simira

Det er bare så sprøtt for meg. White priveledge and all that.

Det varierer veldig. Og det varierer veldig hvor imøtekommende og "nybegynnervennlige" klubber er. Som rallydommer har jeg vært rundt i en del klubber og det er ganske tydelig hvem som legger til rette for de som "bare har hund" og de som er aktiv i sport generelt.

Så fint at du er observant på dette! Jeg tenker det høres ut som hun har utbytte av leketreff, men gjerne mer med likesinnede når det gjelder løping, og ikke så mye nærkontakt og "bryting". Ganske forventet og normalt for den type hund. Jeg har også en som liker/likte å løpe, men mistrives med de som leker ved å løpe inn i hverandre og bryte hverandre i bakken. Jeg ville droppet de lekesituasjonen hun ikke trives i, det bare øker risikoen for en ubehagelig opplevelse. Har ikke myndeklubben litt treff og sånt i Oslo? Ellers vil jeg anbefale deg å sjekke ut hundeklubber og treningsgrupper. Du trenger ikke å drive aktivt med noen hundesport, men bare det å være rundt andre hunder som er under kontroll og ikke trenge å leke med dem er god trening. Nå nærmer det seg slutten på utetreningene, men Oslo og Omegn Dressurklubb har foreksempel treninger på Brekke flere kvelder i uka. Jeg tenker at dersom du får litt treff med likesinnede hunder for lek, og dropper hundeparkene, så kommer du langt. Hun høres trygg og fin ut ellers, som whippet gjerne er.

Dette høres slitsomt ut. Og jeg tenker at når du selv har tenkt tanken så har det gått ganske langt. Hvordan er han i hverdagen? Får han/greier han aktiviteten han trenger? Har han apetitt og livsglede? Du skriver "han har blant annet"... er det mer enn det du lister opp der? Jeg tenker slik at om hunden må gå på dyr og krevende behandling resten av livet for å ha det ok så er det kanskje ikke verdt det. Og da tenker jeg ikke bare på pris, men livskvalitet både for ham og dere. Diaré og oppkast kommer vel fort av IBS, som han aldri vil bli frisk av, men som kan stabiliseres med riktig behandling. Kronisk øyebetennelse er gjerne nettopp det, kronisk. Eksem kan kanskje holdes i sjakk, men må alltid følges med og behandles ihvertfall i perioder, hvis det ikke var utslag av noe spesifikt. Høyt stressnivå og nervøsitet vil forverre diagnoser som IBS og eksemen hvis den er kronisk. Dette er noe dere og dyrlege må vurdere i samråd, men jeg tenker at det er greit å gi slipp når hunden har såppas mye så tidlig i livet.

Får du seriøst slike spørsmål? Nå sporer det litt av her kanskje, men min tanke om ikke-etnisk norske er litt sånn "ok, en mulighet for at de ikke snakker/forstår norsk flytende, siden det er åpenbart at de har aner fra andre deler av verden, men de kan jo også være adopderte eller 4.-generasjons innvandrer og oppvokst på Dokka." Det ER jo større sannsynlighet for at en ikke etnisk norsk/nordisk ikke snakker og forstår norsk godt eller flytende, enn en etnisk norsk, men det burde ikke være en overraskelse når de gjør det heller. (og i den grad det er relevant, det sier i alle tilfelle ingenting om kompetansen eller egnetheten deres, når jeg har jobbet med å ansette eller rekruttere frivillige) For Sverige er ikke rasistiske? Men du kan ikke flytte, vi trenger hundepass! Alltid!

Ja, og dette er nok noe som tar tid. De ikke etnisk norske jeg vet om som driver med hundesport er adopterte. De landene vi har flest innvandrere fra har jo gjerne et langt mer bruksrettet syn på hund, og det er noe du har for bruk i jakt eller til vakt og beskyttelse, ikke et familiemedlem for kos og hygge. Jeg vil si at hundesport i Norge er veldig homogent, det er mest hvite kvinner, forholdsvis få med nedsatt funksjonsevne. En større andel menn i jakt og bruks, da gjerne godt voksne. Det er noen unntak, men de er gjerne nettopp det...

Det er jo ikke et ja/nei spørsmål. Svaret vil ALLTID være "det kommer an på hva slags hund som passer deg, med unntak av utseendet. Denne rasen krever ganske mye xxx for eksempel, og passer best til noen som liker yyy." Dsg er en forholdsvis enkel rase det er lett å anbefale til noen - med infoen om at de alltid har energi og særlig i unghundtiden, og at de kan bjeffe en del. Ridgebacken er særere og ikke for hvem som helst, selv om aktivitetsnivå, lyd og pelsstell kanskje passer dem (det er helt ærlig ikke en rase for meg, men passer mannen min veldig bra ).

En halvtime før? Har han faktisk tidssans til å tolke det?

Håper det er godt planlagt! Å ha valp og unghund tror jeg er potensielt mer krevende enn å ha to valper samtidig. Regn med at unghunden glemmer det meste den har lært, og at begge må oppdras på nytt fra grunnen av. Jeg ville lagt mye arbeid i å jobbe med dem separat på alenetrening, båndtrening og passeringstrening, så det ikke utvikler seg til å bli problemer der de påvirker og girer opp eller forsvarer hverandre. Så lenge unghunden går greit med de fleste andre bør det ikke være noe problem. Jeg ville luftet dem sammen på et nøytralt sted før dere kommer hjem, og så la valpen utforske sitt nye hjem i egen tempo uten at den andre er der (vente i bilen, ute med hundepasser e.l.) før de kommer sammen der.

Jobb med at han skal legge seg på plassen sin hjemme, i stedet for å gå i bena på deg hele tiden. Du har en blanding av hunder som er veldig flokkorienterte, og det er naturlig at de følger med og er opptatte hvor eier er. Gi ham tyggeting å holde på med på liggeplassen, og lær inn en kommando/adferd for at han skal gå og legge seg der og bli liggende en stund. Vær tydelig når du skal gå fra ham, og når dere skal på tur. Lag rutiner, så hunden skjønner at nå går du, men kommer tilbake. Ikke lag noe oppstyr når du kommer tilbake, gjerne overse ham, men gjør såklart det du trenger med lufting og sånt. Det samme når du skal gå tur, tydelige rutiner, kanskje sett eller legg ham på et fast sted i gangen der han får på seg sele og bånd før du kler på deg osv.

Har en bit i en liten brødpose og lar ham slikke på den. Funker mest om vinteren i minusgrader. Men porsjonspakninger går også evt an.

Om man bruker de samme godbitene i uker blir de jo lei. Da vi trente aktivt hadde jeg aldri mindre enn tre ulike typer godbiter med på trening (en av dem gjerne ordinære, tørre godbiter). Når det er sagt hadde vi også hund som spyttet ut nystekte kjøttkaker på stuegulvet... men tror aldri han har avvist smør.

Det er ikke nødvendigvis et mål at hunden skal kunne strekke seg ut i lengden - da blir buret veldig stort. Ridgebacken på 40 kg (har ikke målt lengde på en stund, men bruker 75-85 i dekken) har et bur som er 105 cm langt. Han ligger komfortabelt der, og buret kunne godt vært 10 cm kortere. Når man har så stor hund blir det ofte bilkjøp også, vi har varebil på grunn av hundene. Om man har stasjonsvogn ville jeg vurdert å installere hundegrind der, mot seteryggen og mot bildøren.

Frolic er poppis og mye brukt på trening. Ikke la deg bekymre av at hunden driter rødt etterpå.

Vi har bare laget litt ekstra når vi har hatt det selv.

Nå begynner det å bli kaldt nok til å bruke smør. Har dere prøvd skinkeost på tube? Pannekaker, kjøttbiter (billig hundepølse er populært hos noen, "hundemat" som du får kjøpt på dagligvaren men som er mest fett og salt).

@RufsDet er ganske mange førerhunder som ikke kommer gjennom godkjenning. Det er også ganske målrettet avl på mentalt stødige hunder. Det er ganske grundig bevist at å kastrere en allerede usikker hund kan gjøre problemet verre. Hvis en hund er aggressiv på grunn av usikkerhet kan kastrering forverre det. Men det er vanskelig å si om det er tilfellet her. Det kan også være opplevelser og/eller innarbeidet uvane. Noen hunder tåler en dårlig opplevelse, for andre utløser det store problemer. Det er gjerne arv og mentalitet hos hunden som avgjør. Kastrering er en av mange faktorer som kan påvirke begge veier. Det spiller egentlig liten rolle, det beste man kan gjøre med det er å jobbe med selvtillit og mestring hos hunden, og adferd i passeringer. Hvis du ikke har noen erfaring med passeringstrening kan det lønne seg å få hjelp av en instruktør med god kunnskap om adferd. Du finner også mange gode råd om passeringstrening på forumet her. Når hundene påvirker hverandre kan det også være en fordel å gå separate turer en periode for å jobbe målrettet med yngstemann, eventuelt være to personer med hver sin hund, så det er lettere å holde fokus og kontakt.

Jeg synes ikke dekkene ligger godt nok uten bruk av strikkene, men de skal jo ikke gnage. Da tenker jeg nesten at dekkenet er for lite?

Ja, jeg tror ikke det spiller noen rolle. Og fra noen er det nok reell omsorg for om man tar på seg for mye. Andre misunnelse. Noen bare forstår ikke. Jeg har også hatt motsatt "problem" i hundemiljøet. Noen som insisterte på at "jamen jeg kunne jo bare få en til". Siden jeg har en gammel konkurransehund som ikke funket i ringen, og en som ikke er spesielt trenbar. Jeg er også kronisk syk og greier såvidt å gi dem nok aktivisering, så å skaffe en til er ganske utelukket.

Jeg vet ikke om det beste stedet er å be om meninger fra folk som aldri har sett hunden. Kan hun slankes nok før operasjon? Kan hun greie å leve godt uten operasjon, kanskje på smertestillende? Grad av PL på begge knærne? Hvordan er helsen ellers? Du trenger ikke å svare på spørsmålene, men alt det er ting som spiller inn og som kompetente folk som ser og kjenner hunden kan svare bedre på. Det er jo en forholdsvis frisk og lett rase unntatt når det gjelder tenner og PL, men om det er verdt det for denne hunden kan ikke være godt å vite. Men hunden kan også leve godt i 5-6 år til med riktig behandling. Hvis dette ble påvist på dyrlegevakt, har dere en fast veterinær som kjenner hunden bedre og kan gi råd kanskje? Lykke til med ortopeden!

Hvis dyrlegen har foreslått operasjon så regner jeg med at de anser det som forsvarlig. Bilyd på hjertet kan jo være mye, og kanskje ikke uvanlig på en så gammel hund. Hvilken rase er det? Hvor stor og tung hunden er har jo noe å si, og ikke minst hva som er vanlige belastninger hos rasen.

Hvis du synes sheltie er aktiv kan du bare glemme pinscher. Særlig i unghundtiden, men det er en aktiv rase som krever mye fysisk aktivitet, gjerne sykling, løping osv. Den har en del jaktinstinkt av natur siden det er en rottejeger, sånn med tanke på katter. Jeg elsker rasen selv, men er veldig glad jeg gikk for den litt mindre varianten, dansk/svensk gårdshund. Det er forsåvidt en rase du kan vurdere om du liker pinscher. Dsg er faktisk en pinscherrase, og det er lett å se om man ser dem sammen og ser bort fra fargen. Siden jeg hadde lyst på pinscher var jeg aktiv i pinscherklubben i noen år og på flere treff med min wannabe-pinscher. Dsg har også en del jaktinstinkt dog, og må tilvennes tidlig, og det forutsetter en trygg katt som ikke bare trigger instinktene til hunden. Men de er mye mer lett å trene og førerfokuserte enn pinscheren, og holder seg mer i nærheten, og krever mindre fysisk. Jeg kjenner forsåvidt både dsg og pinschere som lever sammen med katt, vi fikk det aldri til å fungere, men hadde også to litt nervøse omplasseringskatter og hadde ingen erfaring med hund da vi fikk det.

De fleste hunder tåler rolige dager så lenge de får nok stimuli. Kan du tenke deg å drive aktivt med noen hundesport? Hvordan forholder du deg til lyd? Gneldring? Varsling ved besøk? Piping? Hvor mye tid synes du er ok å bruke på støvsuging og/eller pelsstell? Til en viss grad må du velge mellom en av de. I forhold til å gå overens med katter ville jeg valgt en rase med lite jakt- eller gjeterinstinkt. Dette kan fort trigges av "byttedyr". Det avhenger også veldig av katten(e) og gradvis tilvenning fra valpestadiet. De aller fleste hunder tåler ganske mye tur og aktivisering før det blir for mye. Det er lettere å ta en mindre krevende hund og gjøre mer, enn å få en krevende hund til å takle mindre aktivitet hvis det viser seg å bli hverdagen. Avhengig av svarene på pels og lyd tenker jeg for eksempel springer spaniel, retriever, sheltie, collie (de gjeter, men mindre enn de fleste i samme kategori), bichon-rasene, cocker spaniel (avhengig av pelsstell), kanskje vannhundraser (krever en del aktivitet)?

Ingen hunder trenger å "settes på plass" av andre hunder. Det er opp til deg som eier og trener å oppdra ham. Å la ham være med hunder som er brå mot ham kan trigge usikkerhet eller aggresjon og gjøre det verre. Om noe trenger han å omgåes trygge, språksterke hunder som ikke har behov for å irettesette ham. Hvis han er samkjønnsaggressiv og veldig hormonell vil kjemisk kastrering hjelpe med å senke hormonnivået i en periode og gjøre treningen enklere. Men om dere ikke faktisk har jobbet aktivt med passeringstrening før er det definitivt bedre å starte med det. Min fryktaggressive hund er oppvokst i Oslo sentrum og er også trygg på byggeplasser, nyttårsaften, nye steder (noe har endret seg med alderen, men det er en annen historie, han er 16 år nå), men var likevel utrygg i møte med andre hunder og aggressiv. Det spiller uansett lite rolle hva som er årsaken, metodene på passeringstrening er stort sett de samme. Hvis det er på grunn av hormoner vil kjemisk kastrering hjelpe, men ikke nødvendigvis være nødvendig.

Vekst- og benproblemer? Dette var nytt for meg. Har du lenker til forskning på dette? Edit: Et kort google søk og et par forskningsartikkel konkluderer med at dette er snakk om raser som allerede er disponert for ledd-problemer (hvilket forsåvidt labrador er) OG kastreres kirurgisk før ett års alder. Kjemisk kastrering gjør ikke de samme inngrepene, er midlertidig, og denne hunden er snart to år.