Tyttebæra

Når jeg ”liker” noe, føler jeg at jeg bifaller innholdet i det innlegget. For meg blir det dermed et prinsipp at jeg ikke trykker ”liker” på ting som inneholder saker jeg er i mot, om det er raser jeg anser som svært sykelige, kuperte hunder eller gatehunder. Det er en måte for meg å ta avstand på og jeg forskjellsbehandler ikke ut fra om personen er et familiemedlem, venn eller bekjent. Jeg ignorerer det i stillhet og kommenterer aldri noe om andres hunder på sosiale medier, debatten hører ikke hjemme på personlige arenaer om enkelthunder. Jeg tror ikke det bidrar til en positiv utvikling at bilder av diverse sykelige raser håver inn med likes. Om vi vil det eller ikke, så lever vi i et samfunn der antall likes har verdi og er et mål på enighet, aksept og popularitet.

Siden det tydeligvis har vært behov for å diskutere temaet den siste tiden, tenkte jeg det kunne være greit å samle debatten i en egen tråd. Synes det er en interessant diskusjon og er spent på høre flere meninger. Vær så snill, hold debatten generell. Håper vi kan klare å legge bort fokus på rase og innlegg som var utgangspunkt til diskusjonen i andre tråder, for heller å se bredere på temaet. Det er mange flere raser som er omstridte grunnet sitt eksteriør eller helse og mange arenaer utenom hundesonen med ”like”-funksjon.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke gidder å diskutere med noen brukere her inne. De drar ofte debatten ned på et nivå jeg ikke orker å delta i. At man er riv ruskende uenige eller blir hårsåre når man føler seg truffet, er greit. Det er fortsatt unødvendig å bruke hersketeknikker, stråmenn, personangrep eller å lire ut av seg diverse sleivspark dynket i sarkasme. Mye hadde vært gjort om man kunne diskutere sak uten å henge seg opp i person, holde seg saklig og innse at man noen ganger bare må akseptere å legge ballen død fordi man ikke kommer til å bli enige. Jeg er svært lite i AN-tråden og får ikke med meg så mye som skjer der. Tenker at om man absolutt må kritisere noe, kan man diskutere temaet i en egen tråd på generelt grunnlag. Jeg er enig i at gode diskusjoner forsvinner i den tråden.

Hunder avlet til selskap er dessverre ganske vanskelige å orientere seg i. De fleste deltar verken på utstillinger, prøver eller andre hunderelaterte aktiviteter, og det gjør det jo vanskelig å få møtt dem. Få helsetester og stiller opp på mentaltest. Bruksegenskaper er det umulig å danne seg et godt bilde av om man ikke får sett det i praksis. MH utført i nyere tid kommer opp i Dogweb. I SKK Hunddata har de lagt inn mentaltester i mange år, så den kan det være greit å kikke i. Mange i Norge tester hundene sine i Sverige. Selv prøver jeg helst å hilse på flest mulig hunder av lignende linjer, særlig tidligere avkom, helsøsken og besteforeldre. Når jeg er på et arrangement eller treffer interessante hunder i forbindelse med annet, prater jeg med de som har hunder av linjer jeg er interessert i. Hundefolk er stort sett pratesalige og liker å snakke om sine hunder selv om de ikke kjenner deg. Da får jeg både sett hvordan hundene er og høre hva eierne forteller. Det gir litt mer informasjon om helsestatus og mentalitet utenom det jeg finner i databasene og får fortalt fra oppdretter. Dette er ikke alltid realistisk å få til når man er helt ny i en rase eller bor lite sentralt, men vil likevel anbefale å se etter valp fra linjer du har vært borti på andre arenaer enn kun hjemme hos oppdretter.

Jeg vet egentlig ikke. Jeg ble kjent med noen terriere og skaffet meg en rase. At jeg havnet på akkurat den jeg gjorde er fordi jeg likte den best av de lignende alternativene. Ut fra denne tråden ser jeg at rasen har en del ting som andre mener trekker ned med sine raser, men jeg er i grunn ganske fornøyd. Vet ikke om jeg har lave forventninger eller om jeg har innsett at alle hunder, uavhengig av rase, har noe som irriterer meg til tider. Opplever generelt ikke varsling, særhet rundt andre hunder eller striheten som et problem i mitt hundehold eller hverdag. De duger til alt jeg bruker en hund til. Er med på jakt, er givende å trene og henger med på ulike typer turer. Jeg er veldig begeistra for vesenet og gemyttet. Det er sosiale og lykkelige hunder rundt alt av folk. De har egne tanker og ideer, men så lenge man har bygd opp et godt forhold og lagt ned litt trening er det overkommelig. Er de løs stikker de ikke langt av gårde. Med trening har ikke jeg hatt problemer med innkalling ift. folk og hunder. Vilt er litt verre, men de drar ikke langt og kommer tilbake innen noen minutter. Rasen er liten av størrelse, en fordel mtp. at de er enkle å ta med seg over alt. Bakdelen er at de sliter i snø og i steinur. At det ikke blir samme rase igjen på en stund, er kun fordi jeg per i dag har behov for hunder med litt andre bruksegenskaper.

Ei V&H 20kg blokk til 390,- kr varte litt over 4 mnd. Det ble ca. 3,- kr dagen for en hund på 7-8 kg.

Den var flott! Må få strikket en sånn. Det går helt fint, skal du se. Særlig om du faktisk er redd for å fylle nettopp feil. Jeg hadde bensin, og har nå også hatt diesel i mange år. Helt problemfritt det, aldri fylt feil. Eneste er at jeg har en uvane med å si bensin i stede for fellesbetegnelsen drivstoff. Får stadig kjeft for at jeg sier jeg skal fylle "bensin" når jeg tar dieselbilen. Huff for en situasjon, sender deg en klem. Er dette en sak leieboerforeningen kan være behjelpelig med? Akkurat nå har jeg tatt sjokoladekaka ut av ovnen. Tenkte det var best å bake den i kveld, i morgen må jeg bake solboller slik at de er ferske til besøket kommer. Skal trøstespise et stykke kake mens jeg tråler stamtavler etter alternativer. Kjenner jeg er rett ut besviken over at alle interessante planer enten er ”lagt til neste år” eller kombinasjonene blir endret. Skal ikke være lett å være kresen, nei.

Fravær av sykdom er ikke subjektivt på individnivå, når man snakker populasjon blir det mer subjektivt all den tid det ikke eksisterer linjer helt fri for sykdom. Hvor skal man sette grensa for hva som er akseptabelt å avle på? Det er enkelt å sette en grense i teorien, på linjer som er gjennomgående rammet av alvorlig sykdom. I praksis er de fleste linjer ikke så hardt rammet av sykdom at man kan si noe bastant. Er det ok å bruke en frisk hund der et halvsøsken av far har epilepsi? Hva med raser med mye HD, skal man droppe å bruke linjer der majoriteten kommer ut med A, men det dukker opp en C eller D i flere kull? Ei frisk tispe har et kullsøsken med allergi, det er ellers få kjente tilfeller av hudproblemer på linjene, - skrot eller bruke? En rygglidelse dukker opp i enkelttilfeller i et par kull, skal man droppe hele linja selv om resten av helsen på hundene og de ikke-rammede hundene er god? For å ta et konkret eksempel på problemstillingen med egen rase: Er det bedre å gå for en fri kombinasjon der hundene bakover og tilsiden ikke er helsetesta overhode, - eller en fri kombinasjon etter linjer som er gjennomgående testet, men der 3-4 hunder over tre generasjoner har mild grad av patellaluksasjon? Man vet at løse kneledd dukker opp over alt på rasen. Jeg, personlig, tenker at det er bedre å bruke linjer som man vet forekomsten hos, enn linjer med store mørketall. Noen andre velger heller mørketall enn en kombinasjon der oddsen er kjent. Et eksempel på hvordan man kan vurdere ulikt. Jeg er helt enig i at bruk av mentaltester burde bli mye mer utbredt. Jeg håper vi en dag kommer dit hvor dette er like selvfølgelig innen seriøs avl som helsetester. At flere skjønner at de må teste hele kull, ikke bare avlsdyr. Likevel, uansett hvilken test man bruker, kommer man til å se noen negative tendenser hos alle hunder og kull. Da er spørsmålet igjen, hva er ok å avle på? Hvor hardt skal man selektere bort uønsket adferd? Mye og hemmende er selvsagt enkelt å velge bort, men hva med det som er bare litt? Da tenker jeg på det kullet som er bra på alle områder, men der to individer av seks er litt skeptisk til fremmede, uten at det hemmer eiers hverdag eller hundene selv. Disse hundene kan føre denne sosiale usikkerheten videre i lik eller verre grad, like godt som at usikkerheten ikke føres videre. Når man skal ta hensyn til mentalitet, helse, egenskaper og eksteriør i avl, finner man kjapt ut at man må prioritere og kompromisse med noe. Ingen hund er perfekt, man får ikke alt. At man ikke skal bruke hunder og linjer med mye sykdom og store problemer med mentalitet, er det bred enighet om. Det som er interessant å diskutere er alle nyansene mellom "mye" og "litt". Hva er for mye, hva må man bare akseptere at forekommer? Jeg tror faktisk oppriktig at mange oppdrettere ikke ser at de har hunder med dårlig nervekonstruksjon. Mange bor kanskje skjermet til og vet ikke hvordan hundene ville reagert på å bo i et nabolag med mye trafikk eller i et bymiljø f.eks. De tar som en selvfølge at hundene vil fungere like godt i andre miljø som de gjør hjemme. Andre mener vel at det ikke er et problem, uten at jeg forstår hvordan noen orker å leve med enkelte hunder. Raseforskjeller kan sikkert også være en faktor i vurdering av mentalitet. Raser er forskjellige på mange områder. Det man må forvente av en rase, kan være det man regner som "dårlig mentalitet" på en annen. Jeg aksepterer sikkert mer særhet hos mine i omgang med andre hunder, enn det han med alle setterne borti her gjør.

Noe må man jo akseptere all den tid det er snakk om levende organismer, de blir syke, de blir gamle med alt som følger med og noe skal de dø av en dag. Jeg har hatt helsemessige utfordringer med alle mine, noe har vært rasetypisk og annet ikke. De har alle blitt gamle likevel og funka til jobben de skulle gjøre inntil de rundet 9-10 år. Den eneste som har blitt avlivet tidligere, hadde en defekt som ikke oppdretter kunne forutse. Å velge en rase der opptil halvparten rammes av sykdom og gjerne av alvorlig karakter, er likevel uaktuelt for meg. Da er oddsen for en syk hund mye større enn det man må kunne forvente. Om den dagen kommer hvor ”mine” raser er så sykdomsbefengt, blir det ikke en til av den rasen her i huset. Rase med mye dårlig mentalitet har jeg jo hatt, og selv om jeg vet ganske godt hvor jeg vil handle hund, ser jeg ikke for meg å starte på nytt med en annen rase med samme problemer. Da måtte det i så fall blitt fra linjer som er godt mentaltestet og som jeg har truffet flere individer jeg liker av. Med tanke på avl, er nok det største problemet at helse og mentalitet bedømmes så subjektivt. Noen anser at et godt eksteriør veier opp for mye, andre mener bikkja si og deres linjer har god helsestatistikk i forhold til resten av rasen, noen mener mentalitet og egenskaper veier opp for dårlig helsestatistikk, eller omvendt. Folk har vidt forskjellige tanker om hva som er god mentalitet, helse og egenskaper, og alle prioriterer forskjellig. Jeg kan mene at et individ ikke er noe å avle på, mens en annen kan se verdien i den grunnet et eller annet. Sykdom og skavanker finnes på alle linjer, det kommer man ikke unna. Deretter varierer det med hva man ønsker å prioritere og hva man vektlegger mest. En oppdretter avler ikke automatisk for penger eller utstillings champions, bare fordi de avler på hunder som jeg eller noen andre ikke anser som avlsmateriale.

Av dyrevelferdshensyn har jeg ingenting i mot at pelsnæringen legges ned. Jeg tror ikke at det er så mange syke, skadde, stressa og aggressive dyr innad næringa som en del påstår, det er ikke mitt inntrykk. Det er pelsen de lever av, skader, sykdom og stress gir dårligere kvalitet på pelsen, som igjen gir lavere økonomisk avkastning. Men, så lenge oppstallingsforholdene er så dårlige som de er per i dag, kan ikke driften forsvares. Helst skulle jeg sett en lignende reform som i Sverige. Å bare avvikle blir for lettvint, det setter ikke dyrevelferd generelt på dagsordenen. Vedrørende smådyr, så bekrefter denne tråden det jeg alltid har tenkt: at det er så lett å være i mot pels. Du får fortalt fra alle kanaler at man skal være i mot pels, for disse dyrene har det j*vlig, - og det er enkelt å boikotte da ingen bruker pels i dag (nest i alle fall). Ingen blir berørt av å være i mot pels. Majoriteten av de samme benytter produkter testet på dyr, de spiser billig kylling, importert gris, har ingen tanker om melkeproduksjon og har aldri satt spørsmålstegn ved hold av smådyr i bur. Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv og alt det der. Hamstere har ingen mulighet til å utøve naturlig adferd i bur, selv om de har større bevegelsesareal enn en farmrev. Hamstere lager huler og ganger, de har en naturlig graveadferd der de lager forskjellige rom for hvert sitt bruk. De færreste hamstere i fangenskap har mer enn 5 cm strø, ikke i nærheten nok til å grave i. Det er tragisk å se hvor naturlig disse dyrene graver ganger når man gir dem knappe 40cm treflis med pappkartonger under for å holde gangene oppe. De lagrer mat i et rom, har dass i et annet, rydder og arbeider kontinuerlig med disse gangene sine. Disse gangene som aldri blir bra nok fordi det ikke er praktisk gjennomførbart og substratet ikke duger. De fleste vet ikke at hamstere bor under bakken i det fri en gang. I tillegg beveger syriske hamstere seg 3-8 km hvert døgn og er solitære dyr som er nødt til å bli stresset av å stå stablet i plastbokser oppå hverandre. Det finnes ingen formildende omstendigheter for å holde hamstere, ørkenrotter, degus, fugler eller andre eksotiske dyr i bur. At de blir elsket som et kjæledyr og får mulighet til å strekke litt mer på beina, gjør ikke dette noe bedre enn pelsdyrhold. Skal man skrike opp mot pelsdyroppdrett grunnet bur og manglende mulighet til å utføre naturlig adferd, får man jaggu stå opp for alle andre arter som utsettes for omtrent like dårlig behandling og i mye større, akseptert skala. Noe annet er hykleri.

Syteklumpen her fikk 43%. Tok en til for Galskapen, selv om hun ikke er mer. Hun fikk ikke overraskende 100%.

Mine har hatt 0,02%, 1,5% og 0,5% på de generasjonene jeg har oversikt over. Den reelle graden er garantert høyere da en del individer mangler om jeg går 5 eller flere generasjoner tilbake. Jeg har stått over et kull på 4%, mest fordi jeg vet det er svært mye det samme bak alle hundene av disse linjene om man går langt nok tilbake. Fra et biologisk perspektiv foretrekker jeg kombinasjoner med bredest mulig genetisk variasjon (minst mulig innavl). Det er dog ikke så enkelt at man bare kan se på innavlsgrad, man må se på ALC (ancestor loss) og kjenne linjene tilbake i tid. En hund fra en søskenbarnparring (som gir høy innavlsgrad) kan ha større variasjon i genmaterialet hvis det har vært lite innavl i tidligere generasjoner. En hund med lavere innavlsgrad kan ha mindre genetisk variasjon i genmaterialet, om det er mange av de samme hundene som går igjen i tidligere generasjoner. Sykdom nedarves selvfølgelig i dominant form også, så utavl er ikke svaret på alt. Man kommer likevel ikke fra at dess mindre genetisk variasjon (høyere innavlsgrad over flere generasjoner), dess større er risikoen for at det dukker opp noe recessiv- eller polygenetisk grums. Dette kommer ofte ikke til uttrykk før man innavler, så selv om man vet mye om linjene og de er godt kartlagte, kan det dukke opp noe man ikke visste eksisterte på de linjene før man dobler en bestemt hund. Risikoen er størst ved gjentakende og nær innavl. Raser som ble utviklet fra få individer, og raser som har blitt utsatt for en genetisk flaksehals ved bruk av få individer i avl, sliter ofte med immunrelaterte sykdommer og andre genetiske sykdommer som er svært utbredt innad rasen. Matadoravl er også et stort problem. Det er nok at en eneste matador har en uheldig recessiv mutasjon, så vil denne mutasjonen kunne spre seg til store deler av rasepopulasjonen. Når man da begynner å triple og kvadruple på denne matadoren, selv om han finnes mange generasjoner tilbake, kan det oppstå en ny rasesykdom.

Da ser vi åpenbart ikke de samme innleggene. Det er ikke artikler som ”slik tar du vare på dyra på nyttårsaften” og en enkel ”ta hensyn til dyra, ikke skyt opp før kl. 12” jeg tenker på, det er de lange avhandlingene om hvor grusomt fyrverkeri er gnerelt for hundenes del, med aggressiv ordlyd og gjennomgående bruk av store bokstaver. Det er ikke et problem for meg at det skrives, jeg lurer på hva som er motivasjonen om hundene deres ikke er berørte på noen måte.

Tja, når de samme hevder at de overhode ikke har lydredde hunder, begynner man jo å lure på hva som egentlig er problemet? De får i alle fall dårlig fram at det er velferden til hester, gårdsdyr, flyktninger og krigsveteraner de egentlig også bekymrer seg for. At det er mange argumenter for hvorvidt privatpersoner burde få sende opp fyrverkeri, og om fyrverkeri kanskje er avleggs i vårt moderne samfunn med andre alternativer, er så sin sak. Hundehold, som jeg diskuterer, er ikke et av de argumentene som står særlig høyt oppe på den lista for meg.

Det du gjør kan vel knapt kalles skjerming, i den form jeg tenker på da. Jeg har lenge holdt egne hunder innendørs på nyttårsaften, som jeg også skrev på første side. Jeg tror ikke at hundene får noe positivt ut av å være med ut, selv om de mentalt er i stand til det. Det koster ingenting i planlegging eller anstrengelse å holde dem inne, så hvorfor ikke tenker jeg. Når man derimot begynner med å dra langt ut i hutteheita for å unngå fyrverkeri hver nyttårsaften eller stenge hunden inne på lydtette rom, samt gnåler ustanselig i sosiale medier om hvor grusomt fyrverkeri er for hundene, så synes jeg det begynner å bli overdrevent med mindre man har en hund som faktisk er redd.

Skriver jeg at redde hunder ikke skal tas hensyn til? Mulig jeg formulerer meg dårlig, men jeg skriver at jeg tror at en god del skjerming og tilrettelegging er et resultat av hunder med dårlig nervekonstruksjon, at all denne skjermingen/tilretteleggingen ikke er nødvendig for gode hunder og at det ikke burde normaliseres. Jeg kritiserer at hunder med brister brukes i avl og peker på at jeg tror kanskje flere slike hunder går i avl i dag fordi mange brister bagatelliseres i dag. Før var det ei drittbikkje, i dag er det en fin hund så lenge man bare "gjør sånn" eller "unngår sånn". Altså er jeg kritisk til at det produseres flere drittbikkjer, etter bikkjer man vet er drittbikkjer. Når bikkja først er født, må man jo selvsagt gjøre det beste ut av det for hunden sin del. Redde hunder trener, skjermer og tilrettelegger man for, eller så avliver man dem. Det håper jeg vitterlig de fleste eiere av redde hunder gjør.

Jeg begynte rundt jul å spille av fyrverkerilyder, det gjorde jeg hvert år jeg hadde denne hunden. På selve nyttårsaften luftet jeg minst mulig hvis vi feiret i byen. Kvart på tolv gikk jeg, hunden og den andre hunden på det mest lydtette rommet og spilte av musikk eller satte på tørketrommelen mens det smalt. Min var hysterisk redd, type hun mistet fullstendig fatningen. Første året ble vi tatt på senga, så det året fikk vi ikke gjort så mye. Jeg var inne på tanken om å dope henne ned neste år, men bestemte meg for å heller tilrettelegge (som beskrevet ovenfor) bedre for å se hvordan det gikk. Hun ble gradvis bedre for hvert år, sin siste nyttårsaften håndterte hun ganske greit. Utenfor huset ble hun aldri noe bedre. Det var nok at en eneste rakett gikk av mange kilometer unna, så var hun nervevrak i flere timer etterpå.

Jeg tror vi i mye større grad ”tilrettelegger og forstår bikkjene i hjel”, enn det vi gjorde før. Før kalte man en hund som var redd for folk, lyd og sin egen skygge ei drittbikkje. I dag er det synd på den og vi må bare trene/tilrettelegge bedre, helst legge om hele livet. Små brister unnskyldes over hele fjøla og det lar seg gjøre fordi det er veldig stort fokus på å skjerme hundene sine fra alt som er ubehagelig. Jeg vokste også opp med at hundene var med ut på nyttårsaften. De sto sammen med oss mens vi fyrte opp raketter og det var null stress. Den dag i dag tenker jeg at det er unødvendig å ta med hundene ut når det lyser og smeller som verst, - de får neppe noe positivt ut av det selv om de ikke reagerer negativt. Jeg forventer likevel at hunder som er normalt skrudd sammen i hodet skal slappe av innendørs klokka tolv og at de ikke kryper sammen i fluktmodus om noen fyrer av et par raketter tidligere på dagen eller i romjula. For hundeeiere flest burde det ikke være et problem at det fyres opp en og annen rakett utenom klokka tolv på den trettiførste.

Ta et godt råd fra oss som har hatt lignende problemhunder: Avliv hunden. En så redd hund som du beskriver har det ikke godt med seg selv og lever under konstant stress. Dette er ikke noe som vil bli borte med rett eier eller litt hundepsykologi, slik du beskriver det har hunden en alvorlig redsel som kan bli potensielt farlig for andre mennesker. Alle slike hunder er selvsagt verdens beste innenfor husets fire vegger, det er det eneste miljøet de fungerer optimalt i. Hadde de fungert godt utenfor hjemmet hadde man ikke tenkt i de baner som man gjør. En hund fortjener et bekymringløst liv med mye tur og aktivitet sammen med eier, disse hundene er lenket til hjemmet sitt av frykt og redsler. Et slikt liv unner jeg ingen hund. Du skal også ha et liv du er fornøyd med. Hund skal være en berikelse, ikke en belastning, slike hunder er en enorm belastning. De påvirker hele livet ditt, det er først når de er borte at du innser hvor begrenset og frustrert du har vært. Hvilken enorm lettelse det er at det er over, selv om det føles tomt og forferdelig den første tiden etter at de er borte. At man er uheldig og får en hund som er svært dårlig mentalt, betyr ikke at man må stå i det til dyret vandrer av alderdoms svakhet. Det er ikke din skyld at du har fått en slik hund, det er ikke du som har trent ham for lite eller feil. Det er ingen sin skyld at han er sånn, han ble bare født sånn. Å la ham få slippe er kanskje det beste du kan gjøre for ham.

Jeg har lenge blandet to og to merker sammen, eller egentlig tre, da jeg også brukte V&H. Har brukt mye Acana m/lam, Proplan m/laks, Royal Canin Medium og Eukanuba uvisst-hvilken-type. Orijen, Kingsmoor og Labb ble med den ene sekken, grunnet uhorvelige mengder dritt. Appetitt var helt ok. Når neste kommer blir jeg nok til å prøve meg litt fram igjen. Ser mange produsenter har endret på innholdet i sine produkter og at nye produkter av interesse er kommet til.

Veldig leit at det er så vanskelig å finne kjøpere til dem. Enig i at å lage en facebook-side der du oppdaterer om hva valpene har opplevd og annet relevant kan være lurt. Håper det løsner snart!

Det er helt normalt at unge hunder får slike hyss der de kobler ut hjernen og blir helt teite. Min erfaring er at de ofte utløses av stress, forventning, eller at hunden er oppgiret etter tur/opplevelse og ikke helt klarer å lande selv. Det blir også bedre med alderen. Min erfaring er at hundene synes denne herjingen er gøy og fortsetter selv om eier blir passiv/ignorerer, jeg hindrer dem derfor fysisk i å fortsette ved å tråkke på båndet eller holde dem i halsbåndet (sistnevnte fungerer ikke på de som tygger på deg ). Fjern den rolig fra jakkeermet eller båndet og tråkk på båndet så nært halsbåndet at det blir umulig å bite i deg og ikke nok lengde på båndet til å herje med det. Da har de ikke noe valg og kobler kjapt at slik oppførsel fører til kjedsomhet. Ikke kjemp med hunden, ikke vik unna den, bare vær rolig og behersket i alt du gjør. Når hunden roer seg, roser jeg rolig og belønner med å fortsette som vanlig.

Du har en hund med en stor brist på det sosiale, dessverre er ikke dette noe man bare kan endre. En hund som er uinteressert i mennesker vil aldri bli like glad i mennesker som en stereotypisk labrador. Samme prinsippet gjelder for usikkerhet; en hund som er usikker på mennesker/enkelte grupper vil alltid bære denne usikkerheten med seg. Selv om du hadde fått trent med naboen din, ville hunden din bare assosiert denne spesifikke mannen med noe positivt, alle andre menn ville fortsatt vært skumle. Hunder med brister på det sosiale er redd for selve gruppen, ikke nødvendigvis enkeltpersoner de blir kjent med. Det er nettopp dette som gjør det umulig i praksis å trene bort. Det beste man kan gjøre med slike hunder er som de andre har rådet deg til: lær inn at han ikke trenger å forholde seg til det han mener er ekkelt. På den måten har du mer kontroll over problemet. Tren mye kontakt rundt det han takler dårlig, og etter hvert vil han rette fokus mot deg i stede for å tenke så mye på det han er redd for. Usikkerheten vil fortsatt være der, men han vil føle seg tryggere fordi han vet at du har kontroll og at ikke noe ekkelt skjer. Dette vil igjen føre til at han utagerer mindre og kanskje slutter helt, som jeg tenker vil gjøre hundehverdagen din mye bedre.

Tror ikke det er særlig vanlig i Norge, selv om man kan få inntrykk av det på forumet her. Jeg har ikke hund med i bilen med mindre det er nødvendig, og kjenner ingen andre som har det heller. Svært sjeldent jeg ser hunder som sitter i bil, med unntak av i fellesferien, rundt hundearrangementer og der eier later til å være på besøk. Har dog ikke inntrykk av at folk har så mange meninger om hund i bil her omkring, så ville ikke fryktet å få knust ruta annet enn på varme sommerdager.

Jeg stiller meg tvilende til at utstilling er det som skal sette standarden for hva som er et funksjonelt eksteriør. Utstilling er et verktøy for å holde rasen homogen eksteriørt, ikke for å bedømme funksjonalitet. Det er bruk som sier noe om hvor godt bikkja er egnet til den jobben den skal gjøre. Først i praksis ser man hvilke vinkler, pels, rygglengde osv. som er mest fordelaktig, ofte vil man se at hunder av forskjellig type kan gjøre det like bra. Jeg er enig i at mange bruksavlede hunder ikke ser rasetypiske ut og at eksteriør burde bli tatt mer hensyn til, men at disse er mindre funksjonelle sett i sammenheng med sine showavlede rasefrender? Den tar jeg ikke for god fisk. Med tanke på slitasjeskader, så er det mange faktorer som spiller inn: - Konstruksjon. Et begrep som ikke er entydig, da ulike trekk vil ha sine fordeler og bakdeler innen ulike øvelser (da tar jeg ikke med åpenbare sykelige avvik) - Bevegelsesmønster - Skader - Type belastning, hvor mye og ofte den belastes - Genetikk. Noen bikkjer har en medfødt pakke som gjør at de tåler høy belastning over tid bedre enn andre. Dette uavhengig av andre faktorer. - Hvordan man tar vare på hunden og trener den. Ernæring, restitusjon, oppvarming, nedvarming, styrking av nødvendige muskelgrupper, jevnt treningsgrunnlag for type bruk osv. Det er ikke til å komme fra at noen grener er ganske belastende i seg selv, som selvsagt fører til store påkjenninger for kroppen uavhengig av konstruksjon, trening og genetikk. Jeg mener det er urealistisk å forvente at en hund skal holde 8 år med hardt bruk, - ofte med øvelser som medfører at ledd, sener og muskler utsettes for mye stress, - uten å vise tegn på det. Bruk = slitasje, og jo eldre en hund blir jo mer vil alderdom påvirke den. Målet må jo være å selektere på linjer som holder seg godt også på sine eldre dager, uten at man har urealistiske forventninger til hvordan en veldig godt brukt hund på 9-10 år skal prestere og se ut innvendig.