Tyttebæra

Jeg har møtt noen tibetanske terriere og har et godt inntrykk av dem. Til tross for navnet så er det ikke en terrier, helt annet gemytt og egenskaper hos disse. De jeg kjenner til er veldig førerorienterte og har null jaktlyst, en mus kunne sikkert løpt rett foran nesa på dem uten at de ville brydd seg. De krever noe pelsstell da og kan lage noe lyd. Dansk svensk gårdshund kan nok også passe. Kvikke og lettlærte hunder som er med på alt, men der får man vel gjerne litt jaktinstinkt med hensyn til smådyr. Om du ikke er så begeistra for hunder som ”skal bare først” og kan være litt treigere med å lystre komandoer, så tror jeg sheltie er det sikreste valget. Du får nok litt mer samarbeidsvilje og ønske om å ”please” fører i en sheltie enn hos mange andre små raser.

Jeg betalte i underkant av 1900,- kr for dop, to bilder og en lengre undersøkelse.

Når jeg en sjelden gang møter folk med samme rase, kommenterer jeg det som regel om vi passerer og så kan det enten utvikle seg en prat derfra. Har bare stalket/jaktet noen ned en gang, og det var fordi jeg var brennsikker på at de hadde hund fra samme oppdrett som jeg vurderte. Derimot blir jeg titt og ofte overfalt av andre med misstanker om at jeg har en DSG/russell. Nå er det omtrent bare folk som spør om det er DSG, før var det parson eller jack, så det har skjedd en liten endring i popularitet ser jeg. Koselig uansett da å slå av en liten prat, har begynt å like DSGer ganske godt nå liksom.

Gratulerer med et fint kull! Kommer til å bli farlig i denne tråden etterhvert. Så bra at det går fint med minstemann (kult navn forresten ).

Tror du får mye det samme i en cairn som i en dvergsnuser, men har ikke møtt nok dvergsnusere til at jeg føler jeg kan sammenligne dem. Cairn er i alle fall en enkel og mild terrier, fine familiehunder og fungerer greit nok i hundesport. Ikke krevende med tanke på aktivitet, takler rolige dager like greit som aktive. Oppfatter dem som generelt ganske stødige og robuste i hodet, hovedsakelig greie og omgjengelige med andre hunder. De har selvfølgelig jaktinstinkt, men går vel jevnt over greit med katter og skal være relativt førerorientert (ikke som en gjeter, men de stikker ikke av på jakt og blir borte). Og ja, de regnes for ikke å være blant de mest vokale av terrierne. De skal nappes ”all over” og skal ha et mer rufsete uttrykk, så innbiller meg at de er litt enklere å nappe for utstilling? Men utstillingspels krever likevel ukentlig stell og vedlikehold. Cairn er stuttbeint da, men lagt fra de verste man finner og ganske så funksjonelle til tross. De har mye ragg, noe som er en klar fordel i snø f.eks. Nå vet jeg ikke hvordan ståa er på snusern, men på cairn er det dessverre (i likhet med de fleste andre terrierne) få som helsetester. Nå har det blitt en mer populær rase, så det er mulig å finne oppdrettere som helsetester et par ting, men generelt er det ikke så mye å skryte av. Det er en frisk rase som lever lenge og har få helseutfordringer, men kan være verdt å nevne.

Men om det er så pass gode linjer, hvorfor ikke bruke et søsken i stede tenker nå jeg da? Kan godt hende det er gode argumenter for å bruke denne hunden i avl selvsagt, og raseklubben kan gi dispensasjon til å bruke hund med C-hofter (kravene for valpehenvisning finner du på Retrieverklubbens hjemmesider).

Nei, det er ikke et godt argument for hundekamper (finnes da ingen gode argumenter). Jeg opplevde vinklingen litt som å synliggjøre lignende problemer, for kjernen i dokumentaren var vel hvordan hundene (dyr) ble behandlet og avlet opp for å slåss som underholdning for oss mennesker? Da er det til en viss grad relevant å ta opp at andre dyr behandles like dårlig i andre sporter/næringer, enten for underholdning eller mat, uten at det rettferdiggjør hundekamper på noe vis. Personlig opplevde jeg det ikke som en dokumentar laget for å gi hundekamper mer aksept, heller tvert i mot, med en tilnærming som ikke bare kvernet på noe vi alle er enige om; "at hundekamper er forkastelig", men også lot seerne tenke litt videre rundt behandlingen av dyr. Fasanjakten skjønte jeg heller ikke helt hvorfor de tok med, selv om jeg tenker de ikke hadde noe erfaring med jakt og oppsøkte det bare for å få med seg "grusomme/provoserende" bilder, i likhet med alle klippene de brukte med andre dyr.

Kan i grunn ikke si at jeg har opplevd kjemi på samme måte som en del andre her. Jeg er ganske nøytral i forhold til alle dyr før jeg får et forhold til dem. Liker selvfølgelig noen bedre enn andre, men det tror jeg går mest på ting jeg kan sette fingeren på, som gemytt, farge, pels (skjegg ), unoter osv. Hun jeg har nå vil jeg ikke si at jeg har verdens beste kjemi med, men mistenker at det er fordi hun har brukt halve livet sitt på å vise meg fingeren i stede for å høre etter. Likevel har jeg hatt to dyr som jeg bare klikket med fra jeg møtte dem, til tross for at de så ut som nøkken og oppførte seg som troll. Men det er skikkelig dritt når disse dyra dør da, selv i dag vil jeg ikke ha noe å gjøre med noe som minner om disse to, så kommer aldri til å ha samme rase f.eks. Sånn sett er jeg fornøyd med å ”bare” være glad i dyra mine, trenger ikke noen superkjemi på toppen av det. Kommer nok aldri til å omplassere en hund på grunn av kjemi, rett og slett fordi det ikke er noe jeg har med så veldig mange dyr (eller mennesker for den del) så da måtte jeg nok leita lenge. Men at det er et viktigere kriterie for andre gjør meg ikke noe.

Fullstendig tragisk behandling av hundene. Dessverre var det de forsvarte det med i dokumentaren som kanskje ga meg mest å tenke på, hvordan det er ok at dyr behandles dårlig i andre sporter/næringer uten at det er ulovlig eller møter like mye avsky. Tja, man får se hunder som slåss, men er ingen som dør eller masse blod og gørr i slagsmålene. Er vel et klipp hentet fra youtube med to sværinger som slåss som var det verste, ellers er det også med noen klipp av jakt og avliving av andre dyr. Er ikke i nærheten av det man ser på slike PETA videoer altså, for de som har sett det og kan sammenligne.

Har hørt rykter om det, ja. Takk! Airedales er herlige hunder.

Får være tro mot nicket mitt i denne tråden. Lite som snur hodet mitt så mye som når jeg møter selveste kongen. Noe med eksteriøret og blikket som gir disse en ekstra it-faktor. Og til slutt hvem lar seg ikke imponere av en jaktmaskin som denne, + at de er fine å se på (de fleste vel å merke ).

Har brukt ProPlan Duo Delice m/kylling i perioder som godbiter/tilleggsfôr til V&H. Mindre biter så enklere å posjonere ut enn det tørrfôret jeg bruker til vanlig. Har ingenting å utsette på det, var like fornøyd med Duo Delice som ProPlan m/laks som jeg også har brukt. Har ikke brukt noen former for ProPlan i senere år da, så om det har tapt seg i kvalitet veit jeg ikke. Om du fôrer med VOM hadde jeg i alle fall ikke giddet å tenke så mye over den lille mengden tørrfôr de får attåt, vil tro ProPlan er et bra fôr selv for fullfôring også.

Frøkna er så liten at det er upraktisk annet enn når jeg reiser med mye bagasje (som jeg gjør sånn en gang i skuddåret). For langt ned for å belønne, og selv om hun er langbeint er hun fortsatt så pass lav at det blir ufunksjonelt når det er mye snø i marka eller på fjellturer med mye stein. Til gjengjeld er hun er lita nok til å stappe i en sekk og er lett å holde igjen når hun ser katter, så det går for så vidt opp i opp. Ideel størrelse på en hund er rundt 50-60 cm og 20 kg, men aldri i verden om jeg ville hatt samme rase i den størrelsen.

Mi gikk fra hyperaktiv sprettball som var mer oppunder taket enn på gulvet, til daff kosedyr ved hver løpetid. I tillegg ble hun innbilt med melk hver gang etter hun fylte året, noe som forlenget dovendyr-perioden. Det var ganske fascinerende å se forskjellen i aktivitet. Hun var aldri spesielt flørtete, stilte seg nøytralt opp i stådagene, men ellers var hun totalt uinteressert i alt utenom mat og kos. Hun var også veldig ok med alt og mistet en del meninger/strihet, nesten som om hun var i sin egen lobotomerte boble. Nå begynner det å bli lenge siden hun hadde sin siste løpetid, så husker ikke hvor lenge hun blødde eller løp. Jeg brukte tispetruse fordi hun får være i møbler. I perioder uten kom det en og annen dråpe her og der, ble mer på liggeplasser, men var aldri snakk om spesielt mye (men så er det snakk om en hund på 7,5 kg). Hun var flink til å vaske seg og hadde tilgang til å vaske seg der bak selv med truse. Tror ikke tispetruse har så mye å si for hvor renslige de blir.

Jeg tok lappen for klasse B i fjor og er ikke født før 1975, fikk likevel AM påført mitt førerkort. Det er jo uansett bare å se bak på førerkortet om man har tillatelse til å føre AM (eller M som det var før). Og ja, 5 minutter kjøring kan være ganske langt å gå. Tar meg 40-45 minutter å gå (jeg går veldig fort) til jobben, 15-20 minutter å sykle, men bruker toppen 5-7 minutter på å kjøre avhengig av forhold og trafikk.

Denne tråden skal jeg følge med på. Om jeg noen gang skal ha noe annet enn terrier, skal jeg ha en slik en. Fine barter og lykke til med kullet!

Gratulerer! Svenske lapphunder er så fine, gleder meg til flere bilder av små, fluffy lappvalper.

Dyret presterte i all sin lykkelige galskap å sette fast en klo mellom to planker i en platt en gang. Kloa røyk, hunden hylte en gang, - og så et sekund etterpå var alt ok. Enten er hun bare hard i hodet, eller så gjorde det ikke spesielt vondt. Kloa kom aldri tilbake. Det verste jeg har vært med på derimot var en gang på det som skulle være en fredelig og hverdagslig tur. Det var vinter og speilholke på veiene, så jeg bestemte meg for å ta en tur i skauen på en sti jeg har gått i alle år. Stien går forbi et bratt stup, men som er svært godt inngjerdet både langs bakken og i høyde, så jeg har aldri hatt betenkeligheter med å ha hundene løse mens vi går forbi. Denne gangen da jeg var kommet forbi, merket jeg at bikkja hadde forsvunnet. Ikke noe unormalt det, for så vidt. Plystret og ventet. Ingen hund kom. Begynte å gå tilbake mens jeg speidet inn i mellom trærne. Så plutselig fanger jeg opp en bevegelse i øyekroken. Joda, - der kommer hunden løpende så blid og fornøyd med halen rett til værs , - på utsiden av gjerdet, - på speilis. Heldigvis klarte jeg å holde hodet noenlunde kaldt i stede for å tilte helt i hysteri, selv om dyret balanserte mellom liv og død på en halvmeter mellom gjerdet og kanten. Vi måtte gå sikkert 20 meter for å finne et hull hun kunne krype gjennom (garantert samme j*** hull hun hadde krøpet gjennom). Idiotbikkja skjønte ikke hva jeg ville hun skulle gjøre, så jeg satte meg på huk. Instinktivt tar hun et skritt tilbake i det jeg stikker hånda gjennom gjerdet, og hun begynner å skli bakover mot kanten. Mens hun kjempet for å få fotfeste på isen, så jeg for meg henne forsvinne over kanten i hodet. Alt jeg kunne tenke på i det øyeblikket (og det er utrolig hvor mye man rekker å tenke i slike situasjoner ) var 1. hva i h***** som var raskest vei ned, 2. om hun faller kommer hun til å bli til kjøttdeig når hun treffer bakken, 3. herregud, nå dør hun, og 4. det som var enda verre enn døden; om hun mot alle odds skulle være i live når jeg fant henne, ante jeg ikke hvordan jeg skulle få avlivet henne selv. Heldigvis finner drittdyret fotfeste , jeg får grabbet tak i et bein og drar henne gjennom. Fortsatt i sjokk fortsetter vi turen, - løs. Halvtime etterpå begynte hele hendelsen å synke inn, jeg koblet hunden og tok en annen vei hjem. Har ikke gått den ruta siden.

Åå, så nydelige, små nøster. Hadde chilla selv for noen år siden. Morsomme dyr.

Rent utseendemessig? Synes kerry blue, skotte, tysker, ruhåret fox og airedale er kjempefine. Utenom gruppe 3, liker jeg riesen og dvergschnauzer (bart og skjegg må'n ha, med mindre det er en glatthåret fox ). En klippet og frisert australian shepherd (helst tricolor) er også skikkelig lekker, - på lang avstand og bilder riktignok.

Jeg er en av dem som stopper opp når vi ser hunder. Frøkna er svært usikker i passeringsituasjon, og selv om vi har kommet så langt at vi kan passere mindre hunder, stopper jeg ofte om det er litt trangt og alltid når det er større hunder. Håper ikke folk tror jeg er ei sånn crazy hilsedame selv om. Edit; Ser nå at dette avsnittet virker litt suspekt så for å unngå missforståelser: jeg stopper ikke for å hilse altså, stopper da det gjør treningen av passering enklere. Hunden søker lettere kontakt med meg og får ikke stresset seg opp ved en stopp kontra å passere gående. Har selv svært lite problemer med folk som bare slipper hunden sin bort til min. De fleste enten spør eller ser det an og tar hintet når jeg har kort bånd og ikke søker kontakt. Det mest irriterende jeg opplever med andre hunder er folk som også stopper pga. passeringsproblemer med store hunder. Så blir vi stående der da på hver vår kant, en liten stund, før vi begge innser hva den andre driver med. I og med at jeg har den minste hunden, er det som regel forventet at jeg må gå forbi. For så vidt fair nok, men irriterende likevel.

Jeg har bodd med begge deler, men er kanskje litt farga av at jeg har hatt med flere hannhunder å gjøre. Jeg synes tispene er mer sære og humørsyke enn hannene. Hannene er generelt ganske stabile i humøret og mer ærlige, du veit hvor du har dem hele tiden. Om de ikke liker en hannhund, så har de gjort seg opp en konstant mening de står for. Tisper er litt mer sånn at de kan gå fint med en annen hund et øyeblikk, for så å bli skikkelig hurpe i neste øyeblikk. Hannhunder er jo ferdig med det meste av hormonstyr når de er over puberteten. De er glade i damer og har enkelte hannhunder de kanskje ikke liker, det er det mest negative med dem. Markering og snusing blir mye hva man gjør det til er min erfaring. Med tispene er det jo masse styr to ganger i året, løpetid med hormonelle atferdsendringer, man må styre med tispetruse og så blir de jo gjerne innbilt rett etterpå. Dessuten, tisper som ikke liker hverandre, missliker som regel hverandre med litt mer intensitet enn gutta gjør. Og helt til slutt så har jeg fått skrekken for livmorbetennelse etter å ha vært gjennom det styret en gang, og så blir de jo gjerne attpåtil inkontinent en gang i løpet av livet etter kastrering. Jeg har meget mulig vært svært uheldig med mi tispe og de jeg har rundt meg da, men summa summarum skal jeg ikke ha tispe igjen med mindre jeg evt. finner ut at jeg skal starte oppdrett. Synes også at hannhunder er stautere og finere enn tisper.

Nei, hvor folk velger å kjøpe hund er deres business. Om noen vil kjøpe en designermix, blanding eller hva enn slags rase, - så ok whatever floats your boat. En ting jeg ikke liker med dyremiljø (hest og hund spesielt) og til tider gjør det svært utrivelig, er at det er så hinsides mye dømming og (bak)snakking om alle andre og deres. Jeg har selvsagt en mening om mye, men jeg ser ingen grunn til å sitte på min høye hest og dømme andre etter det jeg synes er mer eller mindre dårlige valg. Jeg skjønner godt at for ferske hundeeiere/nye i en rase og hundeiere som ikke er så veldig interessert i hund annet enn å eie en, er det ikke så enkelt å luke bort useriøse oppdrettere. Mye handler om uvitenhet, hadde de visst hadde de neppe gjort den tabben liksom. Dessuten er det jo en jungel selv for hundeinteresserte, - mitt inntrykk er at svært få er villig til å nevne dårlige sider med hundene sine (spesielt problemer rundt mentalitet, som mange enda ikke er overbevist om at er så arvelig). Ikke alt kan sees heller bare ved å treffe hunder av samme linjer rundt om. Og så er det jo den faktoren at oppdrettere jeg ikke kunne tenkt meg til å kjøpe hund fra, er andre svært fornøyde med. Så i bunn og grunn forventer jeg meg ikke så mye av kjøpere annet enn at de setter seg inn i rasen/blandingen så de veit noenlunde hva de går til.

Glatthåret fox terrier Positivt - Veldig happy-go-lucky. Fulle av engasjement, gjør alt med hele seg, - og litt til. - Som regel svært sosiale og omgjengelige rundt folk. Negativt: - Kan være ganske harde og strie. De trenger klare grenser og eiere som er staere enn dem selv for ikke å bli helt gremlins. - Går ikke alltid så ”smooth” med andre hunder (eller andre dyr).

Er litt lærfrelst og bruker kun lærkobbel. Har et på 2,5 meter og et på 1,5 meter. Det lengste brukes til vanlig, det korte kun i by eller veldig folkesomme områder. Har for så vidt også et par nylonbånd fra FK jeg bruker om jeg går med flere hunder, og strikkbånd til jogging. Ellers kommer jeg nok til å investere i et leiekobbel med strikk i når neste hund kommer en vakker dag (til forebygging av senebetennelse og sånt i hormonelle pøbelperioder ).