Gå til innhold
Hundesonen.no

Tyttebæra

Medlemmer
  • Innholdsteller

    793
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

  • Days Won

    55

Alt skrevet av Tyttebæra

  1. Sånn mtp. å ta hensyn til bruksegenskaper, kommer det litt an på hva de premierte hundene er premierte i. Er det vannarbeid du tenker på, kan det være lurt å ta med i beregningen. Men mye annet som blodspor, rally og laveste klasse innen en del annet er sånn som alle hunder egentlig har evner til, forutsatt at de ikke er nervøse eller tungmotiverte utover det normale. Det sier ikke så mye om egenskapene eller arbeidslysten til hunden, annet enn at den er stødig nok til å fungere i stevnemiljø.
  2. Å se til ulver kan være nyttig for å se hvordan hunden kanskje så ut før vi begynte å domestisere den, jeg ser i alle fall en del egenskaper hos ulv som gjorde den til et godt utgangspunkt. Så må man jo se på at mens forfedrene til ulven fortsatte å være selvstendige, var det noe i forfedrene til hunden som gjorde at de så mennesket som en kilde til noe eller en ressurs. Bare denne lille forskjellen er en avgjørende grunnstein for utviklingen som har gått i to vidt forskjellige retninger. Hundens forståelse av oss er dermed et resultat av domestisering gjennom kanskje opptil 40 000 år. De hundene som har klart å tilpasse seg mennesket og dets ønsker best, er de hundene som har overlevd lengst og fått flest avkom. Gjennom den evolusjonen har vi fått hunder med dagens egenskaper, som er spesialtilpasset et levesett med mennesket. Selve forholdet mellom hund og menneske er ikke så veldig unikt biologisk. Det opprinnelige forholdet mellom sankermennesket og hunden er en form for symbiose, avhengighetsforhold, som man ser mellom mange andre arter i naturen. For å overleve lengst mulig i et sånt forhold, har det garantert vært en stor fordel å forstå mennesket best mulig. Uansett er vel poenget mitt at disse studiene betyr at vi kanskje ikke trenger å etterligne hunden. Så lenge vi har god forståelse for hundens språk, kan vi oppføre oss hensiktsmessig ut fra det.
  3. ”Nei” for mine hunder er en hverdagskommando som betyr ”avbryt det du gjør straks”. Når de tenker å ta mat som har falt på gulvet, - ”nei”. Når de prøver å hoppe opp i et forbudt møbel, - ”nei”. Bjeffing i vinduskarmen, - ”nei”. Når de forfølger katter innomhus, - ”nei”. For meg er det praktisk å ha en avbryt-kommando som fungerer på avstand, om jeg sier det i et skarpt eller mildt toneleie avhenger helt av individ og situasjon. Det er ikke noe jeg bruker ved innlæring eller trening av øvelser innen rally, LP eller annen sport. Tror aldri jeg har sagt ”nei” under en eneste treningsøkt. Man kan fint trene positivt, selv om man ikke er tilhenger av 100% positiv oppdragelse. Jeg straffer ikke hundene mine med annet enn å ta dem bestemt bort eller hindre dem fra å fortsette. Det er aldri hard håndtering inne i bildet. Mennesket uttrykker mer følelser i en halvdel av ansiktet, derfor ser vi instinktivt på denne halvdelen hos andre mennesker. Det er noe hunder også gjør. Verken hunder eller mennesker ser på en halvdel av fjeset til andre arter enn menneske. For å kunne oppdage denne lille forskjellen og diskriminere ulike uttrykk og stemmeleier, må hunden ha en viss forståelse fot følelsene våre og hvordan vi uttrykker dem. Om de ikke hadde det, ville de ikke sett på denne delen av ansiktet vårt og ikke kunne plassere stemme til uttrykk. Hvilket tilsier at de har forståelse for mer av vår adferd enn bare det de kan forbinde med egen adferd mellom hunder. At primater klarer å tolke oss godt er forståelig, deres ansikt er ikke så ulikt vårt eget og deres kognitive evner er relativt gode. Det er da ganske interessant at hunder klarer dette til tross for ganske store anatomiske forskjeller og at deres kognitive evner er dårligere enn primaters. I en del studier med andre arter tester man hvordan dyrene klarer å diskriminere uttrykk etter å ha blitt trent til det. Hunder gjør det bedre i slike forsøk og klarer det uten noen form for trening. Det er vanskelig å skulle diskutere hva som kan være den nøyaktige utløsende årsaken til aggressive utfall, all den tid man ikke kan eliminere alle andre medvirkende faktorer. Kanskje kan et smil være utløsende, kanskje er det noe helt annet eller flere sammensatte faktorer. At hunder kanskje har bedre forståelse av vår adferd enn man tidligere har trodd, betyr ikke at man kan oppføre seg som man vil. Står man i ro, gir hunden plass og ignorerer den, er man passiv. Setter man seg på huk rettet mot hunden, søker man kontakt. Den betydningen har det mellom mennesker også, at redde hunder da tolker det ene mer truende enn det andre er ikke så merkelig. Det ville vært interessant med et forsøk på hvordan hunder reagerer på imitering av signaler uten samme betydning for begge arter, f.eks. slikking rundt munnen og gjesping. Da ville man kanskje også fått bedre innblikk i hvor mye de klarer å skille mellom hund og menneske.
  4. Jeg har ikke funnet noen studier som er gjort direkte mtp. hvordan hunder reagerer på menneskers imitasjon av hundens egne dempende signaler. Det som er gjort studier på, er hvordan hunder reagerer på menneskers adferd, ansiktsuttrykk og stemme i ulike sinnsstemninger. De gir en indikasjon på at hunder har forståelse av hva disse betyr (kan tolke dem i negativ eller positiv retning, slik vi mennesker gjør) og at de forstår at disse henger sammen (kan plassere stemme til ansiktsuttrykk f.eks). Hvilket er ganske interessant da det er svært få arter som kan tolke adferd på tvers av arter på den måten. I forhold til menneskers bruk av hundens egne dempende signaler, blir spørsmålet, som du sier, hva er det hunden egentlig reagerer på? Noen signaler som å stirre, stivt blikk, anspent kropp osv. regnes for å være aggressivt både hos arten menneske og hund, mens å ikke være påtrengende, avslappet i kroppen og unngå for mye blikk-kontakt regnes for å være vennlig adferd. Tolker hunden menneskets adferd som vennlig (dempende) fordi det minner om hundens eget språk, eller har den forståelse for menneskers adferd uavhengig av hundens eget språk? Det jeg skriver i forrige avsnitt gir en indikasjon på at det kan være sistnevnte. Forhåpentligvis får vi et klarere svar på dette etter hvert. En interessant tanke for så vidt, er at hunder ofte reagerer positivt på smil og glade uttrykk hos mennesker. Ser man utelukkende på ansiktbevegelsen rundt munnen, burde hunden tolke det som noe negativt, om ikke potensielt aggressivt. At dette betyr noe positivt kan selvsagt være innlært, men det kan også være en medfødt kobling der hos hundene.
  5. Jeg tror du må utdype hva du diskuterer. Er det oppdragelse og hverdagslydighet, eller innlæring og trening av øvelser for jakt- eller bruksformål? Er det filosofien bak ”100% positiv hverdagslydighet” du diskuterer, er det bruk av korrigering uten bruk av straff med påfølgende smerte (som det er flest eksempler på i denne tråden), eller er det bruk av korrigering som påfører hunden smerte? Tror du vil finne få her inne som trener hundene sine etter 100% prinsippet. Jeg antar at de fleste har hunder som forstår ”nei” og korrigerer sine hunder med ordlyd eller ved å hindre hunden (stoppe den, gi time-out osv). Det er å bruke positiv straff, uten bruk av smerte eller lignende ubehag. Å la være å gi en hund belønning når den gjør feil, er også en negativ straff. Alle som trener dyr bruker en form for straff, uavhengig av treningsfilosofi. Det er likevel en stor forskjell på å gi hunden en kjedelig time-out, og å røske den i nakkeskinnet, klipe den i kinnet, bite den i øret eller andre metoder som man brukte i "gode" gamle dager. Med de kunnskapene man kan tilegne seg i dag, ser jeg på sistnevnte metoder som ganske så unødvendige. Det er mange hyggeligere, og mer effektive da få klarer å time korreksen godt nok, måter å trene på. Du finner ganske mange profilerte trenere som hevder seg innen lydighet, bruks og jakt som trener hundene sine ved bruk av positiv forsterkning (nå diskuterer jeg ikke ren hverdagslydighet eller oppdragelse). De hundene som presterer best i samarbeid med fører, er gjerne de som har høyest motivasjon. Høy motivasjon ser man hos hunder som gjør noe både 1) for å oppnå noe de vil ha, 2) for å unngå ubehag eller 3) instinktene er så sterke at de gjør det uavhengig av konsekvens. Den ene metoden er hyggeligere enn den andre, og selv har jeg tro på at et godt forhold mellom hund og fører gir hunder som jevnt over er mye mer motiverte til å samarbeide med fører. Et godt forhold får man ikke ved gjennomgående bruk av ubehagelig straff. For å bli enda mer subjektiv, er alle de hundene jeg kjenner som er blitt trent mye med harde metoder både i hverdags- og jaktsammenheng, mer passive fordi de er usikre rundt eier, - hvilket ofte fører til mer ulydighet enn lydighet i situasjoner der hunden plutselig får et valg. Hvorfor skal en hund gidde å komme tilbake til fører på innkalling eller avslutte en annen aktivitet som den synes er gøy, når det er kjipt å være hos fører? Det er ganske enkel psykologi. Har man derimot en hund som digger sin fører, som synes det sinnssykt kult å være hos fører fordi han/hun er veien til alt hunden synes er gøy og vil ha, - ja, da får du en hund som gjør mer, med høyere motivasjon og som raskere avbryter uønskede aktiviteter. Man kan fint tydelig fortelle en hund hva som ikke er greit og bruke "nei", uten å benytte en konsekvens som hunden finner fysisk ubehagelig. (For ordens skyld kan jeg jo legge til at jeg er jeger selv, aldri har trent en hund med driftene til en selskapsrase og ikke er noen innbitt klikkertante, selv om jeg bruker betinget forsterker i treningen min. Bare sånn at du ikke antar at jeg har familiehunder som ikke brukes til annet enn kos og småturer i nabolaget ) Nå viser nyere forskning på området til at hunder har en svært god evne til å lese mennesker. Uten å ha lest den artikkelen du trekker fram, gir denne artikkelen i beste fall en indikasjon på forhold mellom hunder, ikke mellom menneske og hund. Å tro at et eventuelt hierarki mellom hunder kan direkte overføres til mennesker, er like avleggs som at noen av de 100% positive folka mener man som menneske skal imitere dempende signaler. Det er publisert mange studier i dag som viser til at hundens evne til å samarbeide og lese menneskelig adferd og ansiktmimikk er overraskende stor. Da er det mest hensiktsmessig å oppføre seg som menneske, ikke hund, rundt hunder.
  6. Mine møter stort sett bare andres hunder, løse, når jeg skal treffe eierne for et eller annet. I voksen alder leker de og snuser litt sammen, for det meste ignorerer de hverandre. Hvor ofte varierer en del med årstidene. Går omtrent aldri tur sammen med andre hunder i bånd. Mine hilser på det som måtte reke forbi av løse hunder eller pågående eiere på smale stier. Ellers leker de sjeldent med ukjente hunder. Jeg har ikke raser som jeg er komfortabel med å slippe vilkårlig med alt av hunder, terskelen for at det blir dårlig stemning er litt lavere enn for en del andre raser. Så dette med å leke med ukjente hunder har jeg aldri hatt fokus på, slipper kun mine med hunder jeg kjenner godt. Tror ikke de led noen nød og har ikke merket noe negativt i forhold til det. Ingen av dem har fått varige mén av ubehagelige situasjoner med andre hunder og de gangene de havnet i bråk skyldtes det helt andre ting enn dårlig språk.
  7. Mest sannsynlig vil det bli flest sable, i lys (krem) eller mørkere (fawn) farge, med eller uten hvittegninger. Om det ligger black and tan bak tispa, kan det komme black and tan med mørkere eller lysere tan-points, med eller uten hvittegninger. Tispa er i alle fall ikke recessiv rød, men det man kaller sable (Ay- på A-locus) da hun har svarte hår. Nyere forskning tyder på at det er et annet gen eller gener (altså ikke C-locus som man trodde tidligere) som styrer fargeintensiteten på sable hunder, og at det er dette som gir alle nyansene fra mørk rustrødt til kremhvitt, samt alle nyansene hos hunder med flere eller færre mørke hår, det man kaller skygget sable for eksempel. Recessive røde hunder er helt røde, uten noen svarte, brune, blå eller isabella hår. Iom. at recessiv røde hunder også kan være alt fra rød til kremhvit, kan det være vanskelig å skille mellom sable og recessiv rød, men i dette tilfellet er mor tydelig sable. Sable (Ay-) er dominant over alle andre gener som forekommer på A-locus. Tispa kan derfor bære tan (Ayat) uten at det kommer til uttrykk, forutsatt at det finnes tan-tegnede hunder i stamtavlen hennes. Bærer ikke tispa tan, vil ingen av valpene kunne bli tan-tegnet. Hannen er tan-tegnet, altså (atat) på A-locus. Alle valpene, uavhengig av om de blir sable eller tan, vil bære tan og kunne gi tan valper med en annen tan-tegnet hund eller tan-bærer. Da har jeg tatt med i beregningen at det ikke forekommer grå/agouti, recessiv rødt, recessiv sort eller annet som kan påvirke farge, bakover i stamtavlen.
  8. It Comes at Night. Føles som filmen har stort potensiale og bygger sakte opp mot et spennende vendepunkt, - og så bare slutter filmen uten at det kommer.
  9. Jeg vil ikke ha hunder med bittfeil eller andre skavanker som kan påvirke hunden negativt. Ellers samsvarer ikke mine tanker om hvordan raser skal se ut eksteriørt alltid med det eksteriøret som vinner mest på utstilling. Jeg liker moderate, funksjonelle hunder som både ser ut som de kan, og med fysisk letthet i praksis kan, utføre det arbeidet rasestandarden ble skrevet etter. At de i tillegg har korrekt eksteriør i følge (min tolkning av) rasestandard uten noen overdrevne trekk er også noe jeg ser etter, men jeg velger heller noe som ser ut som en blanding med funksjonelt eksteriør, over en mer rasetypisk hund med grov bygning og andre trekk jeg anser for å være en hemsko i praktisk bruk. Mulig jeg hadde vektlagt farge og estetisk flashy eksteriør mer om jeg bare skulle hatt hund til selskap og kos, men det kommer jeg neppe til å måtte ta stilling til. Om jeg havner i en situasjon der jeg ikke lenger kan bruke hundene aktivt til noe fornuftig, legger jeg nok heller opp for å få et friere liv til å gjøre andre ting.
  10. Foretrekker symmetriske tegninger på hodet og minst 1/2 med farge på kroppen. Liker også røde hunder med godt pigment, både helfargede, under sadel og tan-tegninger. Svart masker, gjerne opp til ørene, er også pent.
  11. Helse er litt som å spille lotto uansett hvor god eller dårlig helsestatistikk resten av slekta har. Ut fra det du skriver tenker jeg at sannsynligheten for å få en hund med HD av mer alvorlig grad er stor. Jo flere rammede individer og alvorlige grader, jo større odds for sykdom av hemmende karakter. Det er uten tvil en stor genetisk faktor ved utvikling av HD. Hos noen raser finner man en forekomst på om lag 40%, hos andre er forekomsten 5%. Mtp. miljøfaktorer; i en studie utført av Dr. Randi Krontveit og en svensk studie (skrev ikke ned navn på artikkelforfatteren), fant de noen fellesfaktorer: - Økt forekomst hos overvektige valper og valper med fri tilgang til mat, fra fødsel til 8-12 uker. - Mindre forekomst av HD hos valper som beveget seg mye i mykt terreng (valper vokst opp på gård og valper født på våren/sommeren) , gjaldt kun fram til 3 mnd alder. - Økt forekomst hos valper som gikk trapper og på glatte gulv. - Økt forekomst hos valper som ble kastet ball/pinner med. Eget notat: Mulig det skyldes brå bevegelser eller overtrening Nå husker jeg ikke helt alle omstendighetene rundt studiene, men det er mulige indikasjoner om ikke annet. Noen kompromisser må man gjøre når man kjøper hund, de som ikke må det vet bare ikke nok om linjene. Du må nesten veie hva som er viktigst for deg. Er det rasen, andre egenskaper med de spesifikke linjene eller helsestatistikk? Man kan også ta med i vurderingen hvordan de rammede slektningene lever med sin sykdom. Er de mye plaget eller lever de aktive liv til tross? Jeg vurderer nå et kull der en av foreldrene har en mild defekt jeg skulle ønske ikke var der. Linjene hunden er fra har ellers svært god statistikk på området og mye av det jeg vil ha, og hunden er ikke selv plaget per nå til tross for svært aktivt bruk og studier viser til at få får problemer i forbindelse med det. Oddsen for at jeg kan få en hund med samme greie er selvsagt større, men når alternativet er å gå for linjer som har mye større mørketall, etter foreldre som ikke er testa for samme greie eller har mangler på andre områder, tenker jeg at jeg er villig til å ta den sjansen. Jeg kjøper heller hos noen som har gjennomgående helsetestede linjer, selv om det forekommer litt grums der, enn hos noen som utfører færre tester og i hovedsak kun på avlsdyr. Når det er sagt, ville jeg personlig ikke kjøpt hund etter linjer med den HD statistikken jeg får inntrykk av at disse linjene du vurderer har. Uavhengig av hvor gode andre egenskaper og helseresultater måtte være. Om det ikke er mulig å oppdrive bedre linjer, ville jeg funnet meg en annen rase.
  12. Synes det har vært interessant hele veien, plottet er bra og spennende basert på de to episodene jeg har sett. Noen litt kunstige dialoger her og der, men det kommer seg sikkert. Det eneste som skjærer meg i øynene er en viss rødtopp. Jeg mener, her har vi karakterer med råtne tenner og annen elendighet, og så kommer hun med det håret tatt rett ut fra en Define-reklame! Men ja, håper det kommer en sesong 2 etter hvert.
  13. Mulig jeg har vært heldig med hannen min og de jeg har rundt meg, for jeg skjønner ikke helt hvorfor hannhunder er så mye mindre ettertraktet. Forutsatt at de ikke er en overhormonell kjønnsfrosk (som normale hannhunder er over når de blir voskne), er de jo bare stabile, ærlige karer som du alltid vet hvor du har. Kjenner flere greie og hyggelige hannhunder enn tisper. Deres akilleshæl er tisper i stådagene og disse tispenes skvetting, men det er det eneste negative med dem slik jeg ser det. At de er litt unødvendig begeistra for gul snø snakker vi ikke om. Ikke at løpetid er så ille i seg selv, men at tisper skal være ”bedre” å ha enn hannhunder er jeg ikke overbevist om. Har hatt ei tispe fra h*lvete, så man kan definitivt være like uheldig med tisper som hanner. Har begynt å se Britannia på HBO. Virker lovende så langt. Tenker de som ikke liker den og henger seg opp i at den er historisk ukorrekt kan ta seg en bolle. Det er helt åpenbart en fantasy løst inspirert av historiske hendelser, den prøver ikke å utgi seg for noe annet verken i traileren eller første episode.
  14. - Råfôring kurerer alt. Magedreining? Ville ikke skjedd på rått. Allergi? Bare å bytte til rått. HD med forkalkninger? Ikke en gang tenk på leddfôr! Nyresvikt? Skyld deg selv som har gitt tørrfôr. Alle vet da at hunder er kjøttetere.. Jeg er tilhenger av råfôring og for noen lidelser og individer kan det sikkert bidra positivt, men det får være grenser for kvakksalveri og vidunderkurer.
  15. Dere må nok gå grundig til verks for å bli kvitt dette. Beagle er ikke lett å få kontakt med på tur da snusing overgår det aller meste av belønninger. For å få sladretrening (det Sprettballen beskriver i første innlegg) til å fungere må dere starte kontrakttrening innendørs, når det fungerer der kan dere flytte dere utendørs uten andre hunder eller andre store forstyrrelser til stede. Deretter burde dere oppsøke et sted der hunden kan se andre hunder på lang avstand, uten å være nærheten av dem, for å trene videre. Først når kontakten sitter her også, kan dere begynne å forvente å få dette til å fungere i en passeringsituasjon. For å få hunden til å velge kontakt over spennende lukter på bakken og fokus på andre hunder, må dere finne bedre og bedre godbiter etterhvert. Passeringskurs er absolutt å anbefale, bare vær forberedt på å fortsette å jobbe mye med dette når dere er ferdige. Det som fungerer på kurs der hunden passerer i kjent miljø og med de samme hundene, fungerer ikke like godt i andre miljø med fremmede hunder.
  16. De har neppe følelser i selve hårene. Når det er mange nerver i hårroten, blir håret sensitivt for all berøring og luftendringer rundt. En saks som har direkte kontakt og klipper over sender en stor vibrasjon nedover håret, og når det da er mange nerver som plukker dette opp kjennes det nok ganske godt for hunden. Jeg vil tro ut fra det jeg selv har sett, at det gir hunden en ubehagelig følelse, men om det gjør vondt er vanskeligere å si. Hunder som har lang pels i fjeset tenker jeg at kanskje kan ha værhår som er mindre følsomme og responsive. Nervene i hårroten venner seg til at håret har kontakt med noe hele tiden, i tillegg til at det blir vanskeligere for værhårene å fange opp luftstrømninger rundt når det er omringet av mye og langt hår.
  17. Gir bare omega 3. Er skeptisk til hvor godt pulvertilskudd tas opp, effekten og ikke minst prisen. Har kokt mye kraft, men at det går an å bruke til bikkjer var nytt. Har rikelig med vilt og kylling/kalkun å koke på ellers, så det skal jeg prøve. Hvordan er det å gi dette til valper og unghunder i vekst?
  18. Jeg har hatt en rase som man klipper bla. værhår på i forbindelse med utstilling. Dette er hunder med glatt, kort pels som klippes for å få et stramt uttrykk. Selv har jeg aldri tatt bort værhår, ser ingen grunn til å fjerne dem på en hund som har stive, rette værhår og som ikke barberes rundt snuten. Antar det er en grunn til at de blir født med dem og at hårene bidrar til nyttige sanseinntrykk.
  19. Nå er det forskjell på å være utmattet etter å ha gått gjennom is, og å være utmattet av forholdene på fastland. Greit nok at rådyret har trukket mot skiløypa grunnet store snømengder, det er likevel noe veldig galt med et dyr som bare legger seg ned og i tilegg lar seg håndtere av mennesker. Det kan være gammelt, sykt, skadet uten ytre tegn eller bare være et individ som er dårligere rustet og sånn blir valgt bort ved naturlig seleksjon. Om det nå var snømengden som var problemet, ville jo snøen bli et problem straks rådyret kom ut av skiløypa igjen. Om man hadde tatt det med hjem og pleiet det, ville det antagelig slitt i samme snømengde når man slapp det ut igjen. Oddsene var mot dette rådyret. Når det gjelder hundene, er denne hendelsen veldig uheldig og sånt som ikke skal skje. Dessverre er selv ikke ansvarlige hundeeiere overmennesker, uhell skjer uansett hvor god kontroll man har på hunden. Om man skal forvente å finne skadd eller sykt vilt ved hver bevegelse man gjør, kan man ikke ha hund løs i marka eller gå med store hunder på uoversiktlige steder. Jeg anser det som ganske naturlig at en hund med normale drifter vil gå på vilt om den får mulighet. På ski, i trekksele og åpent landskap uten noe å klamre seg fast i, har man dårligere odds for å få stoppet enn under andre omstendigheter.
  20. Mine kastrater fortsatte på sitt vanlige fôr med omtrentlig samme mengder uten problemer med vekt. Slo meg aldri at jeg kunne byttet til kastrat- eller lightfôr da jeg måtte ta siste for 6 år siden.
  21. Akkurat nå sitter jeg å ser på senioren på fire bein jeg passer denne helga. Jeg sto opp for 3,5 timer siden. Har tilbudt gubben å gå morgentur tre ganger nå, men han stikker bare hodet under teppet og ligger der som en slappfisk. Så jau ... da blir det et halvt øye med OL og litt rydding mens jeg venter. De små gleder ved å drive hvilehjem for eldre og sånn.
  22. Gnagsåret mener personal space er humbug. Han trenger kroppskontakt og en hånd på seg til en hver tid. Jeg kan fint ha hundene liggende ved siden av meg eller på beina mine. Til nøds kan jeg ha dem på fanget når jeg ser tv om kvelden, men jeg foretrekker å ha dem liggende ved siden av. Da kan jeg klappe litt og de får ligge nærme, uten at jeg må gni på dem hele tiden.
  23. Det er mange raser som ikke sjekkes for noen ting og mange oppdrettere av andre raser som sjekker for minst mulig. At man med stamtavler har mulighet til å orientere seg bedre om helsestatus og avle deretter, er ikke ensbetydende med at det er det som faktisk skjer i alle tilfeller, og da er det ikke stort bedre enn all annen form for vilkårlig avl.
  24. Vi kan fint være uenige, uavhengig av hva som er politisk korrekt. Blandingsavl, i likhet med raseavl, hører under mindre og mer seriøs avl. Bevisst avl av hunder og raser med store helseutfordringer faller under etikk. For meg er det en vesentlig forskjell der.
×
×
  • Opprett ny...