Tyttebæra

Siden jeg er en paragrafrytter, hadde jeg gjort det som sto i regelverket. Hadde jeg fått trekk da, skulle jeg pent funnet fram PDF-filen og markert hvordan øvelsen skal utføres. Når det er sagt, er det selvsagt ikke greit å få trekk for feil inngang etter å ha fulgt dommers anvisning. Da sender man inn en formell klage.

Fader, der ryker vel raskt 2018-valpen min. Håper det holder å melde hunden inn gjennom TRACES, sånn at man kan omgå at oppdrettet må være registrert. Kan ikke si annet enn at dette er et helt fantastisk regelverk. Virkelig imponert over hvordan de har klart å lage en forskrift som ikke rammer noen andre enn små oppdrettere. Skulle man likevel gå i ekstreme baner, kunne man da for svingende bare nektet import av uregistrerte hunder. Da hadde i det minste den organiserte gatehundimporten blitt stanset.

Per nå er jeg hundeløs, men er fox terriere jeg skrev om.

Er det virkelig noen som tror at vi i Skandinavia står for å holde etterspørselen etter kuperte hunder ved like? Holdningsendringen må skje i landene hvor dette enda er en lovlig praksis, for det er der markedet er. Når oppdrettere rutinekuperer og helst ikke vil la være for å eksportere, fordi det gjør valpen mindre verdt om kjøper skulle trekke seg, så er det der problemet ligger. Om man tror at man oppnår noe som helst av å sitte i Norge, være i mot kupering og å sette de få som har kupert hund i Norges gapestokk, er de i beste fall naive. Det er bra at man er i mot kupering, men man trenger ikke å dra fram høygaflene. Jeg snakket med noen amerikanere om kupering en gang. Det er en ganske vanlig praksis på en del jakthundraser å kupere halen. De mente vi i Norge hadde et veldig snevert syn på kupering, for det var jo gjort til hundens beste. Å ikke gjøre det var nesten dyremishandling å regne. At jeg kunne fortelle at vi jakter med de samme rasene i ukupert verson, i tett skau her i Norge uten særlig store problemer med haleskader, gjorde ikke så mye for å endre deres holdninger. Jeg kunne jo ikke nekte for at det finnes hunder som slår halene sine til blods på jakt, hvor enn lite utbredt det er. Det var en risiko de ikke ville ta, når de kunne unngå det helt med et lite inngrep i valpekassa. En annen ting jeg finner fascinerende, er at vi nok alle mener at man ikke skal kjøpe hund etter utseendet. Men hvis man kjøper en kupert hund, er det kun det "flotte" utseende man går etter. Det finnes åpenbart ingenting som heter linjer, egenskaper, mentalitet, helse eller eksteriør på kuperte hunder.

At det skal kunne si noe om en person, forutsetter at det kun er en mulig motivasjon til handlingen. Alle som importerer kupert hund er ikke en homogen gruppe mennesker med samme motivasjon. Jeg mener det er forskjell på å bevisst lete etter en kupert hund, og å ende opp med en på grunn av tilfeldige omstendigheter. Det er mange grunner til at den ukuperte valpen man tinget, kanskje ikke var aktuell likevel.

Så jeg kan ikke synes at boxere med et nogenlunde anstendig snuteparti, og at en kupert dogo, er pen, uten å støtte denne praksisen? Ja vel, jeg er i alle fall ikke så skinnhellig. Hva jeg synes er estetisk pent og hva jeg synes er etisk riktig, har null sammenheng og er to vidt forskjellige debatter. At jeg synes kuperte hunder kan være fine, ville jeg synes uavhengig om de var kupert eller født slik. At boxere er fine hunder, synes jeg uavhengig av at de er utsatt for mye sykdom, deriblant pusteproblemer. På grunn av at jeg er i mot å gjøre unødvendige inngrep på dyr, og er i mot avl på trekk/sykdom som man vet fører til unødige lidelser, tar jeg avstand fra det. De det gjelder vet utmerket godt hvor jeg står i denne debatten, men jeg er ikke så innbitt fanatiker at jeg føler jeg må kutte alle bånd og se ned på dem for alltid bare fordi de ikke er enige i mine synspunkt. Alle mine relasjoner er ikke hunderelatert, min verden er dessverre ikke så svart-hvit at jeg bare kan droppe de som er uenige med meg. Ikke føler jeg at jeg må avstå fra å si noe positivt om bikkja deres heller. Det er ikke sånn at jeg sier ”gud, så tøff bikkja di er uten ører/snute”. Jeg er i mot import av gatehunder også, og selv om eier vet det, har jeg da likt bilder denne hunden er med på. Det er mulig å skille mellom snørr og barter, sak og person. For meg er en person mer enn bare valget de tok da de kjøpte hund. Å importere kuperte hunder er ikke forbudt ved lov. Å sammenligne det med import av ulovlige rusmidler og vold i nære relasjoner som påfører mange mennseker og familier store lidelser, blir en veldig drøy sammenligning, selv om kupering er en forkastelig praksis.

I dag har vi de to FCI registrerte rasene: parson russell terrier (tidligere parson jack russell terrier, så de to er og har alltid vært samme rase ) og jack russell terrier. I tilegg har vi den opprinnelige (ordentlige) uregistrerte, arbeidende jack russelen som ikke er utbredt i Norge. Vet kun om en som har importert hund etter disse linjene her i landet, bare så ikke folk går rundt og tror at de uregistrerte jackene på finn.no er noe mer enn uregistrerte, FCI jack russells. Før parson russell terrier (tidligere parson jack russell terrier) ble registrert i 1990, og jack russell terrier enda senere, var alle de tre variantene en og samme type blandingshund med ulike grader av felles opphav. Ellers vil jeg bare si at jack russell terrier, til tross for at man finner mange ganske så bedagelige individer, ikke er en hund om ikke begge er interessert i det. Border terriere har jeg også inntrykk av at har litt issues i forhold til andre hunder, uten at jeg har truffet så mange. Føler jeg anbefaler det i alle trådene nå om dagen, men har veldig god erfaring med irish soft coated wheaten terrier. Om dere ikke er redd for pelsstell og vil ha en sporty terrier som er jevnt over lite stri og omgjengelig, så er det en fin rase.

Det handler ikke om å være teit eller hva du klarer. Dette er et offentlig forum, det er mange flere som leser enn som skriver her inne. Poenget er at TS skriver at eier ikke er identifisert, mens jeg påpeker at hvem som helst med facebook kan identifisere vedkommende. Om man på død og liv må vise fram bildet, kan man i det minste redigere det mer og skrive innlegget slik at det blir vanskelig å finne igjen.

Så lenge man utleverer seg selv med fullt navn og bilde, er det en personlig arena uansett hvor offentlig ting er. Du har jo vært så "lur" at du skrev hvilken gruppe du fant bildet i. Det tok meg noen få minutter å finne det igjen og fullt navn på eier. Tragisk. Nå er bildet veldig lite, men det ser i det minste ikke verre ut en bildet i HI. Men kan ikke si de viser så veldig mye vilje til endring, om det der er alt de har fått til på alle de årene de har messet.

Denne hunden ser da ikke så veldig ung ut? Veldig grå rundt munnen. I så fall vil den jo være et resultat av avlen som ble ført for X-antall år siden. Så mye som klubbene har vært i media og presisert at de jobber med forbedringer, håper jeg avlen i dag er på vei i en helt annen retning. Synes uansett ikke det er greit å henge ut en spesifikk hund på dette viset. Spesielt ikke når bildet ble tatt fra en personlig kanal som FB og det blir diskutert på et random forum hvor eier ikke er en gang.

Nå vet ikke jeg hva dere legger i ”for mye pelsstell”, men både cocker, schnauzer og strihårede terriere krever en del pelsstell. Napping og klipping er to ganske forskjellige typer pelsstell. Napping kan være tungt for hendene og krever litt teknikk, mens en klipperase i verste fall kan skrelles med en barbermaskin. Klippepels krever også jevnlig vedlikehold med børsting om man velger å ha litt lengde, hvorav stri nappepels som regel krever minimalt i det daglige. Kan anbefale cairn terrier og irish softcoated wheaten terrier om terriere er interessant. Cairn skal nappes, mens wheaten klippes. Begge regnes for å være rolige og omgjengelige, med jevnt over lite lyd.

Det kan være stress, det lukter som regel mer av hunder i stress. Det kan også være hvordan og hva kjøkkenet er bygd opp av, om det blir innestengt luft og lite sirkulasjon. Mat kan også være en kilde til lukt. Om dere er bekymret for at valpen stresser mens dere er borte, ville jeg definitivt satt opp et system som filmet henne før jeg vurderte bur. Om dere ser henne live eller bare på opptak er ikke så nøye.

TS skriver at hunden er sjekket av veterinær. Om dette er noe som har vedvart hele hunden liv, er det tvilsomt noe fysisk galt med hunden. Var hunden derimot tilnærmet normal gjennom flere år, og plutselig eller gradvis ble på dette viset, kan det være lurt å utrede hunden grundigere. De har også vært på kurs, der instruktør tydeligvis ikke hadde kompetanse til å hjelpe hunden. Da blir spørsmålet om TS bor sentralt hvor man får tak i en anerkjent adferdsekspert, og selv det er ikke noen mirakelkur. Når de to tingene er nevnt, og jeg rent forholder meg til hvordan TS beskriver hunden og hvordan hun selv har det, så tenker jeg at dette ikke er en holdbar situasjon for verken TS eller hunden. Har man erfaring med skrullehunder, finner man kjapt ut at all verdens adferdsterapeuter, veterinærer, trening og tilrettelegging ikke kan fikse ei bikkje som det er noe grunnleggende galt med i topplokket. Man kan gjøre mye for å holde en slik hund i live, men det vil gå kraftig på bekostning av ens egen livskvalitet. Hverdagen vil for alltid være svært begrenset. For hundens del, er det heller ikke rettferdig å kontinuerlig bli satt i en situasjon den åpenbart ikke har nervekonstruksjon til å håndtere. Omplassering er et alternativ for hunder med problemer som ikke fungerer i eiers miljø, men som ikke vil være et problem hos noen som bor og lever litt annerledes. Etter det TS beskriver er ikke dette omplasseringsmateriale. Når man har en hund som biter, må man vurdere hvilken fare hunden utgjør for andre. Noen venter med å avlive helt til hunden skamferer noen, er det noe TS kan leve med? Det er lett å stå på utsiden og mene at alt skal prøves. Den regla dukker alltid opp i slike tråder, og ja, man burde prøve det man kan. Når man likevel har kommet til det punktet at man vurderer avliving, er det som regel fordi det meste annet er prøvd og man ikke ser noen annen løsning. Det er ingen skam å si at man ikke har kapasitet til en slik hund, eller rett og slett ikke ønsker å ha en slik hund. Det er helt ok, og man burde få lov til det uten å bli dømt nord og ned. Det er en uting at enkelte forventer at man skal tilpasse hele livet sitt etter en hund som knapt nok takler å eksistere innenfor husets fire vegger.

Altså, hvis det hovedsakelig var snakk om blåflekker så er det i grunn ikke så mye tenner som har vært inne i bildet i utgangspunktet. Hadde bikkja ment å bite så hadde det sett verre ut, både for din venninne og den andre hunden. Når to hunder ryker i hop er det ofte mye røyk, tannfekting og brøling, men lite ild og tenner. Ikke for å bagatellisere, men jeg hadde forstått resonnementet ditt litt bedre om det var snakk om store sår. At en hund flyr på en annen hund er heller ikke definisjonen på en drittbikkje, det kan skje med selv de mest stabile og sindige hunder. De er hunder, ikke lobotomerte, siviliserte skapninger. De har sine egne idéer og primitive instinkter som de følger. Det er naturlig at en hund ikke går overens med alt av andre hunder, det er noe alle hundeiere burde ta hensyn til uavhengig av individ, rase eller hvor mye trening som er lagt ned i hunden. Noeng ganger er man bare uheldig med at to hunder som ikke liker hverandre får muligheten til å ryke på hverandre. Dette skjer de aller fleste hundeiere før eller senere. Man legger seg paddeflat, tar det til ettertanke og passer på i fremtiden at det ikke skjer igjen.

Ja, hvis dommer var interessert i å telle flere tenner skulle hen da få tittet på dem. En dommer med en mild fremtoning som åpner munnen på en grei måte, på en hund som er trygg og medgjørlig, er helt ok. Jeg forventer at en hund som er godt nok skrudd sammen i hodet til å vises på utstilling, skal tolerere det. Hadde derimot ikke satt pris på en dommer som buste fram og hardhendt brøt opp kjeften på hunden, men så tolererer jeg ikke hardhendt behandling av mine hunder fra noen, med mindre det er helt nødvendig. Utfra bildet, hvordan dommeren holder og vinkelen på åpningen, tipper jeg det er snakk om førstnevnte scenario og ikke en hardhendt dommer.

Har alltid gitt to faste måltider, i tilegg til godbiter, matrester og/eller annen mat gjennom uka. De to faste måltidene er når jeg står opp og på ettermiddag etter jobb. Tilpasses litt etter hva som står på planen, gir ikke mat rett før aktivitet. Bruker ikke noe spesielt mål på hva jeg gir av mengde, det blir mye cirka som tilpasses etter aktivitet, hold og annet som blir gitt den dagen. På dager med mye aktivitet gir jeg mer mat etter aktivitet, med tanke på restitusjon. Mine rutiner går mest på det praktiske, men har alltid hatt troa på at variasjon i kosten er viktig for alle, inkludert hunder. Å få mat en gang om dagen høres for det første litt kjipt ut, i tilegg til at jeg tror flere (mindre) måltider er mer positivt for både fordøyelsessystemet og prestasjon.

Slutt å se på situasjonen som et nederlag og ufarliggjør det du er redd for? Har hjulpet meg mye. Med konkurranser eller stevner, så gjelder det å ikke se så høytidelig på det. Om du går inn i ringen med den holdningen om at det er alt eller ingenting, så blir det automatisk et nederlag om man ikke går seirende ut. Uansett hvor forberedt man er, så hender en null de aller fleste nå og da. Hvorfor la det ha så mye makt over deg? Selv ”de beste av de beste”, om du sjekker hundene deres på dogweb, har lave poengsummer på CVen. Tenk heller på at uansett hva som skjer i ringen, er det en nyttig erfaring for både deg og hunden. Du får testet ut hva som fungerer bra i praksis, og hva som ikke fungerer så bra. Hva må øves på? Hva skal vi gjøre annerledes? Tenk forbedring, - ikke perfeksjonisme. Se på hver konkurranse som et skritt på veien; du får erfaring, du får testet ut hva som er bra, og du får ha det gøy sammen med hunden din. Poengsummen er egentlig mindre viktig i det store bildet. Å gå noen konkurranser med dårlige poengsummer er en del av gamet. Noen ganger går man konkurranser for å teste ut hvor landet ligger, eller opparbeide erfaring, uten at man har noen mål om opprykk. Noen ganger gikk det bare rett i dass, selv om alt burde klaffet. Ta med deg det positive, og jobb beinhardt videre med det negative. Ha selvtillit og troa på at det dårlige kan fikses. Det sies jo at alle må igjennom de samme nederlagene, de beste er bare de som ikke ga opp. Ellers har vi typiske, inspirerende klassikere som Pursuit of Happyness, Seabiscuit og Rocky til dårlige dager. Likte også The Blind Side.

Jeg tipper de fleste hunder skiller godt på markering i feltsøk og spor. Det er to ganske forksjellige øvelser. Kan skrive om hvordan jeg har gjort det med en ikke-bruksrase, fra innlæring av selve markeringen til ferdig øvelse. Jeg har brukt dekkmarkering. Hovedsakelig fordi apportering ikke kom særlig naturlig for min hund. Som med alt annet er det smak og behag. Jeg personlig kommer til å ha dekkmarkering i sporet på alle frammover. Synes det er enkelt og ryddig, jeg slipper å tenke på ting som tygg eller å bruke tid på å ta opp sporet igjen om vi er uheldige. Selve markeringen lærte jeg inn ved shaping, da hun var en hund som tilbød mye forskjellig naturlig for å oppnå belønning. Når den koblingen satt, begynte jeg med en form for søk for å gi henne en bedre forståelse av øvelsen. Målet var jo at hun skulle finne disse pinnene selvstendig, i alle typer terreng og radiuser, og fortsatt koble at de skulle markeres. Jeg startet med å flytte pinnene rundt meg slik at hun måtte oppsøke dem selv. Deretter gikk jeg over til å legge ut pinner uten at hun så dem. Trente så ute på plenen, og så i skogen. Startet med et lite område, og økte til kanskje 10 meter. På en hund som ikke var sportrent eller hadde lite forventninger i sporet, ville jeg ikke brukt mye tid på dette trinnet. Det ville holdt så lenge hunden kunne markere pinnene uten anvisning. Da min hadde gått spor i mange år før jeg introduserte pinner, var jeg nødt til å bygge opp en solid verdi for pinnene i seg selv. Det enkleste var derfor å dele opp momentet. Først når alt dette andre satt, introduserte jeg pinnene i selve sporet. Begynte med korte, rette spor (20-30m) og mange pinner. Målet var å øve på pinneplukking, ikke spor. I starten la jeg godbiter under pinnene for å få henne til å stoppe og tenke seg om, i stede for bare å rase videre. Tok det ganske kjapt bort og gikk over til å heller belønne all interesse for pinnene. Dekkmarkering var selvsagt jackpot. Først når jeg hadde et solid grunnlag på de korte sporene, økte jeg lengden.

For en helskjønn goldenfrøken du har.

Jeg ville ikke brukt et navn jeg ikke har kommet på selv. Ingen av de navnene jeg tenker å bruke er navn jeg har hørt på andre hunder når jeg skriver dem på lista. Neste hund blir det enten flora- eller jaktrelatert navn på, eller et anagram av navnet til min once in a lifetime hund. Litt avhengig av rase. Navnene mine har altså en betydning for meg, og den betydningen er uavhengig av hvor mange andre hunder som finnes med samme navn. Om det plutselig skulle dukke opp en hund med samme navn som jeg har planlagt, om det så er på klubben, i omgangskretsen, bekjente eller en kjent hund innad rasen som jeg ikke vet om, får eier bare bli furt. Bryr meg ikke spesielt om at noen tror jeg har "stjålet" et navn. Jeg innbiller meg ikke at jeg er så unik at ingen har tenkt på de samme navnene som meg på egenhånd. De fleste navnene i denne tråden har jeg enten hørt før i sin helhet, eller med noen små froskjeller. Ville ikke brydd meg om noen så hadde fortalt meg at de hadde oppkalt hunden sin etter noen av mine. Eneste problemet jeg ser, er om vi hadde trent mye sammen, men så kommer jeg på at jeg stort sett bruker kommandoer og kontaktlyd. Jeg gidder ikke kaste bort energi på å irritere eller hisse meg opp over ting jeg anser som trivialiteter. Har andre ting å gjøre.

Altså, Evidensia er beryktet for å ta seg vel godt betalt selv hos oss som ikke har Evidensia i rimelig avstand. Er som regel en grunn til at en klinikk ikke vil gi et ca. prisestimat; de vet at mange kommer til å sette kaffen i halsen når de får høre den og ringe videre.

@tillien: Du må gjerne mene at alle retrievere er jakthunder. Når en hund derimot ikke lenger fungerer til formålet (jf. ”hvor flinke de er varierer sterkt”), så er det i praksis en selskapshund. Om rasen så er en retriever, setter eller terrier. Det er ikke noe galt med betegnelsen selskapshund, det sier ikke så mye om hva hunden har av iboende egenskaper eller hvor lett den er å trene. Det betyr bare at den ikke er avlet mot bruk, og at bruksegenskapene med stor sannsynlighet vil være mye hipp som happ. Nå diskuterer ikke jeg hvorvidt en hund kan få et godt liv, for definisjonen på det er opp til hver enkelt. Når det gjelder sammenligningen din, så kan det jo være greit å sammenligne jaktgolden med de terrierrasene som brukes, i stede for å skjære alle gruppe 3 rasene over samme kam. Det blir uansett en skjev sammenligning, siden retrievere stiller i en egen klasse. De har ikke jaktlyst som en terrier og kan få utløp for egenskapene sine på andre vis. Som bringer meg til: Det jeg lurer på, og egentlig diskuterer, er hvorfor jeg trenger en jaktgolden til å trene litt apportering, lydighet, rally etc.? Helsa og gemyttet er vel ikke så utrolig mye bedre på jaktgolden kontra show-typen, at det burde være en faktor for de fleste. Hvis man trener mye kan jeg til dels forstå verdien av en jaktgolden, men de fleste gjør ikke det på hobbynivå eller for moroskyld. Min lille terrier var ikke noe konkurranseemne, ikke var hun i nærheten av BCen å trene heller. Uten ambisjoner var hun likevel fullt brukbar å trene med og kunne både gamle LP1 og øvelser i LP2, i tilegg til at hun markerte pinner i sporet, gjorde feltsøk med markering og ikke hadde noe problem med smeller øvelser heller. Man kan gjøre mye med disse hundene som ikke er avlet mot bruksarbeid også, selv om de mangler noen egenskaper som skiller dem fra en god konkurransehund. Du vil få en mye lettere hund å trene med enn terriern min i en hvilken som helst golden retriever etter utstillingslinjer, så hvorfor behovet for en hund med mer drifter og arbeidslyst når man bare skal trene for moro skyld? Vi er begge enige i at en golden av begge typer vil fungere til det bruket TS skisserer. Jeg mener bare i tilegg at man ikke trenger å kjøpe en hund som er ”mer”, når man kan få en hund som er ”passe”. Der er vi åpenbart uenige. Det er hele poenget mitt. Og før du igjen tilegner meg meninger jeg ikke har; det går ikke på at jeg mener alle bikkjer skal få oppnå sitt maks potensiale, hva nå enn det er. Det går på at jeg ikke forstår (for å ta en sammenligning) hva man skal med en tysk jaktterrier, om man ikke skal jakte, men bare være med på ”litt hitrening for moro skyld”. Da kan man heller kjøpe en parson russell, i stedet for å bidra til å lage alle slags varianter av TJT. Jeg liker å diskutere sak, ikke person. Jeg har ikke noen formening om hvilken hund du har eller hva du gjør med den.

Mitt inntrykk er at TS virket åpen for jaktgolden og jeg svarte deretter. Svaret mitt var ikke siktet til deg, men siden du har dissekert innlegget mitt skal jeg likevel svare. Alle retrievere er ikke jakthunder, nei. Jeg er enig i at alle retrievere, uavhengig av linjer, burde ha egenskapene til å oppnå premiering i AK i det minste. Dessverre er ikke det realiteten. Ikke at jeg har all verdens erfaring med jakt- og brukslinjene av retrievere, men det er ikke alle av brukslinjer jeg heller ville hatt med meg på jakt da de ligger for høyt i stress. Under jakt trenger man en hund som er tyst, slår seg av straks viltet er apportert, kan vente lenge mellom hver runde, som ikke er kresen på vilt, markerer, har et godt søk og hopper strak ut i sjøen. Overnevnte egenskaper er det lotto om man får i en hund som ikke er avlet målrettet deretter. Nettopp derfor synes jeg det er dumt at jakt- og brukslinjer ender opp hos folk som ikke bruker dem, det fører til oppdrett uten fokus på disse egenskapene. Hvorfor skal alle raser passe alle? Hvorfor kjøper man seg ikke bare en rase som i utgangspunktet passer til bruken, i stede for å skulle ha utstillings-, dual-, moderate-, bruks- og jaktlinjer innenfor en og samme rase? Jeg anbefaler gjerne utstillingslinjene til folk som ikke skal bruke hunden sin i praktisk arbeid, men skal du ha en retriever som du kan ha med deg på jakt eller konkurranse ender du raskt opp med katta i sekken om du ikke kjøper etter rette linjer. Jeg regner med at jaktgolden er avlet for å gjøre en jobb, selv om den er moderat, mens goldenen med litt pepp er avlet for å være en selskapshund? Man trenger selvsagt ikke konkurrere for å ha en brukshund og å gi den en jobb, men man trenger jaggu ikke en brukshund for å trene på hobbybasis heller. Hobbybasis kan man få til med en hver hund som vil oppnå belønning, da man setter kravene selv i motsetning til om det er snakk om konkurranse, redning eller annet praktisk bruk som jakt. Det finnes en drøss av raser, og linjer innenfor samme rase, som er givende å trene på hobbybasis uten at de har jakt- eller bruks- foran rasenavnet. Jeg ser ikke hvorfor man skal skaffe en hund med egenskaper og kapasitet som man ikke planlegger å benytte seg av. Da er enten jeg veldig heldig med de jeg har møtt, eller du veldig uheldig. Jeg kan telle på en hånd de goldenene jeg har møtt som ikke har vært helt gode i topplokket, og jeg har møtt ganske mange i min tid. Tviler på at det er så vanskelig å finne en god golden til familie, tur og hobby, om man legger ned litt research og besøk hos oppdretter. Dette avsnittet bringer meg tilbake til: hvorfor trenger man mer hund, i en hund som ikke skal brukes til annet enn selskapshund? Hva skal man med fart, energi og motor som man ikke planlegger å benytte seg av? Da kan man like godt gå for en variant som vil være utmerket fornøyd med å være familiehund og turhund, og tar det den får av annen trening. En vanlig golden vil ikke være seig eller vanskelig å trene. En jaktgolden vil derimot både kreve, og fortjene, å trenes regelmessig utenom mosjon.

Nå skal jeg være party pooper: Man trenger ikke en jaktgolden for å få en golden som er moro å trene litt med og som kan leve et aktivt liv. Ei er det vanskelig å finne en stødig golden av vanlige linjer. Jeg fraråder ikke jaktversjonen fordi den er så super-über-overkill vanskelig å leve med, men fordi jeg tipper TS m/ fam kommer til å være fornøyde med en helt vanlig golden med litt pepp i. Skjønner ikke hvorfor man absolutt skal kjøpe bruks- eller jakthund når man ikke planlegger å bruke den. Hva gjelder utstilling, så er det fullt mulig å stille ut samtidig som man har en tanke om både mentalitet, helse og bruksegenskaper. Vil råde dere til å lete etter en oppdretter som bryr seg om mentalitet og helse, uavhengig av hvor mye de fokuserer på utstilling. Edit; Jeg kjenner til et par hunder fra denne kennelen. Begge virker stødige mentalt og er friske så vidt jeg vet, selv om de begynner å dra på årene. Har ikke sjekket den ut selv så uttover de individene vet jeg ikke hva de avler, men det er et tips i alle fall.

Med slike navn er man nok ganske safe, ja. Moro at vi er to som har så god smak når det gjelder navn. Jeg vurderte også Molte en gang, men ble for tungt å si på min dialekt.