Tyttebæra

Fryktelig leit at det skulle bli slik, sender deg og lille en klem. Jeg tenker ditt beste trekk er forbrukerrådet. Send oppdretter forbrukerrådet sitt klageskjema. Dersom oppdretter sier nei, eller 1-2 dager etterpå uten svar, melder du inn saken til forbrukerrådet. De har flere ukers ventetid, så viktig at du gjør dette raskt.

Joda, det er tillat å skyte ulv - uansett ulv - om den skytes under et direkte angrep på bufe. På akkurat det punktet skiller ikke loven mellom verken hunder eller ulver. Forskjellen er at ulven er sky og man sjeldent ser den under direkte angrep, mens det derimot oftere skjer med hunder som ikke er redde for folk. Jeg regner med at politiet tar forklaringene til alle som skyter i nødverge like alvorlig, om det er en ulv eller en hund det dreier seg om. De er nok like lite interessert i å ha folk som er lette på avtrekkeren uten gyldig grunn rundt seg i samfunnet som alle oss andre. Jeg vil tro de er kompetente nok til å se om forklaringen henger på greip med hvor dyret ble skutt og andre beviser på stedet. Ikke minst vet de alle fakta i saken, noe vi som spekulerer ut fra en avisartikkel ikke vet. Jevnlig? Hvor mange saker kan du nevne der hunden har blitt skutt under et angrep på husdyr og i hvilke saker mener du at det har vært helt usannsynlig at hunden jaget? Jeg må bare si at jeg ser langt flere saker om fortvilede bønder med skadde husdyr etter hundreangrep enn jeg ser saker om skutte bikkjer. Hundens rettsvern i forhold til (hva som bør regnes som) skader på mennesker blir en annen diskusjon. For alle hundeeiere har et heelt objektivt og nyansert bilde av egne hunder, mener du? At dama kjenner hunden sin, betyr ikke at den faktisk reagerer som hun tror i alle situasjoner med alle typer mennesker. Ifølge han som skjøt ble flere ting forsøkt før han gikk til det drastiske tiltaket som var å skyte. Jeg vil tro han som var til stede vet bedre hva som skjedde enn hundeeieren som var langt borte og "kjenner" hunden sin. Som du skriver øverst i dette avsnittet, det er vanskelig å avgjøre om den som skjøt gjorde det med god begrunnelse eller ei. Det blir opp til hva man selv tror og mener, og du har helt klart en oppfatning av disse sakene som "uforståelige hundedrap etter påståtte husdyrangrep". Jeg tenker at det kan godt hende at disse "hundedrapene" var helt nødvendig for å beskytte andre dyr, like godt som de var fullstendig unødvendige. Uansett er det hundeeiers ansvar å overholde båndtvangen, ikke slippe hundene sine løse i nærheten av sau/andre dyr og sikre dem tilstrekkelig. Jeg tror mange av disse sakene kunne vært unngått om folk hadde vært litt mer fornuftige med hvor de slapp bikkjene sine løse.

Det kan overhode ikke sammenlignes. Vi har en veldig liten populasjon av ulv i Norge, selvfølgelig må man da være mer kritisk ved uttak av individer for å forvalte denne lille populasjonen på en mest mulig bærekraftig måte. Noen individer er verdifulle, genetisk sett, for populasjonen og da tar man dem ikke ut selv om de forsyner seg av husdyr. Jeg synes det er litt spesielt at flere hundeeiere forventer at det skal være greit at hundene deres jager og stresser andres dyr. En hund som kommer seg inn i en innhegning/gjerde og jager på dyrene, vil påføre skade om den er i fysisk kontakt med dyrene eller ei. Jaging påfører byttet stress og potensielle skader under flukten. Dessuten må man også tenke over at mange dyr er opprinnelige byttedyr og derfor gode til å skjule smerter, det skal ganske omfattende skader til for at man kan se det med en gang på en del arter når det ikke gjelder overflatiske sår. Selv om dyrene holdes i hovedsak for kjøtt, egg eller pels, så har de egenverdi, skal behandles godt og skjermes for unødvendige påkjenninger. Mange er glade i dyra sine selv om de holdes for slakt, og man må også ta med i beregningen at enkeltdyr kan ha en annen type verdi for eierne enn bare følelsesmessig: stamtavle, genetikk osv. Et dyr er altså ikke nødvendigvis erstatningsbar, akkurat som at bikkjene våre ikke kan erstattes av en hvilken som helst annen hund av samme rase og farge. Og nei, det er ikke enkelt å få tak i en hund som har brutt seg inn i en innhegning. Jeg har hatt en hund i en liten kaninginnhegning og jeg fikk ikke tak i den. Man kan tenke seg for et kaos det ville vært om det var snakk om mange kaniner og de ikke hadde hus de kunne løpe inn i for å komme seg unna hunden. De fleste innhegninger er store nok til at bikkja vil klare å smette unna en person, så alt en person tilfører i innhegningen er mer stress for dyra som jages og større risiko for at disse skader seg. Jeg forstår at det som regel er snakk om uhell fra hundeierens side når sånt skjer, men samtidig ser jeg det som ganske sannsynlig at i mange situasjoner er å skyte hunden den eneste måten å redde egne dyr på uten å ofre noen av dem.

Tøft, så du er altså ikke en av oss som bare gleder seg til valpen blir voksen? Jeg gruer meg allerede til å kjøpe ny valp om noen år. Og jeg sitter i sofaen sammen med min perfekte hannhund og lurer på hvorfor tisper er så mye mer populære enn hanner. Første dag det er skikkelig frost her hos oss. Flisa fant ut at snø er skikkelig kult og har insistert på å gå ut flere ganger bare for å løpe og spise snø.

Ah, tolket innlegget ditt til at hunden ikke var motivert for noen form for belønning i det hele tatt. Det du beskriver høres, for meg, ut som en hund som var mottakelig for positiv forsterkning, men at det kanskje krevdes mer trening rundt akkurat selve "klippingen". Min yngste hund er veldig redd for beina sine og fortsatt noe utrygg på selve klippinga. Det jeg har gjort med henne er å la henne ha noe i munnen ved hvert klipp, da holder hun seg rolig. Jeg brukte en medhjelper til å gi godbiter ved hvert kutt de første gangene jeg klippet, deretter har jeg gått over til å kline noe godt på håndbaken min eller over nesa hennes rett før jeg klipper (det er praktisk slik jeg holder henne når jeg klipper). For hver positive erfaring hun får med klippinga, blir hun tryggere, så selv om det tar tid er vi inne i en god spiral som fører til at jeg gradvis kan redusere frekvensen på belønningen. Dette er en metode som fungerer for akkurat denne hunden og trenger jo ikke gjøre det for alle andre, men det er et forslag til hva man kan forsøke i en slik problemstilling. Uansett er det flott at du fant en løsning som fungerte for deg og din hund. Gjetter det er en blanding av at hunden er redd for beina sine eller ikke liker å bli nappet/klipt/brøstet i utgangspunktet, og så har den fått ytterlige negative erfaringer med situasjonene. Tvang fungerer på hunder som gir opp og faller til ro, men det er en del hunder som ikke gjør det. For disse kan jeg tenke meg til at tvang er en god oppskrift på å lage hunder som biter og/eller gjør fra seg i frykt under kloklipp/stell.

Vil tro at det bunner i innavl/linjeavl da lever/brun nedarves recessivt. Både mor og far må være bærere av brunt eller brune selv for at det skal bli brune valper. Dersom man fargeavler er det mye mer lettvint å pare to brune hunder eller brunt mot bærer. Dessverre er brunfargen ikke det eneste som nedarves recessivt, dermed vil det kunne komme andre, mer skadelige gener med recessiv nedarving til uttrykk også når man dobler på brunt. Så ja, det er neppe fargen i seg selv som fører med seg større risiko for sykdom. Den større risikoen kommer nok fra liten genetisk variasjon blant de brune.

Jeg har aldri hatt eller trent en hund som ikke har vært mottakelig for noen form for positiv forsterkning, så det kan jeg strengt tatt ikke svare på. De fleste hunder har vel en viss selvoppholdelsesdrift som gjør at de vil ha en eller annen form for mat, om de ikke opplever andre ting som forsterkere. Men så er jo alt innen trening veldig komplekst, og det er ganske mange faktorer som påvirker om det fungerer eller ei. Velger man å bruke denne metoden må man jo i møte med en slik hund spørre seg: hvorfor har ikke det jeg tilbyr (tilstrekkelig) verdi for hunden? - Har det jeg tilbyr generelt ingen verdi for hunden? Er bikkja født med et genetisk utgangspunkt for å ikke ville ha noe som helst i absolutt alle sammenhenger og situasjoner? Sistnevnte tror jeg gjelder svært få hunder, nettopp på grunn av den selvoppholdelsesdriften som alle levende individer (med ønske om å leve) har. At hunder som har svært lav motivasjon for både mat, lek og andre kreative ting man kan tilby, er vanskelige å trene med positiv forsterkning? Ja. Akkurat som at positiv straff er vanskeligere å bruke på hunder som ikke opplever straffen ille nok eller havner i en sinnstilstand der de «glemmer» konsekvensen. - Har det jeg tilbyr ikke høy nok verdi i akkurat denne situasjonen? Det er vel den største utfordringen med positiv forsterkning, når man setter hundene i situasjoner der de stresses, har smerter, redsler, instinkter og/eller drifter som slår inn og overskygger lysten på det vi tilbyr. - Hva gjør jeg selv som trener? Er det noe jeg gjør som hindrer framgang? Hvor flink er jeg til å se hunden og hva akkurat denne hunden liker? Hvor kreativ er jeg når det gjelder å finne nye måter å belønne hundene på? Kan jeg gjøre mer for å øke verdien på belønningene? Hvor flink er jeg til å legge opp treningen, se an hvor rask progresjon vi kan ha, velge riktig forsterker til riktig situasjon/sted i treningen og forsterke på rette tidspunkt? Finnes det andre innfallsvinkler som jeg ikke har tenkt på? Det er altså ganske mange faktorer som påvirker motivasjonen hunden har for å oppnå det vil tilbyr, noe er genetisk men noe er nok også hva vi selv velger å gjøre og hvordan vi velger å gjøre det. Min yngste hund er på flere områder den mest tungmotiverte hunden jeg har hatt så langt, hadde hun vært min første hund hadde jeg nok ikke klart å trene henne like godt med positive metoder som jeg gjør i dag. Jeg vil også tro at mye av det arbeidet jeg har lagt ned i henne når det gjelder preging, erfaringer, lek og moro bidrar til at hun opplever ting som forsterkere. Uten dette grunnlaget hadde hun antagelig vært enda vanskeligere å motivere enn hun allerede er. Så summa summarum, etter å ha skrevet meg langt bort: jeg tenker at det ikke finnes en universal metode som fungerer for absolutt alle hunder eller absolutt alle eiere/trenere. Men at dette er en god metode for de det fungerer for, og at den er verdt et forsøk før man bruker hardere midler, det er jeg overbevist om. Jeg ser at positive metoder, proaktiv tenking og minst mulig bruk av harde metode gir bedre utkastning enn andre metoder på flere områder i hundeholdet, derfor bruker jeg det der det er praktisk og hensiktsmessig.

Jeg vet ikke hvilken grad av frivillighet det er snakk om i podcasten, men går ut i fra at det gjelder å tvinge hunden mot dens vilje ved å holde den fast mens den protesterer (eller til den gir opp) vs. å trene den til å akseptere håndtering den i utgangspunktet ikke liker med positiv forsterkning? Å holde fast potene mens man klipper er jo nødvendig for egen og hundens sikkerhet, men det er jo forskjell på en hund som synes det er ok og en hund som stritter imot. Jeg holder ikke bikkjene mine fast til de slutter å protestere og tvinger gjennom kloklipp. Jeg trener mot at de skal godta det ved å belønne når jeg holder i labbene og de ikke prøver å trekke foten til seg. Jeg prøver også å håndtere labber litt tilfeldig når de slapper av eller har vært ute, bare for å generalisere håndtering litt. Jeg tror ikke man nødvendigvis traumatiserer hundene ved å bruke tvang, men jeg tror det finnes bedre metoder som gir hundene færre negative assosiasjoner til håndtering og ikke ødelegger noe av tilliten hunden har til eier. Vi lever i en tid der det hele tiden kommer nye og mer effektive metoder å trene hund på, jeg ser ingen grunn til å tviholde på gamle metoder og avskrive alt nytt som "dilling" bare fordi de gamle metodene er "sånn vi alltid har gjort og det har fungert i alle år". Jeg opplever at å bruke positiv forsterkning i håndteringstrening gir et mye større utbytte enn tvang, både ved kloklipp, pelsstell, sårstell, dyrlegebesøk osv. Hundene har ingen negative assosiasjoner med situasjonen, de aksepterer håndteringen og er glade både før, under og etter, - easy peasy.

Jeg lar min hann tisse på alt av gresstuer, busker og trær. Er ikke egentlig så streng med ham, han er lav og treffer ikke annet enn gress uansett om han skulle snike seg til å markere ved en påle eller lyktestolpe. Å tisse på ting som sykler, biler, søppelbokser, blomsterpotter ol. er ikke lov. Noen turer har vi god tid og han får snuse markere så mye han vil, på andre turer gidder jeg ikke vente og sier bare "kom" og går videre. Når han er løs markerer han ikke på annet enn busker og trær, han har aldri vært en "pissenisse" som tisser på alt mulig.

Faner og annet kan selvsagt klippes, men det vil fortsatt kunne sette seg litt skitt, kvist og snøklumper med mindre den er helt nedbarbert. De har gjerne mye hår rundt brystet, armhuler og lysken, så viktig å følge med dette for å holde det flokefritt. Jeg opplever ikke selv at cockerne røyter spesielt mye og har heller ikke hørt noen eiere klage over røyting, men dersom dette er et viktig punkt bør du nok forhøre deg mer rundt det. Dette med av-knapp er nok litt forskjellig mellom individer. Med nok aktivitet har alle jeg kjente vært enkle og rolige innomhus. De kan være litt diltete og vil gjerne være der folket er om de får bestemme selv, men opplever dem ikke som masete eller klengete.

Jeg har kjent til ganske mange cockere, flest am. cocker, og ingen av dem har hatt dårlig mentalitet. Det jeg tenker er karakteren til spanielene er at de er sosiale og omgjengelige med både folk, hunder og dyr, møter alle som kommer med vennlighet, kan ofte gå løs uten å forsvinne langt avgårde på jakt, myk og lydhør, spreke turkompiser, jevnt over trenbare og førerorienterte. Minuset er pelsstellet da, og jeg ser ikke for meg at alle kommer til å varsle om besøkende som kommer til gards. Hovedproblemet med terrierne ut fra det du ønsker, er vel helst at det er mye større sjanse for at de stikker av en liten tur når de får vilt i nesa. Sammenlignet med pinscher og schnauzer som gjerne holder seg rundt eier i mye større grad.

Bruker ullhansker uten fingertupper mens jeg trener, og så smetter jeg på ullvotter utenpå hanskene i pauser.

Bruker stort sett Royal Canin og Proplan. Er også fornøyd med Hill’s og Acana. Mange av de litt mer eksklusive merkene med høyt kjøttinnhold har jeg ikke vært fornøyd med til mine hunder. I tillegg til tørt, får de 50% rått. Har lenge brukt Vom og Hundemat, men får se hvor dyrt det blir når produsenten slutter å selge 20kg blokker. Og dette er en av grunnene til at jeg fôrer 50/50, ellers går det rett vest om jeg plutselig brått må fullfôre med bare en av delene.

<--- Den der har også bart. Synes det lukter litt rett etter hun har spist, men det forsvinner etter en times tid. Jeg merker ikke noen forskjell egentlig fra de som ikke hadde bart, luktet jo av munnen på dem også rett etterpå. Jeg gir kun på morgenen på grunn av lukten. Men lukt avhenger sikkert av pelskvalitet og lengde på barten kanskje, og ikke minst hvor sensitiv man selv er for lukt.

Jeg har brukt Acana m/lam og Acana puppy/junior, ikke merket noe negativt på pels, hold eller avføring. Liker Acana mye bedre enn Orijen. Har ikke sett noe til misfarging, hundene har sort pigment men er ikke helsorte da. Kan jo også legge til at jeg aldri har gitt kun Acana over en lengre periode heller, jeg blander som regel med andre merker og rått.

Det er omega-3 i de fleste fôr vil jeg tro med mindre annet står på fôret, så hundene får vel ingen mangler av å ikke få tilskudd. Omega-3-tilskudd kan derimot være positivt for ledd, pels og poter, derfor velger mange å gi tilskudd. Dosering må du lese av på det produktet du kjøper da det kan variere mellom ulike produkter.

At en person har ansvaret for hunden fungerer bare når denne personen er hjemme, når den med ansvaret er borte er det den personen som er hjemme som må ta hunden uansett. Hunden vil mase, bjeffe, tygge på ting, gjøre ting som ikke er lov i huset, trenge luftetur og den vil bli syk i perioder, - når kona di ikke er tilstede vil alt dette falle på deg. Som hjemmeværende vil du automatisk få mye av ansvaret for hunden på dagtid, dermed tenker jeg at livssituasjonen dere er i per nå kanskje ikke er forenlig med anskaffelse av en hund. Jeg kjenner et par mennesker som ikke ville ha hund, men som gikk med på det fordi det var et sterkt ønske fra samboer. De er glad i hunden selvfølgelig, men den er og blir et irritasjonsmoment i hverdagen. Det å måtte fysisk gjøre noe med hunden er en ting, men det følger også med andre ting som at hunden drar inn skitt og røyter, man kan ikke ha mat stående på bord/benker, man er uenige om regler rundt hunden, ferier må legges til når man får hundepass, bil må velges mtp. hund, det kan bli store økonomiske veterinærutgifter med hunden som gjør et inhogg i penger som skulle brukes til annet osv. Det er mange ting ved en hund som påvirker hele familien. Jeg har sett det fungere greit hos folk der de jobber slik at den som ikke ville ha hunden knapt tilbringer tid alene med hunden og den som ville ha hunden har den med på omtrent alt som skjer på fritiden. Men jeg har også sett dette fungere dårlig hos folk der det jobbes turnus og der den som ville ha hunden ikke er like engasjert.

Takk for tips. Når dette bløtes, blir det noe lignende fersk VOM konsistens slik at det lar seg blande med tørrfôr? Noe av utfordringen er at hun tåler fôrskifte dårlig og jeg dermed må gi noe hun får daglig som base. Som en generell oppdatering til hovedinnlegget: Jeg har prøvd ganske mange merker innen nå og har egentlig gitt opp å finne et tørrfôr hun vil spise rent. Hjemme er det ikke et problem siden hun spiser det utblandet med VOM, som jeg uansett fôrer 50/50 med. Hun spiser greit nok hvis man bander inn en desj leverpostei i tørrfôret, så det er det hun får på turer.

Måtte lese litt om dette da jeg aldri har hørt om det før, kun i forbindelse med ulna. Veldig fortvilende situasjon du står i, leit at det skulle bli slik som dette. Man blir jo så glad i disse hundene, selv på bare fem uker. Tenker veterinæren at prognosene er gode ved en evt. operasjon? Å tenke økonomi i dette er veldig tungt, men dessverre noe vi alle må gjøre når det er snakk om så store utgifter. Det er jo ikke bare selve operasjonen som koster penger heller, men også reise, post.op, medisiner, kontroller og kanskje kostnader ved opptrening.

Med første hund brukte jeg ikke noe for å skille på dette, og det ble mye frustrasjon for både meg og hunden til tider. Tror begge har godt av å kunne koble av i blant og bare gå tur uten trening og mas. Det er noe knot å bytte sele ute på tur, ja. Men man må finne ut hva som fungerer for en selv og sin hund. På korte strekker kan det kanskje være en mulighet at hunden går fot under kommando, evt. trene inn å komme inn i fot ved forbipasseringer. Jeg liker å gå med hundene i langt bånd og da er det kjekt å kunne kalle dem inn ved forbipasseringer, de lyder jo dette også når de går i selen de får trekke i. Hehe, det høres kjent ut. Oppdaget selv dette med at hundene lett endret stilling eller falt ut ved godbit, og da måtte jeg jo begynne å spekulere i hvorfor det skjedde. Jeg ser også at jeg har stort utbytte av å bruke et signal til å markere når økta starter og et til når økta er helt ferdig. Det gir hunden en beskjed om at "nå trener vi og da skal du fokusere her". @Mrs.Fisken Trist utvikling. Her høres det ut som veterinæren på 8-ukerskontrollen burde gjort noen flere undersøkelser før hen konstaterte at dette ville ordne seg. Dessverre er dette det skumle med å ta en valp som har en synlig defekt. Har du fått noe mer konkret informasjon om hva som er galt med foten? Har de stilt noen diagnose på det eller hva tenker de må gjøres under operasjonen?

Jeg er enig i at det forsvant mye kunnskap og sterke meninger sammen med flere av medlemmene som har forlatt forumet. Men, jeg tror forumet var på god vei ned innholdsmessig en god stund før mange medlemmer slettet seg, disse medlemmene sto i størst grad for høy aktivitet i AN-tråden. Det er mange år siden sonen hadde sin storhetstid. Facebook, instagram og andre sosiale medier har gradvis tatt over mye av forumenes tidligere funksjon. Det er kun to forum av veldig mange jeg har lest som enda er aktive i dag, hundesonen er et av dem. I stede for å fokusere på hva som har vært, bør man kanskje heller tenke på hvordan vi kan øke aktiviteten og få tilbake mer engasjement.

@trill Bruk to forskjellige seler? En til å gå pent i og en han kan dra i. Jeg synes det er vanskelig å være konsekvent dersom jeg ikke kan ta pause fra treningen når jeg har dårlig tid eller ikke orker en periode. Greit å bare kunne la gå-pent-selen ligge og ingen skade skjer med båndtreningen. Sånn ellers, det at de er "ferdige" etter at de har fått belønning er jo gjerne fordi de ikke er vant med å måtte fortsette å jobbe sammenhengende. Man sier bra, gir godbit og hunden flytter seg ut av posisjon, som er en slags avslutning på jobben. Ros og belønning blir dermed et frisignal for hunden. Jeg bruker et eget rosord når jeg vil at hunden skal fortsette med det den gjør, og så bruker jeg et annet rosord når jobben er ferdig og de kan forlate posisjonen. Gir godbiter i begge settinger.

Denne problemstillingen vil avhenge veldig av hunden, det er vanskelig å si noe om det er liv laga for en hund man aldri har sett selv. Det høres ut som det er utageringsproblematikken som er hovedproblemet, det og at den ikke fungerer løs i samspill med andre hunder? Dette er jo utfordringer som er størst hos en eier som vil ha et sosialt liv med hund og som bor i et tettbygd strøk. Dersom hunden ellers er greit skrudd sammen i hodet uten andre store redsler og problemer, tenker jeg at det er mulig at den kan leve et ok liv hos noen andre. Det finnes mennesker som har en hverdag som er tilrettelagt for diverse utfordringer, for eksempel at man bor avsides og lever et liv der hunden i liten grad må forholde seg til andre hunder eller mennesker. Dersom jeg bare skulle ha en hund til tur og selskap kunne jeg nok fint tatt over et individ med utageringsproblematikk hvis den ellers fungerte greit i hverdagen. Jeg møter omtrent aldri hunder her jeg bor med mindre jeg oppsøker dem selv og jeg har hatt hund som ikke kunne være løs med andre hunder. En av mine hadde også problemer med utagering, så sånn sett vet jeg hva jeg ville gått til. Jeg tenker at hunden åpenbart må bort fra nåværende eier. Eier har helt legitime ønsker til en hund og denne hunden vil dessverre aldri fungere til det hun vil. Å vurderer omplassering eller avliving er helt forståelig. Som sagt tidligere, forutsatt at det bare er utageringen som er greia med den, vil det ikke skade å annonsere den med beskrivelse av problemet. Man ser jo ganske kjapt hvem som virker å ha et rasjonelt forhold til problemet og om de har riktige forutsetninger når det gjelder bosted, erfaring med hund og øvrig liv.

Nye, aktive medlemmer hadde hatt mye å bidra med her inne, ja. Håper dette er noe som rettes opp i raskt. Samtidig tenker jeg også at vi som etter flere år enda henger her har et ansvar for å holde liv i forumet. Jo flere som oppretter tråder, svarer i andres tråder, skriver litt i AN-tråden og deler bilder i ulike tråder, jo mer aktivitet blir det her inne.

Søt, liten herremann. Leit at det ikke ser ut til å gå i riktig retning med benet hans. Krysser fingrene for at det kan rettes opp eller at det i det minste ikke blir så ille at han blir mye plaget med det.