Eloise

Jeg håper dere oppdaterer denne etter hvert, hadde vært gøy å følge!

Har også hatt en sånn hund. Jeg lærte mye i de årene, for jeg jobbet MYE med denne hunden, og man blir så glad i dem. De er så gode, og man bruker så mye tid på dem, også blir man trist fordi resten av verden aldri får oppleve hvor gode de er, også blir man trist fordi hundens liv også er veldig begrenset, også glemmer man hvor ufattelig unormalt sitt eget liv er. Over så mange år så blir tankemønsteret snudd opp-ned. Min hund ble avlivet på grunn av sykdom til slutt, etter jeg hadde skjermet i alle år. Jeg fikk meg valp igjen. En spinnvill liten sak som tisset HELE tiden (fikk UVI, så det ble dobbelt opp med valpetissing i starten), gnagde på alt, pøblet, var all over the place, måtte trenes opp fra bunnen, og var rett og slett til tider ganske uspiselig, akkurat som valper flest. Jeg var sliten, som man jo blir av valper, men selv midt i valpeslitet så jeg at valpen min var normal. Hun hadde normale reaksjoner, hun roet seg raskt, hun taklet sin egen frykt på en helt annen måte enn jeg hadde sett hos min forrige. Da gikk det virkelig opp for meg hvor enkle normalt friske hunder faktisk er, selv før de får oppdragelse. Det høres sikkert litt teit ut å si, men hvis dere velger å avlive, så er ikke det egoistisk eller galt. Og hvis dere velger å fortsette, så er ikke det egoistisk eller galt heller. Dere har allerede gått mye lengre for den hunden enn hva man kan forvente. De fleste har ikke engang muligheten til å gjøre som dere har gjort. 6 år er lang tid, og det er faktisk lov å si at nok er nok.

Nyere laminat tåler ofte vannsøl, det finnes mange typer som skal tåle det. Jeg husker godt da jeg bodde hos foreldrene mine og valpen gikk bak TVen og tissa. Ble ikke oppdaget med en gang, og min far måtte faktisk ta opp deler av det nylagte gulvet fordi det svellet opp under tissedammen. Gjett om vi ble påpasselige med valpetissing i ettertid... Jeg har i tenkt å bruke noen ekstra kroner på gulv som tåler vann og hard behandling når nytt gulv blir aktuelt.

Det der kan skje med hvem som helst som har hund. Tragisk, selvfølgelig, men her har faktisk hundeeier gjort alt rett, bortsett fra et uhell. Jeg gjorde dessverre tabben med å lese kommentarene, og da ble jeg bare enda mer trist. "Barn neste," jaja...

Akkurat dette har jeg faktisk i min kontrakt. Ikke at oppdretter skal velge, men at jeg skal rådføre meg med oppdretter. Jeg har ikke tenkt å avle uansett, så det har ingenting å si for meg, og dersom jeg skulle ombestemme meg så ville jeg satt stor pris på den hjelpen. Jeg har ikke erfaring med avl selv, og oppdretter kjenner linjene sine og har lang erfaring. Jeg ville ikke kjøpt hund fra henne hvis jeg ikke stolte på hennes kunnskap på dette området. Jeg ville som sagt ha stusset på prisen, men noen kjøper raser som koster 10.000, mens andre kjøper raser som koster 20.000. Hvis du synes hunden er verdt de pengene, så er det det som teller. Dere ønsker jo en voksen hund, dere har hatt den på prøve, og dere er glad i den allerede. Da ville jeg nok slått til selv, til tross for mine meninger om pris på voksne hunder.

De fleste kan nok det (absolutt ikke alle), men hva betyr "de rette folkene" i denne sammenheng? Vil vi ha det sånn at hunder blir født såpass ustabile at de trenger å bo hos en adferdsspesialist fra valpestadiet for å kunne utvikle seg til å reagere relativt normalt? Det er mange hunder som er ustabile på et eller annet vis, selv om de har blitt godt sosialisert og har erfarne eiere med mye kunnskap, og mild stemme, og tydelige grenser. Vi må avle frem hunder som kan leve i normale hjem. Hvor mange er egentlig interessert i å ta til seg en hundeaggresiv hund, eller en med høyt matforsvar, en som ikke tør å være alene hjemme, en som bjeffer på alt den ser, eller en som løper å gjemmer seg under bordet når man får besøk? Her på sonen har vi massevis av folk som jeg tror er kapable til å ha den type hund med genetisk dårlig gemytt, men mange av dem er helt klare på at det kommer de aldri (igjen) til å gjøre fordi det krever så alt for mye.

Hvis det er sikkerhetssele til folk, så gjør jeg det, for da kan jeg sikre hunden med medbrakt hundesikkerhetssele. Ellers føler jeg at det er tryggest for hunden på gulvet. For min del handler det ikke om komfort, men for hunden og medpassasjerers sikkerhet. Om noen blir sure for at jeg sikrer hunden i setet (noe som aldri har skjedd) så kommer jeg rett og slett til å forklare hvorfor jeg gjør det.

Jeg synes det høres rart ut med full valpepris på en 2 år gammel hund. Man "mister" jo 2 år av livet til hunden, og man mister også tiden det er enklest å trene hunden opp. Hvis det skal tas full pris for en voksen, så ville jeg i allefall ha krevd at den hadde fått og bestått relevante helsetester. I tillegg så er det ikke så lett å vite om hunden er "godt oppdratt" før man har hatt den i noen dager. Men klart, dersom jeg fikk en 2 år gammel hund som kunne gå pent i bånd, hadde god innkalling, hadde godt gemytt, og var helsetestet, så ville jeg kunne vurdert det. Ellers hadde jeg faktisk blitt skeptisk. Når det gjelder at tidligere eier ønsker beskjed om de tingene som nevnes, så synes jeg det er helt ok. Informasjon er bare informasjon, tidligere eier har likevel ingenting å si. Jeg synes det er positivt at de ønsker å bli holdt oppdatert.

Jeg synes det er bra at det kommer frem i media. Dette er jo ikke noe nytt for oppdrettere, men Hvermansen tror fremdeles at "det finnes ikke dårlige hunder, bare dårlige eiere." Det er helt utrolig hvor mange vanlige hundeeiere som tror at hunder som er aggressive eller usikre ikke har fått bra nok oppdragelse.

Fint denne ble dratt opp, jeg fikk meg i en god latter! Språkbruken er jo genial. "Boxer er en overfølsom hund og den er derfor lett mottagelig for trening og lydighet." "Hunder av denne hunderase har en utpreget tendens til å tygge på alt den kommer over." "Disse hundene kan bjeffe mye, men er ikke blant verstingene." "Halen er veldig kort og hengende." "Engelsk benevnelse på boxer er Boxer" Jeg måtte nesten se på fransk bulldog også. "Disse hundene er kjent for å sikle en mengde." "De holder seg helst i nærheten til eieren, heller enn å rømme avsted på ekspedisjoner." "Heteslag kan forekomme, men ikke mer vanlig enn mange andre hunderaser." "Fransk bulldog har en relativt vanlig bygd kropp."

Pi og Dot hørtes ut som et flott par, spør du meg! Men jeg kom egentlig inn i tråden bare fordi jeg trodde det sto "Akk, en navletråd," og lurte på hva i all verden den kunne handle om.

Fjern alt som kan fjernes. Bygg inn det som ikke kan fjernes etter behov. Slit ut valpen før man forlater den, og pass på å ha masse tyggeting tilgjengelig. Noen gnager mer enn andre, men før valpen er gammel nok til å bli forlatt alene så har dere blitt såpass kjent at dere vet om dere må ta ekstra forholdsregler. Hvis dagene går med til å konstant forhindre at valpen gnafser i seg inventaret, så må man ta andre hensyn enn hvis man har en normal valp som bare går å smaker en gang i blant. Det vanskeligste er å slippe kontrollen, men det handler om eiers følelsesliv, ikke om hva valpen kan finne på.

Vår første hund hadde bur første leveåret. Det var før internett, og oppdretter var vår eneste kilde til hundeoppdragelse. Vi fikk beskjed om å la valpen sove i bur. Han klagde selvfølgelig litt i starten, men så ble det en vane. Han gikk dit frivillig, så ut til å kose seg og slappe av inni der, akkurat som alle andre som bruker bur opplever etter en stund. Dette var en boxer, og når hunden ble 1 år så var vi kjent med han og stolte mer på han. Buret føltes tungvint, og det er ikke akkurat lekkert med et svært hundebur midt i stua, så vi prøvde å fjerne det og heller sette inne en god hundekurv i stedet. det var som om vi fikk en annen hund. Jeg kan ikke beskrive det, men han ble liksom mer voksen og roligere, og vi så jo at det gikk jo bra. Kanskje det var vi som endret tankegang vel så mye som hunden endret oppførsel. Vi begynte å stole på han. For hver dag som gikk fikk vi jo bekreftet at han ikke ble om til et villdyr så snart vi tok øynene av han. Men vi oppdaget noe annet også, noe som var mye mindre positivt, og som gjør at jeg skammer meg den dag i dag. Vår første hund var en nattevandrer. Han hadde behov for å flytte seg med ca. en times mellomrom gjennom hele natten. Han hadde 3 faste plasser i stua, alle med forskjellig underlag og varme/trekk. Han var ikke urolig på natten, fant ikke på noe tull, det var ingenting galt med han, men han trengte å bevege seg, strekke på bena, og endre underlag. Jeg ser ikke helt bort i fra at vi forsterket dette behovet ved å ha han i bur første året, men poenget mitt er at dette var vi faktisk ikke engang klar over så lenge han sov i bur. Han så helt tilfreds ut der han lå å sov. I løpet av alle mine år med hundehold, så er dette noe av det jeg angrer mest på. Min største feil. Stakkars gode gutten min som ikke kunne si i fra hva han følte.

Dere får det til å høres så koselig ut!

Jeg har alltid hatt lyst til å prøve dette, men jeg klarer ikke engang å holde en potteplante i live. Jeg glemmer den av, rett og slett. Mulig det hadde vært annerledes med noe som faktisk krevde mer? Hvor mye, og hva slags jobb krever de? Og hvordan begynte dere med dette?

Synes det er så fint at du skrev dette! Det er så alt for mange som går rundt å føler skyld for at de har en stresset eller utrygg hund, når det egentlig er arv og ikke miljø som har forårsaket problemet. Miljøtrening og sosialisering er likevel viktig, men jeg tenker at det beste er å ikke stresse så veldig med det. Valpen skal lære om verden, men det første den skal lære er trygghet hos sin nye familie og i sitt nye hjem. Jeg har brukt å tenke at etter den første uken skal valpen få oppleve noe hver dag. F.eks. at folk har satt ut søppeldunkene sine ved veien, eller gå forbi når noen klipper plenen, eller se på pus som spaserer gjennom hagen, eller se noen med paraply eller barnevogn for første gang. Det er disse små, hverdagslige tingene som er viktigst for å få en stødig hund, ikke en tur med toget (med mindre du faktisk forventer å ta toget ofte sammen med hunden din).

Hadde aldri brukt penger på livsforsikring. Dør hunden, selv hvis den er for ung til at jeg har spart opp en hel kjøpesum, så vil det gå minst et par måneder før jeg orker å se meg om etter ny hund. Så skal man finne oppdretter og kull, og vente til valpene er leveringsklare. 4-6 mnd er et minimum av tid mellom død og ny valp. På den tiden klarer jeg å skaffe pengene, spesielt hvis jeg allerede har spart en tusenlapp eller to i løpet av forrige hund sin livstid.

Flott gjort! Og det blir nok triveligere å passere dersom du bare risikerer å bli angrepet med sure ord og blikk, enn av hundetenner.

Hvis en schæferklubb arrangerer en konkurranse bare for schæfere, så er det ikke urettferdig at min boxer ikke får være med, selv om hun ville gjort det strålende. Hvis schæferklubben i tillegg strekker seg så langt som å si at, "ok, andre raser kan også delta, men ikke helt i toppen/får ikke premier," så blir det feil av meg å klage, synes du ikke? Grunnen til at boxere ikke får delta er fordi det er schæferklubben som arrangerer for sin rase. Det er det samme når NKK har disse konkurransene. Det er i all hovedsak for NKK sine egne, altså rasehunder. De har likevel vært så greie at de har åpnet for blandinger, men ikke med full tilgang. Blir det ikke litt feil å irritere seg da?

Var det jeg mente. Altså at folk kjøper seg hund som turkamerat og venn, også blir de interessert i en sport, men blir "holdt tilbake" som fører fordi hunden er feil rase, blanding, eller uegnet individ. Sånt skjer, spesielt når man har med levende dyr å gjøre. Da gjør man det beste ut av det man har, selv om eier kanskje synes det er kjipt å vite at de aldri kan komme på landslaget eller hva det nå skulle være, på grunn av rasevalg/blandingshund. Sånn er livet, og i det store og det hele er det eier som har tatt valget om rase/blanding. Da nytter det ikke å klage på at reglene er urettferdige, for reglene var der allerede før man kjøpte hunden.

Hvis man plutselig oppdager at man som eier brenner for lydighetstrening og konkurranser, og man har en hund som ikke egner seg til å nå langt, så er det ganske tungt. Man vet at man ikke kan utvikle denne interessen videre uten å få seg en til hund. De fleste anskaffer da hund nr. 2, men for de som ikke har mulighet så må de vente mange år før de kan velge ny rase. Det er kjipt, uansett om det er fordi man har feil rase, blandingshund, eller vært uheldig med individet.

Har hatt boxer på parkett. For å si det sånn: det gulvet ble byttet i løpet av hundens levetid.

Jeg skjønner jeg har vært heldig med mine egne! Valpebiting var slutt etter max 12 uker på dem. Spennende å se hvor store forskjeller det er på hunder. Dere som har hatt valper som har vært veldig glad i å bite, selv etter tannfellingen, hvordan ble disse som voksne? Har de vært litt uvørne med munnbruk i voksen alder? Da mener jeg ikke biting, men om de rett og slett har vært litt uforsiktige i lek eller når de skal ta i mot godbit og sånt.

Jeg fikk litt samme følelsen første gang jeg så det, men jeg fortsatte å se serien likevel. For min del, som idealistisk, snill pike som ikke engang kjører bittelitt over fartsgrensen, og som er så langt unna kriminelle miljøer som man kan komme, så ble det en litt for mye guttelek i starten. Kan ikke sette fingeren på hva som fikk meg til å være skeptisk heller, jeg fikk bare en sånn rar følelse. Det som fikk meg til å endre mening var vel egentlig at de var klar over det selv, og at de forklarte ting så bra. Det fikk meg til å tenke på hvordan det ville endret meg, dersom jeg hver eneste dag måtte håndtere lovbrytere av forskjellige kaliber. Hvis all helgejobbing bare ble en påminnelse om hvor utrolig idiotisk helt vanlige folk oppfører seg i fylla, og en direkte sløsing av mine (politiets) ressurser. Hvis narkotikamisbruk var en del av hverdagen min, hvis jeg måtte være forberedt på at folk truet meg, kjeftet på meg, og til og med var voldelig mot meg og mine kollegaer. Jeg er en naiv, snill pike som alltid ser etter det beste i folk, men jeg kan garantere at jeg ville blitt farget av en hverdag som dette. Det er på mange måter det jeg liker best med serien. Jeg synes de er reflekterte, og de har fått meg til å sette meg inn i en verden jeg er glad jeg kan ha litt på avstand. Synes det er en ærlig serie med ekte mennesker.

På meg virket det som stress. Etter vi ble kjent fikk jeg meg nemlig også noen valpetenner i fingrene! "Nå koker det over i hodet"-biting så det ut som. Eier fortalte at han brukte å avlede med leker og andre tyggeting, men det sjelden hjalp. Han prøvde også å ignorere/overse. Hvis han derimot prøvde å roe valpen ned på fanget, så ble det alltid biting i hender før valpen til slutt ga seg over. Den var helt klar hyper, men ikke mer enn jeg er vant med på valper. Jeg har kanskje ganske høy terskel for hva som er normal på det området.