simira

Ja, man bør tenke seg litt om, men det er forskjellige måter å gi gaver på. Som sagt selger flere organisasjoner ting som er laget av eller for målgruppen, da kjøper du som i en vanlig butikk, men pengene går til veldedighet. Det vi gjør er at vi sier "i år gir vi penger til organisasjonen X i stedet for julegaver" (dette har vi gjort i mange år), så vi da ikke gir i noens navn spesifikt. Vi ønsker oss også veldedighetsgaver, og selv om vi kanskje ikke er maks enige eller ville prioritert den organisasjonen, så blir det gjerne spredt litt. Noen har faste organisasjoner de gir litt mer til, andre litt forskjellig. Da får vi gjerne et kort med "vi har gitt penger til organisasjon æøå". Funker ikke for alle såklart, men alle rundt oss er helt fornøyde med den løsningen heller enn å "bytte" ting med hverandre når alle har alt de trenger og råd til det de ønsker seg selv (som gjerne er for dyrt for en julegave uansett). Det minner meg forsåvidt på at et er på tide å tenke ut årets organisasjon. Men ja, hjemmelaget og/eller ting man kan gjøre sammen er også fint! Kanskje særlig med folk man prøver å prioritere å se litt mer.

Det er grunnen til at vi slutta med julegaver for lenge siden. Er veldedighetsgaver et alternativ? Veldig mange organisasjoner tilbyr det etterhvert, noen gir du bare direkte til, andre kan du kjøpe julegaver fra: https://gavehjelp.org/gaver-med-mening/ Forbruksvarer, en kurv med spiselige saker, kroppsprodukter og sånt? Gavekort på kino, bilvask, hundepass, massasje eller ting de kan tenkes å bruke?

Ta gjerne en tur på en utstilling hvis dere får anledning, og titt på ulike hunderaser. Kanskje dukker det opp noe dere ikke har tenkt på som dere har sansen for. Da kan dere også snakke litt med eiere og oppdrettere, og kanskje få hilse på noen eksemplarer av de ulike rasene.

Så bra at dere ber om råd til rasevalg! Det er såklart mange ulike meninger og innspill, men det vil ihvertfall gi en pekepinn. Først og fremst kan jeg advare om at valp og unghund er mye jobb, og det tar tid før hunden vil fungere som en "vanlig familiehund" uten ekstra trening og oppfølging. Valper er også barn som må lære seg rutiner og hva som er lov og ikke. Jeg synes papillon høres ut som et fint valg. Det er en aktiv og morsom hund som gjerne er med på det meste, men ikke krever voldsomt mye. Generelt mener jeg at alle hunder uansett størrelse og rase bør få minimum en times aktivisering hver dag (i tillegg til korte tisseturer), en papillon vil nok også sette pris på litt aktivisering i form av søk, triksetrening og sånt, men trenger ikke å brukes aktivt i hundesport eller bruk/jakt for å trives. Bichon-rasene er også gode valg. Om de klippes kort tror jeg ikke de krever så veldig mye mer enn papillon, de må børstes jevnlig. Det er mange fine alternativer for dere. Det som er viktig er å sette seg godt inn i rasen, hva som er typiske utfordringer og arvelige sykdommer, og hva som regnes som god avl. Bruk raseklubbene, og snakk med oppdrettere. Særlig på små hunder er det mye dårlig avl for å tjene penger, og ikke minst smuglerhunder, så det kan være lurt å sjekke at foreldrehundene er registrerte i NKK, og gjerne at oppdretter er medlem av raseklubben. Det er ikke alltid raseklubben er like bra, så det er ikke nødvendigvis et problem om de ikke er det, men det hjelper ofte å ha en tilknytning. Prøv gjerne å få møte begge foreldrehundene, men i det minste moren, og om mulig søsken eller tidligere kull fra samme foreldre. Eller ihvertfall spør hvordan de har vært. Du er ikke garantert å få informasjon om alt som er problematisk, men du får kanskje et inntrykk. Det er vanlig å besøke oppdretter, og da kan dere se om tispa virker trygg og rolig i eget hjem, og slik dere kunne tenke dere. Hun har naturlig nok en del innvirkning på hvordan valpene blir. Andre raser kan være yorkshire terrier, chihuahua, pomeranian, japansk spisshund, kleinspitz, toy terrier. De fleste av disse bjeffer mer enn papillon, spisshundene krever børsting av pels. Lykke til!

For det første tenker jeg nok at det vil gå seg til når dere flytter og hun slår seg til ro i leiligheten. En hund kan ikke holde seg for alltid. Jeg tenker også at jeg ikke ville gått så mye, men heller vært mer i ro. Gå så kort som mulig, men til et skjermet sted i nærheten av leiligheten der du kan sette deg ned å slappe av. Gi henne et godbitsøk på bakken, så hun får kjente lukter å forholde seg til der. Eventuelt gå en fast, kort runde noen ganger om dagen (maks 10 minutter/1 kvartal e.l.), da vil luktene der etterhvert blir godt kjent.

@MP1999 Bruk avsnitt, så blir lange innlegg lettere å lese. Har dere vært i kontakt med raseklubben? Er det anmeldt? (selv om jeg lurer på om det kan være vanskelig, siden oppdretter formelt eier hunden) Dette er vanskelige situasjoner, selv om jeg også har hørt andre siden, med oppdrettere som sliter med fôrverter som ikke overholder avtaler, men oppdretter er selv for moralsk/etisk til å ta hunden tilbake. Dette framhever jo bare hvor utrolig viktig det er å vite hvem man har med å gjøre, og gjøre grundig arbeid på kontrakt og undersøkelser før man går inn i en slik avtale. Håper det ordner seg med disse to sakene, hold oss gjerne oppdatert!

Jeg antar dette er en beskrivelse av hundeholdet, og ikke noe som bunner i råd Maren gir. Jeg har ikke hørt denne episoden, men tidligere har hun vært så tydelig hun kan uten å være uhøflig på å gi beskjed om hundehold som er uakseptabelt. Når det er sagt så er det litt begrenset for hva hun kan si og gjøre i studio, men jeg har hittil stort sett hørt henne prøve å forbedre situasjonen for hund og eier. At hundeholdet der høres litt hodeløst ut er jo en annen sak, håper de hører på podcasten selv og tar til seg et tips eller to!

Mye av dette er dekket i de lenkene jeg har oppgitt over.

En del oppdrettere gjør det. Men som blant hundefolk er det stor variasjon hva oppdrettere mener er viktig og ikke.

Hvorfor mener du at det er mangelen på kastrering som er problemet? Og ikke avlen? Og/eller folks terskel for hva de definerer som adferdsproblemer kontra naturlig adferd? Her er litt lesestoff: Aggression toward Familiar People, Strangers, and Conspecifics in Gonadectomized and Intact Dogs: https://www.frontiersin.org/articles/10.3389/fvets.2018.00018/full En av Norges fremste adferdseksperter med en lang relevant kildeliste: https://gryloberg.squarespace.com/manimal/hormonell-pavirkning-av-atferd-kastrering-av-hund Risiko ved inngrepet: https://forskning.no/partner-norges-veterinaerhogskole-dyreverden/kastrert-og-stresset/699282

Du bekrefter jo bare mye av det jeg skriver. Hvis hundene må opereres eller medisineres for å kunne ha er ok liv, så er det noe galt med avlen. Et kirurgisk inngrep er alltid en risiko. Jo mer vi tukler med naturen, jo verre blir det. Det er også andre risikoer ved kastrering, og som det nevnes i startinnlegget er det dokumentert stadig flere. Det er ingen grunn til å ta den minste risiko på dyrenes vegne når det ikke er nødvendig. Hvis du ikke liker at en hund er en hund, med instinktene det innebærer, så kan du se deg om etter noe annet. Hvis instinktene igjen er et så stort problem at det er uholdbart - da er vi igjen tilbake på avl, som selvfølgelig må taes tak i fra et annet perspektiv. Angående "hannhundene deres skal aldri i avl", så kanskje ikke, men hva med linjene deres? Ved å i praksis skjule hormonrelaterte adferdsproblemer med kastrering går det mange hunder i avl som aldri burde det, fordi det ikke er noen som er interessert i om de tre siste kullene deres har blitt kastrerte pga. hormoner. Så får de et kull til da. Og kanskje den ene eller de to valpene som fungerte helt greit uten kastrering fører linjene videre, og fordi alle de hyperhormonelle søsknene er kastrerte og fremstår som helt fine og fungerende hunder. Jeg sier ikke at man ikke skal kastrere problematiske hunder for å synliggjøre problemet, men tankegangen kan fort medføre videreføring av "fantastiske linjer så lenge alle hundene kastreres". Er hundens beste et kirurgisk inngrep for å unngå naturlige instinkter og funksjoner, som løpetid og interesse for paring? Eller er det fordi det er komfortabelt for eier å slippe å forholde seg til det? Det er såklart alltid en vurderingssak, og det er veldig stor forskjell på hvor mye hunder er påvirket av hormoner. Jeg er helt for at man kan kastrere en hund som er deprimert i en måned før og etter løpetid, og har løpetid tre ganger i året. Det er slitsomt både for hund og eier. Jeg tenker også at et menneske i den situasjonen (kraftige og/eller langvarige humørsvinginger og unormalt hyppige sykluser). Men å kastrere en frisk, normalt fungerende hund synes jeg ikke er det beste for hunden.

Det er enormt stor forskjell i hvordan ulike husdyr/kjæledyr holdes. Vi kan diskutere hva som er bra kattehold et annet sted, men katter har et stort behov for å være ute, og uten kastrering/sterilisering så hadde vi måttet ha kvote på hvor mange katter det er lov å ha i hver kommune... Det er veldig forskjellige holdninger rundt dette, og særlig blant fagfolk som har praktisert i land der det er helt vanlig å kastrere hunder før de blir kjønnsmodne. Jeg tenker det er viktig å se på årsaken til at dette er vanlig. Norge har i praksis ikke noe problem med hjemløse hunder som igjen kan føre til mye uønskede paringer, så vi er veldig heldige der. Når det er sagt så har uvettig avl på både rase- og blandingshunder ført til at hormoner og adferd blir et større problem som enklere løses med kastrering enn å se på kilden til problemet. Og uheldigvis er det jo eierene og ikke oppdretterene som sitter med konsekvensen av den dårlige avlen. Og så bør man ikke anta at alle har kastrert hundene sine av bekvemmelighetsgrunner. Jeg har selv kastrert begge. For den ene var det siste sjanse før avliving pga. adferd, og den andre pga. prostataproblemer. Det var aldri første valg for meg, og det er det heller ikke for de fleste jeg kjenner som har kastrert. Men så har vi jo også mange eiere som enten kommer fra eller har bodd i andre land hvor det er helt vanlig, og som ikke vurderer at det er problematisk overhodet. Og har de en veterinær som er villig til å gjøre det, så blir det slik. Som med så mye annet tenker jeg dette er et sammensatt problem som handler om avl, rasekunnskap, og holdningsarbeid både hos fagfolk og hundeeiere. Min mening er at om kastrering er nødvendig for at hunder skal fungere så er det noe alvorlig feil med avlen.

Nei, det er ikke snakk om å stenge tråden av noen grunn. Det er en oppfordring til å tenke gjennom om du gjentar argumenter og erfaringer du allerede har presentert minst en gang før i tråden, og hvordan du formulerer deg. Ikke som du personlig, men som alle deltakere i tråden. Det er mye gjentagelse av egne meninger og erfaringer. Ingenting blir mer eller mindre sant av å sies flere ganger, og tråder går tidvis mer i loop enn den engasjerer. Det er tidvis sterke utsagn, og folk som føler seg direkte truffet og kritisert som person. Unngå det. Personlige anekdoter er helt greit å trekke inn som erfaringer, men beviser ingenting i noen retning, og gjør ikke nødvendigvis noe til mer eller mindre riktig. Ha respekt for andres erfaringer og meninger. Fortsett gjerne diskusjonen hvis du har noe nytt å komme med.

Jeg tror de fleste har fått gjentatt seg selv noen ganger nå, så jeg foreslår at vi roer ned tråden med mindre noen har noe spesielt nytt å komme med som ikke er personlige anektdoter. -Moderator

Ikke første gangen. Ikke femte heller, hvis de ikke gjør noe skade eller plager noen. Men de har backloggen den dagen de faktisk biter noen og blir begjæret avlivet eller fratatt eierene.

Jeg lurer litt på hva "litt lengre" tur senere på dagen betyr. Dette er en stor og aktiv brukshund, og selv om den bare er 5 mnd så trenger den mer enn to korte turer om dagen. Jeg tenker den andre turen bør være minimum en time i denne alderen, kanskje mer. Dette med å lære inn og kunne kommandoer er jo en kontinuerlig jobb med tilpassing av krav og belønning. Kanskje senke kravene på noe av de andre tingene dere jobber med, og fokusere på øvelser som kan avbryte den dårlige adferden hennes?

Hvor mye aktivitet får hun i løpet av dagen? Folk har forskjellig målestokk for hva "gode turer" er. Det kan også være for mye. Jeg synes hun er ung, men det kan jo være greit å lære henne å legge seg på plassen sin, og kommandere det når hun starter. Hva sjekket dyrlege? Ble analkjertler tømt? Hvis det er så intenst som jeg får inntrykk av så synes jeg det er vanskelig å ikke ta det som et signal på ubehag i bakparten.

Ok, det er ihvertfall en bekreftelse på at dere ikke bør ta alt denne instruktøren sier for god fisk. Nei, dere påfører kanskje ikke hunden skade, men de fleste hunder vil ikke skjønne at det er det at den strammer båndet som gjør vondt. Jeg tenker det er helt greit å bruke halsbånd til gå pent-trening, fordi det er lettere å skille. Men ikke krev at en 4 mnd gammel valp skal gå med slakt bånd en hel tur. Ha på både sele og halsbånd, la valpen sose og snuse fra seg, og så ta 5-10 minutters økter i løpet av turen der du klipser båndet over på halsbåndet og hunden må gå pent/ikke stramme båndet. Det er mye lettere for deg å være konsekvent og for hunden å skille på kravene som stilles. Jobb også med å belønne frivillig kontakt på tur, så hunden ser interessen i å holde seg meg deg og ikke bare snuse overalt.

Du har til dels rett. Så lenge hunden ikke trekker i båndet har det ingenting å si hvordan det er festet, i sele eller halsbånd. Det som er med valper og unghunder er at de jo gjerne ikke går pent hele tiden, og faren for at de plutselig hopper hit eller dit er ganske stor. Jeg ville vekslet mellom sele og halsbånd, og hatt på sele når han får lov til å snuse fritt rundt, og det er greit å trekke litt. Særlig om dere bruker langt bånd eller langline. Og så hatt på halsbånd og vært helt konsekvent på at han ikke får trekke, når han skal gå pent, f.eks. langs vei, transportetapper og sånt. Selv om det gjør jobben så er jo dette med at halsbånd er mer følsomt nettopp et argument for å ikke bruke det, i mine øyne... men som sagt, så lenge hunden ikke trekker særlig så er det jo ikke skadelig.

Hester er byttedyr, og trygghet er viktig. Jeg tipper fargeavvik kan gjøre at flokken blir lettere oppdaget og offer for rovdyr.

Hvis du er i Oslo så fikk jeg det anbefalt og levert på Bjerke smådyr.

Det er umulig å si hva det kan være. Men, valper er barn, og de har uendelig mye energi - når de er våkne. Gå en liten tur ut, lek litt med valpen, og så kan dere øve på å legge den i senga/på plassen sin. Sitt gjerne ved siden av og stryk på hunden, eller gi ham noe å tygge på. Det er lurt å ikke gjøre valpen avhengig av armkrok/fang for å slappe av! Det er også en fin balanse i å gi valpen nye erfaringer hver dag, men ikke for mye. Ikke ta ham med til sentrum en dag, kjøpesenter neste, stallen dagen etter igjen osv., men gå en litt annen runde i nabolaget, hils på noen andre hunder, utforsk en lekeplass, osv. Bruk energien til å lære inn triks og lydighetsøvelser. Ellers ville jeg bare latt han holde på for seg selv til han blir trøtt og legger seg ned. Gi ham leker å tygge på stedet for dere, evt. sett en kompostgrind slik at han ikke kommer til hender og føtter, men likevel kan være i nærheten.

Som det sies over her, cardigan har nok litt mere driv, mot og vilje. På godt og vondt, "mer" hund. Det har vært noen corgier på forumet her, mulig å søke litt kanskje. Jeg husker ikke nick på folk som hadde det akkurat nå.

Uansett om hunder lever hos Verdens Beste Dyrevenn eller vilt i naturen så vil den måtte leve med negative/ubehagelige erfaringer av ulike slag. Som med mennesker er det veldig individuelt hva som er ubehagelig, skremmende og setter mer eller mindre varige spor. Noe kan man velge å gjøre noe med, andre ikke. Jeg har en hund som er livredd hos veterinær. Jeg tar ham likevel til veterinær regelmessig ved behov (som blir stadig oftere i en alder av 15), og det totale utfallet av å gjøre det er nok mer positivt enn å la hunden gå med plager og sykdom. Det er ikke til å unngå at vi i moderne hundehold utsetter hundene våre for opplevelser som for dem er ubehagelige, det er alltid en kost/nytte-vurdering, men også uunngåelig i en del situasjoner. Det er et stykke fra å utsette hunden for ubehagelige opplevelser/erfaringer til mishandling og traumer. Og om man har en hund som ikke er mentalt stødig må man kanskje skjerme den for ting som hunder flest gjerne går gjennom. Ubehagelige og skremmende opplevelser er en del av livet for alle levende skapninger. Som dyreeiere kan vi til en viss grad velge hva og hvor mye vi skal utsette dyrene våre for, men å fullstendig unngå ubehag er ikke mulig. Så kan man selvfølgelig diskutere i det uendelige hvor disse grensene går for hva som er "akseptabelt" og ikke, men jeg foretrekker å ta utgangspunkt i at de fleste dyreeiere vil at dyrene deres skal ha det best mulig.

Alle veterinærer som forhandler Hills b/d kan bestille det fra leverandør. Jeg snakket med dyrlegen min om akkurat dette i går, og fikk anbefalt denne: https://www.felleskatalogen.no/medisin-vet/karsivan-vet-msd-animal-health-560475 (ikke riktig for vår situasjon, men kan være noe for dere?)