Tyttebæra

JRT (og PRT) Sosial – check. Trygg – Får du et trygt individ er de veldig ok, men får du en utrygg en er de veldig lite hyggelige. Egne meninger – check. For selvstendige – Alt er relativt. Normalt har de liten radius (rundt 60 m kanskje). Det er hunder som kommer på innkalling og lyder beskjeder, men bare så lenge det lønner seg for dem. JRT sies å ha noe mindre jaktinstinkt enn PRT, men det er veldig varierende etter mitt inntrykk. Rally og agility – fungerer helt greit. Det du kanskje kan være obs på er at dette er veldig intense og impulsive hunder som tenker fort. Hos noen er terskelen for å bikke over i stress noe lavt, som resulterer i hunder som overslagshandler med å hoppe, bite og miste litt bakkekontakten. Særlig i agility der tempoet er høyt må man kanskje beregne å legge ned noe tid i å trene på å ikke miste hodet under løpinga. Lite helseproblematikk – Check, i alle fall sammenlignet med mye annet. Samkjønnsaggresjon – Muligheten for å få en hund som ikke går med andre hunder er definitivt der når man kjøper PRT eller JRT. Vær obs på at dette ikke er noe som bare gjelder hanner eller samkjønnsaggresjon. Tisper kan være stygge mot både andre tisper og hannhunder. Bjeffing – De bjeffer, men det er ikke så mange småhunder som er lydløse.

Huff, dette var trist å lese. Håper dere får kost dere mye den siste tiden dere har igjen.

Å se på andres trening fungerer alltid for meg. Følg noen personer på instagram, les blogger eller se på youtube. Fikk ånden over meg igjen for et par dager siden da jeg så på Superhundene på nrk. Har aldri hatt troa på at Gangsåret skulle bli noen apportør, men etter å ha puslet med det noen kvelder ser det lovende ut. Er alltid takknemlig når jeg våkner fresh og fin dagen derpå - særlig når jeg får snaps av at de andre ligger miserable og j*vlige på sofaen. Nå skal jeg ut, hvis jeg får gamlingen med meg. Får nyte dagslyset mens det varer.

Avhenger litt av hvem jeg snakker med. Noen med begrenset hundeerfaring får jeg inntrykk av har litt for stort fokus på "idyllen" i selskapet, turene eller jobben hunden skal utføre. Gjerne er dette basert på en eldre og/eller veloppdratt hund de kjenner som er lydig, rolig og ikke har noe problematisk adferd. I slike tilfeller prøver jeg å understreke hvor mye tid og trening som ligger bak, samt hvor viktig riktig valg av rase/individ er for at forventningene deres i det hele tatt skal være mulige å innfri. Utenom trening, kan jeg nevne dette med tid. Det må settes av tid til tur, lufting, trening av unghunder, stell og kos. Hvor mye tid hunden må tilbringe alene hjemme tenker jeg også er viktig å ta med i beregningen. Jeg promoterer nok hundehold som en livsstil, da ser man ikke på det som arbeid. Hensyn til hunden inkorporeres liksom underbevisst i alle valg man tar i hverdagen og disse hensynene føles ikke som noe slags offer. Tenker man derimot på hund som et attåt-dyr som en huskatt eller undulater, er det klart at hunder oppleves krevende.

Grattis med fjortis i hus. 1. Her ville jeg ventet henne ut og ignorert henne fullstendig til hun er i en roligere sinnstilstand. Krever en god dose tålmodighet, særlig de første gangene til hun forstår hva som leder til det hun vil, men man får igjen for dette arbeidet. For å ytterligere dempe forventningene til selve påkledningssituasjonen kan det være en idé å kle på deg og hunden, for så å kle av igjen uten å gå ut eller gjøre noe spennende. 2. Her virker det som du holder på med sladretrening(?), så da er du på rett spor. Mine tips ut fra egen erfaring: Prøv å stopp på steder med god avstand til det som passerer, lettere for hunden å holde kontakten da. Bruk bare godbiter hunden er veldig glad i. Stapp i henne mens det går om det trengs, evt. la henne arbeide litt for å få tak i godbiten i hånda om det fungerer for henne, særlig i selve passeringen har jeg hatt nytte av dette. Ikke bry deg så mye med at hun skal sitte eller gjøre noe annet hvis det blir for vanskelig, bare ha fokus på kontakten. Når passeringa er over kan det også være greit å vente litt for å skape ro i situasjonen. Da forsterker man litt de assosiasjonene og følelsene man vil ha under passering. 3. Er dette noe som skjer vilkårlig eller kun i enkelte situasjoner (hjemme alene f.eks)? Ha henne på et avgrenset område uten verdifulle ting når dere ikke kan følge med på henne. Sånt som dette går som regel over av seg selv. Ha gjerne diverse leker hun heller kan tygge på. 4. Gikk over hos min ene uten at jeg laget noe styr ut av det. Han holdt i båndet kanskje 60m så jeg gikk bare videre og latet som ingenting. Hun andre derimot var sånn som raskt gikk fra båndet til å henge i klær og meg, så det måtte stoppes. Med henne fungerte verken avledning med kommando (som du bruker) eller "nei", så jeg tråkket på båndet slik at det ble så kort at hun ikke klarte å bite meg eller det. Tanken bak var å gjøre det kjedelige, da hun fant det gøy å "kampe". Ventet til hun sluttet og var rolig før vi gikk videre.

Blir ofte en negativ spiral når færre og færre skriver, dessverre. Har inntrykk av at de som var mest aktive her inne før kjente til hverandre utenfor nettet via noen treff for flere år siden? Blir et litt annet samhold da enn når man er en gjeng - mer eller mindre – helt ukjente brukere som nå. Hos meg er det lite som skjer på hundefronten for tiden og da har jeg ikke så mye å bidra med her inne. Håper siden fortsetter å bestå, gruppene på FB er helt håpløst uorganiserte og vanskelige å holde seg orientert i. AN spiser jeg lunsj og ser på Dark på Netflix. Veldig spennende serie når man bare kommer litt ut i sesongen.

Greit, jeg modererer meg: Kjøtt er noe som folk flest, med unntak av en liten gruppe med intoleranser, ikke trenger å spise. Nei, jeg ser ingen grunn til å rettferdiggjøre dårlig behandling av dyr bare fordi jeg anser sluttproduktet som nyttig for meg som forbruker. Jeg mener alle dyr har behov for å bevege seg fritt, se sola med gress under beina og få mulighet til å utøve naturlig adferd, - høne eller mink. All den tid mange andre næringer holder dyr som lever under lignende forhold ser jeg ingen grunn til å forby pelsnæringen spesielt på grunnlag av dyrevelferd. Hvilken dyrevelferd har burhøns hatt? Eller er det ok å holde høns slik fordi de bare er fugler og egg er nyttig for oss? Pelsnæringen holder ikke halvtamme villdyr, dette er produksjonsdyr som har blitt avlet for produksjon i over hundre år nå. Selvfølgelig har pelsnæringen avlet mot estetikk, det er mote-, interiør- og luksusindustri som har vært majoriteten av kundegrunnlaget til næringen. Poenget mitt var at den pelsen du flår av vilt ikke vil være særlig interessant for dette markedet, jeg antar at urbefolkningen har en helt annen standard for hvordan de vil ha sine skinn og pelser. Ja, skinn/pels kastes fordi de ikke holder standarden til de som kjøper. Du sier da selv at det ikke er mange som kjøper skinn og pels til praktiske formål. Skinn/pels fra vilt står kanskje for 1/5 av markedet. Det er synd at skinn/pels ikke utnyttes mer, men holdningene mange har til skinn/pels og prosessen rundt (også jakt/fangst) må endres for at det skal bli et marked for det.

Jeg kan ikke si at jeg er imot pelsdyrnæringen så lenge jeg ikke er veganer eller har mulighet til å kun bruke/spise animalske produkter fra gårder med god dyrevelferd. Jeg synes det er hyklersk å være mot pelsnæringen all den tid man spiser produkter fra industridyr. Vi trenger ikke kjøtt, egg og meieriprodukter i dag med alle de spiselige alternativene vi har tilgang til. Å spise kjøtt er det samme som å bruke pels, - det er en luksus, ikke noe man må. Dessverre for pelsnæringen er pels en veldig enkel sak å være imot fordi den ikke krever noen endringer i vaner hos folk da pels er et produkt svært få bruker. Bruk av skinn fra ville dyr tviler jeg på ville blitt en stor suksess. For det første kan ikke skinnene måle seg med oppdrettspels som er genetisk finpusset gjennom generasjoner. For det andre kan jakt/fangst, avhengig av metode og skuddets inn/utgang, gjøre skade på selve skinnet som begrenser bruksområdet. Og for det tredje, klarer jeg ikke se for meg hvilken gruppe som ville vært interessert i dette produktet eller hvordan man kunne gjort dette lønnsomt å drive med.

Uten at jeg vet hvilke rammer som er satt for akkurat vekterhunder, så har det generelt vært ulovlig å drive med bitearbeid og forsvar på privaten. Selv med diverse tillatelser skal det foregå på organiserte treninger, om jeg ikke tar helt feil. Men ja, slik politiet opererer med begrepet "farlige hunder" for tiden er ingen hund som har blitt trent mot C-arbeid, mondioring eller forsvar/politi trygg tydeligvis.

Jeg tenker også at holdningsarbeid er den rette veien å gå. Hundeangrep er ikke noe som bare forekommer hos kamphundraser, det forekommer i større eller mindre grad hos andre typer raser også. Et kamphundforbud ville ikke hjulpet bikkja i nabolaget da den ble drept av en annen hund, da må vi i så fall forby schæfer også. Det må da ha langt større verdi for oss alle å sette fokus på ansvarlig hundehold, uavhengig av rase, og heller innføre strengere strafferammer for brudd på hundeloven. Hvis folk generelt slutter å gi hundene sine mulighet til å slåss, blir dette en ikke-sak, kamphund eller ei. Jeg tror at hvis vi begynner å forby flere raser på et så diffust grunnlag som dette, vil det også få ringvirkninger for andre raser. Burde det være lov å eie store hunder generelt med vokt eller skarpe? Hva med hannhunder av et stort antall raser som gjerne er mer samkjønnsaggressive enn tisper? Hvorfor skal sivile få lov til å eie brukshunder fra linjer som brukes til skarpe oppdrag innen politi- og militærtjenesten? Det har vel også blitt stilt spørmål ved nylig om det egentlig er ok å holde på med skydds i Norge.

Når ble det farlig at hunder har egne meninger, instinkter og drifter? Det føles litt som at det er en forventning i samfunnet til at hunder skal være viljeløse, lobotomerte skapninger og ikke … hunder. I denne artikkelen nevnes bare "kamphundtype" uten at det kommer frem hvordan rasene er representert, ei hvilken frekvens det er av renrasede og blandinger. Siden pitbull og amstaff allerede er forbudt i Norge, er det interessante for oss hvordan staff ligger an på den statistikken. For helt ærlig: det er ganske mange raser som har vært involvert i ymse slagsmål og hundedød, så vidt jeg vet er ikke staff overrepresentert sammenlignet med en del andre raser her til lands. Jeg er generelt skeptisk til å møte løse hunder, jeg, og synes det er litt naivt å være spesielt redd for noen spesifikke raser. De mest ubehagelige møtene jeg har hatt med fremmede hunder var ikke rottweiler eller staff.

Skrev vel noen planer i en lignende tråd, men den var kanskje mer hunderelatert. - Holde meg frisk. Avsluttet all behandling i høst, så krysser fingrene for at helsa holder i tida framover. - Arbeide mer dedikert med skolearbeid og bestå alle fag med en ok karakter. Dette året har jeg kanskje hatt vel lave forventninger til meg selv. - Gjennomføre alle turene jeg har planlagt. Fikk teltet en gang i år og det ble noen fjellturer i nærområdet. Til neste år satser jeg på å få dratt på noen litt mer omfattende turer. - Kvitte meg med kiloene etter behandlingen. Er ren latskap at jeg ikke har gått ned mer de siste månedene. - Fortsette å trene 4-5 ganger i uka året ut (er i det optimistiske hjørnet i dag ). - Få hjem valpen og kose meg med den. Blir 9 år siden sist jeg hadde valp i hus, grugleder meg.

Jeg bruker flexi på tursti og i tettbygde strøk, synes det er mer avslappende enn å holde kontroll på ei lang line. Med langline er det massa nøsting hele tiden og jeg må passe på å ikke tråkke på den. Lar jeg den bare henge etter hunden snurrer den seg alltid fast i noe eller dras gjennom skitt. Bruker kun sporline i tett terreng for å lett kunne slippe og gripe lina når vi passerer hindringer.

Lurer også på hva denne veterinæren begrunnet påstanden sin med. I følge et par studier som ble gjort på miljøfaktorer og forekomst av HD, konkluderte de vel med at valper som vokste opp på glatte gulv og vintervalper (som ikke fikk gått mye på terreng/gress) hadde større risiko for å utvikle HD. Fornuftig mengde aktivitet har ingen uheldige konsekvenser som jeg vet om. Fysisk aktivitet bidrar til å styrke bein, sener, ledd, balanse og kordinasjon. Man legger et grunnlag som forbereder dem på å tåle større belastninger etter hvert. En dårlig hofte vil forøvrig kunne ha stort utbytte av godt utviklede muskler rundt leddet. Valper bør ikke utsettes for anstrengende og ensidig belastning før de er høvelig utvokst, da de er mer sårbare ved overbelastning i denne perioden. Å få leke, løpe eller gå fritt i eget tempo er derimot ikke belastende aktivitet, ei å rusle rolig i byen.

Av setterne er det gordon som har mest å velge i ift. det du ønsker, selv om det finnes mange gode skogsfuglhunder innen de andre rasene også. Münster er en kombi-rase som blir brukt til mer enn fugl, bla. som kortdriver på klovvilt. Hvis det primært er fugl du skal jakte, ville jeg valgt en rase som er mer renavlet til det formålet.

Synes slike aksjoner er ren tigging. Alle vet at med dyr følger det utgifter til veterinær, derfor har man buffer eller en forsikring som dekker noen titalls tusen. I verste fall får de ta opp et lån. Kunne kanskje lånt bort en slant hvis det var snakk om venner og helt spesielle omstendigheter, men jeg gir ikke bort penger til privatpersoner av ren veldedighet. Har ikke hatt forsikring på mine på mange år da jeg har hatt en stor buffer i bakhånd å ta av. Med de små fikk jeg aldri brukt forsikringen mens jeg hadde den, all behandling ble alltid under den faste egenandelen. Kommer derimot til å forsikre neste pga. lav inntekt i årene framover, mest for å ha litt ekstra å gå på hvis uhellet er ute. Kommer til å velge 30 000,- med rimeligste egenandel.

Kunne skrevet en hel bok om Gnagsårets særheter. Hans kryptonitt er tepper. Hvis han maser og jeg ikke er i humør, er det bare å hive på ham et teppe, da slukner han momentant. Hver kveld når han skal legge seg for kvelden må han ha teppe over seg. Hvis han klarer å surre seg ut av teppet i løpet av natta og ikke får det skikkelig over seg igjen, kommer han og vekker noen. Holder det gående til noen gidder å stå opp for å bre over ham. Han er en sofistikert herre som bare spiser sunn mat, kake og kaffebrød. Lukter ikke en gang på potetgull, godteri eller junk. Han er også veldig glad i å sole seg. Hvis det er en smal sprekk mellom gardinene som slipper en smal stripe solskinn inn i huset, er det der du finner ham. Hvis sprekken er for smal til at han får hele seg i solen, kan han ligge og sutre misfornøyd med seg selv.

Kort sagt: nei. Ved en omfattende, langvarig krise er jeg blant de første som hadde strøket med uansett. En ukes strømbrudd eller lignende korte kriser skulle jeg nok derimot fint overlevd med det jeg har i skapene rundt om.

En miniatyr koster ikke all verden å fø på da, ei hos veterinæren. Har du forsikring og buffer til veterinærutgifter går det nok helt greit. Sånn generelt ang. studier og økonomi, avhenger det veldig av hva slags studie, hvilke utgifter man har og hvilket hundehold man ser for seg. På mitt studium er det mye obligatorisk og vi har mye praksis. Vi er ikke garantert praksisplass i umiddelbar nærhet, så jeg risikerer en del utgifter i forbindelse med reising. Det er ikke mulig å jobbe i disse periodene, noe som for øvrig ikke ville vært forenlig med hundehold uansett. Jeg bor et sted det er dyrt å leie og hvor jeg er avhengig av bil både i hverdagen og for å ha hund. I tillegg går det en del ekstra utgifter for å drive aktivt med hundene. Slik jeg ser det er man avhengig av en jobb eller å spe på med oppsparte midler for å få min studenthverdag til å gå rundt. Det er en grunn til at jeg kommer til å ha små hunder som er billige i drift i årene fremover.

Jeg synes nesten det er verre, jeg. Det er noe med at hundekjøpene føles lite gjennomtenkt når noen selger en 5-åring fordi de har funnet ut at du skal satse på en helt annen sport. Hva med å ta ansvar for de valgene man tar i livet? Når man tar beslutninger om levende dyr burde man ha et lengre tidsperspektiv enn 5 knappe år. Nå er innlegget ditt så langt og omfattende at jeg ikke har sjans til å dekke alle poengene du kommer med. Noe av det du skriver er jeg enig i. Men altså, er det ikke litt trist å ha hund bare for å konkurrere i mesterskap? Hva skjedde med at det er reisen til målet som betyr mest? Det er en veldig lang vei til toppen, hundehold består gjerne av mer enn det. Og når vet man om man har en hund av mesterskapsmateriale? Hvis vi ser bort fra mentale brister og helse. Innen bruksområder som jakt, føler jeg at det er enklere å bedømme grad av funksjon. En hund kan være en grei nok jakthund uten at den er noen god prøvehund. Det føles som hundene har litt større feilmargin der. Innen bruks og lignende sport bedømmes dette fullstendig ut fra konkurranse. Fungerer ikke hunden der, er den ikke brukbar. Du nevner mesterskap som et ledd i avl, og da tenker jeg at ulike sporter stiller ganske ulike krav til egenskaper. Redningshundarbeid er noe ganske annet enn lydighetsprøver. At hunden kan jobbe er ikke nok innen mange grener, den må også ha en viss mentalitet. Det er ikke gitt at en retriever fra jakt NM takler å jobbe i et urbant stevnemiljø. Så for at dette skal ha noen relevans, må man gå for linjer godt premiert i sin sport. Uansett tror jeg gode, erfarne trenere kan få til veldig mye med en ok hund, uten at jeg sier at de kan lage gull av gråstein. Noen har jo hund etter hund som de lykkes med, jeg tror ikke bare det er deres evne til å velge ut de beste individene det går på. Jeg kan jo ikke si at jeg har vært knallfornøyd med mine bikkjer. Det har vært manglende kjemi, sykdom, mentale brister og en manglet en viktig egenskap til mitt bruk, men å omplassere noen av dem har aldri vært aktuelt. Ikke bare fordi jeg er sentimental, men også fordi jeg veit at neste hund ikke nødvendigvis blir noe bedre enn disse. Dette er risikoen med å kjøpe en valp. Jeg tenker at om jeg har en hund som presterer godt i mellomklassene, - men ikke når helt opp i NBF A eller FCI3, - så kan jeg ikke si at bikkja ikke står til forventningene som brukshund. Den står ikke til forventningene som mesterskapshund, men det synes jeg ikke man burde ha forventninger om. Det samme tenker jeg med jakthundene. Så lenge de jager og kan benyttes på jakt, står de til forventningene. At den blir en første klasses prøvehund føler jeg ikke at jeg kan forvente.

Først og fremst, jeg tenker ikke på alle omplasseringstilfeller som "bruk-og-kast". Det hender at folk tar seg vann over hodet med feil rase, individet ikke går overens med resten av flokken eller det skjer endringer i livssituasjon som gjør at man ikke kan beholde. I disse tilfellene er det snakk om noe uforutsett, ikke "bruk og kast". Et unntak blir de som kjøper nye hunder igjen og kvitter seg med dem hver gang det ikke passer lenger. Når man kjøper en konkurransehund derimot, da VET man at man ikke nødvendigvis får den superstjerna man ønsker seg. Det er disse forventninger jeg er ute etter å diskutere i denne tråden. Jeg kan forstå at man omplasserer hvis bikkja er komplett ubrukbar til det den ble kjøpt til. Men, med mindre man bommer helt fullstendig på linjer og rase, så får man som regel en hund som fungerer til det arbeidet du ser etter. Problemet for mange virker ikke å være at bikkja ikke fungerer, men at den ikke presterer på det nivået eier ønsker seg. En annen ting, siden det nevnes mesterskap, er at på det nivået er treneren en helt avgjørende faktor, - hvor flinke er folk til å innse sine begrensninger som fører? Med disse holdningene står man jo da til slutt igjen med at man ikke kan beholde de «mindre gode» hundene (som ofte fungerer men har en lyte, ikke er elitemateriale eller manglende «kjemi») og ikke kan man beholde pensjonistene for de fungerer i hvert fall ikke lenger. Særlig sistnevnte synes jeg faktisk vi skylder litt mer enn kroken på døra som takk for lang og tro tjeneste. Noen førere skifter fokus med noen års intervaller og selger da unna de hundene som ikke egner seg. Enkelte hunder jeg vet om har hatt minst 3 ulike hjem i løpet av sin "karriere". Greit nok at hunder ikke tar skade av å bytte hjem, men det krever alltid en viss omstilling for dem. Jeg synes dette bidrar til en form for forbruk av hunder. Det er klart at det skal være greit å omplassere, men når blir terskelen for lav? Det snakkes om at det er bedre at hunden kommer til et hjem der den er ønsket, men for å snu på det: hvilke krav er det greit å sette for at en hund skal være ønsket? Når blir kravene for høye og urealistiske?

Nå høres kanskje ordene i trådtittelen litt «harde» ut, men realiteten er jo den at dette er årsaken bak mange omplasseringer/salg av hunder. Grunnen til at jeg tar det opp er fordi jeg lurer på om det er blitt mer akseptert i senere tid å bytte hunder "som man bytter sokker"? Dette har alltid foregått innen all form for konkurranse og målrettet avl, særlig hos profilerte trenere og oppdrettere, men jeg ser det mer og mer hos den vanlige hundeeieren med litt ambisjoner. Bikkjene er ikke gode nok, kjemien stemmer ikke, de blir syke, har en lyte eller eier skifter sport/ambisjoner, - og da kvitter en seg med hunden. Dette forsvares gjerne med at så lenge hundene får gode hjem, så er det helt greit. Personlig er jeg enig, for hundenes del, men jeg mener fortsatt det er en etisk problemstilling som sier noe om våre holdninger til hunder. Er det slike holdninger til dyr vi ønsker oss? At det er greit å behandle hunder som rene konkurransedyr, så lenge de behandles "pent" og får et trivelig hjem etter "endt karriere? Når man selger/omplasserer hunder som ikke står til en viss standard, uansett om man sørger for at de får gode hjem, har man ikke da redusert hundene til et verktøy for å realisere seg selv? Er det ok å ha så høye forventninger til et dyr når man, som med hunder, kjøper en valp? Hvilke konsekvenser kan et slikt press fra eier få for livskvaliteten til hundene?

Våre mål for 2019 blir: Gnagsåret - Fortsette å være sitt friske, glade selv. Valpen - Trene mot jakt- og sporprøve. - Valpeshow. - Prøve(r) - hvis den blir født tidlig nok til at vi rekker det. - Jakt. Tyttebæra - Holde meg frisk. - Bli en mer dedikert student. Dette semesteret kan oppsummeres med to ord: slapp innsats. - Tilbringe mer tid ute i marka og gjennomføre alle langturene jeg har planlagt.

Jepp. Har prøvd alt av polstring og store sko, små sko, men jeg blir kald lell. Er generelt kald på tærne så antar beina ikke avgir nok varme til at det holdes varmt nedi skoa uansett antall lag.

Jeg blir også raskt kald på tærne, har aldri funnet noe skotøy som holder dem varme i mange timer utendørs. Varmesåler er en grei løsning og billigere enn nye sko.