Tyttebæra

Kjønnsdrift består seg som regel i at hannhunder vil prøve å formere seg når de får ferten av ei fertil tispe. Det er helt naturlig og slik det skal være. Å forvente at hannhunder skal prestere uberørt rundt høyløpske tisper er litt naturstridig. Instinktet til å formere seg er et av de mest grunnleggende og sterkeste driftene en organisme har, jeg ser det som ganske naturlig at en hannhund ikke kan gå et prikkfritt LP-program på en plen som oser parringsklar tispe. Greit at normale hannhunder skal kunne oppføre seg rundt løpetisper som ikke står, men å oppføre seg er en ting og å jobbe er en annen. At brukshunder klarer å arbeide i nærheten er en rimelig forventning, men hva med alle de andre rasene som gjerne deltar i de laveste klassene? Jeg ser ikke for meg at majoriteten av disse vil klare et bra program rundt ei løpetispe. I den forbindelse tenker jeg også det er viktig å skille mellom en hund med overdreven kjønnsdrift og en hund som er lite belønningsmotivert. På en konkurranse ville det forøvrig være helt umulig for arrangør å bedømme hvor tispa er i løpetida, man ville derfor risikert å møte på høyløpske tisper på området. Et annet problem i dette scenarioet er at man ikke har all verdens tilgang til å trene rundt løpetisper, selv når man har tispe selv er det begrenset. Jeg liker den løsningen vi har i noen grener/klasser der løpetisper er tillatt, tispa går sist og får ikke være inne på området før. I konkurranser der flere hunder skal arbeide samtidig er det forståelig nok ikke like enkelt å løse det på denne måten. Den største utfordringen med dette blir da for arrangør som må bruke ekstra tid og ressurser på å dømme løpetispene til slutt. Skal man dømme 1-3 klasser en ekstra gang pga. løpetispe, går det raskt bort mye tid. På treninger er løpetisper velkommen for min del. Vil helst ha en heads-up i forveien da så jeg kan forberede meg til denne forstyrrelsen i treningen. Hvordan gjør de det i Sverige?

Sånn er det her også. Det ringer/banker på bare noen få ganger i året, kjente går jo bare rett inn. Det er en grunn til at jeg aldri har orket å trene på det. Forrige gang jeg hadde 2 hunder var det dog mye stress når det faktisk ringte på da, uten en ekstra dør mellom ytterdøra og hundene hadde jeg hatt null kontroll. Sant, mens det enda er lite håndfast-langt-inn-i-framtiden er det lett å prioritere andre ting. Springere er herlige. Er det jakt- eller dual-variant du skal ha? Blir en dachshund på meg denne gangen.

Jeg gjør også som i innlegget over, har noen få faste lekekamerater til mine. Tenker det er viktig å se an andre hunder før man slipper sin løs med dem, selv om man selv har en omgjengelig hund. Kan man unngå negative erfaringer er det alltid det beste. I en park der man ikke vet noe om eierne eller hundene kan det nok raskt oppstå kjipe situasjoner. Hvis du blir med i en turgruppe eller klubb blir du nok raskt kjent med noen som kan tenke seg å møtes for å la hundene leke. Som andre sier er det viktig at hundene får erfaringer med å omgås andre hunder for å utvikle eget språk og tolke andre hunders språk, men like viktig er det å lære når man skal ignorere andre hunder. Jeg vil ha hunder som ikke bryr seg nevneverdig om andre hunder på tur eller når vi trener, det gjør hverdagen og treninga vår mye enklere.

Veldig trasig og unødvendig sak. Spørsmålet er hvordan man skal nå ut (og inn) til flere av dem som er slepphendte. Hvilke kanaler kan man benytte for å fange de som ikke leser om hund eller får med seg nyheter? Og hva gjør man med folk som vet bedre enn å slippe hundene sine løs eller bort til andre, men som gir blaffen?

Gratulerer med flott schäferfrøken! Blir gøy å følge dere videre.

Rart med det, adferd som var helt håndterlig da man hadde en hund blir brått kaos når man får nummer 2. Dedikert du da, som er i gang allerede! Jeg har ventet siden januar på at valpen min skulle bli født, men er først nå som jeg er tildelt valp at jeg har begynt å ta tak i ting. Hvilken rase er det du planlegger?

Føler med deg. Min forrige hund holdt på akkurat likedan, ikke tale om at hun skulle komme tilbake til meg hvis hun slapp løs og fant et eller annet. Hun var en skikkelig ertekrok, løp forbi meg fram og tilbake akkurat så vidt unna rekkevidde. Kunne nesten høre henne rope: "Erta berta, du klarer ikke å ta meg!". Har tilbrakt noen frustrerte 15-30 minutter på sånne epsidoer, ja ... møkkabikkje. AN er jeg i full gang med forberedelser til valpen kommer. Har blitt enig med gamlingen om at vi begge har et forbedringspotensiale på enkelte områder. Han har noen ... *kremt* unoter ..., som skyldes min latskap. Jeg er lei av å ha hunder som bombaderer ytterdøra hver gang det kommer noen, så da var tanken å faktisk investere litt tid i dette denne gangen. Målet er at hundene skal gå i kurven sin når det ringer eller banker på døra. Bør ha tid til å få trent inn rutinen noenlunde med gamlingen før valpen kommer.

Gratulerer med valp! Hun er helskjønn, og den valpete ørestillinga på henne nå er jo bare bedårende. Høres ut som hun kan bli en tøffing, blir spennende å følge dere videre.

Henger ikke helt med i tråden, så: Gratulerer til dere som har fått tildelt eller hentet valp allerede! Krysser fingrene for dere som enda venter. Jeg henter valp i løpet av sommeren, litt skrekkblandet fryd å skulle begynne helt på nytt igjen. Er en dachs som blir det nye jakthåpet i heimen. Gleder meg til å bli kjent med det nye tilskuddet og se rampungen gro seg til. Da må du finne ut av hva som er viktigst: valp på et gitt tidspunkt eller valp fra den spesifikke oppdretter. Hvis du ønsker valp i år, er det ikke verre enn at du sier til oppdretter 1 at det er i år det passer best med valp. Hvis de da ikke skal ha kull i år ønsker du å vurdere andre kull. De fleste oppdrettere vil ha forståelse for det, det er jo ingen garanti for at det blir valp til deg i et kull. Tispa kan gå tom, det blir en valp i kullet eller det kommer 1 av det kjønnet du skal ha og 6 av det du ikke skal ha (jepp, egne opplevelser ). Det kan være lurt å holde utkikk etter flere kull som kan være aktuelle.

Nå er ikke jeg så ung lenger, men har hatt hund siden jeg var 15 år og studerer igjen nå. Slik jeg ser det er de største hindringene for hundehold i studenthverdagen to ting: økonomi og tid. Litt avhengig av hvor du bor, kan leiemarkedet være en tredje hindring. Jeg er ikke noe supermenneske, med studier, hund og et gjennomsnittlig sosialt liv har jeg mer enn nok å henge fingrene i. De periodene jeg har jobbet mye i tillegg, må noe av det andre nedprioriteres. For meg er gode studiekamerater viktig for trivsel, det er noe jeg prøver å unngå å nedprioritere. Nå er det mye obligatorisk på mitt studie så jeg får slått flere fluer i en smekk mens jeg er på skolen, men når dette kombineres med jobb blir det likevel en del tid borte fra hundene. Har man mindre obligatorisk og jobber lite har man en mer fleksibel hverdag enn dette da. Økonomi er den andre faktoren jeg tenker en del over. Bare det nødvendigste stikker av med noen lapper i løpet av måneden og det skal ikke så mange store utgifter til før studentøkonomien begynner å skjelve litt. Skal man trene/konkurrere aktivt går det mye penger til utstyr, medlemskap, påmelding og transport. Gjerne bør man ha egen bil. Per nå har jeg for eksempel ikke økonomi til å trene aktivt og konkurrere innen noen krevende sport. Kommer til å trene og stille nyhunden på noen utstillinger og prøver, men kun sporadisk og i nærområdet. Jeg ønsker heller ikke en stor hund nå, rett og slett på grunn av økte økonomiske utgifter knyttet til størrelse. Hundehold er veldig givende for meg og jeg har mye glede av det. Med prioritering kan man få til det meste, spørsmålet blir hvor mye man er villig til å ofre av andre ting for den type hundehold man ønsker seg.

Flere år til noen måneder. Denne gangen bestemte jeg meg for denne rasen for et års tid siden og valpen er enda ikke kommet. Blir over et år fra rasevalg til valpen er i hus.

Ei tispe som står er noe annet enn ei tispe med "bare" løpetid. Konsekvensen av å eie intakte hannhunder er at de har kjønnsdrift, hvorfor skal man undertrykke et så grunnleggende instinkt i en så kunstig situasjon? Får du kontakt med hunden så kan jeg se poenget, men de fleste hannhunder vil vel ha kun en tanke i hodet. Jeg er enig i at hannhunder bør få erfaring med løpetisper (som ikke står) for å lære seg at generell "godlukt" ikke betyr at hun er klar og på flørter'n. Jeg mener likevel at det er greit å gi en beskjed før fellestreninger slik at hannhundeiere kan forberede seg og planlegge hvordan man skal trene på akkurat dette, eller velge å avstå.

Jeg mener det er høflig at folk gir beskjed når de planlegger å ta med løpetispa si på trening, da gir de andre muligheten til å velge å avstå fra den treninga hvis de vil. Som regel er det en del som deltar på fellestreninger for det sosiale eller for å aktivisere hunden, har man ingen planer om å konkurrere har det begrenset verdi å trene på stående løpetisper med den tungmotiverte eurasieren eller overhormonelle labradoren på 1,5 år. Gutten her har bodd med ei tispe over halve livet sitt og han er en grei fyr rundt løpetisper, men jeg forventer virkelig ikke at han skal være "på" og trenbar rundt ei deilig tispe som står. Det ville vært urettferdig. Å si at hannhundene bare må "lære seg å omgås" tisper som står, viser veldig liten forståelse for hva slags drifter som bor i intakte hannhunder. Noen arbeidsjern takler dette fint, men tungmotiverte hanner gjør ikke det.

Når noen presenterer hunden sin som familiehund, tenker jeg på en hund som hovedsakelig ble skaffet for å være et familiemedlem, altså å ha en hund man kan ha med på tur, trene enkle ting med, som er lett å oppdra til å fungere godt i en uforutsigbar hverdag og som tolererer barn i alle aldre. Den trenger ikke nødvendigvis være lite krevende generelt i form av aktivitet, verken fysisk eller mentalt, men den må være tilpasningsdyktig og tåle perioder med mindre aktivitet. En jakthund, brukshund eller gjeterhund kan selvfølgelig også være en familiehund, de fleste er jo det i dag. I Norge tar jeg det vel litt for gitt at hundene automatisk er det. Som regel vil man da presentere disse hundene som et av de førstnevnte, eks. jakthund, for så å legge til at det også er en familiehund. Det jeg legger i "typene" blir da hvilket formål hunden hovedsakelig ble anskaffet for og brukes til. Jeg ser ingen motsetning i en familiehund og en hund som brukes til litt utstilling, rally eller lydighet, hunden er hovedsakelig en familiehund. Skaffer du derimot en hund til jakt blir denne delen en viktig del av hundeholdet, det gjør at jeg ville kalt den en jakthund - selv om den også er en familiehund i hverdagen.

Da tar jeg tidlig fredag etter ei hektisk uke. Tenker å nyte det nydelige været i dag, så får jeg heller gjøre litt arbeid i helga.

Siden det er lenge siden jeg har diskutert dette, ble jeg plutselig nysgjerrig på hva dere som er aktive her inne nå om dagen mener rundt temaet. Hvordan setter du grenser? Hvilke(n) metode(r) bruker du? Hvorfor gjør du det på akkurat denne måten? Merk at jeg sikter til oppdragelse som i å skape en hund som fungerer godt i hverdagslige situasjoner, ikke innlæring/trening ifb. med sport eller annet bruk. Jeg tenker på situasjoner der hunden hopper opp på møbler, hopper på mennesker, drar i båndet, bjeffer, stjeler noe den ikke skal og så videre. Uansett hvor mye man har jobbet med noe i forkant, hender det at hunden agerer mot det vi har lært den: Hva gjør du i slike situasjoner når de plutselig oppstår? Bonusspørsmål: Ens eget hundehold er en ting, andres hundehold en annen. Hvor setter dere grensa for hva dere mener ikke er ok at andre gjør i sitt hundehold?

Ser at jeg da mistolket uttalelsen din. Hvilke livsstilsrelaterte sykdommer er det du tenker på?

Blir interessant å lese en evt. forskningsrapporten for å se hva de finner ut og hvilken metode som er brukt. Jeg opplever ikke at det var mer hjertesykdom før da flere brukte mais- og kornbaserte fôr enn det er nå, etter råfôringsbølgen slo over oss. At karbohydrater er synderen kan være, men jeg er ikke overbevist. Hvis det er tilfelle at fôret er årsaken bak disse tilfellene av DCM og fôret ikke er tilsatt noen spesielle ekstra stoffer, tenker jeg heller at det kan være stoffer i belgfrukter og potet som hundene ikke tåler. Mulig disse fôrene er helt uten animalsk protein eller svært spesielle på andre måter, da kan også det kanskje være en faktor.

Det er så lenge siden at jeg husker ikke eksakt. Tror GFT-tispa fikk første løpetid mellom 8 og 11 mnd et sted. Hun var ikke tidlig ute i alle fall men ikke så seint som et år heller. Løp 2 ganger i året med relativt stabile intervaller.

Fryktelig trist at det skulle ende så raskt.

Jeg hadde ei tispe som ble veldig hormonell rundt og etter løpetid. Hun ble kastrert pga. pyometra, men jeg er ikke i tvil om at hun hadde et mye bedre liv som kastrat. Operasjonen gikk fint og hunden ble mye mer stabil. Eneste bivirkningen hun fikk var at hun gradvis ble litt inkontinent med årene. Selv har jeg ingen negative erfaringer med kastrering av tisper og får jeg ei slik tispe igjen vil jeg nok kastrere rundt 3 år om hun enda er like påvirket. For slike tisper mener jeg risikoen ved inngrepet er verdt muligheten for et mer stabilt liv uten store svigninger.

Velkommen i klubben til oss som har ødelagt bikkjene våre. Og enda verre var dette for en del år siden da det var en ganske utbredt holdning at alle hunder kunne fikses og at de kun var ødelagt av dårlige eiere. Jeg har alltid lurt på hva det er som gjør at noen føler de er berettiget til å si akkurat hva de mener til helt ukjente på så tynne grunnlag. Jeg har ikke sett på Crufts på 1-2 år da jeg synes det har vært en så tragisk utvikling i mange raser. Jeg savner den tiden da jeg enda var mer naiv og blind og faktisk koste meg med utstillinger. Nå føler jeg at jeg ser så mange hunder med overdrevne, ufunksjonelle og usunne kropper at det knyter seg litt i magen å være tilskuer. På tross av at det har fått så mye mer fokus, blir ikke ting bedre og det er bare deprimerende.

Du kan ta direkte kontakt med oppdrettere for å få mer informasjon om rasen og evt. avtale et besøk. Hvis du virker som en aktuell valpekjøper er de fleste seriøse oppdrettere interessert i å bli kjent med deg uansett. En annen fin arena å møte hunder på er utstillinger. Der er det ofte lett å komme i kontakt med folk og man får også sett flere individer enn bare en oppdretters hunder. De fleste liker å snakke om sin rase og sine hunder. Noen kan være litt avvisende rett før de skal inn i ringen da, så sjekk når rasen skal gå og ta kontakt etter eller en stund før.

Mange fungerer godt sammen med andre hunder og er med på frislipp i hundeparker uten å lage kvalm, så det er ganske individuelt hvor omgjengelige de er. Som regel er det snakk om noen individer de ikke går med. Så lenge man er bevisst på dette og ser an hundene før man slipper dem løs, er de fleste ganske uproblematiske.

Det høres ut som din hadde en ganske stor brist på det sosiale ift. folk, det er det heldigvis sjeldent jeg har møtt. Enig i at JRT er fantastisk kule og allsidige hunder når man har et bra individ. De er trenbare, henger med på alt av turer og er selskapelige lykkepiller å ha i hus. Denne typen rase har noe helt spesielt som man bare ikke får i noen annen rase. Rasen led mye under popularitetsbølgen, ja. Det skyldes nok både dårlig avl og at det er en rase med noen særtrekk som ikke er for alle. Nå vet jeg ikke om noe har forandret seg i avlen generelt eller om det bare er i mitt område, men jeg treffer langt flere trivelige JRTer i dag enn jeg gjorde for 10 år siden. De har derimot mistet litt av det lynnet jeg forbinder med rasen, de er ikke så energiske og kvikke som jeg tenker at en JRT skal være.