelper liksom ikke at selve pelsen er vedlikeholdsfri, når den ruller seg i dritt.

Smerter pleier å være en årsak til økt konfliktnivå. Ressursforsvar er en annen, men det pleier man å se tendenser til. Kjedelig når sånt skjer. Håper det løser seg.

Det er ikke så nøye, så lenge jeg slipper å gripe min hånd i en eneste børste, kam, saks, barbermaskin, blåser, floke, snøkladd eller diarefane… Altså helt pelsstellsfri, med unntak av rundt 6 bad i året og dekken på ekstra kalde dager. Blir korthår og glatthår som er mest aktuelt for min del. Kan til nøds nappe, men mistenker at de hederlige hensiktene om å holde pelsen i god kondisjon, kommer til å ende med 3-4 skippertak i året.

Jeg har impulshandlet hund én gang. Det var så pass lite heldig at jeg enda er hundeløs 1 år etter at skrekkøgla vandret til de evige jaktmarker. Neste hund er mildt sagt godt planlagt. Har bare venta i 3 år ... forutsatt at den blir født som bestilt.

15 000,- er maks jeg er villig til å betale for en valp. Ikke fordi jeg ikke har råd til å gi mer eller fordi jeg ikke har de rette prioriteringene eller hva nå enkelte måtte innbille seg, men fordi å gi mer for et ungdyr som man ikke har noen garantier for hvordan vil utvikle seg helse- eller egenskapsmessig ikke er verdt det. Uansett hvor seriøs oppdretter er, forekommer hunder med manglende egenskaper, sykdom og mentale brister. Det går en grense på hvor mye man trenger å kreve per valp for at et seriøst oppdrettet kull skal gå i null eller i rimelig overskudd. Ekstreme priser tror jeg kanskje kan være en av mange spikere i kista for raseavl, særlig sammen med økt fokus på sykdom satt i sammenheng med genetisk variasjon og ekstremt eksteriør. Det er klart at om man helsetester øyne, patella, rygg, albuer, hofter, DNA, hjerte, meriterer hundene på prøver, henter inn nytt genmateriale fra langtvekkistan, kompenserer feil og helsetester på avkom osv. så er det ikke så mye å hente på å drive oppdrett. Det skjønner alle, og det er vel ingen her som mener at alle oppdrettere er pengegriske svin som bare tenker profitt. Jeg er takknemlig til alle som gidder å drive oppdrett av slike hunder jeg vil ha. All ære til dem og jeg betaler gjerne 15 lapper for at de skal ha noe overskudd etter kullet. Velger man derimot en jevnt over frisk rase, tester for minimum, avler på alt man har avlsrett på så lenge det ikke er graverende sykdom/feil, stiller tispa på et par utstillinger, parer med nærmeste eller egen hannhund og kjører maks antall kull på hver tispe, vil oppdrettet gå i et knakende bra overskudd selv om det ikke ser ut som en valpefabrikk utad. Det bør i alle fall det, om veterinærutgiftene, forsikringen og andre utgifter er så høye på avlshundene at man går i minus burde man vel revurdere om rasen/linjene er liv laga. For ærlig talt, de færreste har så ekstreme utgifter til alt mulig rart som enkelte her ramser opp. Skaffer du en korthårshund slipper man alle utgifter til pelsstell og blåser, det holder med en grei shampoo. Bor du sentralt er det bare et steinkast til nærmeste utstilling og sertifisert veterinær for en eller annen test. Det er fullt mulig å spekulere i hundeoppdrett, særlig på raser som har få krav til helsetester eller ikke premieres utover utstilling. En del oppdrettere har mange hunder selv og mange ute på fôrvertsavtaler. Selv om de bare har 2-3 kull i året blir det et godt overskudd når man gjør dette over mange år. Regner man selve hundeholdet som noe man ville betalt for uansett, blir det et enda høyere overskudd. De fleste oppdrettere driver ikke for pengenes del, men fordi det er en hobby. Samtidig skal man ikke kimse av at en del har et greit overskudd på hobbyen sin med priser på 15 000-20 000,- per valp, for de færreste operer med samme idealisme, utstyrsliste, krav til avlsdyr, tilbakebetalinger for feil og tester som mange oppdrettere her inne gjør.

Jeg ser fortsatt ikke noen motsetning i at de ikke går med absolutt alle hunder de møter, og å fungere på 1800-tallets England der de vaset rundt som de ville på gård og landsbygd. Majoriteten av bikkjene jeg kjenner den dag i dag er ikke vanskelige å kombinere med et sosialt liv som inkluderer andre hunder. Flere går løse fra hus til naust, hilser på de få som måtte reke forbi og går videre med livet. De fleste har besøkende hunder innom, er med på besøk og bor med terriere, dachser, fuglehunder, støvere og/eller spisshunder. På og etter jakt er dette aldri et tema. De har hver sine hunder de ikke liker, og noen har et og annet basketak bak seg av andre grunner. Så lenge man er obs og tilrettelegger litt rundt de hundene det gjelder, er det ikke noe videre problematisk. Det finnes veldig omgjengelige hunder, akkurat som man finner direkte uomgjengelige hunder. De fleste ligger et sted i mellom de to ytterpunktene. Uomgjengelige hunder, som i at de ikke går med noen hunder eller bare svært få, er selvfølgelig ikke ønskelig. Jo mer omgjengelig, jo bedre, men et sted må man sette en grense for hva som er godt nok. De mest omgjengelige er det ikke mange av, og det er en hårfin balanse mellom egenskaper som avgjør. Man finner hunder i hver sin ende på omgjengelighetskalaen i ett og samme kull, og man finner veldig uomgjengelige utskudd på ellers omgjengelige linjer. Det er en sammensatt ting å få fram, da det er ikke bare hundeaggresjon eller andre brister som avgjør hvor velfungerende de er rundt andre hunder. Den korteste veien til veldig omgjengelige terriere er å avle ned/bort mange av egenskapene, og det er der min kommentar om JRT og omgjengelighet kommer inn. En JRT skal jo ha jaktegenskaper og terrierlynne, ikke være rene gårds- og stallhunder som pinschere. Som sagt ovenfor, jeg kjenner mange som bor sammen med andre hunder. Mine bodde også sammen. Så lenge hundene går fint med hverandre, er det ikke mer risikofylt å etterlate dem alene enn hvilke som helst andre hunder. De fleste er jo greie hunder som fungerer fint i hverdagen og i hjemmet, med og uten andre hunder. De er ikke tikkende bomber som bare plutselig flyr på de andre hundene uten motivasjon. Jeg har ikke vært ute for mange terriere, annet enn staff, som random ryker på en annen hund ved passering eller på tur. Derimot løper de gjerne bort om de får muligheten. I de fleste tilfeller går slike flyktige møter helt fint, men man må jo se an hver enkelt hund. I verste fall får man en sånn som må bo alene og ikke kan slippes med andre hunder, men de fleste er heldigvis ikke sånn. De fleste kan bo med en eller flere hunder og minimum være løs rundt hunder de kjenner.

Det gikk nok helt fint å tusle rundt på tunet, fange rotter og dra på jakt, selv om de ikke gikk overens med alle hunder. Jeg tror det er vanskelig å få til ønskelig mentalitet, samtidig som bikkja går overens med alt. Dette er noe som går igjen på alle de britiske hihundene selv i dag, samt tysker. Da tenker jeg ikke på samkjønns- eller hundeaggresjon, men at de skal være hissige, pågående og harde i hodet. De tre trekkene gjør jo at terskelen er ganske lav for å lage kvalm over ressurser de vil ha, og ikke er de så bekymra for å slåss om nødvendig heller. Dette er kanskje mest et problem med andre viljesterke hunder som setter grenser, men noen terriere terroriserer jo de medgjørlige stakkarene også og opphøyer seg selv til små Kim Jong-un'er over sitt eget Nord-Korea i hjemmet.

Gratulerer!

@QUEST Spørs litt på hva du mener med "omgjengelig". En del individer er usikre på andre hunder, noe som er arvelig. Disse reagerer da ofte med å utagere og lage leven. Det er ikke nødvendigvis noen sammenheng mellom usikkerheten og hvor omgjengelig de er når de får hilst. En del blander usikkerhet med uomgjenglig, som gjør at mange har inntrykk av at det er "terrierhissigheten" som gjør at de utagerer. Det er feil, en trygg terrier passerer og er rundt andre hunder uten å gneldre. Når det gjelder hvordan de er med andre hunder, så varierer det hvor sære og hissige de er. På noen linjer ser man mer av dette og i sterkere grad enn på andre linjer. Beklageligvis er det mange JRT som er ganske så omgjengelige med andre hunder, noe som har kommet i takt med at alt av egenskaper og temperament avles bort. Så ja, det er fullt mulig å få tak i en trygg JRT som ikke utagerer og går med de aller fleste hunder de møter på sin vei. Jeg er dog overhode ikke enig i at rasen skal være sånn eller ha egenskapene til ei stallbikkje, selv om det er det rasen har blitt i dag. Det irriterer meg veldig at de fikk rasen registrert som "jack russell terrier", når et mer treffende rasenavn er australsk gårds/selskaps terrier.

Alle tre rasene skal være mer årvåkne og impulsive med raskere reaksjoner og mer stress enn en staff. Staffer er bedagelige skapninger i forhold. Border kjenner jeg ikke så godt at jeg vil si så mye mer om dem, foruten at de få jeg kjenner til ikke går spesielt godt overens med andre hunder. Hos JRT er det veldig hipp som happ hva man får. Man finner bedagelige selskapsfiller til de som enda har det kvikke vesenet med jaktanlegg som en russell skal ha. De fleste PRT har korrekt temperament og jaktlyst, dog jaktegenskapene er nok veldig hipp som happ på linjer der det ikke fokuseres på. Man skal dog være obs på redsler og nervøsitet, da det henger igjen en god del skarpe i begge rasene. De er terriere, så naturligvis er de mye mer interessert i hva de selv vil enn å samarbeide og blidgjøre eier. Så lenge det er belønning i sikte og det ikke er noe annet mer spennende de heller har lyst til, er de enkle å trene. JRT er jevnt over noe mykere og mindre egenrådig enn PRT. Lyd er noe man må regne med, de fleste varsler. Det er heller ikke rasene man burde se på om det er viktig at hunden går med det meste av hunder. Verken JRT eller PRT er de mest sære på dette med hunder, men selv de (mer vanlig på PRT etter mitt inntrykk) har sine meninger om enkelthunder og noen individer går ikke med noen hunder (må være enehunder, gjelder begge kjønn). En rasetypisk PRT skal ikke ha en enorm radius. De stikker gjerne smått ut av syne, men løper ikke flere kilometer, selv når de tar opp dyr. Hos JRT får du alt fra de som rusler sammen med deg på stien til de som er som PRT. Og så finnes det alltid individer som ikke har fått med seg hva som er rasetypisk og stikker langt pokker i vold.

Irsk terrier, tysker og airedale (bombe ).

Det er viktig å huske på at det er forskjeller mellom raser, ikke minst individer. Trikset med terriere er å lure dem til å tro at dette er noe de selv vil, som regel gjennom belønning og å bygge opp stor verdi for seg selv som eier. Det er ikke mer hokus pokus. Men! Dess mer stri, selvstendig og drifter hunden har, jo vanskeligere er det å finne gode nok belønninger. Ikke sikkert det er dette du mener, @Bjornal, men vil bare presisere: Jeg vil ikke at noen skal få inntrykk av at de kan skaffe hvilken som helst terrier, og få en i nærheten av like lydig og grei hund som en retriever eller gjeter bare man vifter nok med belønninger. I en treningsituasjon og kontrollert miljø? Jo da. Som sagt, utfordringen er ikke å lære dem noe. Det er lydigheten rundt forstyrrelser og i hverdagen som ofte vil trumfe lysten på belønning. I noen situasjoner og for noen hunder, finnes det ikke gode nok belønninger til at hunden velger deg over hva enn den fant ut at den vil gjøre. Når rette terrier har bestemt seg for å sjekke ut området for tisper og rådyr, gir den både innkallingen, deg, kjøttkakene, pipegrisen og hareskinnet på båten (been there, done that). Jeg tenker det er hverdagen med en stri og selvstendig rase, en hund som er pågående med mange meninger om mye og mangt, som er den største greia med disse hundene. Alt utenom er håndterbart ved å ha hunden i bånd og å bruke hodet på hvor du slipper den løs. På dårlige dager, når man er sliten eller har dårlig tid, er det praktisk med en hund som har respekt for regler og bare gjør det man ber om. I stede har man en hund som nekter å være med på løpetur fordi det ikke passer akkurat i dag. Aldri kan slippes på trening fordi man ikke kan stole på at den ikke bestemmer seg får å gi Mattis Lapphund, som den ikke liker, en omgang juling. Vil leke erteleken i stede for å komme på innkalling. Ser på deg med et blikk som sier ”hvem er sitt?”, enda man har hatt samme rutine ved ytterdøren siden den var valp. Titt finner på nye sprell, enda bikkja er godt innenfor definisjonen "senior". Som går til streik fordi den ikke får gjøre som den vil. Som kan finne på å beordre deg til å gjøre ting ved å være ufin. Og sist, men en hverdagslig rutine med unge hunder, finner ut at nå er det på tide å sjekke om eier har ombestemt seg siden i går på en eller annen rigid husregel den finner urimelig. Det er det ovennevnte som gjør at man burde sette seg godt inn i hvilken type terrier man skaffer seg, for dette ser man ikke når man bare ser dem utendørs eller et par timer inne. En mild og rolig rase vil ha mye mindre av dette enn en aktiv og stri rase. Jeg digger bikkjene mine, jeg digger den typen terrier. Det er veldig mange terriere jeg ikke kunne hatt fordi de ikke har de egenskapene jeg liker. De har lært meg mye og hverdagen er ikke den samme uten, men selv jeg har perioder og øyeblikk der jeg har vurdert å selge dem grisebillig på finn.no for heller å skaffe meg en retriever. Det er gøyale hunder, men de krever andre forventninger og et annet type hundehold enn en BC eller setter gjør.

Vil anbefale alle som vurderer rasen å treffe en del hunder, prate med eiere og besøke oppdretter(e), særlig om de ikke har erfaring med andre strie, aktive terriere. Har inntrykk av at rasen har mange ”stereotypiske” terrierfakter, og disse må man like ellers blir hundeholdet bare en belastning. Vær kritisk til mentalitet. Vær obs på stress, redsler og hvordan de er rundt andre hunder. Siden airedale og irsk ble nevnt tidligere, kan jeg jo si at de to er ganske forskjellige typer om noen skulle vurdere de to rasene. Førstnevnte har historie som jakt- og brukshund der samarbeid og førbarhet ble lagt vekt på, det gjør at airedale er ganske dresserbar sett i forhold til mange andre raser. Irsk har ikke samme historie med denne graden av samarbeid. F.eks. tjenestegjorde begge rasene under 1. verdenskrig, men det var hovedsaklig irsks sosiale vesen som gjorde den brukbar til å sende meldinger på fronten. Airedale hadde langt mer avanserte oppgaver og har også blitt brukt videre som politi-, bruks og jakthund etter krigen. Irsk er altså striere, selv om de skal være svært sosiale med relativt liten radius. Hva angår oppdragelse, er det greit å sette seg inn i hvilken type terrier man vurderer. Mange har et bilde av hva en "terrier" er, noe som er synd da det er himmelvide forskjeller mellom en cairn, staff, kerry, fox og airedale. En terrier er ikke en terrier, det er store forskjeller på hvor harde, strie og samarbeidsvillige de er. Noen er i tillegg veldig aktive, impulsive og heftige i alt de gjør, som naturligvis krever mer av eier, mens andre raser er roligere og mer balanserte. En stri, selvstendig terrier vil alltid stille to spørsmål når den får en beskjed, og du vil ikke at svaret på begge disse skal være nei; Er det i min egeninteresse å gjøre dette? Har jeg alternativ? Å bygge opp et godt samarbeid gjennom aktiviteter hunden liker og med mye belønning gjør mye, men det viktigste for en velfungerende hverdag er å være konsekvent, rettferdig og mer utholdende enn hunden. Enhver matmotivert terrier kan gjøre det meste for belønning, men de må lære å gidde det samme uten. Det er å få dem til å sitte når du ber om det uten godbit, og ting som å få dem til å slutte å gå på bord, bombe besøket og jage katten innomhus, som ofte byr på utfordringer. Disse hundene vil prøve å gjøre det de har lyst til igjen, og igjen, og igjen, og igjen. Når det omsider sitter, gjør de det straks du snur ryggen til eller de blir passet av andre. De tester grenser hele tiden som unge, titt og ofte som voksne. Og gir du dem først litt "slækk", blir det mye slækk på veldig kort tid. Klikk og pølse er ikke løsningen på alle utfordringene som oppstår med denne typen hund. Da mener jeg overhode ikke at man skal ty til straff eller hardhendt behandling, men å være konsekvent ved å vente dem ut, ligge i forkant, ikke gi dem mulighet og å ta dem bort fra ting de ikke får lov til.

Har ikke lest hele tråden, så svarer bare på hovedinnlegget: Hunder virker nok avskrekkende på forbrytere i utgangspunktet, uavhengig av størrelse. For det første lager de fleste lyd som tiltrekker seg oppmerksomhet. For det andre vet ikke folk flest at det er stor forskjell på hva som bor i en malle og en border collie, de ser bare en hund. Det fører altså til merarbeid å overfalle eller bryte seg inn hos noen med hund. Jeg er ikke mørkeredd og føler meg sjeldent utrygg i eget hjem eller utendørs. Det har jo likevel vært en og annen ubehagelig episode der jeg fryktet litt for egen sikkerhet. Den hunden jeg har følt meg tryggest med er den minste hunden jeg har hatt. Den hunden ville blitt igjen for å slåss, mens de andre ville tatt beina på nakken. Størrelse spiller liten rolle i en reel trusselsituasjon om hunden ikke har egenskapene til å gå i forsvar. Som de fleste sikkert har hørt; “It's not the size of the dog in the fight, it's the size of the fight in the dog.”

Sånn med tanke på rottweiler, er nesten annen hver person jeg snakker med helfrelst og mener alt negativt som sies om rasen bare er fordommer og uforstand. De innser ikke at de, mer eller mindre, har en brukshund med vokt, jakt, skarpe og annet koselig blandet inni en ganske stor kropp. Det er klart man møter mye rart både i klubbsammenheng og i hverdagen når mange tror de har en x-large black and tan labrador. Om klubben hadde villet endre på noe av det som står på kjopehund.no, tviler jeg på at noe ville hindret dem.

Jeg har mye ekkelt jeg kunne delt her, både av historier og bilder. Jeg og bikkjene har holdt regelmessige vannrottemassakrer i alle år og har vel fått se det meste. Det er ikke lekkert. Er du ikke så heldig at du bare har en sluker en gang, blir det blod, gørr og innvoller over alt. Synes ikke det lukter så mye da, har aldri merket noe til rotteånde. Nå har jo jeg fremmet dette, så kan ikke klage på at bikkjene er opphengt i det, men vet andre har (ikke selvforskyldte) problemer med dette. For å bryte et slikt mønster er det nok lurt å la hunden få minst mulig erfaring med å ta gnagere. Det er veldig selvforsterkende når de får fange og avlive byttet selv. Jakt heller i områder med lite lemen og hold hunden koblet i områder det er mye. Tispeskinnet mitt ble aldri dårlig forøvrig. Selv med relativt stort konsument kom alt ut i riktig ende. Var ikke akkurat begeistret da jeg innså at dette var noe som ville vedvare, men på et tidspunkt slutter man bare å kjenne på kvalmen og trøster seg med at den i det minste er billig i drift. Hannen derimot, hadde ikke mage for sånt. Han spiste bare noen få i hele sitt liv han, hans første glemmer jeg aldri. Herr kjekk, stolt og gjerrig hadde fanget ei feit jordrotte (jyplingens andre, for øvrig) helt på egen hånd og måtte vise mor, - ingen bedre plass å gjøre det enn inne der mor satt og spiste kake. Mor ble, overraskende nok, ikke særlig begeistret . Da mor ikke var hjemme i eget hus og ville unngå griseri, leide hun ham ut og ... hun ba om noe så absurd som å få den! Så for at Herr Gjerrig med stor G ikke ville dele, å grave den ned var jo ikke trygt nok nå lenger, bestemte han seg for å gjemme den et sted ingen ville få tak i den. Historie kort: en mage i ulage, den store spyfesten med en rekke ufrivillige deltagere tok virkelig av, selvsagt ikke i mors eget hus en gang, mor stotret ut beklagelser mens hun tørket rottemor og de 8 fostrene opp fra stuegulvet, for så å aldri bli invitert tilbake ever igjen. Moralen i historien er at "slipp" kan gå begge veier om du har rette idiotbikkje.

Sånt skjer. Ønsker dere lykke til og krysser fingrene for at det blir greie hunder ut av dette. Og når du nevner tema-navn og gaming... Kjører dere Mass Effect, Witcher, Horizon Zero Dawn eller noe fra Rockstar Games, blir dette temakullet det kuleste noen gang.

Gratulerer! Fine valper og fin kjønnsfordeling.

Mener at det ikke er behov for dem. Den siste gangen jeg var i en dyrepark, for øvrig eneste gangen i voksen alder, fikk jeg bare vondt av dyra. Denne parken var veldig ille, dyrene i Namsskogan Familiepark har innhegninger disse dyra ville drømt om. Likevel synes jeg ikke alt er godt nok i sistnevnte park heller. Store arealer gjør også at besøkende ikke ser dem, og da blir hele poenget med å holde dyra i fangenskap borte. Holdningene til folk flest blir ikke endret av en liten tur i en dyrepark. De kommer for å se dyrene, ikke reflektere over om dette er rett eller galt. De tenker det er synd at dyrene forsvinner i vill tilstand, gir seg et kort klapp på skulderen for at deler av inntektene i parken går til nettopp bevaring, og tenker aldri på det igjen. Det er litt fascinerende hvor uvitende og likegyldige mange som ikke interesserer seg for dyr er. Ulike bevaringprosjekter kan man støtte helt uten å gå i en dyrepark. Bevaringprosjektene i fangenskap har også i stor grad mislyktes. Jeg har liten tro på at dyrehagene gjør noen forskjell der, annet enn å dra det unødvendig lenge ut før man kan kalle arten utdødd. Er en art på randen til utryddelse er det som regel en grunn til det, og da må bevaring av habitat, bekjempelse av krypskyting og sykdom fokuseres på først. Å holde populasjoner i fangenskap over generasjoner er det lite poeng i, jo lengre tid dyra tilbringer der jo dårlige blir overlevelses-statistikken.