Tyttebæra

Hvis jeg skal være i bevegelse bruker jeg ullundertøy, et lag med ull/fleece og fôret vinterbukse/jakke over der. Vindtette votter og tynne ullvotter til å ha i, ullsskjerf, ullsokker og lue i ull + hette. Er det skikkelig bikkjekaldt kjører jeg to ullgensere. Skal man stå i ro er det enten dunjakke (av kvalitet) eller dress fra Univern og varmesåler som gjelder.

@Mackenzie De fleste rasekatter er avlet målrettet i mange tiår som innekatter, der målet er eksteriør, farger og selskapelighet (kontaktsøkende, tillitsfull). Noen raser skal også være rolige og sedate. Selvfølgelig har da mange av disse rasene helt andre egenskaper enn huskatter. Mange rasekatter er ikke egnet til å være utekatter, nei. Veldig mange er uredde for biler og hunder for eksempel, altså lite street smart. Et annet problem er at de er veldig tillitsfulle, ikke bare med eiere, men absolutt alle. De tar kontakt med alle mennesker de møter på sin vei. De følger etter, kommer bort, eier "mister" dem til folk som tror de er hjemløse, de blir matet og tatt inn hos folk i nabolaget ++. Vil du ha mye styr og bekymringer er det bare å slippe ut en sånn katt i et vanlig nabolag. Dette gjelder alle de individene av sibir, hellig birma og abyssiner jeg kjenner til. Ragdoll er jo kjent for å være enda «dummere og deiligere» på dette området enn de tre nevnte. Den eneste rasen jeg kjenner til som er velfungerende som utekatt er maine coon, antagelig fordi de individene jeg kjenner er generelt mer sky. Er innekatt uaktuelt vil jeg heller anbefale en huskatt, maine coon eller kanskje norsk skogkatt. Sibir sies skal kunne fungere som utekatter, men det er ikke min erfaring, så der må man være nøye på linjer i så fall.

Gir det meste jeg har til overs, som ikke er farlig for dem. Den offentlige begrunnelsen er at de har godt av variasjon og at jeg misliker å kaste mat. men egentlig er jeg en blautfisk.

Den type bruk av helstrup er i strid med at det ikke skal utøves vold mot dyr, så mulig Mattilsynet kunne tatt en prat med mannen. Jeg har liten tro på "gode råd" i slike tilfeller, men det skader for all del ikke (i en hyggelig tone) å sette litt fokus på det. Kanskje får det ham til å gå litt inn i seg selv og se etter nye løsninger. Samtidig synes jeg du ikke skal dømme denne hundeeieren alt for hardt. Utagering kan være utfordrende å håndtere for selv kompetente hundefolk. En mellomstor - stor hund som utagerer vil være sterk og dermed vanskeligere å kontrollere. At mange tyr til mindre pene metoder er ofte i desperasjon fordi de ikke vet hvordan de skal håndtere problemet på en bedre måte.

Gratulerer! Blir spennende med Finland.

Klart, i likhet med valper er ikke alle voksne hunder et varp. Jeg ville ikke betalt særlig mye for en hund med diverse adferdsutfordringer, helseproblemer, dårlige/uprøvde egenskaper, feil stamtavle, høy alder ol. (men så er ikke dette hunder jeg ville skaffet uansett, om jeg så fikk dem gratis og fikk sponset utgiftene livene deres ut). Som man gjerne bruker litt tid på å undersøke når man kjøper valp, burde man sjekke ut en unghund eller voksen hund minst like godt. I tilfellet du skisserer ser man at den klassiske "tilbud og etterspørsel" slår inn. Jaktavla (mer eller mindre...) retrievere selger som hakka møkk, selv linjer med mye dritt. Men sett bort fra rase: jeg ville ikke betalt over valpepris for den hunden, men det du nevner er likevel sånt som er relativt enkelt å fikse. Valpepris kunne vært helt ok hvis hunden ellers tegnet godt mtp. mentalitet, helse og jaktegenskaper. Når jeg kjøper hund er jeg mer opptatt av den genetiske pakken bikkja kommer med enn hva den har lært. Det er mye enklere å jobbe med en hund som har blitt lært lite enn en hund som har blitt lært mye feil.

En del har jo mulighet til å beholde hundene sine da, men de velger å se etter et annet hjem der hunden kan få mer oppmerksomhet eller passer bedre inn av diverse grunner. Så lenge hunden har det bra bryr den seg neppe om hvem den bor hos. Det er jo du som peker på tapt verdi når du mener at en hund ikke er verdt ei krone lenger når den skal omplasseres. Du antyder at man må gi bort en hund gratis for å finne et godt hjem, når realiteten er at mange gode hjem gjerne betaler for å få en frisk ettåring av spesifikk rase med godt gemytt og uten noen form for problemadferd.

Det er veldig mange årsaker til at hunder omplasseres, at eier ikke kan ta vare på den lenger er bare en av dem. Ei er det slik at en hund nødvendigvis taper verdi av å være eldre enn 8 uker. Rase, premiering, trening, helsetester osv. kan skyve prisen opp. Jeg lurer også på hvorfor du mener en som vil ha noen lapper for hunden tenker mindre på et godt hjem enn en som gir den bort gratis? Kan du ikke betale 10 000,- for en hund, har du vel strengt tatt ikke råd til å ha hund den dagen veterinærregningene begynner å rulle ut.

Jeg er enig i at man burde fokusere mer på linjer og mindre på enkeltindivider. Helhetlig bilde av linjene gir et mer forutsigbart bilde av hva man kan få i et kull, kontra når man bare ser på mor og far. Annet enn at man kun burde bruke friske hunder i avl med god mentalitet (som alltid vil være relativt til en viss grad), så blir mye en vurderingssak. Hva slags sykdom og mentale svakheter man burde ta ekstra hensyn til er svært raseavhengig. En annen ting er at i en ideell verden kunne man alltid funnet en partner som matcher tispa med et «veldig bra» der hun bare er «grei nok», men det er ikke alltid tilfelle og da må man prioritere. Jeg tror det viktigste er at man har et klart mål og at man klarer å bevare en viss standard på helse, mentalitet og bruksegenskaper i sine vurderinger. Tin å tenke på er hva du ønsker å oppnå med dette kullet, hvilke styrker og svakheter regner du med og hvordan kan du bruke en hund fra dette kullet videre i avl. Jeg ser ikke problemet med å avle på hunder som bærer dna-testbar sykdom som ikke kommer til uttrykk. Slik jeg ser det sliter raseavlen nok som det er med å bevare genetisk variasjon og tenker da at det er dumt å utelukke bærere. Bærere er klinisk friske hunder som ikke vil gi syke valper om man parrer mot fri, mange av disse hundene vil ha gode egenskaper eller gener som vi trenger i avlen. Jeg skjønner argumentet hvis det er en overvekt av bærere i rasen eller at det ikke avles på en måte som holder tallet stabilt eller synkende, men at 1/4 av rasen er bærer ser jeg på som harmløst. Skal du avle hunder som kan brukes til noe, burde linjene du bruker være premierte. Et eller to enkelte individers resultater er mindre interessant, det er de gjennomgående prestasjonene over generasjoner som sier noe om kvaliteten. En 1. premie eller 2. premie på flere hunder i et kull sier mye mer om det kullet enn et championat på en premiert hund i et kull. Det vil alltid være utskudd i et kull som er dårligere eller bedre egnet, målet burde være å strebe etter et visst gjennomgående brukbart nivå i hele kullet. Slik jeg ser det har utstilling en hovedfunksjon: å holde en rase relativt homogen eksteriørt. Dessverre er det så mye dårlig konstruerte hunder som premieres, at jeg stoler ikke på utstilling som et mål på hvor funksjonell fysikk en hund har. Det er mye «flashy» bevegelser og eksteriør som hevder seg der, som ikke er funksjonelt i skogen. Jeg synes også utstilling er et dårlig mål på mentalitet. Det er mange hunder som trekker seg inn i seg selv i situasjoner med så mange inntrykk som en utstilling innebærer, samme hunden kan være ganske annerledes i hverdagen. For at utstilling skal si noe som helst om mentaliteten, må man jo da også være der å se hunden selv. En premie på papiret sier lite om hundens oppførsel, det er mye ymse på fire bein som slipper unna KIP.

Er det noe verre dyreveldferd på denne enn på alle slike messer? Kjenner jeg er kritisk til utstilling generelt av arter og individer som stresses av den type opplegg.

Dachshundklubben har en helseundersøkelse gående. Håper alle som har eller har hatt dachs svarer for sine hunder. http://norskedachshundklubbersforbund.org/2018/10/19/helseundersokelse-for-alle-dachshunder/

Endelig har jeg tid til å lese og skrive litt igjen her inne. Synes jeg fortjener det etter å ha vært ute i praksis, skrevet to oppgaver på en uke og gjort ferdig annet skolerelatert før- og etterarbeid. All denne praten om oppkjøring gir meg flashback fra min egen oppkjøring. Kjørelærer prøvde å pushe på meg en bil jeg aldri hadde kjørt før, men det var helt uaktuelt for meg. Heldigvis fikk jeg viljen min, for da dagen kom var jeg nummen av nervøsitet. Ryggingen gikk helt elendig, endte midt på en av de hvite stripene. Jeg stoppet ikke for en dame som nølte med å gå over veien, jeg måtte refere med sensor før jeg turte å kjøre mellom to biler og da sensor måtte trå inn bremsen under en u-sving var jeg sikker på at løpet var kjørt.. Alt dette nevnte jeg selv under oppsummeringen da, men fikk i tillegg kritikk for at jeg kjørte for langt ut i kryssene før jeg stoppet. Moralen er at man kan gjøre en del feil og likevel stå. Så klart! Oppskrift på skjærereder (fra Norsk Ukeblad nr. 46) (Ca. 20 stk.) 4 eggehviter ½ts bakepulver 4dl sukker 100g sjokolade 100g mandler Pisk eggehvitene stive.Bland bakepulver og sukker, pisk inn i eggehvitene.Pisk til blandingen danner topper. Finhakk sjokolade og mandler og vend det inn med en slikkepott i blandingen. Hakk sjokolade og mandler. Ha oppi og rør rundt. Bruk to skjeer og sett runde kaker på en bakepapirkledd stekeplate. Stek midt i ovnen på midterste rille ved 175 grader i 10 minutter, slå deretter ned varmen til 130 grader og stek videre i ca. 50 minutter. Oppbevares i tett boks, tørt og kjølig. Hvis de er åpne om det må de jo skrote bikkjer fra avl og innrømme at linjene har grums de sliter med. Linjer har vel affeksjonsverdi for oppdrettere, dessuten koster nye linjer pæng og arbeid for å kartlegge.. Har stor respekt for et par oppdrettere som velger bort å avle på flere hunder fordi hundene ikke er gode nok.

Helt grei episode, synes jeg. Er spent på hvor Maggies nye pondus vil lede henne og hva slags rolle Negan skal spille i denne sesongen. Samtidig finner jeg det litt fint at «den gamle gjengen» dras inn som et tema. Gratulerer! Hva slags bil ble det? Jepp. Går helt fint å (halv)tine én gang og så fryse ned igjen, gjør det med alle blokkene også for å få delt dem opp. Kom plutselig på at det bare er to måneder til jul(!), og som det matvraket jeg er, sitter jeg her og planlegger hva jeg skal bake mens jeg venter på American Horror Story. Fant oppskrift på skjærereder i et gammelt ukeblad som jeg tror jeg skal prøve i år. Kombinasjonen av marengs, sjokolade og mandler kan umulig gå galt, vel?

Jeg tror rett og slett mange ikke kan nok om språk til å se forskjellen. De ser en hund som ikke vil hilse, men de ser ikke hvor vidt det er fordi den er usikker/redd eller bare uinteressert. En stødig, reservert hund vil gjerne hilse kort om den blir tatt kontakt med. En usikker hund vil trekke seg, krympe seg/stivne, holde halen mellom beina osv. Prioriteringer i avl er nok også en faktor. Er det snakk om en hund med en liten brist på det sosiale som ikke påvirker nevneverdig verken hund eller eiers liv, er den nok lett å overse hvis resten av hunden er bra. Når det gjelder å bevare rasene som de opprinnelig «er». Noen raser passer ikke inn i et urbant, vestlig liv, og da blir konsekvensen av å bevare dem som de er at de vil forbli små med liten genbase. Alternativet vil i verste fall stå mellom å dø ut eller å avle mot med tilpassede hunder. Et annet spørsmål er hvor mye kan man endre før rasen ikke lenger er det den var.

Men dette er jo bare tilfelle så lenge vi opprettholder dagens konsum av kjøtt. Hvis vi får ned forbruket, som er en del av klimamålene, hvordan blir regnestykket da? Er det da igjen nok slakteavfall til den mengden kjæledyrfôr vi forbruker? Vi i vesten har allerede for lave reproduksjonstall til å opprettholde befolkningstallet. Resultatet er bare at vi tar inn flere innvandrere, det blir ikke mindre folk i vesten. Mtp. å nå klimamålene, er den mest avgjørende faktoren hvilke livsstils- og forbukervalg vi voksne tar i løpet av de neste tolv årene, med eller uten barn.

Det er klart at faktorer relatert til eier kan gjøre at den genetiske pakka hunden ble født med utad forsterkes eller dempes. Særlig med «småplukk» som mild grader av diverse. Når jeg tenker på en hund med god mentalitet, tenker jeg likevel på en hund som den normale hundeeiere med litt engasjement kan ha et hyggelig hundehold med. Jeg tenker ikke på drifter eller på rasens væremåte (en belger skal være annerledes enn en vorsteh), men mer på de egenskapene som gjør at hunder fungerer i samfunnet: sosialt trygg, god avreagering og ingen hemmende redsler. Helt enig i at den milde graden av usikkerhet raskt kan blusse opp til noe mer alvorlig i neste generasjon. Men jeg lurer på hva du regner som god mentalitet? For å fortsette å bruke dvergpinscher som et eksempel, det er vel liten tvil om at det er en rase med ganske mye større utfordringer på det mentale enn labrador? Jeg møter sjeldent miljøberørte og usikre labradorer f.eks. Da jeg vokste opp kjente jeg til flere hunder som ikke «var helt gode» enn det jeg gjør i dag. På den tiden snakket man da gjerne om aggresjon, mens i dagens samfunn synes jeg det er mye mer fokus på nervøsitet. Kanskje var bikkjene generelt like skrale i huet på den tiden, men de levde et mer skjermet liv enn det mange hunder gjør i dag? Det tenker jeg også kan være en faktor i avl, at oppdretter bor skjermet til og sånn sett ikke vet hvordan hundene takler et mer urbant nabolag. Interessant. Jeg ser at mitt inntrykk stemmer greit mtp. redsel hos diverse raser. Dessverre er det få jaktraser som er testet i samme antall som brukshundene og da blir det et usikkerhetsmoment der, men for å illustrere forskjellen innen to raser som er gjennomgående testet: Aussie vs. Labbe

Drittmentalitet vil man finne innad alle raser, og det tror jeg alltid man har gjort, men jeg vil tro flere er enige i at det virker som det står verre til i noen raser enn andre? En tråd som dette vil alltid være subjektiv da den bygger på erfaringer. Går man ut fra RAS vil det også alltid være et spørsmål om hvor representativt de som har svart er for rasen som helhet. Likevel gir det en viss pekepinn tenker jeg. I svenske RAS for fox terrier sto det f.eks for et tiår siden (eller noe sånt) at 20% av hundene (som ble reknet med i undersøkelsen) hadde blitt avlivet pga. mentalitet/adferd. Dette høres ikke usannsynlig ut for meg. Belgerne har jeg for eksempel inntrykk av at kan ha en del utfordringer på det sosiale, redsler og sep. angst, og på aussie hører jeg også om mye dårlig mentalitet. Til sammenligning hører jeg sjeldnere om like alvorlige problemer med vorsteh og settere.

Høres ut som innbilt, ja. Min tispe var veldig hormonell, gikk fra sitt vanlige jeg som duracellkanin til sedat sofapute etter løpetidene. Har hørt at aktivitet får hundene raskere ut av dette, men om det er hold i det vet jeg ikke. Jeg ville gitt vanlig mengde aktivitet og heller redusert om hun viser tegn til å ikke ville gå når dere først er kommet ut. Yngre tisper kan også få pyometra, så lurt av deg å holde et øye med symptomer. Tispa mi fikk det da hun var rundt 3 år.

Sånn heelt generelt: jakt(avla)bikkjer. Stort sett ukompliserte hunder uten hemmende redsler eller veldig avvikende adferd(sproblemer).

Det er en del raser som trekker, i varierende grad, så hva som vil passe avhenger litt av hva du ser for deg. Hvor mange dager i uka er det snakk om? Er det korte turer på noen km, eller snakker vi flere mil? Hva slags tempo er du ute etter? Det finnes oppdrettere av fuglehunder som selger til ikke-jegere, men hva slags kvalitet (mentalt og helsemessig) du får på de hundene er nok ymse. Det hender at man ikke finner jegere til alle valpene i et ellers bra kull og da selges det til friluftsfolk. Hos vorsteh har man jaktavl og sprintavl. Mange alaska husky har ikke den polarpelsen man ser hos rene raser, disse trives sikkert godt som innehunder uten mulighet til å stå ute. På AH er det mye å velge i, både av sprint- og langdistansehunder. En ting å tenke på er at hunder kan ha varierende trekkvilje når de løper alene kontra med en eller flere andre hunder. Skal du ha en alene burde du forhøre deg litt om hvordan slekta er i forhold til dette.

Jeg tenker at usikkerhet generelt har lite å gjøre i avl, usikkerhet som går på det sosiale ift. mennesker enda mindre. Det er ikke så mye som skiller en usikker hund fra en redd hund, og det skal lite til for at usikkerhet blir til redsel. I vårt samfunn blir de færreste hunder utsatt for så traumatiske hendelser med barn/voksne at det vil rettferdiggjøre at hundene reagerer på en sånn måte. At hunder som ikke er vant med barn kan finne barn litt "ekle" og uforutsigbare er en ting, men de burde forholde seg rolige og vennlige. En hund som knurrer til folk uten at den har en veldig god grunn ville ikke jeg hatt hund etter.

Jeg synes det er greit at den ene er skikkelig oppdratt og ferdig med å være unghund før jeg får en til. Har hatt to hunder med 1 års aldersforskjell og det skjer ikke igjen. To valpeperioder på to år er litt i meste laget. Det er også noe med at den ene knapt er høvelig oppdratt og ferdig med unghundloppene før neste begynner. Tulleadferd er veldig smittsomt når begge er sammen samtidig. Med tanke på flokkdynamikk innbiller jeg meg at større aldersforskjell minker oddsen for krangling. Mine to var ikke alltid en helt harmonisk kombo, men det var nok flere årsaker til det. Egenskaper (rase), personlighet, sykdom og kjemi hundene imellom er faktorer som vil påvirke dette tror jeg.

Blir valp her til neste år, men neste der igjen er også planlagt så da kan jeg skrive her også. Blir en brukshund rundt 2022. Om det blir en ren bruksrase eller kombirase er ikke satt i stein, får se an hvor mye og hva jeg jakter de neste årene.

Når begynte dere med treningen med valpen deres? Fra jeg får dem, omtrent. Tidlig krøkes den som god krok skal bli. Når trente dere konkurranserettet? Om planen er å konkurrere, er all trening konkurranserettet. Å lære, bevisst eller ubevisst, inn feillære tror jeg blir en stor omvei til målet. Jeg lærer inn grunnferdigheter og delmomenter med en klar tanke om hvordan dette skal se ut til slutt i en konkurranse. Introduserer tidlig ulike miljø, underlag og forstyrrelser. Når gikk dere første kurs (bortsett fra valpekurs) med valpen deres? Er generelt ganske kresen på hvilke instruktører jeg vil gå kurs for og området jeg bor i bugner ikke over av interessante kurs, så jeg går kurs når det passer seg sånn, uavhengig av alder på hunden. Hvor gammel var valpen da dere startet deres første konkurranse? Litt over året.

Fordeler: - Selskap i hverandre, både når de er alene og ellers. - Med noen forbehold om alder og kjemi; leker med og engasjerer hverandre. - Bruker man hundene til noe, har man alltid en reserve om en av dem blir skadet eller syk. Bakdeler: - Koster dobbelt så mye pæng. - Tar mer plass. - Hundeholdet kan ta mer tid, f.eks pelsstell, trening eller om man må lufte hver for seg en periode. - Risiko for at de kan påvirker hverandre negativt. Har den ene en unote, smitter det gjerne over på den andre. - Som følge av overnevnte punkt: vanskeligere å jobbe med unoter eller adferdsproblemer. - To hunder betyr dobbelt så mye møkk og hår inne. - Vanskeligere å finne pass. - Det kan skje at hundene ikke går overens og at man til slutt må skille dem permanent (omplassering osv.).