Tyttebæra

Har heller ikke noe å utsette på de svarte elghundene jeg kjenner. Sosiale og omgjengelige bikkjer med stabile nerver som fungerer like godt i skogen som inne med familien. Mindre enn den grå, noen er jo bittesmå. Ikke er det så mye lyd i dem heller, mer lyd i lapphundene etter min erfaring. Som bandhund ville jeg helt klart valgt en svart. Nå er jeg en person som tenker at skal man ha hund til et spesielt formål, så kjøper man en rase og etter foreldredyr som har vist at de fungerer til det formålet. Hvorfor gjøre det vanskeligere enn det trenger å være. En svart elghund vil passe like godt som familiehund som en lapphund, ikke er de mer krevende i form av mosjon heller. Den eneste fordelen med lapphunden slik jeg ser det, er at det er mer sannsynlig at man får en hund som kan gå løs på tunet og holder seg der. Men det er da ikke verre enn at man kan sette på et langbånd eller gjerde inn noe tomt.

Det kommer an på hva slags hundehold man ønsker å ha det da. På den måten jeg holder hund, så holder det med to, maks tre i en overgangsperiode. Jeg klarer likevel å se at det er flere måter å holde hund på, uten at andres hundehold trenger å være noe verre enn mitt. Jeg kjenner til en oppdretter som hadde rundt tyve hunder, dette var små selskapshunder. De gikk alle fritt innendørs og hadde tilgang til inngjerdet hage via altandøra. Ved løpetid sperret hun bare av halve huset. Hun gikk tur med alle disse hver dag, og man kan si det var litt av et syn når hun kom gående med hele gjengen. I tillegg krevde disse pelsdottene en god del pelsstell, og det var stort sett det hun holdt på med hver gang jeg var innom. Pelsstell og vasking. Jeg tipper disse bikkjene hadde det helt topp, de hadde det i alle fall ikke verre enn den jevne familiehund. De ble svært godt tatt vare. Det samme gjelder for de som driver med trekkhunder, eller har mange jakthunder. De får ikke være så mye med rundt i forskjellige miljø, får ikke trent hundesport og setter kanskje aldri beina sine på et kurs, men det er ikke ting som jeg tror har så mye å si for hundene. Det er mye verre med dem som bruker mye bur/mikroskopisk hundegård og aldri mosjonerer, for disse finnes også, både med mange hunder og med få hunder. Så lenge folk tar vare på hundene sine og gir dem det de trenger, kan de ha så mange hunder de vil for min del.

Da gleder jeg meg til noen jaktlige oppdateringen etter hvert. Synes det er moro at spaniels er blitt mer populært til jakt, kjenner til et par stykker selv som bruker/trener sine til praktisk jakt og prøver.

Nommin så fin. Artig å se en som ikke er sort eller mørkebrun. Skal du bruke ham på jakt?

Jeg tenker verken JRT eller PRT når jeg leser det dere vil ha i en hund. En rasetypisk JRT eller PRT kommer med jaktinstinkt, og de synes det er mer fett med dyrespor, katter og gnagere enn å tusle rundt dere på stien når de er løse. De har ikke så stor radius, men de er uavhengige og går ikke nødvendigvis tur sammen med deg. Mange av dem har også lav terskel for å koke over i knollen under stress, så det er fort gjort å få en som henger mer i jakka di på agilitybanen enn en hopper hinder. Det stresset får man også i hverdagen, og det noe man nesten må forvente å jobbe med og å lære seg å håndtere. Ei er det en type hund som er ”enkel” eller ”bare er der”, de krever en god del oppmerksomhet i forhold til oppdragelse og grensesetting. Det er noe helt annet enn en å ha dachs eller vorsteh. I en flokk vil det variere med individ, men får man en av disse som er veldig "in your face" med andre hunder og herser med dem, kan det raskt bli klinsj når de andre hundene får nok. Det er også noen tisper som er ganske sære og omplasseres rundt 2-3 år fordi de ikke går så greit med andre tisper. Det er kjekke hunder for all del, om du er ute etter disse egenskapene i en hund, hvis ikke blir det raskt bare mas. Man finner helt klart sedate selskaps JRT uten instinkter, men det er ikke sånn en JRT skal være. Man har DSG om man vil ha en liten hvit hund med flekker uten den energiske terriermentaliteten, jaktinstinktet og skarpheten. Arbeidslysta og samarbeidsviljen er jevnt over like stor i begge de to rasene, med en JRT får du bare ei bikkje som i tillegg gir bånn gass 24/7 i stede for å bruke nøtta den ble gitt for å tenke med. Når jeg leser kravene tenker jeg på de rasene som du mener er helt uaktuelle (sheltie, DP, DSG osv). Men generelt vil jeg si at om hun er en type som satser høyt, burde hun like godt gå for det som hevder seg. Hvorfor gjøre det vanskeligere enn det må være liksom.

Kanskje det som gjør det. Frøkna her var en kreativ sjel når det kom til ugagn, selv på sine eldre dager.

Åh, kjenner jeg savner gammel border'n hver gang jeg ser Lyn. Det er noe med uttrykket til Lyn som minner om henne. Hannhunden er også skikkelig lekker. En korthåra hanne skulle gjerne fått komme hit. Lykke til med kullet. Gleder meg til å følge det.

Gratulerer!

Jeg ville gått for en renraset hund, da vet dere litt mer om hva dere får både i forhold til helse, egenskaper og gemytt. Man har aldri garantier for noe når man kjøper hund, men velger man en seriøs oppdretter har man som regel litt større odds for å få en frisk hund med godt gemytt. En hund med dårlig lynne eller helse kan fort gjøre hundeholdet til en tragedie. Spesielt med barn i bildet er det viktig at man har en robust, omgjengelig hund som er rett navla i hodet. En retriever vil nok være en fin hund for dere. Labrador, golden og flatcoated er relativt enkle sjeler. Om dere orker noe pelsstell, vil en springer spaniel eller cocker spaniel også kunne passe godt.

Den mest populære rypehunden er en stående fuglehund. Skal man gå inn på rase troner engelsk setter øverst, det er en jevnt over populær rase og avles stort sett kun mot rype. Det er også mange gode linjer til rypejakt blant de andre setterne og man finner også vorsteh som gjør det bra. Jaktprøver er i stor grad rettet mot denne typen jakt (utenom skog), så det er bare å gå etter premierte linjer uavhenging av rase det. Mitt inntrykk er at rasene deles etter hvor man skal jakte, ikke nødvendigvis på hva. Så lenge hunden tar stand er den saken biff, stående brukes til trykkende fugl som rype er, men søkslengden kan gjøre rypejakta til et mareritt likevel. I skogen og i uoversiktlig terreng vil man ikke ha hunder med alt for stort søk da noen hundre meter blir langt når man må brøyte seg gjennom buskass og kvist. Hunden forsvinner raskt ut av syne og det tar tid å komme til den. I dag gjør GPS denne jakta overkommelig med hunder som går større enn tradisjonelle skogsraser, men man er avhengig av at de har så sterkt standinstinkt (les: er så kørka) at de står til fører rekker fram. I åpent terreng kan man fint ha hunder som går større. Fordelen med hunder som går stort er at man får dekket mer terreng, men det har en grense og stort søk må ikke gå på bekostning av evnen til å søke opp fugl nærme fører. Noen mener at dagens jaktprøver favoriserer et mye større søk enn hva som er praktisk på jakt. Typiske raser som er rene fuglehunder og går stort er pointer og settere, bortsett fra noen gordon-linjer, tradisjonelt skulle de fungere også til skogsfugl. Hos engelsk setter er det en kjennsgjerning at en del individer går STORT, så stort at det er upraktisk. Breton er avlet mer mot skog og har et mindre søk enn de overnevnte. I tillegg har man de tyske som er kjent for middels søk og for å ha mer interesse for hårvilt. Vorsteh er i stor grad en allroundhund, der finner man alt fra kombinasjonshunder som også fungerer til hårvilt, til nærmest rene fuglehunder som går større eller mindre. Viktig å vite hva man skal ha slags vorsteh for å si det sånn. I tillegg har man münsterländerne som også er kjent for å ikke gå så stort, men der får man en hund med interesse for litt av hvert, ikke bare fugl. Det samme gjelder weimaraner så vidt jeg vet. Forøvrig finner man nok hunder innen alle raser som ikke er "typiske", det er forskjell på linjer og noe går også på dressur. Spaniels fungerer også bra som støtende på rype. Bakdelen er at du ikke får forberedt deg på oppflukten på samme måte som du gjør med en stående, så der gjelder det å holde tunga rett i munnen. De avsøker også et mye mindre område enn en stående, da de hele tiden søker innenfor haglehold (innenfor 30m), mot en stående som kan søke godt over 500m.

Med hjertet? Og en liten dæsj fornuft her og der. Når jeg bytter rase er det som regel fordi jeg er ute etter andre egenskaper. Ser ingen grunn til å bytte fra noe jeg mener fungerer godt og liker. At jeg kommer til å bytte fra rasen jeg har nå til en annen rase går på jaktegenskaper. Det første jeg ser etter ved rasevalg er væremåte, jeg må klare å leve med dyret. Mange hunder har en del særtrekk eller et vesen som ikke tiltaler meg og det orker jeg ikke å forholde meg til. Ikke alltid jeg kan sette fingeren på hva det er, noen raser liker jeg bare ikke selv om de passer meg i teorien. Etter det går det på bruksområde, den må passe inn i min livsstil og til det jeg skal bruke den til. Jeg jakter og vil gjerne ha hunder som er brukbare til den jakta jeg driver med, da gjenstår ikke alt for mange aktuelle raser. Om de to overnevnte stemmer, er helsa en avgjørende faktor for om jeg går for rasen eller ikke. Pels kommer i siste rekke, men det er i stor grad bare napperaser eller lett-stelte raser som er aktuelle for meg og jeg kan leve med begge deler.

Tipper det vanlige for min rase er rundt 10-13 år, selv om de gjerne blir opp til 15 år. Det gamleste jeg har hørt om er 19 år.

Så bra at foreldredyra ikke er fine eller etter fine jaktlinjer. Sikler ikke, nope, nope, nope. Lykke til med kullet! Blir spennende å følge med.

Vil tro du raskt ser når hunden begynner å fryse. Har kledd på mine kort/glatthåra ved et par minus på vanlige lufteturer. Er det turer med litt tempo har de gått uten på dager med lite vind. Er det dyp snø før de dekken på da jeg bare har sånne småbikkjer under knehøyde som raskt blir kalde. Hun jeg har nå er en frysepinne, i tillegg har hun noen skjelettplager som gjør at hun er blitt ganske stiv i bakparten med åra, så hun bruker dekken hele vinteren og ved mye og kald vind. Har et vanntett vind-dekken med fleece, samt en ullgenser på dager med oppholdsvær. Når det kryper ned i -5 og nedover så får hun ullgenser på under dekkenet. Er sjeldent mer enn -12 her jeg bor så kaldere enn det slipper jeg å ta hensyn til.

Hetsjakt er ikke tilatt i Norge, noe jeg synes er bra. Det har vært noen jaktformer hvor dette har vært en noe godtatt praksis og jeg håper at fokuset i media gjør at flere tenker over at dette ikke er greit. Det er nok mange raser, ikke bare jaktavla hunder og terriere, som er i stand til å være med på hetsjakt om de hadde fått mulighet, så jeg mener ikke det er avlivingsgrunn i seg selv. At en hund har erfaring med å rive gjør den ikke mer farlig enn en annen hund med likt jaktinstinkt. Klart at en hund som har erfaring vil prøve seg raskere på noe enn hunder uten erfaring, men dette er ikke akkurat raser man slipper i situasjoner hvor de kan få mulighet til å tygge på noe uansett. Om man kun fokuserer på selve jakta i denne saken, så kunne nok disse hundene levd helt normale liv hos rette folk uten å gjøre mer skade på andre dyr. Likevel mener jeg bevisst hetsjakt skal slås hardt ned på og jeg håper at denne saken blir brukt til å sette eksempel. Det er nok av bikkjer som bøter med livet fordi de har idioter til eiere, om hundene i denne saken må gjøre det er det vel mer en utvidet straff for eierne. Når det i tillegg verserer en del rykter rundt hvordan og hva de har blitt trent og brukt til, så kjenner jeg at det er helt ok om de blir avlivet. Mange av formene for "hetsjakt" som nevnes her blir i mitt hode en helt annen problemstilling. Jeg er ikke i prinsippet i mot at dyr avliver dyr, men det skal være humant. Hetsjakt er forbudt i Norge fordi det i de fleste tilfeller nettopp ikke er det. I lure coursing er det ingen dyr som utsettes for unødig stress eller lidelse, og det er nok ikke mange i Norge som trener LC med tanke på å bruke hundene til praktisk jakt. Myndefolk som jakthundfolk vet vel også at de ikke kan slippe hundene sine ukritisk, og om hunden har instinkt til å jakte så spiller neppe noen runder på LC banen så stor rolle i den store sammenheng. Nå har jeg ikke sånn veldig mye peiling på hvordan de gjør ettersøk i Sverige, men her må man huske på at man snakker om skadde dyr som lider. At man skal ha en ganske stor og erfaren hund for at den skal kunne avlive selv et rådyr humant forstår de fleste. Men, problemstillingen her er som følger; Er det mer humant at dyret dør innen kort tid, men at selve avlivingen ikke er fullt så human, enn at dyret går med store lidelser i flere døgn? Det er ikke alltid gjennomførbart å snike seg opp på skuddhold, så i mange situasjoner vil det stå mellom å enten a) bli innhentet av hund, eller b) dø en langsom og smertefull død. Hva gjelder hetsjakt på gnagere, så er rotter skadedyr og faller ikke under de reguleringene som følger med kategorien jakt og fangst. Det er derfor hvem om helst har lor lov til å bruke gift og ymse feller, for alt annet må man ha jegerprøve og følge lover og reguleringer for selv å sette opp en minkfelle. Setter man en hund på saken er dyret garantert dødt innen to sekunder, de er så pass små at nakken knekker med en gang. Det er ikke alltid tilfellet med hverken gift eller feller, så hundekjeften er en human måte å avlive på. I tillegg er rotter også ****** raske og har mye bedre odds enn hundene, så det er altså lite nyttig å slippe hund etter rotter med mindre man har peiling selv. De fleste hunder tar rotter på pur flaks fordi rottene har løpt rett i kjeften på dem eller gjort et usmart move. Det også forskjell på rat-baiting og å kvitte seg med skadedyr som likevel skal dø på det ene eller andre viset. Førstnevnte er kun for underholdning/"sport" og er selvsagt uetisk. Sistnevnte er en effektiv (hvis gjort rett) og human måte å utrydde skadedyr på.

Har både blitt valgt til og valgt selv. Skal jeg ikke ha hund til et helt spesielt formål, er det i ikke så veldig nøye hvordan egenskaper valpen har for min del. Er linjene ok blir det vel hund av den uansett, tenker jeg. Neste hund reiser jeg for å hilse på valpene en gang før levering, men føler ikke at den ene gangen jeg besøker oppdretter i et par timer vil ha så veldig mye å si. Oppdretter ser valpene hver dag og har nok mye mer erfaring med å plukke ut valper etter egenskaper enn det jeg har. Om jeg ikke klikker godt med oppdretter og stoler på at hn ville valgt det beste utgangspunktet til det jeg er ute etter, handler jeg ikke hund derfra uansett.

Høres ut som en airedale kan være midt i blinken, de er robuste hunder og gode familiehunder. Bruksmessig får man en hund som fungerer greit i mellomklassene både i lydighet og bruks, og kan ha potensial for mer. Klasse 1/D og 2/C burde ikke være noe problem i alle fall. Man må ikke stille med pølse tytende ut av lommene og danse hula med to leker i hver hånd for å motivere dem, de er relativt enkle å trene med. Svært få brukes utover utstilling da, og det gjør det til et sjansespill når man skal handle konkurransehund. En ting er at de er ok å trene med, noe annet er å inneha egenskaper til å fungere i konkurransesetting og gjennom et helt program. Det blir litt samme greia som med andre bruksraser med linjer som ikke avles mot bruks. Man finner noen individer som er egnet, og så er det en del som ikke er det. Hvordan de er løse er jeg ikke helt sikker på, at hundene kan gå løse er ikke så viktig til mitt bruk. De har jaktinstinkt, det kommer man ikke utenom, og ser de dyr kommer de til å løpe etter. Det er ikke en rase man kan slippe helt ukritisk, men det burde ikke være noe problem å ha dem løs på turer med trening. Varsling er nok ikke noe man kommer unna. Alle jeg har erfaring med på hjemmebane varsler når de ser folk eller noe mistenkelig fra vindu eller altan. Selv om man sikkert kan dempe dette noe og tilpasse sånn at de ikke ser rett ut mot veien, så blir det neppe helt borte. Graden av vakt og jakt varierer sikkert mellom linjer og individer, og noe kan garantert kontrolleres med trening og lydighet. Men egenskapene ligger jo der uansett, i en eller annen grad. Jeg tror nok at det er viktig å fokusere mye på ro i valpetiden og unghundperioden, uansett om du går for airedale eller irsk. Kan også være greit å se an foreldrene og slekt, at de har beina noenlunde på jorda og ikke er veldig høytflygende. Bare sånn for å presisere det jeg skrev mtp. det sosiale: De jeg treffer er ikke det jeg vil kalle reserverte, de er ikke likegyldige, drar seg unna eller avvisende. De er bare mye roligere i hilsingen enn for eksempel en labrador. Så de hilser gjerne, men folk er ikke nødvendigvis det beste i hele verden og det som opptar dem aller mest. Rasen skal være utadvent i følge rasebeskrivelsen.

Langbeinte terriere omfatter alle med lange bein, så det blir et ganske vidt spekter å dekke. Av de du spør spesifikt etter kan jeg ikke noe særlig om irsk, men kan dele litt om airedale. Er langt fra noen ekspert på rasen, men har fått med meg en del gjennom årenes løp (skal ha en sånn en før eller senere, nemlig ). Selv opplever jeg airedale som stabile og enkle terriere, og de er lydhøre. De er veldig avbalanserte og jevnt over omgjengelige med både folk og fe. De er glade i å bade og apportlysten sitter ofte løst hos dem. Selv synes jeg de har et litt ufortjent rykte hva angår strihet og hardhet. Om man har kjennskap til terriere som JRT for eksempel, så kan de ikke sammenlignes hva gjelder temperament og will-to-please. Airedale sin bakgrunn er en alt-mulig hund som jobbet nærmere fører enn andre terriere, og det bærer rasen preg av selv i dag. Opprinnelsen var en hund som skulle kunne jakte både gnagere, hårvilt og fugl, og også fungere som apportører. De har også en historie som sendebud på fronten for militæret og rødekors av både meldinger og forsyninger under første verdenskrig , og de ble brukt som forsvars- og politihunder i DDR. De har også blitt brukt som vakthunder. Den dag i dag finner man tyske brukslinjer som stammer fra disse linjene, og som brukes innen politi og gjør det godt innen IPO og lydighet blant annet. I USA er det større interesse for rasen som jakthund, og de brukes til alt fra rovvilt til fugl. Det finnes hunder der som har bestått spanielprøver, blant annet. Men de er tøffe i hodet som terriere flest, kan være sta og har helt klart jaktinstinktet i orden. De er heller ikke myke i den forstand at de ikke reagerer like godt på en streng-stemme som en spaniel eller gjeter. Har fått høre at noen synes rasen er hard og brå, men det tror jeg avhenger av hva man sammenligner med. De har tilsynelatende lav smerteterskel og gjør ting med noen ekstra gir, som kan gjøre at de virker litt hensynsløse med både seg selv og alt rundt til tider. Jeg kaller det bare å være målretta jeg. De fleste av rasen er rene familiehunder og lever helt fine liv som aktive hobbyhunder og turhunder. Vil ikke regne dem som krevende, er vel i samme kategori som toller og aussie hva gjelder aktivitetsnivå og brukbarhet. Det finnes individer av rasen (etter utstillingslinjer) som har blitt godkjent redningshund og konkurrerer i høyere klasser både innen bruks og LP, men de trenger ikke masse hjernetrim for å ikke gå på veggene. De jeg kjenner til er det jeg vil kalle midt på treet sosialt De er nysgjerrige og kommer gjerne for å lukte på, men så er du ikke så spennende lenger. Ikke så reserverte at folk er totalt uinteressant, men heller ikke så sosiale at folk er dritkult. De regnes som ganske omgjengelige med andre hunder, til terrier å være i det minste. Det pleier å arrangeres et årlig treff i regi av klubben hvor de slipper mange hunder sammen, så ganske sikker på at det ligger noe i det. Selv kjenner jeg ikke til noen som utagerer eller er aggressive. De har vaktinstinkt og varsler, så lydnivået er deretter. Utenom det, har jeg fått med meg noe piping i situasjoner de ligger litt høyt i stress, men ikke gneldring. Det er en medium stor hund, så det blir klart en del arbeid med napping. De fleste napper bikkja helt ned noen ganger i året, det tar tid men er ikke uoverkommelig når det gjøres så sjeldent. Skal man stille ut krever det mer arbeid, da man må gå over pelsen ukentlig (kalles rulling).

Med hensyn til JRT, er det veldig varierende hva man får i en sånn en nå om dagen. Man finner alt fra rimelig daffe sofabikkjer til de som trenger en del aktivisering og ganske klare grenser. I tillegg skal man være obs på gemytt, ikke bare med tanke på usikkerheter men også dårlige avknapper og lav terskel for stress. Det er en energisk og kvikk hund, men mange mangler evnen til å slå seg av og koker lett over i hodet. Viktig med fokus på rotrening og at man kan slappe av i ulike miljøer. Noe skarphet sitter også enda igjen i rasen, og det burde man tenke over, spesielt hos individer med skral mentalitet. Har sett de samme problemene på PRT som man finner på JRT, bare at der får man mer jaktinstinkt på kjøpet. Uansett hva man velger må man nesten bare være nøye på valg av linjer. Har inntrykk av at en del drital oppførsel (”hissighet”) rundt andre hunder er mer godkjent på terriere enn andre raser, fordi de ikke skal trenge å like alt av hunder. Problemet er bare at hos mange er dette et resultat av usikkerhet og redsel for andre hunder, ikke at de ikke liker dem. En god JRT fungerer fint rundt andre hunder uten å larme og fråde i enden av båndet, selv om den ikke liker alle hundene rundt. Kjenner ikke til at rasen har noen form for vokt. Vakt og lyd derimot opplever jeg som varierende. Noen gneldrer mer enn andre, men jevnt over har ikke rasen noe innbitt vaktinstinkt, så min erfaring er at det kan pelles av dem til en viss grad. Om det er veldig viktig å ikke få en vindusbjeffer, ville jeg nok satset på en rase med mindre vaktinstinkt og lyd uansett da. Vil heller ikke anbefale rasen som løpekammerat, med mindre dere planlegger å ha den mye løs under løping. Noen fungerer helt fint som joggekompis i bånd, mens andre finner ut at dette gidder de ikke etter hvert. Med tanke på ski, så avhenger det litt av føre, hvor dyp snøen er og hvor aktive dere er på ski. Om dere hovedsakelig går i skiløyper vil størrelsen neppe bli et problem, men går dere mye i dypsnø utenfor løyper blir de gjerne litt i laveste sjiktet om dere går veldig mye på ski.

Takk for alle erfaringer og innspill. Når du sier det med lyd, mener jeg å ha fått med meg at noen bruker cockeren som kortdrivende? Ønsker ikke lyd og forstår det slik at jaktspringeren går litt i trangeste laget for mer viltfattig terreng, så om de går mindre enn springeren trekker i så fall det ned. Det er spor jeg driver med, så rundering kommer neppe til å bli et tema. Har lest at man må være ganske konsekvent på løsgåing for ikke å få en hund som går utenfor haglehold eller jager, så det er jeg obs på. Jeg har hørt om dual springere som fungerer på jakt og blitt skutt dyr for, men hvordan de jakta har jeg ikke fått med meg. Mener å ha hørt at dual gjerne har litt større søk og dermed egner seg bedre i norsk terreng hvor det ikke kryr av vilt. Men så tenker jeg at å støkke dyret er en ting, å få til den til å la være å jage og å sitte under oppflukten er en ganske annen. Spesielt ved jakt på hårvilt vil jeg ikke ha en hund som kan finne på å jage. Tenker at en dual blir å sjanse mye når det gjelder dette, mtp. at det ikke er avlet noe målrettet på den egenskapen? Kan du tenke deg å dele link til springerforumet? Ser det nevnes dårlig apportlyst i det neste innlegget ditt, noen som vet om det er noe vanlig? Høres ganske utypisk ut, tar i grunn for gitt at apporteringen ska være en like stor del av arbeidet. Jeg er ikke ute etter noe elite/A-emne, klarer meg helt fint i mellomklassene. Vil ha noe som kan brukes utover hobbynivå og få noen opprykk, men ellers har jeg ingen svære ambisjoner som NM. Når det gjelder jakt er hovedmålet støkk på skogsfugl og hare, men jeg er klar over at støkkjakt med spaniel ikke er den aller mest effektive jaktformen her på berget. Så oppsummert vil jeg ha en til mitt bruk "jack of all trades, master of none" antar jeg? Da tror jeg at jeg satser på å se mer på springer, når også du sier at cocker kan ha mindre søk. Det høres bra ut med tanke på jaktlysta da, regner med at det blir en del trasking før man finner noe så greit at de ikke gir opp med det første. Hvordan har du trent din med tanke på søksområde? Er det mulig å lære dem å gå løs på tur i litt kontrollerte former, eller ødelegger det raskt all jakttreningen? Hva er ditt inntrykk av det som typisk dukker opp på jaktspringer av helseproblemer og som man burde være obs på?

Satser på at det er noen her som har kjennskap til jaktspringer og/eller jaktcocker, og evt. jakt med disse. Jeg spekulerer på å skaffe en hund til småviltjakt og som apportør, men er også ute etter en hund som samtidig egner seg til LP og bruks. Har vært inne på tanken med en terrier til det bruket, men ønsker å safe med en rase jeg vet med ganske stor sikkerhet at kommer til å funke. Stående fuglehunder utgår da jeg er avhengig av en hund som ikke går så stort, så har derfor siktet meg mer inn mot spaniels. Har hatt mye med både springer og cocker å gjøre, men har ingen erfaring med jaktvariantene. Utenom høyere energinivå og jaktlyst, er det noen forskjeller mellom jakt- og show-/dual-linjer? Hvilke forskjeller er det mellom springeren og cockeren? Hvordan står det til med helsa og gemyttet på rasene? Og til slutt; hvordan er de å trene i annet enn det som omfatter nesa og jakt? Regner med de er noe vimsete og snusete?

Så fine de begynner å bli. Forsvinner de hvite tegningene på brystet etter hvert som de blir eldre?

Angus, det var en saluki-lignende hund med fluffy ører i en bok jeg leste for mange år siden. Eller al Ghouti, arabisk og ikke navn på en hund men tatt fra en bok.

Det håper jeg virkelig ikke. Dessverre for meg er det vel noen likheter. Vi er begge ganske så sta, hissige og egenrådige. Jeg er veldig sær mtp. hva jeg liker av folk, og det er hunden min også med andre hunder. Hun er veldig sosial da ovenfor alt av folk, jeg er ikke nødvendigvis like sosial med fremmede hunder. Hun er også en skrullehund, jeg er ikke skrullete (lever i fornektelsen enda i alle fall ).

Bruker ikke bur annet enn i bilen. Har aldri hatt behov for bur utenom i noen få tilfeller hvor hunden måtte være helt i ro, som ved skade/sykdom. Har ikke bur stående inne som liggeplass heller da hun jeg har nå ikke bruker det noe særlig, så det står bare og tar plass. Jeg har bare hatt hund som har vært snill og grei hjemme alene da, de få sprellene som ble gjort har ikke vært noe ille eller rammet noe dyrt. Hadde de spist tapet eller hverandre hadde jeg kanskje vært nødt til å gjøre ting annerledes.