Eloise

Til en viss grad, ja. Siklelepper med hvitt skum får de holde unna. Det jeg har opplevd er at de slikker mindre når de få lov, spesielt hvis de får lov gjennom hele valpetiden. Hvis jeg trekker meg unna når de ønsker å snuse på ansiktet eller munnen min, så blir de mer ivrige og slikkete, men hvis jeg lar dem snuse så er det heller sjelden jeg får en suss.

Jeg ble faktisk overrasket over hvor stor glede gamlehunden fikk av valpen første gang jeg fikk 2. Jeg trodde de kom til å kose seg sammen, selvfølgelig, men jeg tenkte at de kom til å bli hundevenner. Sånn som de gode hundevennene gamlehunden hadde fra før, altså, hunder han stolte på. Men nei, det ble noe helt annet. Tillitten og det sterke båndet mellom 2 hunder i samme flokk hadde jeg aldri opplevd før. Det unner jeg alle hundemennesker å oppleve med egen hund, for det er rett og slett vakkert. Ulemper er selvfølgelig kostnader, at problemer blir doblet, plassbehov i hus og bil (avhengig av størrelse). Hvis man er alene med 2 så kan det være vanskelig å ha kontroll i en del situasjoner, som hvis man mister et fat på gulvet og man må holde begge hundene unna og i tillegg vaske og fjerne glasskår, eller at hundene absolutt vil hilse på besøkende i finklær. Sånt handler jo mye om trening, men det kan være lettere sagt enn gjort.

Jeg synes egentlig litt synd på eierne av de som omtrent er feite som standard. Rottweiler, labrador, mops er noen eksempler. Det er jo vanskelig å vurdere sin egen hund når de fleste bildene av "flotte raseeksemplarer" er overvektige. Da tror man jo at det er sånn de skal se ut, og ens egen, normalvektige hund ser mager ut i forhold. Jeg møtte en førstegangseier av en rottweilerhann og kom i prat med eier. Hunden var helt nydelig, var slank, atletisk og fin, hadde godt gemytt og språk, også følte eieren at han måtte forklare hvorfor hunden hans var for tynn. Jeg var rask med å fortelle han at jeg synes hunden var den flotteste rottweileren jeg hadde sett på lenge, og at det ofte var mange som hadde noen kg for mye. eieren ble synlig lettet, og det skjønner jeg. Det er liksom verre å ikke gi nok mat enn å gi for mye.

Jeg synes at nivået på sonen er ganske bra, og store bokstaver i rasenavn er pirking på småfeil. Jeg reagerer fordi jeg ser dette ofte. Det skal alltid pirkes på feil i hva andre skriver, og det gjør vondt for de som har dysleksi, angst, ikke er spesielt flinke til å skrive eller ordlegge seg, eller folk som meg som sliter med tvangstanker. Jeg har personlig jobbet i flere år sammen med psykolog for å lære meg å gi f**n. Jeg måtte lære meg å slurve. For 5 år siden ville jeg aldri klart å i det hele tatt skrive her inne. For 3 år siden ville jeg ha brukt 2 timer på dette innlegget. Skrive, lese over, slette, skrive på nytt, lese over, skrive på nytt, osv. Noen ganger brukte jeg flere timer for så å finne ut at det beste var å ikke poste i det hele tatt. Jeg vet at i sånne diskusjoner kommer alltid noen med dysleksi inn og sier at de har dysleksi så det kan de ikke noe for, og da får de høre at "men det går jo bra, det skjønner jo alle at er helt greit. Du vet jo at du er et unntak. Men det er alle de som ikke gidder å ta seg bryet som er problemet," osv. Joda, det skjønner jeg, men problemet er at det garantert er flere med forskjellige problemer som leser alle disse trådene som dukker opp (ikke her på sonen, generelt på nettet) og får klump i magen. kanskje vegrer de seg for å skrive på grunn av det, akkurat som jeg gjorde. Ja, jeg har et litt spesielt utgangspunkt, og jeg reagerer såpass sterkt fordi jeg er sårbar på dette, men jeg synes det er greit å tenke på om vi har plass til alle på forumet, inkludert de som ikke klarer, ønsker eller tar seg tid til å skrive perfekt.

Hvis jeg skriver Boxer i stedet for boxer så er det jo ikke et engelsk ord engang. Eller, jo, det er det, men du skjønner hva jeg mener. Jeg liker bare ikke at det skal bety noe. Dette er et internettforum. Poenget er å kommunisere raskt og enkelt, ikke å skrive helt korrekt. Så lenge man gjør seg forstått, uten at andre sliter med å skjønne hva man sier, så synes i allefall jeg det godt nok.

Kanskje jeg er alene i dette, men internett er koblet opp mot engelsk språkbruk for meg, og at folk slenger inn et engelsk uttrykk eller skrivemåte legger jeg ikke engang merke til. Jeg synes det er ganske naturlig siden vi er så internasjonale hele gjengen, for jeg regner med at mange av de jeg skriver norsk med her inne samtidig er aktive på engelske hunde- eller raseforum. Hvis jeg skriver Boxer 10 ganger om dagen på et engelsk forum, og bruker rasenavnet kanskje 1 gang i måneden her, så vil det føles naturlig for meg å skrive det med stor B her inne. Nå skriver jeg ikke rasenavn med store forbokstaver selv, men jeg synes ikke det er rart eller plagsomt at folk gjør det. Synes folk bare skal fortsette med det de er komfortable med. Jeg synes faktisk det er mer behagelig for øynene å lese der folk bruker stor forbokstav på rasene.

Det høres faktisk helt fantastisk ut. Nær en "stor" by, men får være i fred. Ikke for langt sør heller. Hvordan er det med flått og huggorm hos dere?

Jeg er ikke bymenneske, men som andre trives jeg nær småbyer eller tettsteder. Altså liker jeg stillheten ved å bo landlig til, samtidig som jeg liker å ha god internettforbindelse, matbutikker i gåavstand, og muligheten til å dra på kino/restaurant/shopping uten å måtte kjøre en time til og fra. At utvalget er mindre gjør meg ikke så mye. Hvis folk forteller meg at de er et bymenneske, så tenker jeg med en gang på Oslo. Jeg føler liksom ikke at de andre norske byene er ordentlige byer, ikke på et internasjonalt nivå. Jeg tror jeg kunne klart meg fint i de fleste norske byene, til tross for at jeg ikke er bymenneske. De føles egentlig bare som litt større tettsteder. Men i Oslo ville jeg visnet og dødd.

Jeg fikk beskjed av vet at valper gjerne kan ha litt tull med tårekanalene mens de vokser, og at det ofte vil bli bra når hunden er ferdig utvokst.

Denne diskusjonen handler nok ikke bare om kjemi, men om omplassering. Vi har helt forskjellige tanker om hva en omplassering er, og hva som må til for å omplassere. For meg må det ekstremt tungtveiende grunner til for å vurdere å omplassere en hund, med mindre jeg kjenner den nye eieren godt, rett og slett fordi jeg ser på det som en stor risiko. Jeg vet at hos med har hundene et godt hjem, og for at hunden skal få et BEDRE hjem så må den være veldig, veldig heldig. Det høres ut som jeg tror jeg er det beste en hund kan få, men det er ikke det jeg mener. Jeg bare tenker på alle hundeeierne der ute som behandler hundene dårligere enn det jeg gjør. Alt i fra burbruk, mangel på oppmerksomhet, mye kjefting, ikke nok trening, osv. Og jeg vil påstå at flertallet av hundeeiere bruker mindre tid på hund enn de av oss som er så glad i hund at vi bruker den hundefrie tida vår på et hundeforum. Og når det gjelder kjemi, så synes jeg det er vanskelig å diskutere når folk påstår at man aldri har opplevd dårlig kjemi bare fordi man velger å analysere følelsene sine. Jeg tror absolutt på at god og dårlig kjemi finnes, jeg er bare ikke enig i at det er noe mystisk som ikke kan forklares.

700.000kr i bot. Altså, en hundeeier som har hunden sin forsvarlig inngjerdet får plutselig ødelagt sitt økonomiske liv fordi noen rir forbi med en hest og hunden varsler. Har ikke ord. Hvis det hadde vært meg, så vet jeg ikke hva jeg hadde gjort.

Whoops! Jeg skylder på tidspunktet.

Jeg er ikke helt sikker på om jeg skjønte hva du mente om pels. Er alle korthårshunder som whippet, doberman, osv. uaktuelle? Samme med klipperaser som puddel?

Jeg har hatt god og dårlig kjemi med både hunder og folk, og det er alltid en grunn. Som regel en kombinasjon av språkbruk, kroppspråk, tonefall, personlighet og interesser, hvor stor aksept de har for andre mennesker, osv. Disse tingene registrerer jeg helt uten å tenke over det, og føler dermed dårlig kjemi. Men hvis jeg setter meg ned og analyserer personen/forholdet, så finner jeg alltid grunnen. Så snart det går opp for meg hva problemet er, så faller alt på plass. Vimsete hunder som interesserer seg mest for å snuse og leve i sin egen verden er vel den vanligste grunnen til at jeg føler dårlig kjemi med hunder. Jeg liker sosiale hunder som svarer med samme intensiteten som de blir møtt med. Jeg har møtt flere settere og retrievere jeg ikke fungerer bra sammen med, men jeg har til gode å møte en bullehund jeg ikke liker. Og selv om jeg elsker border collier når jeg treffer dem, så hadde jeg gått på veggen hvis jeg hadde eid en. En såpass førerorientert hund med mye energi og stress i kroppen ville jeg oppfattet som masete uten at den var det, siden jeg er litt overfølsom på akkurat det. Disse tingene er jo gjerne raserelaterte, men likevel vanskelig å sette fingeren på siden det er personlighetstrekk som er ganske flytende i sine overganger. Her sitter jeg å sier at jeg ikke hadde taklet en BC pga. energi, intensitet og stress, men dette er jo noe man kan se mye av hos boxeren. Jeg vet godt hva jeg mener, men det er vanskelig å få uttrykt forskjellen med ord. Uansett så håper jeg jo at alle som føler dårlig kjemi med hunden sin klarer å finne frem til grunnen, for jeg er , som flere andre i tråden, hellig overbevist om at god og dårlig kjemi alltid har bakenforliggende grunner.

Kosefaktor betyr tydeligvis at hunden velger mennesker (både kjente og fremmede) over alt annet, inkludert fremmede hunder, jakt og andre spennende ting. Jeg sjekket både boxer og fransk bulldog, og boxeren fikk bare 4 på kos, og frallen fikk topscore. Og det stemmer ganske bra, synes jeg. Stusser på at boxeren fikk 4 stjerner på vennlighet med andre raser, da samkjønnsaggresjon kan være et problem, plus at de gjerne oppfører seg på en måte som mange andre raser misforstår.

Det ble advart på facebook om denne varebilen før denne hendelsen. Jeg håper de får tatt dem. Jeg kan ikke forestille meg noe verre enn å miste en hund på det viset.

Så bra! Jeg håper denne trenden fortsetter. Hunder har mistet de originale arbeidsoppgavene sine, men de kan jo så mye. Spesielt nesen til en hund er jo helt fantastisk, og de egner seg jo kjempebra til sosialt arbeid som dette. Når vi en dag havner på eldrehjem hele gjengen, så er det kanskje vanlig med besøkshunder? Det er lov å håpe!

Det virker som om det blir mer og mer vanlig med samfunnsnyttige hunder. De av dere som er inne i miljøet; er det rett, eller er det bare dekningen i media som får det til å virke sånn?

En retriever av noe slag. Stor, men ikke gigantisk, mellomlengde på pels, ensfarget, grei å trene, glad i folk, glad i mat, og passer generelt sett til det meste. Dette er den typiske familiehunden.

Jeg ville droppet den settingen med en gang, for alle sin del. Hunden din takler det dårlig, og det er ikke gøy for de andre hundene og eierne med en hund som oppfører seg sånn. Også er det jo selvfølgelig et potensiale for konflikt og påfølgende skader. Den dagen hun reagerer sånn mot en mindre hund, eller en hund som ikke bryr seg om signalene hennes, så skal det ikke mye til før det blir alvorlig.

Jeg ser at dette er en gammel tråd, men hvis jeg tenker tilbake på mine (ukastrerte) tisper så har de alle sammen endret adferd etter første og andre løpetid. De har jo da vært igjennom en viktig utviklingsfase, og har blitt "voksen" over natta. De aller fleste valper går godt overens med alle andre hunder, men etter første løpetid har jeg begynt å se hvem de egentlig er sammen med andre hunder. At en tispe endrer adferd i forhold til andre hunder etter første løpetid er vel ganske normalt, er det ikke?

Jeg hadde aldri klart det. Tror jeg. Jeg vet faktisk ikke, for hver gang jeg har fått meg hund så har jeg gått inn for å bygge et så sterkt bånd som mulig mellom meg og valpen. Hadde kanskje vært annerledes dersom jeg var forberedt på å kanskje måtte gi opp hunden etter et års tid. Når det gjelder følelsene rundt hundene så klarer heldigvis noen mennesker å distansere seg litt, samtidig som de er glade i hundene. Jeg tenkte faktisk på dette da jeg så Hundepatruljen Hun som ikke hadde fått godkjent unghunden var i en sånn situasjon. Fungerte ikke hunden, så kom hun til å måtte gi han opp, og det var hun klar over helt fra starten av. Du kunne likevel se hvor mye hunden betydde for henne. Nå er oppdrett og politihund veldig forskjellig, men det jeg prøver å få frem er at man kan elske hunden sin selv om man er forberedt på at man kanskje må gi den fra seg. Og er man forberedt på muligheten fra starten av, så er det lettere å takle hvis dagen en gang kommer.

Ja. Det er det første jeg gjør på morgenen (før tannpuss, sminke og frokost og alt annet som hører med). Da er det en kjapp tur utenfor døren for å tisse før vi går inn og spiser frokost. Så blir det en kjapp luftetur etter vi begge er klargjort for dagen. Det første jeg gjør når jeg kommer hjem etter å ha vært borte, uansett om det er 2 timer eller 8, er å ta hunden ut. Det er også det siste jeg gjør før jeg går på badet om kvelden. Så hunden min går på do i allefall 6 ganger om dagen hvis du regner både tur og tissing i hagen. Jeg tenker på at jeg selv må tisse på morgenen, og hvor kjip det må være å føle at man må på do på natta uten å kunne gjøre noe md det, så akkurat dette er jeg kjempe nøye med.

Politiet har en så ufattelig stor og viktig oppgave i samfunnet, og politihundene gjør en kjempeviktig jobb. Jeg går ut i fra at en godkjent politihund får veterinærhjelp gjennom staten ved behov, men hvis alle andre kostnader (i tillegg til alt det ekstra arbeidet med trening) blir lagt på hundeføreren så synes jeg det er for dårlig. Jeg skjønner jo det at å være hundefører blir litt som et kall, men jeg synes at folk burde få betalt ut i fra den jobben de gjør. De skal i allefall ikke gå med økonomisk tap på grunn av ekstrainnsats, noe de gjør (innkjøpspris + mat og diverse) hvis ikke de får høyere lønn.

Jeg har ingen erfaring med fugl, men synes denne tråden var kjempesøt. Fikk så vårfølelse av å se bildene av henne!