simira

Denne var fin: https://www.nrk.no/norge/veterinaer-mener-hundemarkedet-i-norge-under-pandemien-er-_helt-texas_-1.15453597

Jeg ville nok ikke startet med å sende en uendelig lang presentasjonstekst. Det kommer lengre inne i prosessen. Sjekk raseklubben og se hvem som har eller planlegger kull, og send en kort e-post til dem om de har ledige valper og at dere er interessert, og vil ha kontakt. Så kan dere eventuelt ta en telefon og snakke sammen etterhvert. Besøk er jo litt tungvindt for tiden. Ellers kan det være greit å dukke opp på utstillinger og raseklubbens arrangement for å se og treffe oppdrettere, det blir vel kanskje litt mer av det utover etterhvert. Dere kan også ta kontakt med raseklubben direkte for råd.

Kan du jobbe litt oftere plz? Vi skal til dyrlegen i dag. Standard for tømming av analkjertler, og så høre om det er noe som helst vi kan gjøre med bæsjespisingen til Odin. Han startet på Kovu sin i vinter, og har nå begynt å spise sin egen også. Æsj!

Som maskot? Det er jo en brukshund. Hm. Kanskje jeg skal vurdere papillon-drømmen som neste hund? Ikke veldig allergivennlig, men selskapshund- og -litt-bruks-vennlig...

Det er ingenting i dem som umiddelbart sier meg at det skal være beroligende. Men jeg ser de selges både av dyreklinikker og dyrebutikker, og jeg tenker at det er ikke noe farlig å prøve det. Innholdet virker naturlig nok til at jeg ikke ville vært veldig redd for bivirkninger, men det kan du jo eventuelt spørre en veterinær om. Verdt et forsøk? Når det er sagt så tror jeg ikke dette er et veldig nyttig middel hvis hunden faktisk er redd. Hvis hunden bare "setter lite pris på/ikke er begeistret for" og bare er uomfortabel så kanskje, om hunden kjemper i mot og er redd så ville jeg ihvertfall på nyttårsaften o.l. snakket med dyrlegen om sterkere beroligende (vi brukte Xanor før vår ble døv).

Puddel er vel sammenlignbart med lagotto vil jeg tro. Cairn må nappes, det er visstnok ganske slitsomt men jeg vet ingenting om det (cairn er en av mine små drømmer). @MollyChar løwchen og kan kanskje si litt om det?

Har du mulighet til å kontakte en annen veterinær? Min veterinær lar meg fint følge hundene inn (selv om det ikke er nødvendig), vi holder avstand og har munnbind. Evt. om de kan titte på ham utendørs?

Bruk tørrfôr som godbiter og kutt litt ned på måltidene heller. Og selv om du kan trene på å slappe av inne så pass på at valpen får nok aktivitet også. Heller lek og gjør litt øvelser, og belønn/forsterk med kos/massasje når hun legger seg ned litt selv. Jeg ville heller jobbet med at hun skal legge seg i seng/på teppe enn bur, det er også mye enklere å overføre eller ta med rundt til kurs eller andre steder du vil hun skal kunne ligge å slappe av.

Såkalte tekopp-varianter av raser er avlet fram av hunder med dvergvekst, som medfører en del fysiske plager. Jeg anbefaler deg å se etter en sunnere variant, eventuelt av en mindre rase hvis det er viktig at den er liten.

Jeg tror det er noe av det som nevnes over her som har blitt misforstått litt. Hunden trenger ikke å oppleve ALT før den er 16 uker (uketallet/alderen har med utviklingen hos valpen å gjøre mentalt), men den trenger å oppleve forskjellige ting, og at det ikke er farlig at alt ikke er helt det samme hele tiden. Og så er det noen ferske hundeeiere som trenger mer veiledning enn andre, og da er det lett å gi en liste med forslag til ting hunden kan/bør oppleve eller kan møte på i senere tid. Og så har dette blitt en slags sannhet som skal gjelde "alle". Det er mange som leser bøker eller får råd og tips på kurs eller nett som ikke tar høyde for individuell tilpasning. Jeg håper vi ikke kommer dit at alle hundebøker og hundesider på nett må ha en disclaimer om at "råd og retningslinjer for hundehold i denne boken/på denne siden er veiledende og et uttrykk for forfatterens kunnskap og erfaringer, og er ikke nødvendigvis 100% riktig for alle hunder og hundeeiere"...

Nyere biler har ofte USB-uttak, så man faktisk kan ha usb-vifter på burene. Ellers er det silvershade.

Det finnes alltid unntak. Uansett hvilken rase du ser på så finner du invider som ikke har typisk adferd. Men jeg ville ikke kjøpt hverken dsg eller schnauzer i håp om at de ikke vil prøve å spise marsvin. Om man er villige til å ta høyde for at de må holdes adskilt, absolutt (og jeg ville uansett aldri latt de være uten tilsyn). På samme måte kjøper man ikke en spisshund om man ikke vil ha bjeffing, eller en selskapshund om man vil drive med brukshund. Det finnes alltid noen (gode?) unntak, men ikke sats på at dere får akkurat det.

Jeg har mer tro på dsg enn ds. Begge har en del jaktinstinkt og er avlet for jakt på smågnagere, så det kan uansett bli en utfordring. Men dsg er lettere å trene, mer førbar enn schnauzeren, jevnt over. Jeg ville uansett kanskje tatt en titt på andre raser som ikke er genetisk avlet for jakt på smågnagere. Se på selskapshundrasene?

Man trenger jo ikke å ha to "brukshunder" om man skal ha to. Jeg kjenner flere som er aktive som har én brukshund, og en "attåtthund" som de har for tur og kos, og som bare "henger med" på kurs og treninger. Jeg har forsåvidt også det, ridgebacken skulle være tur og kosehund, og har vel igrunn vært det. Men jeg skal aldri ha to så ulike hunder igjen, siden det krever mer å ha to hunder med ulike behov og av ulike størrelse. Alt blir mer komplisert. De har såppas mye glede i hverandre at det kommer til å bli vanskelig å ha bare én, men slik helsa mi er nå har jeg ikke kapasitet til mer, og knapt det (vi har to, men de er gamle, og det blir i utgangspunktet ikke mer enn én når de er borte). Det er fordeler og ulemper med begge deler tenker jeg. Noen jeg kjenner er såppas aktive og glade i hundetrening at de "må" ha mer enn én hund for å ikke "slite ut" den andre, rett og slett. Eller bruke de aktivt i ulike sporter. Noen raser er enklere å ha flere av enn andre, åpenbart. Men det er vanskeligere å få pass til to, litt mer logistikk med ting, og koster såklart mer. Jeg tenker ofte at det skal bli deilig å ha bare én hund å ha fokus på, og kunne gi den mer. Men samtidig er nok det litt på grunn av mine helseproblemer, og kanskje er jeg mer klar for to igjen hvis/når jeg blir bedre. Jeg er rett og slett usikker, og det kommer nok veldig an på den ene hunden som er i hus først. For jeg kommer aldri til å skaffe meg hund nummer to igjen hvis førstemann har utfordringer som trenger tilrettelegging i hverdagen, enten helsemessig, passeringer, eller andre ting.

Nei, det går ikke av seg selv for alle hunder, men en normalt sammensatt hund trenger ikke å miljøtrenes på "alt" før 16 uker for å takle det. At de utsettes for en viss mengde uvante miljøer er selvfølgelig nyttig for å legge et godt grunnlag. Og så er det en del hunder som slett ikke er normalt sammensatt og ikke takler det ene eller andre, kanskje til og med til tross for "riktig" miljøtrening fra tidlig av. Det er dette som er så vanskelig med hund. Det er veldig mange måter å gjøre ting på, og veldig få fasiter fordi de er så ulike. Her blir det robothund neste gang, så jeg kan programmere den som jeg vil.

Miljøtrening: Utsettes for og lære å håndtere ulike situasjoner og miljøer. Sosialisering: Lære å omgåes andre hunder og folk på en ok måte. Så er det ganske mange ulike meninger om hva som er best måte å gjøre dette på. Noen mener "mest mulig", andre mener "best mulig" (åpenbart hva jeg mener her?), og så er det masse bør og ikke bør og råd fra naboen og selvutnevnte hundeeksperter. Sunn fornuft og alt med måte tenker jeg ofte er fint. Og så kommer det an på hva man ønsker, selvfølgelig. Selv om jeg unngår å hilse i bånd for å forebygge passeringsproblemer så vil jeg at de skal kunne oppføre seg i bånd også. Aldri er også et veldig sterkt ord all den tid det kan være utfordrende å kontrollere omgivelsene til enhver tid. Men det tåler de stort sett også så lenge det ikke er en utpreget negativ opplevelse (been there, done that). Jeg mener at en jevnt stødig familiehund fint kan takle masse uten å ha vært utsatt for det i løpet av 4 mnd (hvordan får man til både nyttårsaften og 17.-mai innen for det, forresten?). En normalt stødig hund takler mye så lenge den har fått oppleve nok forskjellige miljøer og er trygg på seg og eieren sin. Ikke alle har heller behov for alt det du nevner, folk bor forskjellig. På 15 år tror jeg ingen av mine har møtt hverken klovner eller russetreff. Men jeg er rimelig sikker på at de hadde taklet det helt fint. Jeg vil forøvrig også påstå at hilsing i bånd og slipp i hundeparker ER sosialisering, bare ikke nødvendigvis god sosialisering...

Ja, hvis hunden ikke brukes eller trenes aktivt bør dere nok få hjelp og starte snarest. Malinois er ikke en familiehund som nøyer seg med tur og kos, de trenger mye aktivisering for å være fornøyde, og har sterke drifter som må kontrolleres så ikke hunden "tar ansvar" selv.

En 10 mnd gammel malinois er fortsatt en veldig ung og uformet hund. Hvis han allerede er usikker på fremmede så er det ikke usannsynlig at det kan forverres i denne unghundtiden han er i nå. Hvis dette er en brå endring bør du uansett ta en grundig sjekk hos dyrlegen at han ikke har vondt noe sted. Nok aktivitet, både fysisk og mentalt, er viktig. Har dere vært på valpekurs eller grunnkurs? Anbefaler deg uansett å få hjelp av en instruktør med kompetanse på adferd og gjerne litt erfaring med brukshunder, og jobbe med både stress og usikkerhet. Det er ikke hyggelig om det får utvikle seg i feil retning.

Det kan komme av veldig mye, og vanskelig å si uten mer info. Du har en ung hund med masse energi. Hvor mye tur og mental aktivisering får hunden i løpet av dagen til vanlig? Skjer det i noen spesiell sammenheng? En bestemt runde? Etter mer eller mindre aktivitet/tur enn vanlig? Væravhengig? Når det skjer er ofte det beste å avlede med øvelser han kan godt. Sitte på plass, snurre rundt seg selv, eller kaste noen godbiter på bakken for søk er eksempelvis avledninger. Det er også veldig fint om du greier å forutse når det skjer, så du kan gjøre dette før han tilter.

Kjenner du til helsestatus i linjene bakover for blandingen? Vet du hvordan foreldrene og deres søsken har testet på typiske rasesykdommer? Selv om denne blandingshunden er frisk og fin, og har friske foreldre, så kan de være bærere av arvelige sykdommer. Det er et stort poeng med raseavl at man kan sjekke helsestatus, ikke bare i ett ledd bakover, men utover til søsken, besteforeldre osv. Det hjelper ikke at foreldrehunden er frisk hvis alle søsknene har allergi eller alvorlig HD. Og når du selger blandingsvalper vet du heller ikke hva som skjer videre med dem, om de da får valper så forsvinner informasjonen om helsestatus for hvert ledd framover. Om du har en frisk og fin staff med godt gemytt synes jeg heller du skal bidra i avl på en rase som virkelig trenger gode hunder, enn å bidra til flere uforutsigbare blandinger.

Det å bare binde henne uten noe videre jobbing kan føre til mer frustrasjon enn ro, dog. Sitt litt sammen med henne til hun roer seg (regner med hun har seng/teppe å legge seg på der?), gi henne noe å tygge på, osv. "Anbefalt mengde søvn" for valper er oppskrytt. Ja, de sover mye, særlig noen, men at de er våkne og klare for bøll store deler av dagen er helt normalt. Hvis du er sikker på at hun får nok stimuli ville jeg prøvd å jobbe litt med rotrening etter aktivitet, og gjerne før hun begynner å være rastløs. Jeg har en 15-åring som fortsatt innimellom trenger hjelp til å "lande" etter aktivitet, han kan få utslag i stressadferd da.

Det er helt individuelt hvor mye aktivitet en hund trenger. Rase gir såklart en indikasjon, du får ekstremt få settere som nøyer seg med en halvtimes rusletur, men det kan variere mye også inad i raser. I tillegg har du en hund av en aktiv rase i den mest aktive alderen. Hvis han i tillegg sliter med frykt og usikkerhet så blir det ikke enklere. Siden du har prøvd med hjelp fra trener kan det jo være greit å prøve kjemisk kastrering, ellers er det vanskelig å si og hjelpe så veldig mye mer uten å se deg og hunden i aksjon. Det høres også ut som du kan investere i en munnkurv og enten en grime eller en sele med feste på brystet til hunden for å få mer kontroll. Det er mye enklere både for deg og hunden når det ikke er et alternativ at du mister kontrollen. Hvis du bor i Oslo-området kan du jo kontakte @LØJfor en privattime og noen gode råd, hun har erfaring med hunder med mye fakter, usikkerhet og stress.

Det er to forskjellige ting, og mange forskjeller. Det er ingen hjemløse hunder i Norge som sådan. Det å importere gatehunder fra andre land løser ingen problemer. Ja, dere redder den ene hunden, men det er en uendelig forsyning av gatehunder, og kostnadene med det kommer mye lengre ved å støtte organisasjoner som kastrerer og gir veterinærhjelp til hundene der de er. Det er ikke noe billigere enn å kjøpe en valp, når organisasjonene skal ha gebyrer, hundene skal ha helsehjelp og ulike vaksiner og behandlinger før de kan reise inn i Norge, og man må hente dem selv, pga. innførselsreglene. I tillegg har det vist seg at enkelte organisasjoner både jukser med papirarbeid og faktisk avler "gatehundvalper". Med tanke på korona er det nå selvfølgelig ekstra krevende, det er vanskelig nok å hente valp i f.eks. Sverige, som mange gjør. I tillegg er dette hunder som har levd på gaten, og du vet ikke hvilke erfaringer de har eller ikke. Det er vel noen her som har vært inne og postet for å få hjelp til hunder som er eller har vært redd for absolutt alt. Det finnes også gatehunder som har tilpasset seg bra et liv i norsk familiehjem, men det vet man aldri på forhånd. Dere risikerer at det er veldig mye mer arbeid enn med en valp. Og med allergi i tillegg bør dere ihvertfall ikke ta til dere en hund med "ukjent" pelstype! Et alternativ kan være omplassering i Norge, såklart. Det er alltid hunder som trenger et godt hjem. Da vet man gjerne litt mer om helsestatus og hundens gemytt og adferd, og hva den trenger og ikke trenger. Når det er sagt er det også en jobb med å finne hunder som ikke omplasseres nettopp på grunn av helse- eller adferdsproblemer. Selv om årsaken til omplassering ofte oppgis som uskyldige så er det lurt å ha prøvetid, og en grundig kontrakt. Det kan også lønne seg å få med en instruktør eller annen erfaren hundeperson til å bli med å hilse på hunden første gang å få et inntrykk av den. Og man bør absolutt hilse på hunden hjemme der den bor, og ikke møtes et annet sted, det har mye å si å få et inntrykk av omgivelsene til hundene og hvordan den oppfører seg både inne og ute der den bor. FOD og Tunge er to store omlasseringssentere i Norge, Solplassen har vel også noe omplassering. Da er det organisasjoner/bedrifter som omplasserer hunder og vil hjelpe dere å matche hvis de har en hund som kan passe dere. Du kan sitere mer enn ett innlegg ved å trykke på plusstegnet ved siden av "quote" i postene. Det burde ikke være noe stort problem å få låne/passe en hund i en uke når det kommer så langt, folk pleier å betale for det, ikke omvendt. Mental trening kan være mye. Noe av det enkleste er å fylle kong med frossen Vom, leverpostei eller annet fyll, og det finnes masse ulike typer spill ala det du nevner. Det er utrolig forskjellig hvor mye mental aktivisering ulike raser og individer trenger, og hva de synes er gøy og ikke. Vi har en som løser noen av disse spillene veldig lett, og en som ikke er interessert. Søk (lete etter gjemt leke på stua, godbiter i hagen e.l.) er veldig enkelt og de fleste hunder liker det. Ulike hundesporter der man smarbeider med hunden er også god aktivisering, enten det er agility, lydighet, bruks eller andre sporter. Dette er uansett veldig langt opp og frem, og ting det er lettere å finne ut av etterhvert når hunden er i hus. Noen hunder trenger en del mental aktivisering hver dag, andre trenger litt en gang i blant. Hvis du tenker at et par leker og spill skal holde hele hundens 15-årige liv vil du nok ha en rase som krever ganske lite, i hovedsak en selskapshund, eller kanskje en av de små myndene.

Det er vanskelig å si, de varierer vel en del i størrelse. Det enkleste er nok å spørre oppdretter. Jeg mistenker at beinlengden vil gjøre det ukomfortabelt for en huskyvalp i flybur, de kan vel være maks 30 cm.