simira

All trening må vedlikeholdes, uansett metode. Det betyr såklart ikke at man alltid trenger å ha lommene fulle av godbiter, men greit å ha det iblant. Variabel belønning er veldig sterkt. Jeg har som oftest godbiter med. Noen dager får de godbiter for "ingenting" bare fordi jeg skjemmer dem bort, noen dager får de nesten ingen. Av og til ser jeg at det trengs å belønnes litt. Gubben klaget en gang i fjor over at Kovu hadde blitt vrang i passeringene igjen. Da oppdaget vi at vi ikke hadde belønnet pene passeringer på evigheter... Og ja, gamlisene mine får godbit for å hoppe opp på steiner, for det er noe av den fysiske vedlikeholdstreningen vi gjør.

Sen kastrering hjelper ofte ikke på den type adferd. Begge mine (kastrert av andre årsaker) er fortsatt interesserte i løpetisper og markerer en del, om enn noe mindre enn før. Kastrering for å regulere det som er innenfor normal adferd er heller ikke lov, hverken på finsk lapphund eller andre raser.

Tja, det er nok mange som ikke går tur med hunden løs i skogen, hverken før utstilling eller ellers.

"Skal bades"? Holder det å bade et par dager før? Jeg ville ihvertfall utsatt det lengst mulig. Og så kommer det jo helt an på hvor greit det er å børste ut eventuell skitt etter det. Evt. ha på et tynt dekken for beskyttelse av pelsen.

Er dette noe som skjer på tur i passeringer, eller i en hundepark hovedsaklig? Knurring er en naturlig språk mellom hunder, men betyr også at situasjonen ikke er ok. Dette er ikke dominans, men rett og slett et sterkt signal om at hunden din ber den andre gå unna. Han sier nok fra, men jeg mener det er opp til deg som eier at han ikke får oppleve slike situasjoner. Hvis han opplever selv at han må ta ansvar så risikerer du at det glir over i aggressiv adferd etterhvert. Bjeffing er også et såkalt avstandssøkende signal, selv om det ofte kan se ut som hundene vil bort til hverandre. Jeg ville heller gått litt unna, og latt hundene blitt mer vant til hverandre på avstand. Hilsing i bånd ville jeg generelt sett unngått, da det lettere blir konflikt. Jeg håper ikke du lar hunden din legge seg ned for å sprette opp og hilse på andre hunder i bånd, ihvertfall ikke uten at den andre hundeeieren har sagt at det er ok. Hundeparker er generelt sett litt skumle, særlig for valper og unghunder. Jeg ville vært veldig nøye på å kun være der sammen med få, trygge hunder med godt språk, og ikke være der hvis det er noen hunder som bråker eller ikke går overens med hunden din. Hvis du ikke kan noe særlig om hundespråk anbefaler jeg å låne bøkene På talefot med hunden og Bjeffing - språket som høres, på biblioteket.

Vi brukte billige kompostgrinder for å skille hundene eller skjerme steder der valpetenner kunne gjøre skade (eller bli skadet). Det var igrunn det. Jeg husker ikke lengre når vi startet, men jeg tipper sistemann må ha vært rundt 14 uker, vi fikk ham ved 10 uker, og var hjemme en stund før vi startet treningen. Eller, det var da vi begynte å dra på jobb (jeg jobbet deltid og korte dager). Fra ganske tidlig av gikk vi rundt i andre rom i huset, korte turer utenfor og sånt.

Jeg tror ikke kjønn har så mye å si for boforholdene. Særlig med en rase som i utgangspunktet er kjent for å bjeffe. Ja, en hannhund kan bli urolig og masete ved løpetid, men det kan tisper også. Finsk lapphund er vel kanskje også en av de rasene med mindre forskjell mellom kjønnene, etter min erfaring. Men du kan jo spørre oppdretter om hva de tenker?

Hvis du vet hvilket kull du vil ha valp fra så er det vel like greit å vente på det? Sannsynligheten for at det blir valper og mange nok/riktig fordeling til at du får er det umulig å si noe om. Det er sikkert mulig å beregne en slags sannsynlighet basert på rase, tidligere kull hos foreldre hundene og slikt, men derfra til at du faktisk får en valp fra det kullet er det jo også et stykke. Samtidig er det vel bedre å satse på det, og heller se videre om det ikke blir noe av.

Det som er ulovlig er såkalt automatisk halsbånd, altså at det er en måler som trigges automatisk av skarpe lyder, som bjeffing. Det er lovlig hvis du har en fjernkontroll der du styrer nøyaktig når det utløses, men jeg vil på det sterkeste fraråde det. I verste fall kan det gjøre problemet verre. Jeg ville heller jobbet med å få hunden tryggere rundt andre hunder, ikke mer utrygg.

Nei, bjeffehalsbånd er ikke lurt. Og i noen tilfeller ulovlig. Bjeffehalsbånd baserer seg på at hunden skal oppleve bjeffing som ubehagelig, og slutte å bjeffe fordi det er mer ubehagelig enn grunnen til at de bjeffer. All trening må vedlikeholdes og forsterkes med jevne mellomrom, enten det er med belønning eller ubehag. Krevende øvelser eller situasjoner vil kreve sterkere belønning - eller straff. Hos noen hunder vil det bare utløse mer bjeffing, fordi det er deres instinktive reaksjon på ubehag. Det er avhengig av at du med kontrollen treffer akkurat på riktig tidspunkt for å aktivere halsbåndet, og at hunden forbinder ubehaget faktisk med bjeffingen, og ikke noe annet som skjedde akkurat da. Gikk naboen forbi? Du risikerer en hund som forbinder naboen (enten den ene personen, lignende personer, eller alle ukjente) med ubehaget og vil reagere på det resten av livet. Stod hunden på gress de to første gangene du brukte halsbåndet? Vips har du en hund som er redd for gress. Dette er bare eksempler på ting som kan gå galt ved feil timing og bruk av slike halsbånd. Halsbånd som trigger automatisk er ulovlig å bruke. Disse skiller heller ikke alltid på lyder, og kan trigges av bildøra som slår igjen, at du mister en gaffel i gulvet, eller andre ting. Sitronsprut eller vann er ikke noe mer "vennlig" enn vibrasjon eller høyfrekvent lyd. Det baserer seg likefremt på ubehag hos hunden, og ubehaget må være sterkt nok for at det skal virke. Hva består bjeffingen i, og hva har du gjort for å trene det bort til nå? En del raser bjeffer natulig mye. Det går an å redusere det en del ved konsekvent trening, men ikke forvent å få det helt bort. Det er noe som følger med disse rasene. Du kan jobbe med å få kontroll på bjeffingen med å la det være lov å bjeffe i noen situasjoner for å "si fra", og så avbryte/avlede adferden. Hva trigges bjeffingen av? Prøv å begrense triggerene. Dette er såklart veldig avhengig av hva som er problemet. Men ikke la hunden stå ute alene, eller i et vindu med utsyn, og bjeffe på forbipasserende, for eksempel. Sørg for å ha kontroll over omgivelsene og situasjonen slik at du kan ta hunden inn/bort så fort den bjeffer. Er det et underliggende problem? Understimulerte og/eller stressede hunder vil bjeffe mer. Pass på at hunden får passe mengder aktivisering, og særlig bruke hodet sitt litt i løpet av dagen. Det vil ikke nødvendigvis hjelpe på iboende varsling hos en typisk bjefferase for eksempel, men det vil ihvertfall hjelpe mot kjedebjeffing.

Rottefanger her i hus. Gubben er litt usikker på om den døde rotten i hagen her om dagen var drept av Odin eller noe annet. Mus har han ihvertfall tatt. Jeg ville ikke latt ham møte naboens hamster uten videre heller.

Jeg vil si at det i praksis er det samme som om foreldrene hadde HD. Så kommer det an på grad da. Hvordan er deres foreldre igjen?

Jeg tenkte samojed, men de er ikke så veldig på lydighetsfronten. Hvis det er viktig å trene lydighet og/eller kunne ha hunden løs så ville jeg vært litt tvilende, men om det ikke er viktig kan det passe bra.

Eurasier ville jeg umiddelbart utelukket. De er lite førbare, og kan være krevende å få lydige/ha løse, kan være usosial med andre hunder, og er litt sære, rett og slett. En aussie, enten fra utstilling eller brukslinjer, kunne antagelig passe dere fint. Jeg opplever at bruksaussien har mer funksjonell pels (lik border collie), og selv om de krever en del mer aktivisering så tror jeg dere er aktive nok til at det går fint. Men snakk med rasemiljø og oppdrettere om det. Finsk lapphund er en mindre krevende hund på mange måter, har mer pels og mer lyd. De er nok ikke veldig aktive på de varmeste sommerdagene, men er til gjengjeld med på det meste vinterstid uten å fryse. Dette er i utgangspunktet reingjetere som har en del utholdenhet, men er også litt mer selvstendige en aussien. Toller er en fin retriever, men krever litt mer mentalt enn de andre retrieverene, og er litt mindre sosial. Det er noen av dem som har litt mindre stødig gemytt, så vær nøye på undersøkelser rundt foreldrehunder og linjer der. Men de kan ogå passe. Alle de tre siste kan nok passe, med litt tilpasninger til hundeholdet etter individ. Det eneste jeg er litt usikker på er randonnee, men jeg er ikke sikker på om noen raser egentlig passer bra til det. Det for en hund å holde følge ned fjellsider på den måten (om jeg ikke tar feil?) er krevende, og de må ikke komme i veien. Langrenn, løpeturer og resten bør gå fint. Magefølelsen min sier litt at aussie kanskje er den som passer best av disse, men det er jo litt opp til dere hva dere ønsker dere og vil trives med. Jeg anbefaler alle som vurderer hund å ta en tur på en utstilling eller stevne og hilse på ulike hunder av de aktuelle rasene, og snakke med oppdrettere og eiere.

Litt gammel tråd, men her: og her:

Høres ut som du er på rett spor. Dette gjorde vi fra han var ett til to-tre års alder. Han hadde et tilbakefall i fireårsalderen da vi flyttet tilbake fra England og hadde en del endringer i livet, men nå er han 15, og har stort sett fungert greit på tur. Han kan si fra litt, men det er litt en kombinasjon av uvane og latskap fra min side, det er unntaksvis at han utagerer på noen nå, og delvis litt fordi de er to som øser opp hverandre.

Det vil alltid være noen uheldige møter, men så lenge det store flertallet går bra, så vil det hjelpe over tid. Jeg merket stor forskjell på hunden min når han innså at han var trygg med meg og ikke trengte å tenke på å forholde seg til andre hunder. Jeg har også lært meg å gjøre det som må til for å få en passering vellykket. Nå er det sjelden et problem, men om jeg må gå 5 meter inn i noens innkjørsel og stå der of fôre hundene med godbiter mens den andre går forbi, så gjør jeg det. Så får andre tenke hva de vil.

Dette høres slitsomt ut. Og det kan være ressursforsvar, men det er heller ikke unaturlig at fryktaggresjon er verst i bånd, og at hunder ihvertfall tilsynelatende fungerer bedre løs. Noen gjør det. Men hva slags hundepark er dere i, og hvordan fungerer han faktisk der? Er han stadig på vakt for hvem som kommer bort til ham, jager han andre, føler han seg jaget? Er dere sikre på at han er mindre utrygg der? Hvis han faktisk er utrygg på andre hunder så kan det være en idé å la ham slippe å forholde seg til andre hunder i det hele tatt i en lang periode. Vi gjorde det, og over en periode på omtrent et par år hadde ikke min eldste hund nærkontakt med andre enn hundene i familien. Det hjalp veldig for ham å lære at han ikke trengte å ta "ansvar" for hundemøter. Nå høres det jo ut som dere har fått mye hjelp i passeringstreningen, men hjelper det overhodet ikke å gå unna og sitte og fôre ham med ekstra gode godbiter når dere møter andre hunder? På så lang avstand som mulig? Noen ganger kommer selvfølgelige møter litt brått på, men om man greier det i 4 av 5 tilfeller så kommer man langt. Utover det så ville jeg gitt både ham og dere en "pause" fra passeringer så langt som mulig. Gå på tider av døgnet der det er mindre folk ute, ikke akkurat når folk er kommet hjem fra jobb og skal lufte hunden. Gå utenom de populære turveiene. Og dropp hundeparken med mindre dere er hundre prosent sikre på at det bidrar positivt for usikkerheten hans. Han er i en alder hvor det skjer mye i hodet og kroppen, og det vil ofte være vanskelig å se om trening hjelper, men alt arbeidet dere legger ned nå vil plutselig komme til syne når hormontåka løsner opp.

Jeg ville sett på retriever- og gjeterhundgruppene. Belgisk fårehund kanskje? Blir flatcoated retriever for stor?

Hunder forstår gjerne hva man mener på tone og kroppsspråk. Men med en valp og unghund så kan det bli veldig mye "nei", og jeg bruker redirigering og alternativ adferd så langt som mulig. "Nei" er latskap de gangene jeg bare ikke gidder, men nå er det snakk om to under begge over 10 år som gjør ugang for å få oppmerksomhet i så fall. Med valp og unghund er jeg mye nøyere på å være konsekvent på det. Etter min mening er det mye mer hjelpsomt å lære de hva de skal gjøre, heller enn hva de ikke skal gjøre. Å redirigere til leker når de biter på ting er helt fint, leker har ihvertfall mine lov til å bite på hele livet, men å gå etter dem og si "nei" til alt annet de skulle prøve å bite på blir frustrerende for alle.

Nei, det er jo nettopp det som er poenget. De er, heldigvis, ikke det. Nå er nok mine noe modererte pga. kastrering, selv om de ikke har glemt "gamle kunster" siden de begge ble kastrert veldig sent. Men det er heldigvis ikke normalen blant hanhunder jeg kjenner heller. Antageligvis like vanlig som at løpetispene ikke vasker seg og griser overalt.

Jeg tenker at om man ikke har råd til å punge ut 20-50 tusen på ganske kort varsel så bør man ha forsikring. Agria er vel gjentatte ganger kåret til de som har best dekning. Det er noen tråder her inne om man søker litt også. Det er litt ulik dekning og ulike priser. Men det kan være greit å sjekke eget selskap mtp. rabatter og sånt, og sjekk dekningen mot andre steder.

Haha @Pingeling, du tippet akkurat vekten i retning hannhund igjen for min del. Jeg vil ikke ha løpetid, men jeg tenker det må jo være mulig å leve med. Nå er jo de fleste både hanner og tisper levelige i løpetiden, og så hører man om de slitsomme unntakene såklart, men neimen om jeg vet.

Dette med hanhund vs tispe er veldig en smakssak, og du finner noen tråder på forumet om det. Noen raser har større forskjeller på kjønn, men papillon er ikke en av dem. Tendensene er gjerne at hanhunder markerer mye ute, er såklart interessert i løpetisper, noen slutter å spise i perioder, kan stikke av, osv. Tispene har løpetid, og da må man være obs på løse hanhunder som kommer, og så varierer det en del hvordan tispene er i løpetiden. Noen er hormonelle og grinete kortere eller lengre tid av perioden. Mange mener at hanhunder er enklere og at tisper er mer komplekse i tankegangen, jeg er tilbøyelig til å være enig der, selv om det såklart ikke er snakk om voldsomme forskjeller. Hannene kan være mer territorielle og bråkete, mens tispene er verre hvis de først er agressive i en situasjon. Igjen er nok det beste å møte flere individer av rasen, besøke en oppdretter eller dra på utstilling, så dere får litt ulike inntrykk.

Da har du et godt utgangspunkt for å starte treninga på scratch nå. Jeg ville startet med søk og triksetrening en liten økt eller to rett før tur, så hun får brukt seg litt. Ha på langline på tur, hvis du ikke har 100% kontroll på å kunne ta henne inn når hun bjeffer. Krev at hun må være stille for å slippe løs, og for å være løs. Hvis hun bjeffer i det hele tatt på tur alene så ville jeg kanskje gått med dem separat en del turer for å jobbe med det også.