simira

Husky må da være en super familiehund, så lenge den får gode turer, gjerne med sykkel eller jogging/trekk for å få brukt seg nok fysisk. Høres ut som dere har gjort greit med research også, så jeg tenker at hvis dere er forberedt på hundetypen så vil det gå helt fint.

Så utrolig trist! Men 15 år gammel er jo en anstendig alder, og ikke sikkert det hadde vært så mye å gjøre med hjertet som hadde hjulpet over tid. Prøv å tenke på at han hadde et godt og langt liv hos deg, og alle minnene dere hadde sammen. Nå slipper han å kjenne på hjertefeilen og får hvile der han er, det gjør ingenting bedre om du ikke tar vare på deg selv. Du kommer ikke til å glemme ham selv om du fortsetter å leve videre, eller til og med får en ny hund etterhvert. Det er en del telefontjenester der du kan ringe og snakke om alt mulig og være helt anonym, men ha noen som lytter og snakker med deg, hvis du greier det: https://psykiskhelse.no/hjelpetelefoner-og-nettsteder

Ja, jeg synes også shetland sheepdog/sheltie kan være et godt alternativ. Også en aktiv gjeterhund, som brukes en del i agility, men krever litt mindre mentalt likevel.

Ja, engelsk springer er nok en del mer stabil enn welsh. Mange fine der, men jeg orker ikke spanielpelsen og diltingen. Selv om det frister iblant, når jeg ser hvor enkle hunder de er. Med gemytt på rottweiler så tenker jeg mye svakhet, usikkerhet som slår ut i aggresjon mot folk og andre hunder. Med vokterinstinktet i bunnen så er det rett og slett ubehagelig. Det er så langt mellom de som er friske både i hodet og kroppen, dessverre, for en god rottweiler er utrolig flott!

Finsk lapphund, australsk gjeterhund av utstillingslinjer? Buhund, lundehund og islandsk fårehund er en ganske annerledes hundetype som er mye tyngre å trene hvis man vil ha en lett-trent hund. Fårehunden har også en del lyd (det har forøvrig finsk lapphund også) Men sånn utover familiehund og agilityhund, hvor mye tur vil den få hver dag? Hvilken størrelse er interessant, er det viktig hvor mye pelsstell det er, og hvor mye hunden bjeffer, for eksempel?

Rottweiler er en brukshund med mye HD, allergi og dårlig gemytt. Etter min mening, og selvfølgelig ikke nødvendigvis sant for alle individer, men ikke noe jeg ville gått for med dine kriterier. Det er jo springer spanielene da...?

I tillegg er det fint å passe på at han nettopp har fått litt aktivitet og er sliten når du går. Hvis han er våken og klar for action er det jo enda vanskeligere hvis du går noe sted. Dette går seg nok til, men ta dere god tid. Prøv også å venne hunden til å ligge litt unna, og ikke ligge inntil deg hele tiden.

Jeg tenker mer og mer at det er et spenn. Det er alltid noen som krever for mye av hundene sine, og noen som krever for lite. Og noen som mener noe om de som krever mer eller mindre enn det de selv gjør. De fleste er enige om at en hund bør få nok aktivitet, og så er noen uenige i hva som er nok, og hva som er symptomer på for mye og for lite (som igjen også vil variere med rase og individ). Sånn vil det nok alltid være, og det beste aktive hunde-entusiaster kan gjøre er å oppfordre folk til sunn fornuft og aktivt hundehold. Perfekt vil det aldri bli for noen, eller i noens øyne. Årlig sjekk hos dyrlegen i dag, begge gutta er, ikke uventet, friske og raske. Utenom bæsjespisinga til Odin, hvor vi er i prosess med å teste litt fôrendringer, og noen ufarlige kuler her og der, så er det stadig tempo i dem. I morra flyr jeg og Odin til Molde så han kan bli bortskjemt av "besteforeldrene" en stund. Jeg er spent på hvilke endringer de ser i ham som ikke har sett ham på 5 måneder. Og så trenger jeg vår, og sommer. Sol og varme... hengekøya mi! Jeg lengter!

Så fint! Hvor kjøpte du dem? Jeg finner bare utenlandske sider, og ingen informasjon om innholdet i dem.

Hva fôrer du på, og hvordan er avføringen normalt? De må gjerne ha en viss fasthet på avføringen for at analkjertlene skal tømmes når de gjør fra seg. Vi er inne ca. annenhver måned for tømming nå, men mine er godt voksne så jeg mistenker rett og slett slappere muskulatur for deres del. Hvis det blir et kronisk problem kan det være en vurdering å fjerne analkjertlene, men ihvertfall greit å lære seg det selv på en så ung hund, så man kan gjøre det iblant ved behov.

Hvis det har kommet plutselig kan det være alt fra en infeksjon, noe han har vært borti, spist, e.l. Ville hørt på veterinær og holde det rent og tørt noen dager, om det ikke bedrer seg og varer lengre er det på tide med en undersøkelse.

Ooh, ny valp!? Grattis! På tide å presentere her kanskje?

Ut fra det du beskriver så synes jeg det høres ut som hun har det ganske bra. Jeg ville kanskje unngått trapper så mye som mulig, og kortet ned turene så hun ikke blir helt utslitt av dem, men så lenge hun spiser og koser seg med dere så tenker jeg at hun har livskvalitet. Jeg har ikke vært der, enda, men et godt råd jeg har fått er å skrive logg. Har hun det bra, er livet hennes verdt å leve i dag, eller hadde det vært bedre å la henne få slippe? Skriv ned gode og dårlige dager, og når de dårlige blir flere enn de gode så blir det kanskje lettere å ta avgjørelsen når man har det nedskrevet?

Det er vel sjelden at tispene blir større enn hannene, selv om det skjer. Jeg tenker at hanner generelt er ofte litt "mer", litt mer krevende enn tispene, men det er mer utpreget i mange andre raser enn settere. @Frida og fuglehundenekan kanskje si noe om det hvis hun fortsatt sjekker innom her? @Artemishar vel litt erfaring med irsk setter og har kanskje litt innblikk også? @SiriEveline?

Mye kan jo skje enda, valper vokser i rykk og napp. Men er størrelsen viktig for deg, om hannhunden blir større enn tispa? Jeg har inntrykk av at setter ikke er veldig forskjellige på kjønn, tispene har løpetid og hannene er opptatt av tisper med løpetid. Du hadde vel hatt tispe tidligere og har erfaring med det? Settere er jo ganske mye i søk på overvær, så jeg tenker at en hannhund fort blir mer opptatt av og distrahert av gode lukter, men har ingen erfaring med det selv. Du kan jo spørre oppdretter om råd, og etterhvert hvilken av valpene som vil passe deg best, når de har formet litt mer personlighet?

Her sammenligner du en "dårlig"/krevende stor rase og et godt eksemplar av en liten hunderase? Det finnes mange store og fine hunder som er lite krevende og ikke har tendens til å utagere eller være spesielt krevende på andre måter. Å velge hunderase ut fra størrelse med tanke på hvor langt unna bilvei den kan skade seg - vel, da hadde de færreste fått seg hund uver 10 kg... Hva mener du med "stor hund i liten kropp"? Lydnivået? Visst er en bra chihuahua, dvergpuddel eller pomeranian bra hunder som kan være med på det meste, men de er fortsatt små hunder. På samme måte er det ingen grunn til å undervurdere store hunder fordi de ikke får plass i en veske når man brekker beinet på Besseggen. Hunder er hunder, og jeg tror man ofte henger seg litt for mye opp i størrelse.

Tja, vi har en stor hund og en liten hund, og det er ingen tvil om hvem som krever mest. Store hunder krever såklart mer styrke å kontrollere fysisk, de tar mer plass i bil, hundeseng og koster mer i mat og utgifter generelt. Men jeg tenker jo faktisk at en leonberger for eksemel kunne passet denne familien bra, med unntak av røytinga. Ikke alle store hunder er vokterhunder og drapsmaskiner.

Dyr er ikke i lasterommet sammen med annen bagasje, de er i et eget oppvarmet, opplyst, isolert rom. Og det er forskjell på å utsette en hund for noe "bare fordi den tåler det", og det å utsette den for noe som potensielt kan medføre litt ubehag (og her snakker jeg om en trygg hund, ikke en angstfylt hund som ligger og skjelver i timesvis) en kort stund, for å oppleve en drøm. Selv min lille pyse som faktisk er utrygg i enkelte sammenhenger, elsker å reise, enten det er buss, fly eller tog. Han får jo som oftest masse kos og oppmerksomhet eller at det skjer noe spennende i andre enden! Jeg skal love deg han hadde signalisert ubehag på flyplassen om han ikke likte det, han er ikke veldig vag på følelsene sine.

Det er mulig dette er holdningen til noen av de du kjenner, men det er meg bekjent ingen "allmen sannhet" i Norge. Tvert imot. Det HAR vært en tendens til å kastrere som løsning på "alle" problemer, med det resultat at hunder med problemadferd som bunner i usikkerhet har blitt verre. Eller at man bare får bivirkningene av kastrering (inkontinens, overvekt mm.) og ingen løsninger. Hunder har en helt annen rolle i folks liv enn en hest, geit eller ku. De er rundt oss døgnet rundt, og har et helt annet krav til adferd enn disse dyrene. På godt og vondt. Og ja, det kastreres hunder over en lav sko i mange andre land. Med (blant annet) det resultat at man har lite oversikt over hormonrelaterte problemer i raseavl, fordi de ikke synes på den store andelen av hunder som blir kastrert før kjønnsmodning. Og det å gjøre det medfører som oftest ikke noen store problemer, man får enklere og mer føyelige hunder. Men heldigvis har vi lover i Norge som forbyr kirurgi på hunder fordi det er enkelt og bekvemmelig. I andre land opereres hunder også så de ikke kan bjeffe. Hvor stopper det? Hvilke inngrep er greit å gjøre, hvilke fysiske, kirurgiske inngrep er greit å gjøre, for at det skal være enklere å ha hund for hvermansen som ellers ikke ville taklet en frisk, voksen ukastrert hannhund? En del andre land har også et vesentlig problem med løshunder/gatehunder. Da inkluderer jeg også land som USA og England, det er ikke bare i sydenland et det skjer, og kastrering er en av måtene å unngå uønsket merproduksjon av valper på. Dette er et problem som så godt som ikke eksisterer i Norge. Kastrering er en av flere mulige løsninger på problemer som bunner i hormonell ubalanse, DET kjenner jeg få, om noen, som er uenige i. Min personlige mening, også samstemt med mange, men ikke alle, i mine omgangskretser, er at det ikke gagner hverken avl eller art å kastrere av bekvemmelighetshensyn for eier.

Den delen av lasterommet i fly som har dyr er opplyst og oppvarmet, og spør du meg ikke noe verre enn et bagasjerom i en bil. Jeg har flydd en del med hund (skal ut og fly igjen med minstemann nå på torsdag faktisk), og synes det er helt uproblematisk på direktereise. Når det gjelder karantene og sånt ville jeg nok vært ganske opptatt av forholdene og hva hunden tåler/er vant til, men jeg mener å huske at det ikke er uvanlig at de da er oppstallet på karantenesentere hvor man selv får ta seg av hunden i det daglige. De får bare ikke utenfor der i karantenetiden.

Hvis det er uaktuelt for deg å ha en hund som bjeffer noe særlig så har du nok dessverre valgt feil rase. Det går an å jobbe med å forebygge bjeffing/gneldring fra valpestadiet, men du vil aldri bli kvitt det hos en rase som er avlet for å bjeffe. Spør du meg er det også urettferdig mot hunden å skaffe deg den for å trene bort de naturlige egenskapene de har. På samme måte som at du ikke bør kjøpe en hund med masse pels om du ikke orker røyting eller børsting, du bør ikke kjøpe st.bernhardshund om du ikke orker sikling, osv. Når valpen er i hus kan du jobbe med å ta den bort fra vindu hver gang den bjeffer , f.eks., eller jobbe inn en god "legg deg på plassen din"-kommando. Men dette tar tid (vi snakker konsekvent jobbing til hunden er voksen), og du vil som sagt uansett aldri få en hund som ikke bjeffer. Så hvis det virkelig er uaktuelt med en hund som bjeffer så håper jeg at du er fornuftig og avbestiller denne valpen, og finner en rase som passer deg bedre.

Det er flere varianter av dachs, de langhårede er nok de som er mest tilpasset som selskapshund, men det er en del svak mentalitet på dem (dårlig gemytt, usikkerhet). Vær nøye på oppdretter i såfall. Jeg vet ikke mye om mosjonsbehovet deres, men dachs er jo i utgangspunktet en jakthund med ganske mye pågangsmot. Den ene glatthårede vi har i familien går i timesvis på jakt. Og de bjeffer en del. Italiensk mynde er nok en fin og enkel hund som ikke krever så mye, samme med whippet. Greyhound er større og også nok litt mer krevende ift. aktivitet. Lagotto ville jeg ligget langt unna med tanke på gemytt. Eurasier har også en del dårlig gemytt. Jeg kjenner ikke keeshonden så godt, men de er jo beslektet. Ta en titt på finsk eller svensk lapphund heller? Om dachs er et alternativ så kanskje ta en titt på japansk spisshund eller mittelspitz? De har en del lyd, men ikke noe mer enn dachs. Hvis dere ser på blandingsraser ville jeg like gjerne sett på de renrasede variantene. En cockapoo er hverken mindre krevende eller har mindre pelsstell enn en cocker spaniel eller dverg/mellompuddel. I likhet med retrieverene, dansk/svensk gårdshund og welsh corgi er det aktive hunder som krever både mental og fysisk aktivitet. Særlig retrieverene kan nok være ganske krevende i unghundtiden (vær forøvrig forberedt på at i forhold til det dere møter på og får av rasebeskrivelser så er de fleste hunder en del mer krevende de første to årene). Av rasene du nevner tenker jeg kanskje at whippet kan være et godt valg, så lenge den får løpt fra seg nok. Men om dere bor 5 min unna en luftegård med bil høres det jo ut som en fin turavstand til daglig, spør du meg. Spørsmålet er hvor trygt det er der, i forhold til hvor mange hunder som er der til daglig og hvor greie de er. Ellers nevnte jeg vel bichon havanaise i det andre innlegget.

Har ikke erfaring selv, men kjenner til folk som har reist en del med hund. For hunden sin del så tenker jeg jo at Canada er nærmere og enklest å komme til, NZ eller Australia må du uansett ha mer enn ett fly (NZ må da ha like strenge regler forøvrig, de har jo en ganske isolert natur?). Canada kan du fly direkte, om ikke til Montreal så til New York og så kjøre opp. Jeg tenker at en normalt stødig hund takler greit en lang flyreise i lasterom, men personlig ville jeg nok ikke taklet å stole på flybytte utenlands med mindre jeg ikke hadde noe valg.

Hvis noen ber om råd og dere kan gi fornuftige svar uten at det drukner så er jo det fint. Men å prøve å overbevise frelste folk med erfaring tenker jeg er tapt. Så lenge man kan få de uformede inn på fornuftige tanker... Bra at dere gidder!

Ja, milde hadde vært noe... jeg har noen tomat- og agurkplanter i kjelleren som snart klatrer ut av vinduet. For kaldt i drivhuset enda.