Tyttebæra

Alle hunder har ulike forutsetninger og dette med lekelyst er veldig variabelt. En hund som i utgangspunktet er født med dårlig lekelyst, er vanskelig å påvirke til å like å leke. Leker han bra hjemme er det i alle fall noe du kan prøve å bygge videre på i gradvis mer forstyrrende miljø. Et annet tips er å teste forskjellige leker for å finne ut om det er noe han liker bedre enn andre leker. Får du aldri til en god, engasjerende lek til tross for en del prøving, ser jeg ingen grunn til å fortsette med leker som belønning. Hvis hunden ikke vil ha det, er det ikke en belønning. Da er det best å finne andre måter å motivere hunden på. Du må nesten se an din hund.

Du har egentlig svart deg selv; dere må trene mer på forstyrrelser. Bygg gradvis opp forstyrrelsene etter hvert som hunden mestrer en forstyrrelse. Selv starter jeg med å leke aktivt i ulike miljø. Hvis han leker innendørs, lek utenfor ytterdøra. Når han leker godt der, lek i hagen. Lek så på et avsides grøntområde eller fotballbane uten andre forstyrrelser enn luktene rundt. Lek på vei uten synlig trafikk eller folk. Lek i skogen, hvis det er aktuelt for deg. Lek over alt, kort sagt. Når hunden leker aktivt i et miljø uten andre forstyrrelser, kan du gradvis introdusere forstyrrelser som folk, hunder eller annet. Husk på at selv om hunden leker aktivt med en forstyrrelse i et miljø, kan den reagere på den samme forstyrrelsen i et annet miljø.

Mitt beste råd er å ikke gi dem muligheten til å tirre hverandre. Du har en pågående unghund som brått har utviklet nok selvtillit til at den ikke finner seg i å bli herset med av eldste. Personlig har jeg lite tro på at hunder ordner opp i slike saker selv. Har man to individer som ikke lar seg pille på nesa, kommer det til å smelle stygt. Jeg ville ikke latt eldste få kontrollere og tukte den yngre hunden, før eller siden renner begeret over for unghunden. Ei ville jeg latt unghunden få være pågående nok til at eldste føler at den trenger å gi beskjed. Skjerm dem fra hverandre. Er det noen situasjoner man ser tendenser til ufin oppførsel eller tydelig demping fra den ene hunden, unngå å ha dem sammen i disse situasjonene, evt. gi tydelig beskjed om at slik oppførsel ikke tolereres. Dette er mer effektivt enn å drive brannslukking. Dess flere krangler de får ha, dess mer negativ stemning blir det mellom hundene.

Man kan håpe på at fokuset i media bidrar til at budskapet sakte synker inn hos den jevne Kari og Ola Nordmann. Da får man bukt med disse som bare ser rasen og kjøper seg en uten å tenke noe videre på helse. At rasefanatikerne ikke lar seg overbevise av innslaget, eller alle veterinærene som støtter opp om dette, finner jeg en anelse tragikomisk. Hvis alle bilmekanikerne i området forteller meg at det er noe galt med girkassen på bilen min hadde jeg tatt det til meg. Jeg hadde ikke tatt dem for å være ignorante idioter på en svertekampanje bare fordi bilen fortsatt ruller. Sist jeg var på en utstilling begynte jeg oppriktig å lure på hvordan det i det hele tatt ble akseptabelt å vise enkelte raser fram på organiserte arrangementer der både arrangørklubb og deltakere, i alle fall utad, fronter sterkt fokus på dyrevelferd. Det er ikke sånn at man ikke hører disse bulldogene eller ser hvor hemmende eksteriøret på en basset hound er. Likevel går man på utstillinger forbi og ignorerer hverandre som om det er den mest naturlige ting i verden.

Kan ta glatthåret fox terrier. Den er mer uvanlig enn sjelden. Rasen var jevnt over ganske populær i 70-årene. Tror JRT, PRT og andre enklere terriere med samme type personlighet har tatt over markedet for rasen. For det første er det ikke en enkel rase i utgangspunktet. I verste fall får man en hund med alle stereotypiske terrierfakter på speed. Den andre årsaken er at det er en del drittbikkjementalitet på utstillingslinjene her i landet. Folk skaffer seg en, og aldri flere. Skal man ikke ha etter jaktlinjer burde man være nøye med å treffe mange individer og gå for kombinasjoner med nyere importblod.

Da høres det ut som noe vil løsne når du får fadet bort denne hjelpen som du sier. Får man skrudd opp forventningene til ting hun ikke ser får hun forhåpentligvis litt bedre arbeidsmoral, men er hun ikke lettsolgt i utgangspunktet har du jo noe å bryne deg på. Hvordan har du jobbet med det hittil? Synker intensiteten straks om du starter med synlig påvirkning, og så skjuler den noen sekunder under økten? Jeg prøver å bruke minst mulig hjelpere. Når jeg gjør det prøver jeg raskest mulig å fase den bort. Har brent meg noen ganger på at hunden låser seg til denne og at den har vært vanskelig å trene bort. @mushi Er enig i at man må være ærlig når men ser an sin hunds forutsetninger og akseptere at ikke alle hunder har kapasitet til å bli stjerner. Likevel, så lenge hunden er født med det ekstra giret til å jobbe (brukshund), tenker jeg at mye av er trenbart. En hund kan være en god konkurransehund selv om det ikke er helt mesterskapsstil over den. Det er jo ikke sånn at de trenerne som gjør det bra med hund etter hund, plukker med seg hunder fra stjernelinjer. De har også hatt eller har hunder med ulike utfordringer de også.

For min egen motivasjon, leser jeg en del blogger og følger flere trenere på instagram og youtube. Er bevisst på å la meg inspirere for å få flere verktøy og bli mer kreativ i egen trening, ikke bruke det jeg ser som en oppskrift. Bruker også en del tid på å se på andres trening, både gode trenere og mindre gode trenere. Mye å lære, reflektere over og bygge forståelse for. Dette høres kanskje ikke så motiverende ut i seg selv, men min egen trening blir gradvis mer konstruktiv og gir raskere framgang. Hos meg gikk det opp et veldig stort lys den dagen jeg skjønte viktigheten av å bruke mye tid på å bygge verdi for belønninger, meg selv og det vi gjorde sammen. BCen var litt som din, hun var veldig flink på det tekniske og utførte det meste. Problemet var at det var treigt og lite energi i øvelsene. Siden ”åpenbaringen” har jeg ikke hatt så mye trøbbel med motivasjon, selv hos hunder av vesentlig mer tungmotiverte raser. Har man en hund som vet at du og treningsøktene er veien til en skikkelig gøyal stund med masse kult, har man et godt utgangspunkt å jobbe videre med. Man får naturlig en del trøkk, intensitet og attitude i en motivert hund. I starten bruker jeg mye tid på å lek og hygge. Hunden er med på det meste jeg gjør. Leker og spiser godbiter fordi det er gøy. Alt som jeg vil ha mer av i framtiden er full jackpot. Særlig dette med fokus på meg, komme tilbake med gjenstander og søke inn på venstre side belønner jeg alltid for å forsterke det. Målet er å hjernevaske hunden til å tro at jeg er veien til alt det gode her i livet, både i og utenfor trening (og at jeg alltid har belønninger på lur ). Her lærte jeg veldig mye av terrieren. Planlegging drar jeg mye nytte av og jeg tror det gjør at hunden holder bedre fokus over tid. Før jeg starter en økt har jeg allerede en klar idé om: - hva jeg skal trene - hvordan jeg vil at det skal se ut - hvor jeg skal trene - framgangsmetode - antall repetisjoner/lengde på økten Så tilpasser jeg eller avslutter jeg heller om ting ikke går som forutsett. Virring og fomling på trening bidrar ikke til noe positivt. Korte økter. Stopper alltid mens hunden enda er ”på” og vil ha mer. Bygger bra trenings-sug hos mine. Legger opp treningen slik at hunden ikke får feile for mange ganger, det bryter ned motivasjon. I momenter jeg vil ha fart, bruker jeg aktive belønninger. At hunden får kaste seg etter godbiten eller leken. Løper bakover før hunden kommer helt inn slik at hunden får jage. Løper om kapp mot belønninger osv. Herjer og leker en del, men strategisk, for å få hunden til å ta skikkelig i. En VM-utøver i LP mente at har man god fart inn til utgangsstilling, kommer fart naturlig i andre øvelser. Ikke helt relevant for fvf, men en interessant tanke lell.

Nå står det i artikkelen at hun fikk medaljen som hundetrener, ikke kun for hennes bidrag til økt dyrevelferd. Da tenker jeg det er ganske relevant i en tråd om hennes fortjenestemedalje å nevne at deler av hennes trening som hundetrener er kritikkverdig. Det er likevel bra at du har opprettet en egen tråd for videre diskusjon.

De fleste i denne tråden er vel enige om at hun har gjort mye for å sette forståelse av hundens adferd på dagsordenen og på den måten bidratt til bedre dyrevelferd. Det betyr ikke at man trenger å være enig med så mye av det andre hun står for. Når Rugaas er avbildet flere ganger med sine sterkt overvektige hunder, tilsier det ikke at fysiologi er det hun har mest kunnskap om? Mye mulig at hun har moderert seg med årene, men hun har i alle fall tidligere frontet en mosjonsmengde langt under det som alle hunder burde få hver dag. Så vidt jeg husker grunngir hun dette med stress, uten at hun tar med i beregningen at det er noe som heter positivt stress. Ikke alt stress er negativt stress. En hund i fri tilstand vil selvsagt være i mye aktivitet, allerede som valp. Både vi mennesker og alle andre dyr ble skapt for å være i aktivitet. Naturlig får ikke hunden servert maten i en skål tre meter fra liggeplassen sin, den må lete etter eller nedlegge denne selv, av og til slåss for den også. Da ser vi bare isolert på et av de grunnleggende fysiske behovene, hunder har også andre behov og drifter som krever aktivitet. Å si at det ikke er sunt og naturlig å være i fysisk aktivitet, bærer ikke hold i en tid der svært mange studier støtter opp om at overvekt og inaktivitet er helseskadelig.

”Damned if you do, damned if you don’t”. Jeg er enig i at denne tråden er litt som en skoleklasse, når klassen har en elev som blir holdt utenfor klassemiljøet. Man mener det er mobbing når alle de andre elevene fryser denne eleven ut, men man forstår til dels de andre elevene også da denne eleven har en væremåte som er vanskelig å svelge. Jeg har ikke personlig et sælig stort problem med deg, Kanger, og har vel ikke hatt noen store krangler med deg, selv om vi som regel er helt uenige. Samtidig forstår jeg at noen synes du bidrar til et dårligere miljø, av det mange allerede har påpekt konkret flere ganger i denne tråden. Det blir ikke bedre av at du ikke klarer å se at en del kritikk er rettmessig. Denne situasjonen er vanskelig. Man vil ikke fryse ut et enkeltmedlem, men man vil ikke at flere viktige bidragsytere som holder forumet i gang skal forlate siden heller. Jeg er jo her først og fremst fordi de som er her er oppegående og givende å diskutere med, noe mange i diverse facebook-grupper ikke er. Vi har et lite samfunn her og man får et slags forhold til de som er aktive. Noen er mer personlige enn andre og man får følge med medlemmenes utvikling, erfaringer og hundene deres på en annen måte enn på facebook. Dette mister vi om enda flere begynner å trekke seg ut, og da er det ikke noe poeng i å være her lenger. Jeg er riktignok en av dem som holder en ganske anonym profil her, iom. at jeg ikke har (egen) hund for øyeblikket blir det lite å bidra med på den fronten enn så lenge. Jeg tror ikke at et moderatorfritt forum er veien å gå. Det har vært alt for mange sammenstøt og basketak her, mellom flere parter, til at det er en god idé.

Jeg forventer i grunn at en seriøs aktør drifter på en måte som ikke utsetter hundene for potensielt unødige skader. Å benytte sammenleggbare metallbur til bilkjøring og å la x-antall hunder springe løst med ei line etter seg er kritikkverdig. Det er fort gjort å surre den lina rundt bein og andre deler av kroppen, det er ikke bare harde rykk i halsregionen man risikerer. Er det grunnet båndtvang skal man strengt tatt holde i den lina også og ikke ha flere andre hunder løse. Selve trådens tema må de for all del bare holde på med, selv om jeg aldri har skjønt greia. Hundene tar ikke skade av å bli påkledd og vente på en godbit.

Det samme tenkte jeg. Reagerer også på hvilke transportbur de bruker i bilen.

Jeg har aldri vært med på fødsel så hva man merker og ikke aner jeg ikke. Har bare fått det fortalt og det virket for så vidt fornuftig om noe først skulle gå galt. Røntgenstråling innebærer risiko. Etter litt kjapp lesing virker det som at faren for fosterskader ved stråling er størst i periodene der organer og sentralnervesystemet dannes, mens risikoen for å utvikle kreft senere i livet er ukjent. Det er fastsatte doser stråling som er forbundet med misdannelser, mens man ikke vet hvor høy eller lav dose som kan forårsake kreft. De fleste undersøkelsene, avhengig av utstyr og andre faktorer, er som sagt langt under det man regner som skadelig for menneskefostre. Forekomsten av misdannelser og kreft hos eksponerte fostre innenfor grenseverdiene vs. fostre som ikke har blitt eksponerte, er også nesten forsvinnende lav. Bekken- og abdomenundersøkelse er det som gir høyest eksponering, opp mot i underkant av grenseverdien for det som kan være skadelig. Spørsmålet er da om hunder er mer sårbare for strålingen, er de det kan det være potensielt mer uheldig enn det mange tror å ta røntgenbilder av tispene sine. Er de ikke, er det svært lav risiko forbundet med det. Vi har noen medlemmer her som sikkert sitter på mer og mer oppdatert kunnskap om røntgenstråling generelt enn det jeg har med min bakgrunn. Edit; Det jeg skriver er basert på undersøkelser av mennesker, ikke andre dyr.

Jeg har inntrykk av at noen tenker på komplikasjoner. Å vite hvor mange som skal ut kan være greit i det henseende. Andre gjør det kanskje fordi det er mange andre som gjør det og fordi de er nysgjerrige. Samme artikkel sier at ingen røntgenundersøkelser normalt overskrider det man anser som maks-grensen og at faren er størst tidlig i svangerskapet. Hunder og mennesker er forskjellige, så valper kan være mer sårbare selv så langt ut i svangerskapet. Hvilke negative effekter og i hvilken grad strålingen kan påvirke valpene har jo noe å si for om det er verdt å ta den risikoen eller ei.

Hannhunder har gjerne en periode der de er fullstendig løk i huet. Og de blir senere voksne. Noen har tungt for å konsentrere seg rundt tisper, men det er gjerne raser eller individer fra linjer som ikke er avlet mot bruk i praksis. Får man en normal hannhund er han trenbar og presterer stabilt året rundt fra han er ferdig med puberteten til han pensjoneres. På konkurranser stiller løpetisper sist, så det er ikke et stort problem. Tisper modnes raskere og de har som oftest ikke den lille ekstra motivasjonen til å oppsøke ”hunks”. Til gjengjeld er det dette med hormonendringer, innbilt og løpetid som kan gjøre dem indisponert for en lengre eller kortere periode. Som med hanner er dette kanskje vanligere på individer som ikke er avlet til bruk. I bunn og grunn er det en smakssak. Jeg ville valgt det jeg liker best å leve med i hverdagen.

Jeg selv føler ikke at vi har et så dårlig miljø her inne, sånn egentlig. At andre kjenner så mye på det at de ikke orker å delta aktivt gjør forumet svært fattig. Når flere avstår fra å skrive er det noe som må tas tak i tenker jeg. For de som allerede deltar aktivt, antar jeg at det er de samme brukerne man som regel har gjentatte problemer med og da kan man vel bare hoppe galant over å svare dem. Jeg svarer på det jeg har lyst til og føler at jeg fullt ut står for det jeg har skrevet, uten å måtte forsvare mitt standpunkt i det uendelige. Når jeg ser jeg er på tur inn i en lang diskusjon jeg ikke ønsker å ta med noen, lar jeg være å gå inn i tråden for å ikke la meg provosere til å svare. Jeg kjenner jeg spesielt er lei av at andre diskusjoner og enkeltpersoners meninger blir dratt inn i andre tråder, det er kun sleivspark som går på person og fullstendig irrelevant for diskusjonen. Så jo, kanskje det koker ned til at jeg synes det er dårlig miljø her inne. Jeg lurer på om det at noen har forlatt forumet også er et resultat av at forumet har fått flere aktive medlemmer og kanskje har blitt litt mer upersonlig på et vis. Før var det en liten, tett knyttet gjeng her inne som hadde vært her i årevis og som jeg har inntrykk av kjente hverandre utenfor forumet også, det er stort sett disse som har valgt å forlate forumet. Det er selvsagt synd da de definitivt var en ressurs for forumet, men alle var ikke bare hyggelige og flere kunne definitivt rotte seg sammen i debatter som forsuret miljøet. Leser man tråder fra noen år tilbake ser man at særlig nye brukere fikk gjennomgå hardt. Sonen var beryktet for nettopp det i andre forum.

Litt usikker på hvor du vil hen, for jeg er ikke uenig i noe av det du skriver. Jeg har aldri innbilt meg at min kritikk av enkelte raser vil påvirke entusiaster i positiv retning, det går som regel motsatt vei. Har vært så pass lenge i gamet at jeg vet hvor inngrodde hundefolk kan være, det er ikke unikt for tilhengerne av brachyraser. Som sagt, jeg synes det er interessant å lese hva de mener, og jeg har vel fått bekreftet mine antagelser om at det er en svært sterk motvilje til å endre på rasestandarden. Det er ganske elementært for videre diskusjon. Er de ikke villige til å gå bort fra den, kan man like godt legge rasene død og forby avl på slike deformiteter i samme slengen for å kontrollere uregistrert avl. Å diskutere helsefremmende tiltak er fånyttes uten en omfattende holdningsendring til hvordan rasene skal se ut.

Nå får jeg inntrykk av at du sikter til tidligere saker utenfor denne tråden og ikke bla. mitt innlegg i denne tråden. Da misforsto jeg deg og det er ikke noe å diskutere videre. Jeg tror ikke noe av det jeg eller andre skriver her kommer til å gi dem en åpenbaring. Det er likevel interessant å få innblikk i hvorfor de mener det de gjør, om ikke annet enn for å få bekreftet egne antagelser.

Vel, for å få til en konstruktiv diskusjon med eiere av rasen må man holde debatten (sjokkerende nok) saklig og konstruktiv. Å gå til angrep fører bare til at de går rett i skyttergravene eller forlater debatten, og jeg synes det er interessant å lese hva de som er roten til problemet, - nemlig raseentusiastene, - tenker om ting.

Men hvor mange individer er det egentlig som puster uten problemer? Jeg har aldri sett eller hørt en mops, fralle eller bulldog som ikke lager ulyder, verken på utstilling eller i dagligdagse situasjoner. Mange her på forumet har gitt uttrykk for det samme. Det har blitt spurt etter "bevis" i form av filmer i ulike grupper på facebook, jeg har enda ikke sett et mops som puster fritt og uanstrengt. Man vet at en del problemer er et resultat av at det kort sagt ikke er plass til alt som skal være i en snute hos en mops. Jeg tviler det er realistisk å klare å avle frem hunder med samme eksteriør uten disse problemene. Det vil i så fall være en veldig lang prosess med mye lidelse hos mange individer før man kanskje fikk et ønsket resultat. Men det er jo ikke egentlig så veldig mye som har skjedd på ti år? De hundene under er ganske så representative for hva jeg så og ser på utstilling. En kjapp titt innom klubbens valpeformidling viser jo bilder av foreldredyr som er like ekstreme som disse to? Cruftsvinner 2008 Cruftsvinner 2018 Så du tenker ikke på pustebesværet som først og fremst et konstruksjonproblem? For det er jo det det er. Om man ikke klarer å innse det vil ikke et evt. krysningprosjekt ha noen effekt, den berømte nissen vil fortsatt følge med på lasset.

@Synnikken Håper du ikke tolker spørsmålene som et angrep. Jeg er nysgjerrig på hva du mener rundt problematikken. Hva slags sykdom og skavanker er det man finner hos de useriøse oppdretterne av mops, kontra hos en mer seriøs oppdretter? Hva er dine tanker rundt hva som forårsaker pustebesvær hos denne type rase? Hva tenker du om at man finner de nøyaktig samme problemene hos alle andre, ubeslektede, raser med samme type skallefasong? Er eksteriøret noe oppdrettere evt. ville vært villig til å gå bort fra for å få en sunnere rase?

Det er ikke evnen til å se hvor ille det er som er problemet til mopseentusiastene, det er viljen det er noe galt med. Rasesnobberi ser man hos de fleste andre raser, det er alltid noen som er i mot et krysningprosjekt. For de brachycepale rasene er hovedproblemet at de har en rasestandard som fremmer et eksteriør som ikke er forenelig med funksjonell anatomi og frie luftveier. Går man ikke inn for å fronte hunder med fornuftige skalleproporsjoner, vil de være like langt etter x-antall generasjoner inn i krysningprosjektet.

Dette er i grunn ikke tema for tråden så jeg tenker ikke å gå inn i noen lang debatt. Jeg er helt enig i at naturen ville regulert seg selv, både på godt og vondt, uten menneskelig påvirkning, men mennesket påvirker omtrent alle arter og alle habitat i dag. Ved å holde et kunstig stabilt antall dyr unngår man store svingninger i bestandene forårsaket av både naturlig og menneskelige påvirkning. Da holder man et bærekraftig antall dyr på et område i en lengre periode, heller enn å la naturen gå sin gang der bestanden av rovdyr og byttedyr øker og synker om hverandre. Det er kanskje enda viktigere å sørge for at det ikke blir et for lavt antall individer av noen art i en tid der mennesket påvirker naturen så mye som vi gjør. Debatten om de fem store blir en annen debatt, jeg sikter til smårovvilt.

Joda, minken er et særtilfelle. En for høy tetthet av rovpattedyr i et enkelt område vil likevel ha samme effekten på byttedyr, i tillegg til at andre arter kan ha et mye høyere smittepress seg i mellom enn det mink har. Så lenge det er tillatt å felle en art og det kan gjøres på en etisk og forsvarlig måte både med felle og jakt, burde ikke det ene bli ansett som verre enn det andre.

Ei slagfelle fungerer med å slå over dyrets nakke eller skalle, dyret dør momenttant. Fungerte fella som den skulle, er det ikke vanskelig å anslå om dyret døde momentant. Fellefangst er ganske strengt regulert og man er bla. pliktet til å legge ut slik at ingen andre arter kan gå i den. Det kan man gjøre ved å enten plassere fella et sted eller bygge noe rundt, slik at ikke noe annet kommer seg inn. Er det vanskelig kan man sette opp levendefeller. Man er også pliktet til å holde oppsyn med fellene, levendefangst krever at man fører tilsyn minst morgen og kveld. Slagfeller brukes vel mest til mår som er vanskelig å drive jakt på. Ikke er de lette å få i fella heller. Jeg bruker levendefeller til mink der det er praktisk i forhold til oppsyn. Hva som er mest stressende av å bli jaget av hund og menneske som prøver å skremme den ut av bolet for så å bli skutt på flukt, kontra å sitte noen timer i ei felle, kan man jo tenke seg til. Men klart, så lenge man har "vagina" nok til å se livet forsvinne, trenger man ikke å bry seg med det som utsetter dyr for unødig stress og lidelse.