simira

Så er det heller ikke så mange som skal eller bør leve av oppdrett. Hvis man driver forsvarlig, og i tillegg skal regne timelønn på ekstraarbeidet, så er det ikke lønnsomt. Heldigvis.

Urk, så irriterende! Vi skal etter planen ut og prøve kjøre ny bil i dag. Bilen vår begynner også å få en del småtteri, og selv om vi ikke har hatt noe tauing enda så er det et tidsspørsmål. Og så er vi ikke helt sikre på valget mellom fossil eller elbil. Jeg hadde jo tenkt at neste bil skal være el, men med de behovene vi har (to hunder, henger, 50 mil vinterstid) så finner vi såvidt biler som oppfyller kravene. Og MÅ lade på vei hjem til foreldrene mine i Molde. Og så er det mangel, leveringstid og mye styr med dem, så det frister å vurdere fossil en gang til.

Hvis dere har en skriftlig avtale som hun har brudd så kan du anmelde det, ja. Du kan også sende en klage til forliksrådet (https://www.politiet.no/tjenester/namsmann-og-forliksrad/forliksradet/forliksklage/). Det er ofte lettere å få hjelp der, politiet henlegger ofte slike saker pga. kapasitet. Jeg tenker jo at utgifter ved avl og risikoen for problemer må oppdretter ta. Neste gang bør du kanskje ta deler av beløpet på forhånd. Ellers tror jeg heller ikke det er vanlig at utgifter er fratrukket fra valpeprisen, hanhundeier får i de tilfellene prisen av en valp uten modifikasjoner. Du kan jo også kontakte avlsrådet i raseklubben for å få råd om hvordan du kan gå fram.

En god sele skal sitte ganske tett på kroppen til hunden. Det er bedre om du får hjelp i en dyrebutikk til å se at den sitter riktig hvis den klør og han ikke har vent seg til den. Middelet skal ikke brukes til små valper, på en 5 mnd gammel hund tipper jeg det er uproblematisk. Ingen spesielt alvorlige og vanlige bivirkninger heller, så om du bor i et område med en del flått så ville jeg ikke vært redd for å bruke det. Det har vært flere tråder om flåttmidler her tidligere, så du kan søke på forumet for å få råd om ulike midler.

Hadde du moren også? Valper flest er jo ganske uavhengige fra 8 uker, så jeg tror ikke at det å miste moren ved 10 måneder, eller 10 uker om dette er feil, har noen traumatisk innvirkning på henne med mindre hun er spesielt følsom og avhengig av moren. Nærkontakt under kontrollert trening er noe veldig annerledes enn å hilse på fremmede. På trening har hun en oppgave, og kontakten er kort og forutsigbar. Ut fra sist løpetid så er det jo også på høy tid igjen, så om hun ikke alt har fått løpetid kan det kanskje være en stille (usynlig) løpetid, eller opptakten til en? Eller har hun hatt løpetid mellom den første og nå? (som i såfall er oftere enn normalt og dermed likevel kan være en ny på gang) Men hvis dette har vart i 4 mnd så er det nok ikke løpetidsrelatert. MEN, det er vel omkring da hun både ble angrepet og du hadde problemer med utstillingstreningen? Jeg tipper dette er noe som har oppstått rundt da og fått utvikle seg litt i feil retning. Jeg ville som sagt droppet hilsing en periode og se om det går seg til.

Hvor lenge har dette vart? Når hadde hun løpetid sist? Har det skjedd noe spesielt i det siste? Hilser dere vanligvis/ofte på fremmede på tur? Denne hunden har vel hatt minst en uheldig episode i sommer, og er litt forsiktig/utrygg av seg? Det kan være unghundperiode, det kan være en negativ opplevelse du enten har fått med deg eller ikke, eller det kan være løpetid. Hvis hun har blitt utsatt for mye "press" for å hilse i ulike situasjoner så kan det slå over i usikkerhet. Oppførselen som "overlykkelig" kan også være en slags overkompensasjon for stress og utrygghet, men det er veldig vanskelig å si uten å se og kjenne hunden. Siden du trener aktivt kan du kanskje spørre en instruktør eller noen du trener med som har erfaring, om å vurdere det? Du skriver at hun er veldig selvstendig og veldig avhengig av deg i samme setning, jeg er ikke helt sikker på hvordan det henger sammen. Jeg ville nok initielt bare latt henne slippe å hilse på folk, og ta ansvar for at hun skal slippe å ta det valget selv også, ihvertfall i en periode.

Tja, det er vel ikke alle som tenker så langt ihvertfall. Eller vet. Eller har lagringsplassen. Jeg kommer nok til å kvitte meg med det aller meste av størrelsesbasert utstyr når disse to er borte, særlig siden jeg antagelig skal ha en mellomstørrelse hund. Men tar nok vare på et par av de små selene og justerbare halsbåndene til valpebruk.

Tipper det er Bravecto du fikk. Det gjør at flåtten fortsatt kan feste seg, men dør og faller av, om jeg ikke husker helt feil. Det er greit å være obs på allergiske reaksjoner, men du ville ikke fått det fra dyrlegen om det var spesielt farlig, og ihvertfall ikke uten advarsler. Så jeg ville fortsatt å gi det, og heller være oppmerksom på hunden i noen dager etter han har fått det.

Det er ikke noe vits i å kjefte for at han får tak i det. Han skjønner ikke at det er noe galt i det. Da er det bedre å avlede ham når han er på vei til å spise. Når han har fått tak i det er skaden allerede gjort. Og selv om han får mye og sunn mat så kan det godt være at det enten er noe som mangler, eller noe magen reagerer på- Særlig om han får veldig mye forskjellige. Prøv for eksempel å holde deg til én type fôr og godbiter i noen uker, uten noe ekstra? På gangveien har du jo en god mulighet til å trene på å gå pent i slakt bånd ved siden av deg, så du har bedre kontroll. Jobb også masse med kontakt så det blir lettere å avbryte.

Kjedelig problem! Når det er mørkt ville jeg rett og slett prøvd å unngå å la ham gå og snuse der du ikke ser. Det kan være et valpeproblem, men det kan uansett utvikle seg til en uvane om du ikke tar tak i det. 1. Sjekk om alt er i orden fysisk, har han noe ubehag, noe magen reagerer på, osv? Bæsjespising KAN være symptom på mangel av enkelte næringsstoffer. 2. Sjekk at han får riktig mengde riktig mat. Det kan hjelpe å bytte fôr. Kanskje også til rått hvis du fôrer på tørt, og omvendt. 3. Sørg for at han ikke får erfaring med uvanen, altså prøv å unngå det så langt som mulig. Det regner jeg egentlig med at du gjør, og det er jo vanskeligere nå som det er mørkere om kveldene, men prøv å gå mer der det enten er godt opplyst eller du vet at det sjelden er noe. 4. Lær inn omvendtlokking og "ikke røre". Omvendtlokking kan du søke på og finne innlæringsmetoder for om du ikke kan det. Lær at han får noe bedre fra deg hvis han ikke rører når du gir beskjed. I beste fall kommer han til deg for å få godbiter når han ser bæsj, heller enn å spise den. Da må du helst ha mer og bedre godis enn han synes bæsjen er. 5. Det finnes noen kjerringråd, og piller. Vi har prøvd det her i huset, uten hell, men det er jo verdt forsøket. Om du er i Oslo kan du få resten av våre Stool Repel-piller. Lykke til!

Ja, man bør tenke seg litt om, men det er forskjellige måter å gi gaver på. Som sagt selger flere organisasjoner ting som er laget av eller for målgruppen, da kjøper du som i en vanlig butikk, men pengene går til veldedighet. Det vi gjør er at vi sier "i år gir vi penger til organisasjonen X i stedet for julegaver" (dette har vi gjort i mange år), så vi da ikke gir i noens navn spesifikt. Vi ønsker oss også veldedighetsgaver, og selv om vi kanskje ikke er maks enige eller ville prioritert den organisasjonen, så blir det gjerne spredt litt. Noen har faste organisasjoner de gir litt mer til, andre litt forskjellig. Da får vi gjerne et kort med "vi har gitt penger til organisasjon æøå". Funker ikke for alle såklart, men alle rundt oss er helt fornøyde med den løsningen heller enn å "bytte" ting med hverandre når alle har alt de trenger og råd til det de ønsker seg selv (som gjerne er for dyrt for en julegave uansett). Det minner meg forsåvidt på at et er på tide å tenke ut årets organisasjon. Men ja, hjemmelaget og/eller ting man kan gjøre sammen er også fint! Kanskje særlig med folk man prøver å prioritere å se litt mer.

Det er grunnen til at vi slutta med julegaver for lenge siden. Er veldedighetsgaver et alternativ? Veldig mange organisasjoner tilbyr det etterhvert, noen gir du bare direkte til, andre kan du kjøpe julegaver fra: https://gavehjelp.org/gaver-med-mening/ Forbruksvarer, en kurv med spiselige saker, kroppsprodukter og sånt? Gavekort på kino, bilvask, hundepass, massasje eller ting de kan tenkes å bruke?

Ta gjerne en tur på en utstilling hvis dere får anledning, og titt på ulike hunderaser. Kanskje dukker det opp noe dere ikke har tenkt på som dere har sansen for. Da kan dere også snakke litt med eiere og oppdrettere, og kanskje få hilse på noen eksemplarer av de ulike rasene.

Så bra at dere ber om råd til rasevalg! Det er såklart mange ulike meninger og innspill, men det vil ihvertfall gi en pekepinn. Først og fremst kan jeg advare om at valp og unghund er mye jobb, og det tar tid før hunden vil fungere som en "vanlig familiehund" uten ekstra trening og oppfølging. Valper er også barn som må lære seg rutiner og hva som er lov og ikke. Jeg synes papillon høres ut som et fint valg. Det er en aktiv og morsom hund som gjerne er med på det meste, men ikke krever voldsomt mye. Generelt mener jeg at alle hunder uansett størrelse og rase bør få minimum en times aktivisering hver dag (i tillegg til korte tisseturer), en papillon vil nok også sette pris på litt aktivisering i form av søk, triksetrening og sånt, men trenger ikke å brukes aktivt i hundesport eller bruk/jakt for å trives. Bichon-rasene er også gode valg. Om de klippes kort tror jeg ikke de krever så veldig mye mer enn papillon, de må børstes jevnlig. Det er mange fine alternativer for dere. Det som er viktig er å sette seg godt inn i rasen, hva som er typiske utfordringer og arvelige sykdommer, og hva som regnes som god avl. Bruk raseklubbene, og snakk med oppdrettere. Særlig på små hunder er det mye dårlig avl for å tjene penger, og ikke minst smuglerhunder, så det kan være lurt å sjekke at foreldrehundene er registrerte i NKK, og gjerne at oppdretter er medlem av raseklubben. Det er ikke alltid raseklubben er like bra, så det er ikke nødvendigvis et problem om de ikke er det, men det hjelper ofte å ha en tilknytning. Prøv gjerne å få møte begge foreldrehundene, men i det minste moren, og om mulig søsken eller tidligere kull fra samme foreldre. Eller ihvertfall spør hvordan de har vært. Du er ikke garantert å få informasjon om alt som er problematisk, men du får kanskje et inntrykk. Det er vanlig å besøke oppdretter, og da kan dere se om tispa virker trygg og rolig i eget hjem, og slik dere kunne tenke dere. Hun har naturlig nok en del innvirkning på hvordan valpene blir. Andre raser kan være yorkshire terrier, chihuahua, pomeranian, japansk spisshund, kleinspitz, toy terrier. De fleste av disse bjeffer mer enn papillon, spisshundene krever børsting av pels. Lykke til!

For det første tenker jeg nok at det vil gå seg til når dere flytter og hun slår seg til ro i leiligheten. En hund kan ikke holde seg for alltid. Jeg tenker også at jeg ikke ville gått så mye, men heller vært mer i ro. Gå så kort som mulig, men til et skjermet sted i nærheten av leiligheten der du kan sette deg ned å slappe av. Gi henne et godbitsøk på bakken, så hun får kjente lukter å forholde seg til der. Eventuelt gå en fast, kort runde noen ganger om dagen (maks 10 minutter/1 kvartal e.l.), da vil luktene der etterhvert blir godt kjent.

@MP1999 Bruk avsnitt, så blir lange innlegg lettere å lese. Har dere vært i kontakt med raseklubben? Er det anmeldt? (selv om jeg lurer på om det kan være vanskelig, siden oppdretter formelt eier hunden) Dette er vanskelige situasjoner, selv om jeg også har hørt andre siden, med oppdrettere som sliter med fôrverter som ikke overholder avtaler, men oppdretter er selv for moralsk/etisk til å ta hunden tilbake. Dette framhever jo bare hvor utrolig viktig det er å vite hvem man har med å gjøre, og gjøre grundig arbeid på kontrakt og undersøkelser før man går inn i en slik avtale. Håper det ordner seg med disse to sakene, hold oss gjerne oppdatert!

Jeg antar dette er en beskrivelse av hundeholdet, og ikke noe som bunner i råd Maren gir. Jeg har ikke hørt denne episoden, men tidligere har hun vært så tydelig hun kan uten å være uhøflig på å gi beskjed om hundehold som er uakseptabelt. Når det er sagt så er det litt begrenset for hva hun kan si og gjøre i studio, men jeg har hittil stort sett hørt henne prøve å forbedre situasjonen for hund og eier. At hundeholdet der høres litt hodeløst ut er jo en annen sak, håper de hører på podcasten selv og tar til seg et tips eller to!

Mye av dette er dekket i de lenkene jeg har oppgitt over.

En del oppdrettere gjør det. Men som blant hundefolk er det stor variasjon hva oppdrettere mener er viktig og ikke.

Hvorfor mener du at det er mangelen på kastrering som er problemet? Og ikke avlen? Og/eller folks terskel for hva de definerer som adferdsproblemer kontra naturlig adferd? Her er litt lesestoff: Aggression toward Familiar People, Strangers, and Conspecifics in Gonadectomized and Intact Dogs: https://www.frontiersin.org/articles/10.3389/fvets.2018.00018/full En av Norges fremste adferdseksperter med en lang relevant kildeliste: https://gryloberg.squarespace.com/manimal/hormonell-pavirkning-av-atferd-kastrering-av-hund Risiko ved inngrepet: https://forskning.no/partner-norges-veterinaerhogskole-dyreverden/kastrert-og-stresset/699282

Du bekrefter jo bare mye av det jeg skriver. Hvis hundene må opereres eller medisineres for å kunne ha er ok liv, så er det noe galt med avlen. Et kirurgisk inngrep er alltid en risiko. Jo mer vi tukler med naturen, jo verre blir det. Det er også andre risikoer ved kastrering, og som det nevnes i startinnlegget er det dokumentert stadig flere. Det er ingen grunn til å ta den minste risiko på dyrenes vegne når det ikke er nødvendig. Hvis du ikke liker at en hund er en hund, med instinktene det innebærer, så kan du se deg om etter noe annet. Hvis instinktene igjen er et så stort problem at det er uholdbart - da er vi igjen tilbake på avl, som selvfølgelig må taes tak i fra et annet perspektiv. Angående "hannhundene deres skal aldri i avl", så kanskje ikke, men hva med linjene deres? Ved å i praksis skjule hormonrelaterte adferdsproblemer med kastrering går det mange hunder i avl som aldri burde det, fordi det ikke er noen som er interessert i om de tre siste kullene deres har blitt kastrerte pga. hormoner. Så får de et kull til da. Og kanskje den ene eller de to valpene som fungerte helt greit uten kastrering fører linjene videre, og fordi alle de hyperhormonelle søsknene er kastrerte og fremstår som helt fine og fungerende hunder. Jeg sier ikke at man ikke skal kastrere problematiske hunder for å synliggjøre problemet, men tankegangen kan fort medføre videreføring av "fantastiske linjer så lenge alle hundene kastreres". Er hundens beste et kirurgisk inngrep for å unngå naturlige instinkter og funksjoner, som løpetid og interesse for paring? Eller er det fordi det er komfortabelt for eier å slippe å forholde seg til det? Det er såklart alltid en vurderingssak, og det er veldig stor forskjell på hvor mye hunder er påvirket av hormoner. Jeg er helt for at man kan kastrere en hund som er deprimert i en måned før og etter løpetid, og har løpetid tre ganger i året. Det er slitsomt både for hund og eier. Jeg tenker også at et menneske i den situasjonen (kraftige og/eller langvarige humørsvinginger og unormalt hyppige sykluser). Men å kastrere en frisk, normalt fungerende hund synes jeg ikke er det beste for hunden.

Det er enormt stor forskjell i hvordan ulike husdyr/kjæledyr holdes. Vi kan diskutere hva som er bra kattehold et annet sted, men katter har et stort behov for å være ute, og uten kastrering/sterilisering så hadde vi måttet ha kvote på hvor mange katter det er lov å ha i hver kommune... Det er veldig forskjellige holdninger rundt dette, og særlig blant fagfolk som har praktisert i land der det er helt vanlig å kastrere hunder før de blir kjønnsmodne. Jeg tenker det er viktig å se på årsaken til at dette er vanlig. Norge har i praksis ikke noe problem med hjemløse hunder som igjen kan føre til mye uønskede paringer, så vi er veldig heldige der. Når det er sagt så har uvettig avl på både rase- og blandingshunder ført til at hormoner og adferd blir et større problem som enklere løses med kastrering enn å se på kilden til problemet. Og uheldigvis er det jo eierene og ikke oppdretterene som sitter med konsekvensen av den dårlige avlen. Og så bør man ikke anta at alle har kastrert hundene sine av bekvemmelighetsgrunner. Jeg har selv kastrert begge. For den ene var det siste sjanse før avliving pga. adferd, og den andre pga. prostataproblemer. Det var aldri første valg for meg, og det er det heller ikke for de fleste jeg kjenner som har kastrert. Men så har vi jo også mange eiere som enten kommer fra eller har bodd i andre land hvor det er helt vanlig, og som ikke vurderer at det er problematisk overhodet. Og har de en veterinær som er villig til å gjøre det, så blir det slik. Som med så mye annet tenker jeg dette er et sammensatt problem som handler om avl, rasekunnskap, og holdningsarbeid både hos fagfolk og hundeeiere. Min mening er at om kastrering er nødvendig for at hunder skal fungere så er det noe alvorlig feil med avlen.

Nei, det er ikke snakk om å stenge tråden av noen grunn. Det er en oppfordring til å tenke gjennom om du gjentar argumenter og erfaringer du allerede har presentert minst en gang før i tråden, og hvordan du formulerer deg. Ikke som du personlig, men som alle deltakere i tråden. Det er mye gjentagelse av egne meninger og erfaringer. Ingenting blir mer eller mindre sant av å sies flere ganger, og tråder går tidvis mer i loop enn den engasjerer. Det er tidvis sterke utsagn, og folk som føler seg direkte truffet og kritisert som person. Unngå det. Personlige anekdoter er helt greit å trekke inn som erfaringer, men beviser ingenting i noen retning, og gjør ikke nødvendigvis noe til mer eller mindre riktig. Ha respekt for andres erfaringer og meninger. Fortsett gjerne diskusjonen hvis du har noe nytt å komme med.

Jeg tror de fleste har fått gjentatt seg selv noen ganger nå, så jeg foreslår at vi roer ned tråden med mindre noen har noe spesielt nytt å komme med som ikke er personlige anektdoter. -Moderator

Ikke første gangen. Ikke femte heller, hvis de ikke gjør noe skade eller plager noen. Men de har backloggen den dagen de faktisk biter noen og blir begjæret avlivet eller fratatt eierene.